New York Times fremmer kvinners rett til å utslette millioner

Innflytelsesrik spaltist ønsker mer kvinnelig deltagelse i «konstruksjon, klargjøring, målvalg og bruk av atomvåpen»

Av David Walsh

– «Du snakker om massemord.»

– «Jeg vet at vi ville få ugredd hår. Men ikke mer enn 10 til 20 millioner døde. Maksimum! Avhengig av flaksen …»

Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb (1964)

**

I en New York Times-kronikk den 15. mai, «Atomvåpen-søsterskapet» , klaget Carol Giacomo, medlem av avisas redaksjonsråd, over at kvinner var «spesielt underrepresentert i høytstående stillinger som håndterer kjernefysiske anliggender».

Giacomo beklaget videre at statlig politikk «som involverer konstruksjon, klargjøring, målvalg og anvendelse av atomvåpen, lenge har vært et område styrt av en insulær gruppe menn som ikke liker nyvinninger».

Teksten hevdet at for «kvinner, fargede og transseksuelle mennesker, er sexisme, diskriminering og trakassering ofte hindringer for å bli ansatt, forfremmet eller tatt på alvor i det nasjonale sikkerhetsbyråkratiet – i utlandet og hjemme.»

Giacomo, som er medlem av den innflytelsesrike tankesmia Council Foreign Relations og en innflytelsesrik skribent om etterretnings-anliggender og diplomati, bemerket at kvinner «bare holder 20 prosent av de sivile toppjobbene i Pentagon» og «er spesielt underrepresentert i høytstående stillinger som behandler kjernefysiske anliggender».

Times-journalisten strakk seg langt for å frata enhver leser illusjonene om man trodde hun fremmet en sterkere kvinnelig tilstedeværelse på grunn av gammeldagse syn på kvinner som mer pasifistiske skapninger. Giacomo observerte at «det er lite bevis for at kvinner av natur er mer fredelige enn menn,» og pekte på en ny studie som «går så langt som til å argumentere at kvinnelige ledere, i visse parlamentariske demokratier, når de føler seg nødsaget til å bevise sin styrke ‘kan være mer tilbøyelige til å starte konflikt enn sine mannlige jevnbyrdige.’»

Har studiens forfatter Hillary Clinton i tankene?

Skulle leseren leke med tanken på at kronikken var skrevet på gjøn, som en parodi på feminisme, anbefales det å tro om igjen. Giacomo – og Times – mener dødsens alvor.

Hennes argument representerer den ultimate logikken av feminismen, som aksepterer den kapitalistiske orden og utnyttingen av arbeiderklassen, og bare insisterer på at borgerlige kvinner må få en like stor andel i driften og nytten av profittsystemet. Helt konkret, kravet om flere kvinner med evnen til å slippe atombomber skjer innen kontekst av #MeToo-heksejakta, heftig støttet av Times, og det generelle pådrivet for flere kvinnelige toppledere i store selskaper og politikken.

Giacomo ble tilsynelatende inspirert til å skrive sin tekst av en studie utført av New America, en Washington-basert liberal tankesmie, med tittelen «‘Samtykke-tvangstrøya’: Fire tiår med kvinner i atomsikkerhet», basert på intervjuer med 23 kvinner som holdt statlige toppstillinger.

Denne studien påpekte også at mange av de intervjuede «var raske til å være uenige i den essensialistiske forestillingen om at kvinner av natur er mer fredelige og derfor tilbøyelige til å vippe pila mot nedrustning, eller ‘mykere’ resultat. Som en respondent sa det med rene ord: ‘Vi mykner ikke politikken ved å legge til østrogen.’»

Et annet intervjuobjekt forklarte: «Jeg tror ikke kvinner er mer fredelige. Og den slags tankegang irriterer meg grenseløst. Delvis fordi det på en veldig praktisk måte, mener jeg, undergraver at vi blir tatt på alvor av den harde og sikkerhetsopptatte delen av Representantenes Hus, som hovedsakelig har vært bebodd av menn.»

Disse skribentene fremmer en meget forvorpen variant av «kvinnerettighets-imperialisme», der de blander feministisk ordbruk og kritikk med en full aksept av den overordnede rollen til Pentagon og CIA som forsvarere av amerikanske kapitalismes nasjonale interesser.

«Samtykke-tvangstrøya», for eksempel, rapporterte at kjernefysikkens «sjargong er notorisk ikke for bare å være vanskelig å forstå, men også seksualisert». Videre: «Den feministiske akademikeren Carol Cohn minnes hun tenkte at den klassiske ‘missil misunnelsen’ påstått av feminisme-teoretiserere og nedrustnings-forkjempere var ‘ubehagelig reduksjonistisk’. Én sommer med undersøkelser overbeviste henne om det motsatte: ‘Forelesninger var fylte av diskusjoner om vertikale erektor-utskytere, støt-til-vekt-relasjoner, myke nedlegginger, dyp penetrering, og de komparative fordelene ved langvarige eller spastiske angrep – det én militærrådgiver for Det nasjonale sikkerhetsråd har kalt ‘utskytning av 70 til 80 prosent av vår megatonnasje i ett orgastisk eksplosjon»

At det amerikanske militæret er fylt til randen av menn som finner seg komfortabelt til rette i tradisjonen av Dr. Strangeloves psykotiske general Jack D. Ripper («Kvinner … kvinner føler min makt, og de søker livets eliksir. Jeg unngår ikke kvinner … men jeg nekter dem faktisk min eliksir») vil ikke komme som en overraskelse for noen mann eller kvinne med øyne i hodet. Men å erstatte disse galningene med kvinner vil ikke minske den faren de amerikanske væpnede styrker representerer for verdens befolkning ett grann.

