Verdensbanken: Fattigdom betraktes som løsning, ikke et problem (3/3)

Tredje og siste del av Bonnie Faulkners intervju med Michael Hudson. (første del, andre del)

BONNIE FAULKNER: Hvorfor foretrekker Verdensbanken å bevare verdens fattigdom i stedet for å skape tilstrekkelig innenlands kapasitet til å brødfø befolkningen i utviklingsland?

MICHAEL HUDSON: Verdens fattigdom betraktes som løsning, ikke et problem. Verdensbanken betrakter fattigdom som billig arbeidskraft, som skaper et konkurransefortrinn for land som produserer arbeidsintensive varer. Så fattigdom og nøysomhet er for Verdensbanken og IMF en økonomisk løsning som er innebygd i deres modeller. For dem, er fattigdom løsningen, fordi den betyr billig arbeidskraft, og den betyr høyere fortjeneste for selskapene som er kjøpt opp av amerikanske, britiske og europeiske investorer. Så fattigdom er en del av klassekampen: fortjeneste mot fattigdom.

Generelt, hva er amerikansk mat-imperialisme? Hvordan vil du beskrive den?

Målet er å gjøre Amerika til produsenten av nødvendige matvarer, mens andre land produserer ikke-essensielle plantasjeavlinger, mens de fortsatt er avhengig av USA for korn, soyabønner og grunnleggende typer mat.

Oppfordrer Verdensbankens utlån til reformer i tidligere kolonier?

Nei. Hvis noen vedtar en jordreform, sender CIA sine draps-team inn, og du får et massemord, som du hadde i Guatemala, Ecuador, Mellom-Amerika og Columbia. Verdensbanken er absolutt motstander av landreform. Da Forgash-planen for en ‘Verdensbank for økonomisk akselerasjon’ ble foreslått på 1950-tallet, for å legge vekt på landreform og lån i lokal valuta, advarte en økonom fra Chase Manhattan som planen ble sendt til, om at hvert land som hadde gjennomført en landreform, viste seg å være anti-amerikansk. Dette drepte ethvert annet alternativ for Verdensbanken.

Insisterer Verdensbanken på vassallregeringer som privatiserer offentlig eiendom og fellesgoder? Hvis ja, hvorfor, og hva er effekten?

De insisterer faktisk på privatisering, og later som om dette er effektivt. Men det som privatiseres, er naturlige monopoler – strømforsyningen, vannsystemet og andre grunnleggende behov. Utlendinger overtar, og de finansierer i hovedsak oppkjøpet med utenlandsk gjeld. Deretter bygger de denne utenlandske gjelden inn i kostnadsstrukturen, og øker levekostnadene og næringslivets kostnader i disse landene, og forkrøpler dem dermed økonomisk. Effekten er å hindre at de konkurrerer med USA og deres europeiske allierte.

Vil du da si at det hovedsakelig er USA som har fått hjelp, ikke utenlandske økonomier som låner fra Verdensbanken?

Derfor er USA det eneste landet med vetomakt i IMF og Verdensbanken – for å sikre at det du nettopp har beskrevet, er akkurat hva som skjer.

Hvorfor akselererer Verdensbankens programmer utnyttelse av mineralforekomster, for andre nasjoners bruk?

De fleste av Verdensbankens lån går til transport, veier, havneutvikling og annen infrastruktur som trengs for eksport av mineraler og plantasjeavlinger. Verdensbanken gir ikke lån til prosjekter som hjelper landet å utvikle seg i sin egen valuta. Ved å kun låne ut i utenlandsk valuta, i dollar, eller kanskje euro nå, sier Verdensbanken at kundene må betale tilbake ved å skape utenlandsk valuta. Den eneste måten de kan betale tilbake dollarene brukt på amerikanske ingeniørfirmaer som har bygget deres infrastruktur, er å eksportere – for å tjene nok dollar til å betale tilbake pengene Verdensbanken eller IMF har lånt ut.

Dette er hva John Perkins bok om å være en økonomisk leiemorder for Verdensbanken handler om. Han innså at jobben hans var å få land til å låne dollar for å bygge store prosjekter som bare kunne betales av landet ved å eksportere mer – noe som krevde at de måtte knuse sine fagforeninger og senke lønningene slik at det kunne være konkurransedyktig i løpet til bunnen som Verdensbanken og IMF oppfordrer til.

