Morsi døde mens han leste opp et patriotisk dikt

Mohamed Morsi (bilde: CC/ EU)

Av Andre Vltchek

Tidligere president i Egypt, Muhammed Morsi, hadde akkurat avsluttet sin 15-minutters tale i et rettssal, mens han var innelåst i et lydisolert bur. Han leste et dikt om sin kjærlighet til Egypt, og så kollapset han og døde.

Hans død sendte sjokkbølger gjennom hele Egypt, regionen og den muslimske verden.

Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan nektet å akseptere den offisielle historien, og hevdet at den tidligere egyptiske presidenten Muhammed Morsi «ikke døde, han ble drept».

Mer kom fra forskjellige hjørner av verden. Ifølge Reuters:

«Et britisk parlamentsmedlem, Crispin Blunt, som ifjor ledet en delegasjon av britiske parlamentarikere og advokater for å utarbeide en rapport om Morsis frihetsberøvelse, fordømte fengslingsvilkårene.

Vi ønsker å forstå om det var noen endringer i hans forhold siden vi rapporterte i mars 2018. Hvis han fortsatte å være fengslet under de forholdene vi oppdaget, så er jeg redd for at den egyptiske regjeringen sannsynligvis vil være ansvarlig for hans for tidlige død,» sa han i kommentar til BBC.

Menneskerettighetsorganisasjoner, statsoverhoder, samt vanlige medborgere i Egypt, var rasende over Muhammed Morsis død. Den tidligere egyptiske lederen regjerte nasjonen etter å ha vunnet de første demokratiske valgene i landets moderne historie i 2012, bare et år etter at den brutale pro-vestlige diktatoren, Hosni Mubarak, ble tvunget bort i 2011.

Morsi ble styrtet i 2013, i et voldelig militærkupp bare ett år etter at han overtok det høyeste embedet.

La oss si det tydelig: Muhammed Morsi var ikke en «god president». Faktisk var det ikke meningen han skulle bli president: Den opprinnelige kandidaten fra partiet hans ble diskvalifisert fra valget på teknisk grunnlag, og Morsi ble bedt om å ta over. Og han vant, med en liten margin.

Han gjorde en del alvorlige feil, politisk, økonomisk og sosialt.

Han oversvømmet tunnelene mellom Gaza og Sinai.

Og under hans ledelse døde over 40 mennesker under volden i Port Said.

Da han følte seg truet, pleide han å gi ordre om å skyte giftige gasser mot demonstrantene.

Men han var ikke en morder. Og i det «moderne» Egypt, er det en stor prestasjon.

Han prøvde å forbedre den dårlige situasjonen i sitt hjemland, men han fortsatte å mislykkes.

På den annen side, adskilte han regjeringen fra den kvelende militære omfavnelsen. Det vestlig-sponsede egyptiske militæret har klart å infiltrere alt (under Mubaraks regjering så vel som nå), der de helt kontrollerende alle aspekter av den egyptiske staten.

Morsi prøvde å gjøre alle til lags, i det svært delte egyptiske samfunnet. Men til slutt var ingen fornøyd.

Konservative stemmer i Det muslimske brorskapet hatet ham for ikke å være radikal nok. Den anti-religiøse venstresida foraktet ham for ikke å presse sterkere for sosiale reformer og en verdslig stat. Han adlød både USA og Det internasjonale pengefondet, samtidig som han ikke gjorde dem fornøyd nok.

Til slutt viste han seg å være en usikker, forvirret og svak mann.

2012 og 2013 kjempet mine venner, mine venstre-kamerater, mot politiet foran presidentpalasset i Kairo. Jeg var der, med dem, filmet, med ansiktet dekket med søkkvåte filler for å i det minste beskytte meg selv fra den svært giftige tåregassen.

På den tiden virket det som om ingen likte Morsi.

Hva demonstrantene ropte under protestene mot Morsi var: «Vi synger for de som fortjener å dø; Morsi-Morsi-Morsi!”

Demonstrantene kunne ikke ha visst at 7 år senere, skulle deres profeti skje fyllest.

