Hvorfor von der Leyen ville være en katastrofe for Europa

Nominasjonen av Ursula von der Leyen til kommisjonsleder i EU var en ubehagelig overraskelse. For EU, som en gang ble lansert som et fredsprosjekt, truer nå militarisering og den endelige forvandlingen til et prosjekt for de europeiske elitene. Dette er en reell mulighet, spesielt siden Leyen vil være avhengig av stemmer fra AfD, Le Pen, Salvini & co. for å få et flertall i Europaparlamentet. Leyen er imidlertid også et dårlig valg, uavhengig av hennes meninger og ideologi, fordi hun har mislyktes i alle de politiske stillingene hun har hatt. Disse manglene gjør hun opp for med fanatisk ivrighet etter handling. Europas fremtid er ravnsvart.
Ursula von der Leyen (foto:DOD)

Av Jens Berger

Historien om Ursula von der Leyen er en historie full av misforståelser, myter og smart politisk PR. Hvis du spør folk på gata om Ursula von der Leyen, får du vanligvis høre følgende: Hun skapte en karriere «til tross for» hennes syv barn, hun er utrolig vellykket, en ekte «superkvinne» som tror på det konservative familiebildet. Hvilken Leyen er det snakk om her? Absolutt ikke Ursula Gertrud von der Leyen, kvinnen som skal lede EU politisk i fremtiden.

Super-mamma, power-datter

Hvor myten om den vellykkede sterke kvinnen Leyen kommer fra, er vanskelig å forstå i dag. Ursula von der Leyen vokste opp i ordnede storborgerlige forhold. Hun er datter av tidligere delstatsminister Ernst Albrecht, og tilhører et dynasti som allerede hadde sentrale posisjoner i staten under kongehuset Welf i middelalderen. Standsmessig giftet hun seg inn i dynastiet av «silkebaronene» von der Leyen, som har tilhørt det tyske eliten siden det 18. århundre. Den som vil besøke Ursula von der Leyen hjemme, kjører først lenge gjennom store enger eid av familien, før de kjører gjennom en smijernsport inn i familiens palasslignende hus. Det er ingen tvil om at Ursula von der Leyen er selve personifikasjonen av overklassen, en våt drøm for enhver forfatter av kiosklitteratur. Lenger unna den «vanlige borgeren» kan du knapt komme.

Men hun snublet litt underveis. En økonomistudium ble avbrutt etter tre år, og mellom begynnelsen på legestudiene og hennes første eksamen ligger stolte ti år. Etterpå behøvde von der Leyen ikke å håndtere vanlige folks ordinære problemer. I løpet av sine fire år som medisinsk assistent ble den sterke kvinnen gravid tre ganger og avsluttet deretter sin opplæring som spesialist for å bli med sin karriere-orienterte mann til California.

Ursula von der Leyen var aldri en sterk kvinne som brakte karriere og barn under sammen tak, men snarere en typisk representant for konservative familiebilder, som altfor gjerne gjemte seg bak sin vellykkete far og sin mann. Hennes lynraske vei oppover begynte for nesten tjue år siden, da hun, nå som sjubarnsmor, gikk i sin fars fotspor, inn i politikken. Takket være farens nettverk, fikk hun ikke bare et sikkert direktemandat til delstats-parlamentet i Niedersachsen til tross for hennes uerfarenhet, men ble også utnevnt av familievennen Christian Wulff til familieminister. Der var et glimrende PR-kupp. Den blonde, stilige sjubarnsmoren med den pertentlige frisyren kunne selges som et symbol på vellykkede konservative idealer. Men nå er det ting virkelig begynner – et år senere ble «den sterke kvinnen» valgt inn i CDU-ledelsen og bare to år senere beæret hun landet som familieminister i Angela Merkels regjering.

Der skapte hun overskrifter i klassiske medier mindre av hennes – ved nærmere inspeksjon nesten ikke-eksisterende – politiske arbeid, men særlig på grunn av hennes «myke egenskaper». Ursula von der Leyen lyktes i å skape rollen som en sjubarnsmor som greide å forene familie og karriere under ett tak. Fra da av ble «den sterke moren» ansett som en modell for alle kvinner; selv for de som, i motsetning til Leyen, ikke har tilgang til en hel hær av tjenere.

Fra den iskalde engelen til den germanske falken

Egentlig er familiedepartementet en trygg stilling. Men Ursula von der Leyen spente buen for hardt ved å ivrig slutte seg til en kampanje for å introdusere internett-sperrer. «Sensursula» ble født. Også i tiden som arbeidsminister gjorde Leyen ingen god jobb. De «arbeidslediges iskalde engel» ble hovedsaklig kjent for å med et sukkersøtt smil selge harde tiltak mot vesentlig mindre velstående, mens hun iscenesatte seg selv som en forkjemper for «fattige barn».

Men bare som forsvarsminister var karrieren hennes virkelig i fare. Von der Leyen gjorde egentlig alt feil som man kan gjøre. Til en forsvarsministers typiske oppgaver hører i første omgang balansen mellom de kommersielle interessene til våpenlobbyen, de materielle ønskene til de væpnede styrkene og de økonomiske interessene til skattebetalerne. Følgelig var oppgaven som stod foran Ursula von der Leyen klar. Hun burde å løse personell- og utstyrs-problemene som ble stadig tydeligere under hennes forgjengere. Hvis man dømmer etter denne oppgaven, har Leyen mislyktess over hele linja. Selv om mer og mer penger blir pøst inn i militærbudsjettet, er utstyr- og logistikkproblemene i forsvaret nå verre enn noensinne.

