Hva skjedde egentlig med kampen mot «fluktårsakene»?

Siden saken om redningsskipet Sea Watch 3, er flyktningdebatten tilbake. Og igjen handler den om symptomene. Vi var allerede kommet mye lenger. Selv Merkel hadde allerede sagt at nå måtte kampen mot fluktårsakene ha høyeste prioritet. Det var for fire år siden. Siden da har denne setningen blitt gjentatt tusenvis av ganger. Men ingenting skjedde. I stedet for fluktårsakene, blir flyktningene bekjempet. Den politiske feilen i dette spørsmålet er like skremmende som glemsomheten til politikk og media.
Syrisk flyktninger 2015 (CC, Wikimedia)

Av Jens Berger (perspektiv fra Tyskland)

For noen uker siden publiserte FNs flyktningorgan UNHCR sin nye årsrapport. For første gang, flykter mer enn 70 millioner mennesker fra krig, forfølgelse og konflikt. Hvert sekund blir en person til en flyktning. Bare i 2018 forlot 2,8 millioner mennesker sitt hjemland som flyktninger eller asylsøkere.

Da emnet dominerte nyhetene for fire år siden, formulerte vi de tre viktigste punktene for å permanent få slutt på fluktårsakene:

  • En aktiv freds- og fredsbygging-politikk
  • Forbud mot våpenleveranser til kriseområder.
  • Etablering av en rettferdig handelsorden i verden, reduksjon av eksportsubsidier i nord og at man gir sør retten til å beskytte hjemmemarkedene med tollavgifter og handelsbarrierer.

Tillat oss å gjenta hva som har skjedd på dette området, og om EU-politikken har levd opp til sitt ansvar.

En aktiv freds- og fredsbygging-politikk

Den viktigste årsaken til flukt og fordrivelse er krig. Det spiller ingen rolle om det er «klassiske» kriger mellom to eller flere stater, borgerkriger eller såkalte asymmetriske konflikter. De fleste flyktningene som søker beskyttelse i EU er fortsatt fra Syria, Afghanistan og Irak – tre land som sank ned i krig takket være direkte og indirekte deltakelse fra Vesten, og selvfølgelig særlig fra USA. En politikk som seriøst ønsker å bekjempe årsakene til flukt, må derfor være en politikk som hindrer krig, sikrer fred og dermed fremfor alt kritisk tar for seg USA som den absolutt størst internasjonale krigs-skaperen. Har det skjedd noen framgang de siste tre årene?

Nei, det motsatte er tilfellet. Kynisk kan man i stedet si at Syria (6,6 millioner fordrevne), Afghanistan (2,8 millioner) og Irak (3,1 millioner) stort sett allerede er avfolket, og at andre problemer som Jemen (2,5 millioner fordrevne), Kongo (5,1 millioner), Etiopia (3,5 millioner), Sør-Sudan (2,3 millioner), Sudan (3,0 millioner), Myanmar (860.000) og Colombia (9.0 millioner) er så langt fra Europa er at deres flyktninger og fordrevne ikke oppfattes som et reelt problem her.

Antallet flyktninger som kommer i Europa er tydelig avtagende. I første halvår av 2019 nådde bare om lag 40.000 flyktninger Europa – nesten 33.000 av dem sjøveien over Middelhavet, der 681 flyktninger druknet i samme tidsrom. I mellomtiden sitter tusenvis av flyktninger på vei til Europa fast i leirer i Maghreb og Sahel-regionene, som er i ferd med å bli en kruttønne. «Hele regionen står overfor store grenseoverskridende utfordringer, fra klimaendringer og tørke til økende usikkerhet, voldelig ekstremisme og smugling av mennesker, våpen og narkotika,» advarte FNs generalsekretær António Guterres for noen uker siden.

En mulig Iran-krig kan ha en særlig dramatisk effekt på flyktningstrømmen til Europa. Tross alt har Iran 81 millioner innbyggere. Fremfor alt vil en politikk som har til hensikt å bekjempe årsakene til flukt måtte starte her, og med alle mulige midler få USA og Saudi-Arabia bort fra enhver ytterligere eskalering . Men man ser ingenting i den retning. Man lar det være nok med overfladiske diplomatiske notater og unngår seriøs kritikk av USAs krigspolitikk, som djevelen unngår vievann.

Og selv i krisesonen Sahel, leker regjeringen med ilden og er satser helt og fullt på militære løsninger, opprustning og «kampen mot terrorisme», i stedet for å fjerne den militante motstanden i disse landene gjennom et massivt sivilt oppbyggingsarbeid. Dermed er det en veldig reell fare for at militære konflikter og fortsatt politisk og økonomisk ustabilitet vil tvinge millioner av mennesker til å flykte over Middelhavet til Europa.

Forbudet mot våpenleveranser til kriseområder

Når folk blir fordrevet over hele verden fra kriseområder, skjer dette ofte med våre våpen. Et forbud mot våpenleveranser til kriseregioner vil dermed være en nødvendig del av en alvorlig kamp mot årsakene til flukt. Regjeringen vil imidlertid ikke høre snakk om et forbud mot våpenleveranser. Tvert imot. Alene i første halvår i år leverte Tyskland våpen verdt mer enn en milliard euro til de krigende partene i Jemen-krigen. Offisielt finnes det eksportrestriksjoner, men de siste seks månedene har de blitt suspendert 122 ganger ved bruk av separate eksporttillatelser.