Etter at militæret styrtet den demokratisk valgte regjeringen (3. juli 2013), begynte massakrene. Offisielt hundrevis, men mest sannsynlig miste tusenvis av mennesker livet. Ti-tusenvis ble arrestert, forsvunnet, torturert, voldtatt og forvist.

Medlemmer av det muslimske brorskapet ble likvidert (kort tid etter kuppet organisasjonen forbudt), men også ulike venstreorienterte organisasjoner og enkeltpersoner, samt alle de menneskene som var imot det korrupte høyre-orienterte militæret og deres diktatur.

Flere av vennene mine måtte forlate landet. Andre sitter fortsatt fengslet. Eller gjemmer seg.

Den tidligere diktatoren, den vestlige marionetten og morderen Hosni Mubarak, er nå en fri mann igjen. Han er 91 år gammel.

67-åringen Muhammed Morsi er død.

I løpet av Morsi-epoken, så vel som under og etter kuppet i 2013 jobbet jeg i Egypt, og lagde en dokumentarfilm for den venezuelanske fjernsynskanalen Telesur.

Først undersøkte jeg og skrev om de forbrytelsene som ble begått under president Morsis styre i byen Port Said: «Notater fra en beleiret by».

Og da var jeg der, midt i kampene, da det egyptiske militæret styrtet Morsis regjering og begynte å likvide både Det muslimske brorskapet og den egyptiske venstrefløyen. Jeg beskrev hendelsene i mine essays «Egypt End of Hope» og «Egypt in the Eye of the Storm». Mange flere essays fra Egypt er samlet i boka min «Exposing Lies of The Empire».

En gang, mens jeg filmet etter kuppet, sto jeg rett foran 5 stridsvogner, alle pekte kanonene mot meg. Hvordan jeg overlevde, er jeg ikke sikker på. Andre gjorde det ikke. Da jeg var ferdig med å samle opptak til min film, var kroppen min dekket av arr og blåmerker.

Av de individene som pleide å jobbe med meg med filmen, og av dem som pleide å protestere mot daværende president Morsi, er det nesten ingen igjen som nå er tilhengere av den nåværende vestlig-støttete militærjuntaen.

Demonstrasjonene i 2012 og 2013 handlet om å forbedre Egypt; om å tvinge Morsi til å levere hva millioner av stort sett unge egypterne håpet ville være et rettferdig, verdslig og sosialistisk samfunn. Man forventet at Morsi skulle gi det, eller trekke seg og overlate styringen til en bedre, mer «progressiv» leder.

Det som kom i stedet var et kupp, at Mubaraks fascistiske klikk vendte tilbake, støttet av USA, Europa og Israel.

Når jeg ser tilbake, tror jeg at Muhammed Morsi var et anstendig menneske, men samtidig en dårlig, talentløs, naiv og forvirret hersker. Men det var fortsatt mye, mye bedre enn det som var før og etter ham.

I sin kronikk for New York Times, skrev den egyptiske forfatteren Mona Eltahawy om Mohamad Morsis død:

«… Han så alltid ut som en mann fanget i noe mye større enn ham selv. At han døde i en egyptisk rettssal, inne i et lydisolert bur bygget for å få ham til å tie, nesten seks år på dagen etter han tok over embedet og nesten helt glemt av alle bortsett fra hans familie- og menneskerettighetsaktivister, er en påminnelse om antiklimakset som omga ham.”

Deretter satte Eltahawy hans død i sammenheng med dagens Egypt:

«Det muslimske brorskap er desimert, og vil neppe være i stand til å lykkes med å få til masseprotester i Egypt, hvor demonstrasjoner så og si er umulig under en drakonisk lov vedtatt etter at el-Sisi kom til makten. Dette er også hva el-Sisi har oppnådd: Fra juli 2013, da Morsi ble styrtet, til januar 2016, da det egyptiske parlamentet ble gjeninnsatt, ble mellom 16.000 og 41.000 mennesker, de fleste tilhengere av det nå forbudte muslimske brorskapet, arrestert eller internert (noen var liberale eller sekulære aktivister). Siden da har en bølge av dødsstraffer og henrettelser, utenomrettslige drap, forsvinninger og en brutal innsats for å utrydde enhver form for dissens, knust brorskapet, samt de fleste andre former for motstand. Tilhengere av Det muslimske brorskap insisterer på at Morsi skal hylles som en martyr, samtidig som mange statseide medier rapporterer om hans død uten å nevne at han en gang var president.»

