Robert Mugabe (1924-2019)

Robert Mugabe: Den nasjonale frigjøringshelten som ble demonisert for å prøve å la frigjøringen bety noe.
Bilder: Håndbok for settlere til Rhodesia 1935, da jorda ble ‘kjøpt’; Mugabe på forsiden av Time Magazine etter forsøk på landreform; bønder i Zimbabwe

Av Stephen Gowans

For seks år siden var vestlige aviser fylt med lovprisinger av den nylig avdøde sørafrikanske nasjonale frigjøringshelten Nelson Mandela. Den dagen virket det nesten uunngåelig at en annen sørafrikansk nasjonal frigjøringshelt, Robert Mugabe, ville bli demonisert. «Nesten 90 år gammel kjører Mugabe fremdeles Zimbabwes økonomi i grøfta,» klaget en vestlig avis.

Mandela og Mugabe var nøkkelfigurer i frigjøringen av det svarte sørlige Afrika fra hvitt styre. Så hvorfor hyllet Vesten Mandela til skyene og hatet Mugabe? Hvorfor var Mandela den ‘gode’ nasjonale frigjøringshelten og Mugabe den ‘onde’?

Mye av det hadde å gjøre med i hvilken grad frigjørings-prosjektene i Sør-Afrika og Zimbabwe truet eller ikke truet hvite og vestlige økonomiske interesser – nesten ikke i det hele tatt i tilfellet Mandelas Sør-Afrika og i betydelig grad i Mugabes Zimbabwe.

Fortellingen spredt i media var at Mandela var god fordi han var ‘demokratisk’ og Mugabe var ond fordi han var ‘autokratisk.’ Men se litt nærmere etter, og den vestlige elitens økonomiske interesser er straks synlige.

Jordeierskap i Sør-Afrika domineres fortsatt av den hvite minoriteten, akkurat som under apartheid. Den lille omfordelingen av land som har hendt, har i beste fall skjedd i sneglefart. I Zimbabwe, derimot, ble land omfordelt fra hvite koloniale settlere og deres etterkommere til det svarte flertallet. Sør-Afrikas økonomi er hvit- og vestlig-dominert. Under Mugabe tok Zimbabwe skritt for å skape større innfødt kontroll over økonomien sin, og plasserte kontrollen over størstedelen landets naturrikdommer og produktive eiendeler i hendene på den opprinnelige befolkningen.

Hvor sentralt økonomiske interesser stod i den vestlige demoniseringen av Mugabe, ble avslørt av klagene mot planen hans om å nasjonalisere vestlig-eide gruveselskaper, en prosess som ville tvinge noen få velstående investorer i Vesten til å gi slipp på sin majoritetsandel i driften av Zimbabwes mineralformue. For vestlige medier var en afrikansk regjering som ga folket en eierandel i egen økonomi, utenkelig.

Mandela avviste derimot oppfordringer til å nasjonalisere Sør-Afrikas gruver, og aksepterte vestlig og hvit dominans av landets økonomi som et helt fundamentalt prinsipp for forsvarlig økonomisk styring.

I 2013 feiret The Financial Times den sørafrikanske lederen for å ha opptrådt som ”en pålitelig forvalter av Afrikas største økonomi sør for Sahara og omfavnet ortodoks finans- og pengepolitikk.” I klartekst vil det si at Mandela sørget for at strømmen av overskudd fra sørafrikanske gruver og landbruk havnet i pengekisten til utenlandske investorer og den hvite forretnings-eliten, og ikke ble avbrutt av en gjennomføring av ANCs økonomiske rettferdighetsprogram, som så for seg en nasjonalisering av gruvene og omfordeling av jordbruksland. Nasjonalisering og omfordeling av land ville bli Mugabes eneste prosjekt.

Men på et tidspunkt var også Mugabe en frigjøringshelt godkjent av Vesten, den gang han delte Mandelas valg av ortodoks finans- og pengepolitikk, det vil si å sette vestlige forretningsinteresser foran de menneskene han skulle representere.

Men Vestens kjærlighetsforhold til Mugabe tok en brå slutt da den zimbabwiske presidenten endret kurs og tok fatt på et program for rask jordreform. Vestens forakt for ham ble dypere da han begynte et program for å gi innfødte i Zimbabwe majoritetskontroll over landets mineralressurser

Følgelig sammenfalt Mugabes overgang fra ‘god’ frigjøringshelt til ‘ond’, fra helgen til demon, med hans overgang fra «pålitelig forvalter» av Zimbabwes økonomi (det vil si pålitelig forvalter av utenlandske investorer og hvite koloniale settlerinteresser) til forkjemper for lokale økonomiske interesser. Og da han gikk over til å gi Zimbabwes frigjøringsprosjekt en reell betydning og ga zimbabwere både politisk og økonomisk suverenitet, svarte Vesten med sanksjoner for å skape sult i landet, for å tvinge det til å forandre kurs. «Når en kolonial og imperialistisk makt tvinges til å gi et folk uavhengighet,» bemerket Frantz Fanon, «sier den «imperialistiske makten: ‘vil du ha uavhengighet? Så ta den. og dø av sult’.”

