Gitt regjeringens siste beslutninger, kunne man tvile på det.
av Frédéric Says
Eksisterte «De gule vestene» overhodet? Hvis man ser på nyhetene disse dager, ender vi opp med å tvile.
Ikke bare fordi lørdags-demonstrasjonene nå er færre og med sparsomt oppmøte.
Men særlig fordi en rekke politiske beslutninger de siste dagene, stiller spørsmålet om regjeringen lider av hukommelsestap.
Første eksempel: loven om mobilitet, vedtatt forrige uke, som gjør mulig en privatisering av enkelte riksveier.
I detalj, er dette et endringsforslag som gjør at operatørselskaper skal kunne forvalte enkelte av disse riksveiene og utføre «infrastrukturtiltak» som har til formål å «legge til rette for, sikre eller gi mer flytende tilgang til en motorvei eller tilgangsveier som forlenger dem».
Til gjengjeld skal disse selskapene kunne øke sine bomavgifter. Dette vil bety at man betaler et privat selskap for vedlikehold av deler av det nasjonale veinettet.
Men de siste månedene, hva ropte tusenvis av demonstranter under sine gule vester?
De protesterte mot følelsen av permanent utpressing; de klaget over de dyre barrierene for å kunne bevege seg; de fordømte den systematiske tilbaketrekningen av staten og offentlige tjenester, «denne formuen til de som selv ikke har en», som Jean Jaurès sa det.
Et annet eksempel? Reformen av arbeideledighetsforsikring, kunngjort i forrige uke av statsministeren.
Denne reformen har greid å gjøre både fagforeninger og arbeidsgivere misfornøyde. Spesielt, fastsetter den mindre gunstige kompensasjonvilkår for bestemte kategorier av arbeidssøkere.
Det er en beslutning fattet ovenfra. «Et dekret om dette vil komme i løpet av sommeren», og ingen vil kunne gjøre noe med det, klager lederen av fagforeningen CFDT Laurent Berger.
Men husk at regjeringen under den store nasjonale debatten hadde lovet at den hadde lært leksa. Det skulle bli slutt med reform-kjøttøksa pålagt av hovedstaden. Det skulle bli plass til løsninger fattet «i fellesskap», «fra grunnplanet» og «gjennom dialog».
«Ingenting vil bli det samme igjen,» sa regjeringens talskvinne Sibeth Ndiaye.
Noen måneder etter disse vakre ordene tenker man uunngåelig på ordene i Viscontis film Leoparden: «alt må endres for at alt skal forbli som det er».
Det virker som om staten har gjenopptatt sitt vanlige tempo.
Det er som om bevegelsen «De gule vestene» ikke var noe annet enn en lite avbrekk i denne femårige marsjen.
Som om det store sinnet forrige høst ble kraftig redusert av ‘den store debatten’ om våren. Og deretter ble helt borte av resultatet av valgene til Europaparlament.
Som om okkupasjonen av rundkjøringene bare hadde vært et lettsindig innfall, ikke et opprør.
Hva er igjen av den varme høsten 2018, av dens tåregass og dens tårer, dens rystende demonstrasjoner og ministre som skalv i buksene?
Å stille spørsmålet er å svare på det. I den daglige maktutøvelsen, hva har endret seg? I beste fall de 150 innbyggerne som ble valgt med loddtrekning for å diskutere miljøspørsmål, hva Emmanuel Macron kalte «en borgerforsamling». Et mest mulig uklart organ som forventes å måle den reelle makten.
Alle andre kan rykke tilbake til start. Den store nasjonale debatten vil sannsynligvis vise seg mer og mer å være en forhalingstaktikk.
En måte å vinne tid, for å berolige gaten.
I møte med de fransk problemene, får man kloroform i stedet for en kur.
I møte med de franske sårene, har regjeringen forsøkt å forhale ting mer enn å stoppe blødningen.
(Franceculture)
Midt i fleisen 