Ærlig talt føles Morsi-æraen som den eneste perioden i moderne egyptiske historie da «alt var mulig», og da man i det minste fikk lov til å drømme og kjempe for en mye bedre fremtid. Ja, selvfølgelig skjedde denne kampen i tåregass, og folk ble skadet, noen til og med drept. Men de våget, de ble ikke knust og ydmyket som nå.

Den såkalte «arabiske våren» ble manipulert, og mest sannsynlig «skapt» av Vesten. Men i årene 2011 til 2013 var det også en parallell oppblomstring av uavhengige, venstreorienterte, anti-establishment, anti-kapitalistiske og anti-militære bevegelser. Det var en kamp, og Egypt kunne ha gått i alle slags mulige retninger.

Jeg vil aldri glemme det året; «Morsi-året». Vi risikerte våre liv, vi ble ofte direkte fysisk overfalt. Ulike politiske fraksjoner var i strupen på hverandre. Sinnene kokte. Ingenting var sikkert, alt mulig.

Det året, mens jeg lagde filmen min, var jeg med en gruppe sosialistiske leger; sanne marxister. De tvilte ikke på at Egypt kunne gå i sosialistisk retning, hvis de kjempet hardere. Jeg jobbet også med Wassim Wagdy, en av lederne av ‘Revolusjonær Sosialistisk Organisasjon’.

Og så kollapset alt, bokstavelig talt over natten. Den 3. juli 2013.

Når innså jeg at alt var over? Det skjedde i Heliopolis – i en av Kairos velstående forsteder – i en park. Hundrevis av rike familier gikk dit å feire kuppet, iført T-skjorter med bilder el-Sisi og hans kumpaner. Det hele lignet på historiske bilder fra 9-11-1973 – fra dagene under Pinochets kupp mot president Allende i Chile. Det var annerledes, selvfølgelig var det; men det lignet. Amerikansk-sponsede kupp ligner alltid på hverandre. Og det gjør også ansiktene til eliten som støtter dem!

Jeg leste om Morsis død ombord et fly fra Istanbul til Beirut. Jeg følte en enorm tristhet. Jeg visste ikke nøyaktig hvorfor. Det var definitivt ikke for Morsis regjeringstid. Men mest sannsynlig var det for den tiden, for det håpet, som nå er helt kvelt og forlatt. For de dagene da «alt var mulig»; da folk var beredte og villige til å kjempe for sitt land.

Egypt er en «mislykket» stat nå. Skremt, frustrert, fattig og helt korrupt. En stat som fortærer sitt eget folk.

Når jeg drar til et av de utallige slumområdene i Kairo, ser folk disse dager på meg med åpent hat. De betrakter meg som en utlending, som noen som bidro til å kaste dem tilbake til håpløshet og elendighet. Selvfølgelig vet de ikke at for flere år siden kjempet jeg for dem, i hvert fall som en filmskaper, side om side med deres lands sosialistiske spydspiss.

Jeg føler også tristhet for mannen Morsi, ikke Morsi presidenten. Jeg føler også at det patriotiske diktet han leste før han kollapset og døde, kom rett fra hjertet.

I det året han styrte, gjorde han sitt beste. Hans beste var ikke godt nok. Han mislyktes.

Men han fortjente ikke å dø slik, forvirret og ydmyket, i et bur!

Han fortjente bedre. Og hans land, Egypt, fortjener mye, mye bedre, for helvete!


Med velvillig tillatelse fra Andre Vltchek. Han er filosof, romanforfatter, filmmaker og undersøkende journalist. Han har dekket kriger og konflikter i dusinvis av land. Tre av hans nyeste bøker er han revolusjonære roman Aurora og to anbefalte verk med politiske artikler: «Exposing Lies of the Empire» og «Fighting Against Western Imperialism». Andre lager filmer for teleSUR og Al-Mayadeen. Etter å ha bodd i Latin-Amerika, Afrika og Oseania, befinner Vltchek seg for tiden i Øst-Asia og Midtøsten, og fortsetter å jobbe rundt om i verden.