Det er knapt en region der Tyskland ikke forsyner krigsvåpen. Algerie, Egypt, Colombia, Irak, Israel, Jordan, Oman, Qatar, Saudi Arabia, Tyrkia og De forente arabiske emirater var blant mottakerlandene, ifølge SIPRIs database. Retningslinjer for våpeneksport er ikke annet enn en papirtiger. Også i fremtiden vil folk bli fordrevet med våre våpen og deretter stå som flyktninger på vår dørstokk. Våpenforsyninger som fluktårsak blir ikke nevnt nok. Det samme med byggingen av en rettferdig handelsorden i verden, en demontering av eksportsubsidier i nord og innrømmelser til sør, der de kan beskytte hjemmemarkedene med tollsatser og handels-barrierer.

I tillegg til krig og vold er økonomiske motiver blant de viktigste årsakene til flukt. Det er hovedsakelig unge og mannlige flyktninger fra Afrika sør for Sahara, som ikke har mulighet for en god jobb i hjemlandet eller kan ikke brødfø seg selv og sine familier alene. Disse migrantene drar ofte til det «lovede land» i Europa. De som ønsker å bekjempe denne fluktårsaken, må motvirke dette og gi de afrikanske statene en sjanse til å komme seg på føttene og gi innbyggerne en realistisk sjanse til en fremtid der. Så disse problemene er ikke nye. Og har det vært noen forbedring de siste fire årene i de økonomiske reglene for verdens fattigste land?

Nei, tvert imot. I tillegg til de katastrofale konsekvensene av europeisk og amerikansk politikk, kommer stadig sterkere de negative effektene av Kinas ekspansjonstrang i Afrika. Men du trenger ikke sitte med pekefingeren rettet mot Kina. EU og fremfor alt Tyskland har ikke gjort noe de siste fire årene, og heller forverret den økonomiske situasjonen for Afrika.

Det som trengs er en tollfri og privilegert tilgang til de europeiske markedene og muligheten for i hvert fall midlertidig å beskytte sine egne markeder fra den overveldende konkurransen fra de svært produktive selskapene i det globale nord.

Mens det første punktet har blitt allment akseptert, blir det andre punktet omgjort til det helt motsatte. Dermed ødelegger vi den egentlig gode planen om å erstatte de utallige «økonomiske partnerskaps-avtalene» med afrikanske land med en felles frihandelsavtale med hele gruppen av stater i ACP-landene, som åpner EU-markedet for alle ACP-landene. Dessverre insisterer de tyske næringslivs-lobbyistene på å åpne EU-markedet bare hvis ACP-landene også åpner sine markeder for EU. Dette er debattens nåværende tilstand. Men en slik avtale ville være økonomisk selvmord og produsere millioner av økonomiske flyktninger som da måtte søke lykken i Europa.

Fire år har gått uten resultater

Tenk hvor mye som ble skrevet om en «overordnet plan for migrasjon» eller til og med en «Marshallplan for Afrika». Men ingenting har skjedd de siste fire årene. Alle fluktårsakene eksisterer fortsatt. De økonomiske, etniske og religiøse spenningene i de permanente kriseområdene har til og med økt, og det forventes at neste bølge flyktninger snart vil komme til Europas dører. En tørke, en borgerkrig, en ny brutal amerikansk angrepskrig i Midtøsten, konsekvensene av klimaendringer … og situasjonen i 2015 kan gjentas.

Og det er ikke bare flukt-årsakene som ikke har endret seg. EU har fortsatt ingen akseptert distribusjonsplan for innkommende flyktninger, og de sør-europeiske grensestatene kreves fremdeles å alene måtte ta seg av mottak og primærhjelp.  Igjen har fire år blitt kastet bort uten å ha jobbet konstruktivt for å løse situasjonen.

Fredsbevaringen er også en fullstendig fiasko, som ganske enkelt ikke finner sted. USA begynner fortsatt sine tilintetgjørelses-kriger over hele verden, og juniorpartnerne fra Europa er fortsatt involvert i disse forbrytelsene.

Men i stedet for endelig å alvorlig ta fatt i årsakene til flukt, handler debatten fortsatt om symptomer, som spørsmålet om hvilke havner et privat redningsskip kan bruke i Middelhavet. Dette er i beste fall et sekundær front og en avledningsmanøver.

Så lenge Europa fortsetter å føre kriger over hele verden eller blir «alliert» i de amerikanske krigene, blir nye flyktninger stadig skapt. Sålenge Europa fortsetter å utnytte det globale sør med urettferdige handelsavtaler og ikke gjør noe for en rettferdig verdenshandel, skapes det stadig nye flyktninger. Så lenge Europa ikke gjør noe eller for lite mot klimaendringer, blir nye flyktninger stadig skapt. Selvfølgelig er det av humanitære grunner nødvendig å diskutere problemene rundt havsnød i Middelhavet. Men så lenge man driver en politikk som stadig skaper flyktninger, kan et fokus utelukkende på symptomene bare kalles kynisk. Men denne kynismen er en trist realitet. Og hvis ingenting har forandret seg til bedre i kampen mot fluktårsakene de siste fire årene, vil det heller ikke gjøres noe i fremtiden.


Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s