Langs de samme linjene som Giacomo publiserte Julianne Smith, tidligere viserådgiver for nasjonal sikkerhet for visepresident Joseph Biden en meningsytring i Times i august 2017, «Send brystpumpa med forsvarsattasjéen».

Smith bemerket beklagende at bare 20 prosent av Pentagon-stabens topp-stillinger og 30 prosent av topp-stillingene i utenriksdepartementet innehas av kvinner. Hun utdypet: «Innenfor etterretningstjenestene står kvinner for om lag 38 prosent av den totale arbeidsstyrken, men innehar kun 28 prosent av toppstillingene og utgjør bare 18 prosent av de ansatte på senior-lønnsnivå. I FBI holder kvinner bare 12 prosent av byråets 220 toppagentstillinger.»

Smith skrev at på den positive siden må bemerkes at nesten «100 år etter at første kvinne kom inn i utenrikstjenesten, innehar kvinner nå 54 av 169 for tiden belagte sjefs-stillinger i ambassader og konsulater. Ved CIA hadde prosentandelen kvinner økt til 46 prosent per 2012, som er de nyeste data som er tilgjengelige.»

Uten tvil vil en del liberalt innstilte kvinner og venstrefeminister forsvare større kvinnelig representasjon blant militærets og etterretningsapparatets beslutningstakere som «et skritt fremover». Tross alt var det Karen deLacy, pensjonert leder i CIAs operative avdeling, som skrev noe om dette under nominasjonsprosessen for torturisten Gina Haspel til CIA-direktør. Hun argumenterte i Washington Post for at «akkurat som #MeToo og #TimesUp, byr også Haspels nominering en mulighet til å få rettet opp kjønnslikestillingen innen spionasjefeltet.» DeLacy rapporterte at «en inkluderingskrise eksisterer innen det hemmelige CIA-kadret: færre kvinner ønsker å bli offiserer i operasjoner, det er få kvinner i viktige lederstillinger, og kontinuerlig trakassering og diskriminering av kvinner.»

I denne sammenheng bør vi heller ikke utelate det åpne brevet om seksuell trakassering innen det nasjonale sikkerhetsapparatet i 2017, «#Metoonatsec [dvs. #MeToo National Security], som var signert av 223 kvinner i det amerikanske militæret og etterretningsapparatet. Underskriverene klaget over at de også var «overlevende etter seksuell trakassering, overgrep og misbruk, eller kjenner andre som er det».

Et lite utvalg av de på lista inkluderer Wendy R. Anderson, stabsnestleder, statssekretær forsvarsdepartementet; Alexandra Kahan, Det nasjonale sikkerhetsråd og det amerikanske utenriksdepartement; Courtney La Bau, seniorrådgiver, departmentet for hjemlandsikkerhet (DHS); Liliana Ayalde, tidligere ambassadør i Brasil og p.t. sivilassistent og utenrikspolitisk rådgiver for USAs militære i Latin-Amerika; Kelly Magsamen, statssekretær i forsvarsdepartementet; og Laura Holgate, spesialassistent til presidenten for masseødeleggelses-terrorisme & trusselsreduksjon.

Hvor mange forferdelige forbrytelser og konspirasjoner har mon tro denne grimme samlingen av tidligere ambassadører, militæroffiserer, CIA-agenter, diplomater og akademikere foreslått, planlagt eller hatt tilsyn med i løpet av sine karrierer?

I fjor protesterte Times mot den relative mangelen på kvinnelige milliardærer og promoterte «kvinner som aggressivt søker penger og makt». Nå oppfordrer avisa, i form av Giacomos kronikk, til at kvinner blir bedre representert blant de med makt til å begynne massedrap og ødeleggelsen av alt liv på planeten.

Uten tvil finner konkrete sosiale interesser og aspirasjoner uttrykk i den dypt reaksjonære bestrebelsen som eksemplifiseres av Giacomos artikkel. Kvinnene i det nasjonale sikkerhetsapparatet presser på for større inntekter og flere privilegier, om nødvendig på bekostning av sine mannlige kolleger, akkurat som deres motstykker i Hollywood, ved universitetene og i media gjør.

Utover dét, forfølger New York Times, som alltid, en bestemt ideologisk og politisk agenda med denne hårreisende kampanjen. Avisas redaktører vet meget vel at for å forbli ved makten i årene framover, vil den amerikanske herskende eliten måtte utføre de mest uhyrlige forbrytelser, innenriks og i utlandet – forbrytelser det ikke er noen presedens for i amerikansk historie, voldelig som dén er.

Siden 9/11-hendelsene, og de påfølgende tiltak og handlinger som ble truffet med anvendelsen av terroristangrepene som anledning – inkludert invasjoner, bruken av tortur, legitimeringen av total spionering på befolkningen, dronemord, etc. – har sjikt av middelklassen blitt oppmuntret til å godta de mest barbariske tiltak begrunnet med «hjemlandets sikkerhet, og til å betrakte det som den «nye normalen».

Times bestreber seg, med kronikker som Giacomos, på å forberede og herde disse sjiktene for massevold og til å overvinne den uunngåelige vemmelsen (i dette tilfellet blant kvinner) mot omfattende massedrap og ødeleggelser, selv inkludert konsekvensene av atomkrig.

Dette er et skremmende forehavende.


Med velvillig tillatelse fra World Socialist Web Site. Oversatt av Knut R for WSWS.