Mens Vestens økonomiske krigskampanje skapte stort kaos i Zimbabwes økonomi, tilskrev vestlige journalister landets økonomiske vanskeligheter til det de kalte Mugabes ‘feilforvaltning’. De overså glatt Washingtons Zimbabwe Democracy and Economic Recovery Act, som blokkerte økonomisk støtte til Harare fra internasjonale låneinstitusjoner, en stor hindring for landets økonomiske utvikling. Det er som om sosialisme hadde fått skylden for Sovjetunionens forkrøplede økonomi rett etter andre verdenskrig, snarere enn ødeleggelsen som ble skapt av krig og nazistenes invasjon. Slik sett fulgte vestlige medier sin standardprosedyre når de omtale regjeringer i den tredje verden som ønsket uavhengighet, der de sier at et et sanksjonert lands økonomiske vanskeligheter skyldes dårlig forvaltning, ikke sanksjonene som forårsaket dem. Praksisen er tydelig i dag i forbindelse med Venezuela, der det oljerike landets økonomiske nød diskuteres i vestlige medier med en innbitt ignorering av Washingtons detonering av en økonomisk atombombe i Caracas i form av et program for økonomisk krigføring.

Når det gjelder den forenklede framstillingen av demokrat eller autokrat, var det en propaganda-skapt motsetning. Det er hva vestlige regjeringer og medier bruker for å legitimere ledere som beskytter og fremmer interessene til vestlige selskaper og for å demonisere ledere som beskytter og fremmer interessene og utviklingsbehovene til sine egne innbyggere.

Vi kan diskutere om Mugabe mislyktes i å kalibrere tempoet i sine landreformer og økonomiske nasjonaliseringsprogrammer, til å ta nok hensyn til hvor stor makt vestlige myndigheter ville bruke på å bekjempe dem. Men vi kan ikke argumentere om han var en ekte nasjonal frigjøringshelt – en som anerkjente at et land med en økonomi som er kontrollert av utenforstående og en liten settler-minoritet, bare på papiret er uavhengig.

Med velvillig tillatelse fra Stephen Gowans.


Tillegg: Kommentar på Craig Murrays nettside:

Saken mot Mugabe er vanskelig å rettferdiggjøre, særlig med tanke på at alle Zimbabwes nylige valg ble overvåket av FN, og at Movement for Democratic Change (MDC), det viktigste opposisjonspartiet, var bredt representert i regjeringen.

Zimbabwes fremvekst som en nasjon som ikke bare kjempet mot den sterke kolonialismen og hvite rasister, men også den økonomiske dominansen til en settler-minoritet, forteller en helt annen historie.

Opposisjonspartier som MDC, som fikk støtte fra USA, fikk virke fritt i Zimbabwe. Aviser som støttet MDC og åpenlyst hyller det tidligere eksisterende apartheidregimet finnes i mange avishyller, og sameksisterer med regjeringsvennlige statlige medier. Ideen om at Zimbabwe var en totalitær stat som forbød dissens, er ganske enkelt ikke i samsvar med virkeligheten.

Mens vestlige medier har få positive ting å si om Mugabe, er Zimbabwiske velgere tydeligvis uenige. En undersøkelse fra 2015 fra Zimbabwes meningsmålingsinstitutt MPOI konkluderte med at Mugabe kan fortsette å glede seg over stor popularitet blant landets befolkning, både i byer og på landsbygda.

Morgan Tsvangirai, lederen for MDC, som fungerte som statsminister fra 2009-2013, reiste verden rundt i 2009 og møtte den britiske statsministeren Gordon Brown og USAs president Barack Obama. Etter møtet med Obama sa Tsvangirai at han var «takknemlig for hans ledelse» og at Obama ville «fortsette å gi oss ledelse [direction].» I rapporten «Støtte menneskerettigheter og demokrati 2005-2006», skrev USAs utenriksdepartement: «Den amerikanske menneskerettighets-strategien i Zimbabwe fokuserte på å opprettholde presset på regimet, bistå demokratiske styrker, styrke uavhengige medier, øke allmennhetens tilgang til informasjon, fremme ansvarlighet for regimets forbrytelser og gi humanitær hjelp til Zimbabwes lidende folk.»

Rapporten bemerket videre den amerikanske innsats for å spre informasjon om borgerrettigheter og kom med anklager om fusk i parlamentsvalg.

Utenriksdepartementets resultatrapport for 2007 om Zimbabwe skrøt av USAs rolle i å støtte MDC som en levedyktig motstander av Mugabes ZANU-PF: «Etter Mugabe-regimets blodige angrep mot MDC og sivilsamfunnet det siste året, har USG [USAs regjering] bidratt til å gjenopprette partiets slitte struktur og bedre posisjonert det til å delta i det kommende valget. USG hjalp også MDC med å identifisere, granske og formulere politiske posisjoner og ideer i Zimbabwe, i regionen og utover. Spesielt stod teknisk bistand fra USG sentralt i å støtte MDCs formulering og kommunikasjon av en omfattende politisk plattform, som demonstrerer partiets beredskap til å overta regjeringsmakten i 2008.”

I en analyse av dokumentet fra 2008 bemerket Stephen Gowans, en kanadisk forfatter og politisk analytiker:

«Den nyliberale, utenlandske investorvennlige økonomiske politikken som Washington favoriserer, står sentralt i den politiske plattformen til Tsvangirai-fraksjonen i MDC. Utenriksdepartementets dokument avslører at MDCs retningslinjer kanskje er mer basert på amerikanske myndigheter enn egne vurderinger.»

Det er også viktig å vurdere rollen som amerikanske bistandspenger og U.S. Agency for International Development (USAID) spiller i Zimbabwe. Organisasjonen, som har en lang historie med imperialistisk intervensjoner under dekke av humanitær hjelp, har fortsatt å være aktiv i Zimbabwe til tross for målrettede sanksjoner pålagt av USA. I regnskapsåret 2012 fikk for eksempel Zimbabwe 152,534,664 dollar i økonomisk bistand fra USA, inkludert 61,987,763 dollar fra USAID og 49.648.024 dollar fra utenriksdepartementet.

 

Én kommentar

Kommentarer er stengt.