Forrest Gump og karakterdrapet på Jean Seberg (1/2)

Jean Seberg

av John Kleeves

Følgende er min anmeldelse av filmen Forrest Gump  (1994), regissert
av Robert Zemeckis, med Tom Hanks (Forrest Gump) og Robin Wright (Jenny Curran) i hovedrollene. Filmen ble produsert for Paramount av Steve Tisch, Steve Starkey og Wendy Finerman. Som du kan se, er filmen ganske gammel, men den er så «spesiell» at den fortjener en gjennomgang.

To premisser. Det første er min vanlige: Jeg opprettholder at den amerikanske filmproduksjonen («Hollywood») er en statlig filmproduksjon, kontrollert helt til minste detalj av United States Information Agency (USIA), et føderalt byrå som eksisterer offentlig, men opererer i det skjulte (som CIA), etablert i 1953 for å skape et spesifikt, men falskt bilde av USA i den internasjonale offentligheten. Byrået, som ikke bare forholder seg til Hollywood, har nå 30.000 ansatte og har hovedkvarter i 301 IV South West Washington Street; direktøren heter Joseph Duffey. Det at filmkritikere av yrke har ikke klart å merke denne forbindelsen, avhenger av deres begrensede synsfelt, og tilslutningen til stormakten som fikk dem til å undertrykke – mer eller mindre bevisst – de mistankene om Hollywoods uavhengighet som så sikkert ofte dukket opp i tankene deres (det ligger ingen karriere i medier her hjemme ved å si sannheter som er uvelkomne for USA). Jeg analyserer derfor Hollywood-filmer for å vise til filmpublikum de politiske og kulturelle propaganda-momentene som er lagt inn av USIA. Jeg tror det er det første vi har å si om disse filmene.

Det andre premisset er en rask biografi over Jean Seberg, som er nødvendig, fordi få husker denne skuespillerinnen, men likevel store divaen på sekstitallet. Seberg ble født den 13. november 1938 i Marshalltown (Iowa). Ung, og veldig vakker med det kortklippede, blonde håret, debuterte hun i 1957 med Saint Joan av Otto Preminger og fikk deretter regelmessig roller. Blant andre filmer inkluderer de Bonjour Tristesse (1958) også av Preminger; The Mouse That Roared (1958) av J. Arnold, med Peter Sellers; A bout de souffle (Inntil siste pust, 1960) av Jean-Luc Godard, med J.P. Belmondo; A Fine Madness (1967) av I. Kershner, med Sean Connery; Pendulum (1969) av G. Schaefer, med G. Peppard. På slutten av sekstitallet var hun en diva, på nivå med Jane Fonda.

Hun nådde sitt karrierehøydepunkt i 1970, da det ble gitt ut fire filmer med henne i hovedrollen: den store suksessen Airport av G. Seaton, med Burt Lancaster, Dean Martin, V. Heflin, J. Bisset og G. Kennedy; Paint Your Wagon av J. Logan, med Clint Eastwood og Lee Marvin; Macho Callaghan (idem) av B. Kowalski, med L.J. Cobb; og den italienske produksjonen Hetebølge av Nelo Risi.

Men dette var årene med de svartes borgerrettighethetsbevegelse og Black Panthers. FBI hadde fått mandat av Kongressen til å eliminere disse bevegelsene, og brukte de vanlige undertrykkende metodene til det amerikanske regimet: falske rettslige beskyldninger; forfølgelse av IRS (Internal Revenue Service, skattemyndighetene) og DEA (Drug Enforcement Agency); de mistet jobben; sverting og ærekrenkelse; drap på gata med ukjente gjerningsmenn, eller langt på vei lagt til rette av skjulte statlige agenter.

Programmet utarbeidet av FBI ble kalt COINTELPRO, og med grunnlag i dette hadde de myrdet Malcolm X i 1965 og Martin Luther King i 1968. Da vi gikk inn i tidlig syttitall, hadde alle ledende elementer – totalt et par dusin – blitt undertrykt med dødelige overfall på gata (Huey Newton unnslapp til 1989, da han ble drept i Los Angeles; Abbie Hoffmann rømte til utlandet, men i 1989 kom han tilbake og ble drept med en injeksjon som forårsaker hjertestans uten å etterlate spor; Bobby Seale ble fengslet til 1997; Ira Einhorn, flyktning i utlandet siden 1979 fordi han ble beskyldt for å ha drept kjæresten Holly Maddox, vi vet i mellomtiden hvem drapsmannen er, han ble arrestert i Frankrike i januar 1999 og utlevert).