I stedet for å takle de underliggende problemene politisk, leide von der Leyen for en ni-sifret beløp en hær av konsulenter fra kjente advokat- og konsulentfirmaer. De hadde som oppgave å fremfor alt skjule ministerens feil og selge et positivt bilde av henne, på skattebetalernes bekostning. I det minste lyktes sistnevnte. Til tross for utilfredsstillende prestasjoner, greide Leyen å beholde jobben. Hun reddes nå trolig bare fra granskingskommisjonen i konsulentsaken av at hun får det høyeste politiske embedet i EU.

Mer dramatisk en hennes politiske svikt, er imidlertid hennes ideologiske orientering, som har blitt stadig mer radikal, spesielt i løpet av tiden som forsvarsminister. Ursula von der Leyen er en utenriks- og sikkerhetspolitisk ‘hauk’, som har fullt og helt stilt seg på geledd i den transatlantiske NATO-strategien. Her hersker ingen tvil eller nølen, hun støtter fullt og helt modellen av en militarisering av EU og Vesten, og ønsker å drive en «styrke-politikk» i den nye æraen av kald krig med Russland.

Alt dette ødela ikke hennes popularitet – tvert imot. Hun er spesielt populær i vulgærpressen. Folk som kan navnet på de svenske kongebarna utenat, vil også elske denne edle ur-moren med det sjarmerende smilet og adelstittelen. Og til og med de såkalte kvalitetsavisene rører Ursula von der Leyen bare med silkehansker.

President Leyen – powered by AfD?

Nominasjonen av von der Leyen til kandidat for stats- og regjeringssjef, som kommisjonspresident, er ikke den første groteske tingen i den store europeiske personellkarusellen forrige uke. Først mislyktes «toppkandidat» Manfred Weber på grunn av Emmanuel Macrons motstand. Deretter tryllet Merkel, Macron & co, i det fjerne Osaka,  den andre «toppkandidaten» Frans Timmermans ut av hatten, som likevel var for kritisk og demokratisk for de reaksjonære østeuropeiske regjeringens-sjefene, da han i det siste kritiserte trusselen mot demokratiske verdier i Ungarn og Polen. Lærdommen: den som taler for demokrati, har ingen sjanse i EU. Det er absurd og trist på samme tid.

Selvfølgelig kom Ursula von der Leyen i grevens tid. Til de reaksjonære østeuropeerne kan hun selges som erke-konservativ «russer-eter», for liberale skandinaver og vesteuropeere som en «superkvinne», og selv Italias statsminister Conti viste til slutt en forkjærlighet for von der Leyen – det er allerede rykter om at prisen ville være en italiensk budsjettkommisjonær. Kompromisser er ikke alltid gode.

Det er imidlertid helt uklart hvordan Ursula von der Leyen nå ønsker å få det nødvendige flertallet i Europaparlamentet. Hun kan være sikker på stemmene til kristendemokratene EPP (inkl. CDU), de liberale Renew (Macron, FDP og Co.) og den konservative ECR-gruppen (blant annet den polske PiS og de britiske toryene). Det er 352 stemmer. For et nødvendig flertall trenger hun imidlertid 376 stemmer. Sosialdemokratene SPD har allerede uttalt at de ikke støtter Leyen, og S & D Group i Europaparlamentet har allerede uttrykt seg negativt. Situasjonen er lignende i De Grønne. Deres «toppkandidater» Bas Eickhout og Ska Keller virket «sjokkerte» av regjeringssjefenes forslag.

Spørsmålet er fortsatt hvor Leyen skal få de resterende nødvendige stemmene fra. Venstrepartiene vil sikkert ikke stemme på henne og «de uavhengige», dvs. spesielt Nigel Farage fra Storbritannia og italienske Fem Stjerner er usannsynlige. Da er det bare gruppen «Identitet og demokrati», det vil si partiene som ofte omtales som «høyrepopulister», igjen. Uten stemmene til Salvinis Lega, Straches Frihetsparti, Le Pens Samlingsbevegelse og tyske AfD er det liten sjanse for Leyen å bli valgt.

I «beste fall» vil hun derfor ikke få flertall i Europaparlamentet, og statsoverhodene må deretter klekke ut en ny kandidat. I verste fall vil hun bli kommisjonspresident takket være stemmene fra høyreekstremister. I så tilfelle ville det post festum og egentlig unødvendig ha bekreftet bekymringene om at Europa er i ferd med å skli ganske langt til høyre.

Et svart-brunt markedskonformt Europa med en iskald engel på toppen, som militariserer det tidligere fredsprosjektet og side ved side med USA kjemper over hele verden for ‘frihet og demokrati’ … når jeg ligger og tenker på Europa om natten, så mister jeg nattesøvnen. Forhåpentligvis vil Europaparlamentet nå vise at det er mer enn bare staffasje.


Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten.

 

3 kommentarer

Kommentarer er stengt.