Du påpeker også at mineralressurser representerer ikke-fornybare eiendeler, slik at disse landene som eksporterer mineralressurser blir tømt mens importlandene ikke blir det.

Det stemmer. De vil ende opp som Canada. Sluttresultatet blir et stort hull i bakken. Du har gravd opp alle dine mineraler, og til slutt har du et hull i bakken og mye av avfallet og forurensningen – slagget fra gruvedriften og hva Marx kalte produksjonens ekskrementer.

Dette er ikke en bærekraftig utvikling. Verdensbanken fremmer bare USAs forsøk på bærekraftig utvikling. Så naturlig kaller de den «utvikling», men deres fokus er på USA, ikke Verdensbankens vasall-land

Boka di ‘Super imperialisme: Det amerikanske imperiets økonomiske strategi’ ble opprinnelig publisert i 1972, hvordan ble den mottatt?

Veldig positivt. Den gjorde det mulig for min karriere å skyte fart. Jeg mottok en telefonsamtale en måned senere fra noen i Bank of Montreal, som sa de nettopp hadde tjent 240 millioner dollar på det siste avsnittet i boken min. De spurte hva det ville koste å få meg til å reise opp dit for å holde et foredrag. Jeg begynte å forelese en gang i måneden for 3500 dollar per dag, og snart 6500 dollar, og i noen år fikk jeg den høyeste betalingen for foredrag av enhver økonom på Wall Street.

Jeg ble umiddelbart leid inn av tankesmia Hudson Institute for å forklare Super-imperialisme til forsvarsdepartementet. Herman Kahn sa at jeg viste hvordan amerikansk imperialisme fullstendig utmanøvrerte den europeiske imperialismen. De ga tankesmia et tilskudd på 85.000 dollar for å få meg til å dra til Det hvite hus i Washington for å forklare hvordan amerikansk imperialisme funksjonerer. Amerikanerne brukte den som en lærebok.

Sosialistene, som jeg forventet skulle ha et svar, bestemte seg for å snakke om andre ting enn økonomiske temaer. Så, til min overraskelse, ble den en lærebok for imperialister. Den ble oversatt til japansk av, tror jeg, keiserens nevø. Han skrev da til meg at USA var motstander av at boken skulle oversettes til japansk. Den ble senere oversatt. Den ble mottatt veldig positivt i Kina, der jeg tror den har solgt flere eksemplarer enn i noe annet land. Den ble oversatt til spansk. Sist ble den oversatt til tysk, og tyske embetsmenn har bedt meg om å dra dit for å diskutere den med dem. Så boken er blitt akseptert over hele verden som en forklaring på hvordan systemet fungerer.

Til slutt, tror du virkelig at amerikanske myndigheter og andre ikke forsto hvordan deres eget system fungerte?

Mange i 1944 forstod kanskje ikke at dette ville være konsekvensen. Men da 50 år gikk, hadde du en organisasjon kalt «Fifty Years Is Enough.» Og på den tiden burde alle ha forstått. Da Joseph Stiglitz ble Verdensbankens sjeføkonom, var det ingen unnskyldning lenger for ikke å forstå hvordan systemet fungerte. Han var overrasket over å oppdage at det faktisk ikke fungerte som kunngjort, og trakk seg. Men han burde ha visst helt fra starten hva det handlet om. Hvis han ikke forsto hvordan det funksjonerte før han faktisk gikk til jobben der, kan du forstå hvor vanskelig det er for de fleste akademikere å komme seg forbi ordforrådet av søppel-økonomisk teori, flosklene om frihandel og frie markeder, for å forstå hvor utnyttende og ødeleggende systemet er.

Michael Hudson, tusen takk.

Michael Hudson: Det er alltid hyggelig å være her. Jeg er glad for at du stiller spørsmål som disse.


Creative Commons. Michael Hudson er president i The Institute for the Study of Long-Term Economic Trends (ISLET), han er finansanalytiker på Wall Street, han er en anerkjent professor i økonomiske studier ved University of Missouri, Kansas City, forfatter av …and Forgive Them Their Debts, J is for Junk Economics (2017), Killing the Host (2015), The Bubble and Beyond (2012), Super-Imperialism: The Economic Strategy of American Empire (1968 & 2003), Trade, Development and Foreign Debt: A History of Theories of Polarization v. Convergence in the World Economy (1992 & 2009) og of The Myth of Aid (1971), blant mange andre.

Én kommentar

Kommentarer er stengt.