Hans navn er Julian Assange – skapelsen av en voldtekstmann

av Pamela Anderson

I dag vil jeg snakke ut som kvinne. En kvinne som har overlevd voldtekt og seksuelt misbruk. En kvinne som vet hvor grusomme menn kan være, og hvor dype sårene i en kvinnes sjel. Til den dag i dag husker jeg den uhyggelige smerten. Til den dag i dag kan jeg føle lidelsen. Til den dag i dag hjemsøker ansiktene deres meg i søvnen – en skjebne som deles av utallige kvinner over hele verden. Nei, jeg ville aldri forsvare en voldtektsmann, det kan aldri finnes en unnskyldning for denne forbrytelsen, heller ikke for lovovertredere som ikke blir straffet. Vi skylder oss selv, våre søstre og jenter å snakke ut og bekjempe likegyldighet.

Men i vår besluttsomhet om å gjøre det riktige, la oss aldri glemme faren for å gjøre feil og hvor mektige falske anklager kan være. For de samme faktorene som gjør beskyldninger om voldtekt så vanskelige å bevise i en domstol, gjør dem enda vanskeligere å motbevise i opinionens domstol. Derfor har falske påstander om seksuelt misbruk alltid vært det foretrukne verktøyet for enhver kampanje av mobbing, utpressing eller sverting. Når noen har blitt stemplet som «voldtektsmann», enten de er dømt, siktet eller bare generelt anklaget, har hans rykte ikke bare blitt dømt til døden, men har allerede blitt henrettet i opinionens øyne.

Og dette er grunnen til at jeg snakker ut i dag. Jeg snakker ut til støtte for en venn. En venn som jeg elsker meget, men som har en stadig verre helse, med håp som svinner hen og som tiden løper ut for. En venn som har våget å tale sannheten til makten, som har satt et søkelys på deres kriminelle gjerninger og som nå betaler prisen. En venn hvis stemme har blitt kvelt, hvis hender har blitt lenket og hvis navn har blitt svertet. Hans navn er Julian Assange.

La oss huske at Julian aldri har blitt dømt for et seksuelt lovbrudd, at han aldri selv har blitt formelt siktet for noe slikt, og at det aldri har vært noen støttende bevis mot ham. Faktisk, da voldtektsanklagene først dukket opp i 2010, samarbeidet Julian frivillig med politiet, svarte på spørsmålene og bodde i Sverige til han fikk lov til å forlate landet. Selv sjefaktor vurderte nøye alle bevisene, avsluttet saken og sa at «Jeg tror ikke det er grunn til å mistenke at han har begått voldtekt» og at den påståtte adferden «ikke avslørte noen forbrytelse». Bare for å se saken bli gjenåpnet noen dager senere av en annen aktor, og basert på beleilig endrete påstander.

La oss også huske hva begge de som anmeldte har bekreftet for mange år siden: nemlig at deres sex med Julian alltid hadde vært med samtykke, at de aldri hadde tenkt å rapportere en forbrytelse, men at svensk politiet presset dem til å gjøre det. Og da Sverige endelig ønsket droppe saken i 2013, var det britene som oppfordret dem til ikke å få «kalde føtter». Sverige fulgte anmodningen, og de følgende årene gjorde de alt de kunne for å sikre at Julian ikke skulle kunne forsvare seg mot voldtektsanklagene uten å risikere en mulig utlevering til USA.

Den 13. mai 2019 gjenåpnet Sverige den samme groteske etterforskningen for tredje gang siden august 2010. Vi vet alle at voldtektsanklagene mot Julian er falske. Vi vet alle hva deres egentlige formål er. Og vi vet alle at Sverige ikke handler i god tro. Som så godt oppsummert av Women Against Rape: «Påstandene mot [Julian] er et røykteppe, som en rekke regjeringer skjuler seg bak mens de prøver å slå ned på WikiLeaks for å frekt ha avslørt for offentligheten deres hemmelige planlegging av kriger og okkupasjoner med tilhørende voldtekter, mord og ødeleggelse … Myndighetene bryr seg så lite om vold mot kvinner at de manipulerer voldtektsanklager etter eget forgodtbefinnende». Jeg er helt enig. Saken handler ikke om rettferdighet for voldtekt. Dette handler om voldtekt av rettferdigheten. Det er en tragedie for Julian, en skam for Sverige og et alvorlig forræderi mot oss alle som tror på rettferdighet, demokrati og rettstaten.