Teknikken med sverting og ærekrenkelser ble brukt i meget stort omfang utbredt. I 1967 laget produsenten Robert Maheu på vegne av FBI, som han var informant for, en pornofilm tilsynelatende filmet med skjult kamera, der hovedpersonen var en dobbelgjenger av Marthin Luther King. Det var en operasjon helt lik den som ble utført i 1957 mot Indonesias president Sukarno, laget av den samme Maheu.  Også sangeren Eartha Kitt gjennomgikk en slik behandling innen COINTELPRO.

Seberg hadde alltid privat hatt sympati for den svarte frigjøringsbevegelsen, og etter å ha oppnådd stor berømmelse i 1970, tenkte hun å bruke den til å gi publisitet til saken. FBI satte henne på COINTELPRO-listene, og kort tid etter kom det av seg selv en anledning til ærekrenkelse: Seberg var gravid, og FBI arrangerte en kampanje i pressen som antydet at faren var en av lederne i Black Panthers. Etter å ha hørt nyheten, ble Seberg så opprørt at hun spontanaborterte, en for tidlig født baby som døde tre dager senere, den 8. september
1970. Seberg, forferdet av så mye ondsinnethet, klarte aldri å overvinne traumet; hun forsøkte umiddelbart å begå selvmord, og fra da av gjentok hun ritualet ved hvert
jubileum for barnets død.

I mellomtiden hadde alle i Amerika forlatt henne; ingen produsenter kunne tilby henne roller, ingen av gårsdagens kolleger – Eastwood, Lancaster, Marvin, Peppard, Connery, Sellers og så videre – våget å tilby sin støtte, om enn bare moralsk. Seberg ble brakt til Europa, hvor enkelte ønsket å hjelpe henne ved å sette henne i arbeid. Hun var med i den italienske filmen Denne typen kjærlighet (1971) av A. Bevilacqua, med Ugo Tognazzi og F. Rey; the French Kill (1971) av R. Gary, med J. Mason og S. Boyd; den spanske filmen Det andre huset i skogkanten (1973) av J.A. Bardem; den franske The Attack (1973) av Y. Boisset, med J.L. Trintignant, M. Piccoli, P. Noiret og Gian Maria Volonte; den nominelt angloamerikanske Katten og musen (1974) av D. Petrie, produsert for TV av venninnen Aida Young; den franske Åpningen av lysthuset (1974) av D. Berry.

Hennes siste film, den trettiende i hennes karriere, var Hvite hester i august
(1975) av R. Del Balzo. Den 8. september 1979 i Paris, på hennes tiende forsøk,
lyktes selvmordet, og hun døde. Siden den gang trenerte USIA gjenvisningen av
filmene hennes overalt hvor de kunne, definitivt her i Italia, fordi folk ikke måtte sette fokus på kvinnen og historien hennes. Derfor husker bare noen få Jean Seberg.

Forrest Gump

Vi er klare til å ta for oss Forrest Gump. Den er en urovekkende og veldig farlig film,
ikke bare fordi den er ekstremt belastet med politisk og kulturell propaganda, men
også konstruert med meget gjennomtenkte subliminale teknikker og egnet til å forvolde skade.

Den forteller om det enestående livet til en amerikaner som heter Forrest Gump, halvt tilbakestående og med poliomyelitt fra barnsbein av, som tilfeldigvis har flyktig kontakt med mange store personligheter og deltar i de historiske viktige hendelsene i hans æra. I praksis, gjennom Forrest, finner tretti års amerikansk historie sted, la oss si fra 1955 til 1985, sånn omtrentlig. Filmen er fra 1994 og har også blitt sendt på TV her, så det er ikke nødvendig å dvele ved plottet. Her er de intensjonelle propaganda-momentene som er til stede i filmen:

  1. Forrest beskrives som USA vil at verden skal tro den typiske amerikaneren er: kanskje ikke veldig intelligent, men ærlig og velmenende, oppriktig, nesten naiv; en som hvis han gjør noe ondt, gjør det av dumhet eller av for mye iver. Det er kulturell propaganda, fordi den typiske amerikaneren er det motsatte; han er skarp, kynisk og lite velvillig, og når han gjør noe slemt, gjøres det leende, og stort sett – vet han hvorfor han gjør det.

