Angelina Jolie på feil side i angrepet på Venezuelas sosialdemokrati

(Skjermdump:UNCHR)

Av Stephen Lendman

I april 2012 ble Angelina Jolie utnevnt til spesialutsending for FNs høykommissær for flyktninger, etter at hun tidligere hadde vært goodwill-ambassadør for dem siden august 2001.

I årevis har hun besøkt flyktninger og internt fordrevne i over 30 land, og beskrevet dette arbeidet i en bok med tittelen «Notes from My Travels.»

Hun møtte også styrker fra USA og deres allierte i krigsområder – og unnlot å fortelle om USAs aggresjon og hvem som er ansvarlig for flyktningkrisene som berører utallige millioner.

Å være forkjemper for mennesker i nød er prisverdig. Men det i seg selv er ikke godt nok hvis man ikke greier å plassere skylden for problemet på rett sted.

Hvis USAs stadige angrepskriger ble avsluttet, ville det ikke eksistere noen, eller knapt noen, flyktningkriser – en virkelighet hun burde fremheve i hennes nåværende rolle. Men det gjør hun ikke.

I forrige uke møtte hun den despotiske colombianske presidenten Ivan Duque i Cartagena, som en del av et besøk til landets grense med Venezuela.

En UNHCR-erklæring sa at hun dro dit for å «vurdere den humanitære reaksjonen på masseutvandringen av venezuelanske flyktninger og migranter.»

Hundretusenvis av venezuelanere bor i utlandet, i land i regionen og USA, ikke millioner, som det feilrapporteres.

Venezuelas visepresident Delcy Rodriguez forklarte tidligere at over fem millioner colombianske statsborgere bor i Venezuela, der de har flyktet fra undertrykkelse og utålelige forhold i sitt hjemland.

Ifølge en UNHCR-rapport fra 2018, har Colombia 7,7 millioner internt fordrevne. Det er på grunn av statsstøttet narko-terrorisme, paramilitære dødsskvadroner og hvordan myndighetene bruker krigsmetoder mot sin egen befolkning.

Den USA-støttete statlige brutaliteten Colombia inkluderer vilkårlige arrestasjoner og fengslinger, likvideringer og andre utenomrettslige metoder mot fagforeningsfolk, bønder, menneskerettighetsaktivister, journalister og andre motstandere av regimets politikk.

Under Jolies to dager i Colombia glemte hun å nevne Trump-regimets kuppkomplott for å styrte Venezuelas legitime regjering.

Hun sa heller ikke noe om deres mål om å knuse den venezuelanske økonomien og forarme befolkningen.

Å vise seg i Colombia, møte den despotiske presidenten og tale om humanitære problemer som påvirker venezuelanerne, er vann på mølla for propagandister som feilaktig gir president Maduro skylden for USAs bruk av gangstermetoder mot Venezuela.

Hvorfor besøkte hun ikke Venezuela for å møte tjenestemenn og vanlige folk – i Caracas og andre steder, for å selv få greie på hva som skjer?

Hennes kunnskap om Venezuela kommer i stor grad fra feilinformasjon og desinformasjon gitt til henne.

Hun hevder antallet venezuelanske flyktninger og migranter har steget til over fire millioner, som bare viser hennes uvitenhet om virkeligheten på bakken.

Colombia er enormt undertrykkende mot sitt eget folk. Tusenvis av venezuelanere som dro dit, vendte hjem på grunn av utålelige forhold, som hun sannsynligvis vet lite eller ingenting om.

Hun er også sannsynligvis uvitende om hvor illegitim den USA-utpekte marionetten Guaido er, hva det venezuelanske sosialdemokratiet handler om, og hvorfor Trump-regimets harde menn og deres imperialistiske partnere ønsker å eliminere det.

Bekymring for fordrevne er en ting. Å forstå hvorfor problemet eksisterer og plassere skylden på rett sted, er langt viktigere.

Trump-regimets krigsmenn har fullt ansvar for skaden påført det venezuelanske folket. Jolies oppdrag nevnte det ikke – et faktum som ikke stiller henne i et godt lys.


Med velvillig tillatelse fra Stephen Lendman, en uavhengig journalist bosatt i Chicago.