Dette tjener et formål, fordi amerikanere elsker å late som de er naive, for å slippe å lide konsekvensene: etter å ha fullført noe slemt, la oss si et statskupp eller en massakre av sivile, er de er veldig villige til å tilskrive det til deres «overdrevne antikommunistiske iver» eller «ufullstendig eller feil informasjon»; eller «smarte bomber» som de med falsk motvilje innrømmer noen ganger er mangelfulle; eller til og med ren og enkel godtroenhet. Alt for ikke å si: Vi har undergravd stater og vi har drept fordi vi hadde planlagt det, fordi det passet oss slik.

Jeg sier ikke det ikke finnes noen amerikanere som filmens Forrest. De eksisterer faktisk, og ja de kan også brukes som modell for en film. Frank Capra gjorde det ofte. Men å ha valgt en som hovedperson i en film som denne, gjør at det ikke kan være annet enn et presist og utspekulert valg.

2. Gjennom den dyktige montasjen av historiske dokumentarfilmer, ser vi Forrest i kontakt med presidentene Kennedy, Johnson og Nixon. Det er flere lag med løgn. Det blir presentert som en vanlig manns møter med selve Makten, og slik sies det implisitt at amerikanske presidenter har ledelsen. De amerikanske presidentene betyr imidlertid ingenting. Makt i USA eies av korporasjoner, spesielt av multinasjonale selskaper, og presidenten er bare en ansatt som har ansvaret for å fremme deres nøye definerte interesser i verden, noe som alltid har vært definisjonen av amerikansk utenrikspolitikk. USA er faktisk ikke en republikk med en president; de er et diktatur for de store selskapene. Å si eller underforstått antyde at amerikanske presidenter har ledelsen, er propaganda.

Så blir de tre presidentene presentert i henhold til de vanlige klisjeene: Kennedy idealist, demokratisk, velmenende; Johnson-populist, demokratisk, velmenende; Nixon, uærlig, ikke veldig demokratisk, dårlige hensikter (og derfor vil han bli fjernet fra embedet, dvs. få sparken).

Alt falskt: de var amerikanske presidenter, og derfor var de alle likedann, alle opptatt av å fremme de store selskapenes interesser i utlandet med de vanlige hensynsløse metodene. Kennedy fikk Ngo Din Diem drept; han prøvde å gjøre det samme med Castro (20
ganger, i henhold til sistnevnte); ga støtte til undergraving i Indokina; han utarbeidet det fryktelige rammeprogrammet for psykologisk manipulering av massene som ble navngitt til hans ære, CAMELOT (som de amerikanske mediene kalte Kennedy, fordi han var «edel» og «plettfri» som en ridder av det runde bord; programmet The Quartered Man som var brukt av CIA i kuppet i 1973 i Chile var en del av CAMELOT).

Johnson iscenesatte en falsk hendelse i Tonkinbukta og begynte deretter bombingen av sivile i Indokina som til slutt forårsaket 6 millioner dødsfall.

Nixon var som dem, selvsagt mindre sympatisk, og fikk bare sparken fordi han hadde godtatt å ha tapt i Vietnamkrigen.

3. Følelsen av det amerikanske systemets demokratiske natur gjennomsyrer hele filmen. Den gjør det indirekte, og antar det så selvsagt at det ikke kreves bevis. Som nevnt, er ikke USA et demokrati i det hele tatt. De er et totalitært system, som er basert på ekskludering av stemmene til mer enn halve befolkningen og undertrykkelse av dissens. Jeg kalte det de store selskapenes diktatur, og å si eller antyde at det et demokrati, er propaganda.

4. Under en demonstrasjon med «hippier» og svarte i Washington, trekker en litt gammel og klumset mann i uniform ut støpselet på talerens megafon. Dette er plassering av subliminal propaganda: det antyder at eventuelle boikotter av progressive demonstrasjoner på 1960-tallet – av pasifistene, av blomsterbarna, av de svarte – skyldtes improviserte og personlige initiativ fra individuelle høyreorienterte, selv om de kanskje tilhører noe slags statlig eller føderalt organ. Vi har istedet hatt muligheten til å se at undertrykkelsen av bevegelsen for svartes rettigheter var noe annet, en offisiell og ekstremt voldelig undertrykkelse, om enn litt tilslørt, beordret av Kongressen.

5. I filmen er de pasifistiske hippiene og de svarte bevegelsene for borgerrettigheter kraftig svertet. Deres happenings er uryddige, mye kauking, drukkenskap, narkotika og seksuell løssluppenhet. De er absolutt ikke den «gode» delen av Amerika.

Den gode delen blir fremhevet av Forrest, som ved en tilfeldighet havner i en av disse demonstrasjonene, kledd i uniform (den er fra Vietnam, hvor han gjorde sin plikt; han beholder uniformen på fordi – antyder regissøren – han er stolt av den). En Black Panther-fest foreslås, der Jenny, som Forrests elsker, er med på: med alkohol, narkotika og alt det andre.

En ung mann som presenteres som kommunist, sekretær i denne cellen, slår
uten tilsynelatende grunn Jenny; vi vet hvordan kommunistene er. Forrest, i uniform, redder henne. De er ikke meningene til regissøren eller produsentene; dette er USIA-propaganda.

6. USIA ble opprettet i 1978 med mye presisjon om hvordan Hollywood måtte representere Vietnam-krigen, både fra et politisk synspunkt og et militærteknisk. Jeg kan ikke dvele ved det, og må begrense meg til det vesentlige. Politisk må det sies, eller la det skinne gjennom underforstått, at USA grep inn for forsvare Sør mot den kommunistiske trusselen. Fra et militært synspunkt må ikke bombingen av sivile vises, og hele krigen er redusert til en geriljakrig i skogen, med små amerikanske patruljer som blir angrepet av elementer som ikke var i uniform. Skrøner selvfølgelig, og propaganda. USA grep inn for å sikre de multinasjonale selskapene ressursene i landet og hele Indokina; de var særlig interessert i gummitre-plantasjene, egnet for å lage dekk.

Bombing av sivile var en dagligdags hendelse, og den varte i flere år. Og krigen var en klassisk moderne krig, ikke vunnet av Viet Cong-geriljaene, men av artilleri og de pansrede, mekaniserte og infanteri-divisjonene i Nord-Vietnams regulære styrker. I stedet er det viktig at man skal tro det bare var en geriljakrig: den rettferdiggjør på en måte krigens resultat.
Dette er å foretrekke i stedet å innrømme at det var en «vanlig» krig, noe som ville avsløre en sannhet USA vil skjule for enhver pris: en innebygd og fantastisk svakhet ved landstyrkene deres, som ikke er i stand til å slå noen motstander, praktisk talt. (I 1968, året for Tet-offensiven, da nordvietnamesiske pansrede kjøretøy angrep Saigon, stod 540.000 tungt rustede amerikanere som tilhørte 51 divisjoner, støttet av en mektig luftstyrke og med 850.000 sør-vietnamesiske lokale styrker, mot følgende motstander: 87.400 nordvietnamesiske regulære styrker fordelt på 10 divisjoner, 56.000 Viet Cong, ytterligere 69.000 diverse geriljaer og 50.800 ikke-stridende involvert i transport, helse, propaganda og så videre).

Forrest drar til krigen i Vietnam, og at opplevelsene hans stemmer overens med
USIA-versjonen, som i alle andre Hollywood-filmer, er åpenbart. Det er ingen snakk
om årsakene til krigen, men hvis det hadde skjedd noe muffens, ville den intelligente og demokratisk anlagte løytnant Dan ha sagt det, ikke sant? Så trefningene som Forrest deltar i er typisk for det som er foreskrevet av USIA: hans patrulje faller i et gerilja-bakhold. Av nordvietnamesiske stridsvogner som rykker fram i tett formasjon og amerikanske stridsvogner forlatt av flyktende mannskaper, ser man ingen spor.

Del 2 kommer i morgen!

5 kommentarer

  1. Imøteser resten av analysen med interesse. Enig i at filmen skjuler sannheten om eliten i USA. Men filmen avslører et sant bilde av vanlige amerikaneres reaksjon på Vietnamkrigen. Filmen er i stor grad den vanlige amerikaners oppfatning av amerikansk politikk og historie. Den avslører ikke sannheten om USAs elite. Men den viser i stor grad hvor vi har vanlige amerikanere. De har ikke avslørt egen elite, men har nordmenn det? Ikke i det hele tatt!

    Liker

  2. Veldig bra! Mye kvalitetsstoff på denne bloggen. Bedre enn Steigan og Derimot (som trykker mye rart). Les John Stepplings blogg om Hollywood og politikk, og mye annet.

    Liker

Kommentarer er stengt.