For meg er Julian en personlig venn, en helt, en frigjører. For deg er han kanskje en fiende, en forræder, en løsmunnet sleiping. Du har rett til din mening og trenger ikke å forandre den. Men før du trekker dine konklusjoner, må du sørge for at du virkelig har tenkt gjennom dette.

Hvis du mente at Julian er en voldtekstmann, spurte du noen gang deg selv bare om det faktum at et ødelagt kondom virkelig kan utgjøre «voldtekt»? Et revnet kondom som ikke har avslørt noe spor av DNA? Et revnet kondom som skjedde under gjentatte seksuelle møter mellom samtykkende voksne? Et kondom som Julian er anklaget for å ha ødelagt forsettlig, men uten at den eneste andre personen i rommet selv merket handlingen? Bare i tilfelle du ikke visste det: det er alt han blir anklaget for. Stans og og tenk etter. Og trekk så dine egne konklusjoner.

Hvis du virkelig tror på at Julian «hacket» den amerikanske regjeringens datamaskiner, så stans og tenk etter: Hvorfor skulle han gjøre det hvis alle filene han publiserte allerede var gitt frivillig til ham av en varsler med full topphemmelig klarering? Og hvis du virkelig tror at WikiLeaks sine avsløringer har skadet noen på ulovlig vis, hvorfor ikke bare saksøke organisasjonen for skadeserstatning? Og hvis du hater Julian bare fordi WikiLeaks var pinlig for deg, din bedrift, din regjering eller din politiske sak, så stans og tenk etter: Hvem er egentlig skyld i skammen? Hvem begikk de feilene som ble avslørt? Er du sikker på at du ikke bare skyter budbringeren? Og hva gir deg rett til å bli hans torturist og bøddel?

Sannheten er at WikiLeaks aldri falskt anklaget noen for noe, men publiserte klare bevis på krigsforbrytelser, korrupsjon og overgrep. Likevel er de eneste som er anklaget og påtalt, de som avdekket den skitne sannheten. Det finnes sikkert en etisk diskusjon om legitimiteten av å lekke statlige hemmeligheter, og relaterte spørsmål om personvern, sikkerhet og nasjonal sikkerhet. Men la oss skape et riktig forum, invitere alle og snakke om det. Det finnes sikkert alternative måter å sikre åpenhet og forebygge misbruk, men så lenge beviste krigsforbrytere får lov til å være på frifot, kan WikiLeaks være vårt beste og eneste mulighet til å prøve å stille våre ledere til ansvar til for forbrytelsene begått mot oss og mot andre i vårt navn.

Så la oss ikke være naive. Julian Assange blir ikke forfulgt for voldtekt. Det handler ikke om hvem Julian er, det handler om hvem vi er og hvordan vi håndterer dissens og grunnleggende utfordringer mot hemmelighetskremmeriet som vanligvis omgir politikk, næringslivet og andre anliggender av offentlig interesse. Det handler om hvis vi kan torturere og begå overgrep med straffrihet, ikke bare på slagmarken, men også hjemme. Det handler ikke bare om Julians verdighet, men også vår egen.

Dette er en av de øyeblikkene i historien hvor hver av oss står foran valget mellom å gå i søvne inn i kollektive katastrofer eller å reise seg og gjøre det rette. I århundrer sto pøbelen og jublet mens ubeleilige kvinner ble brent levende, angivelig fordi de hadde hatt sex med djevelen. Og ingen våget å avsløre løgnen. I dag jubler hele verden mens det drives heksejakt på en ubeleilig mann, angivelig for å være voldtekstmann, hacker, narsissist og – hvem vet – kanskje djevelen selv? Men i dag reiser jeg meg og snakker som kvinne, som en venn og som din søster i den menneskelige familien. Og jeg ber deg om å riste det giftige, svarte sløret fra hjertet ditt og øynene dine og se på sannheten om hva som blir gjort med Julian. Og før du trekker dine konklusjoner, vær så snill å ta en tenkepause, reis deg og gjør det rette!


Pamela Anderson (f. 1967) er en amerikansk skuespiller og aktivist.

Reklame

2 kommentarer

Kommentarer er stengt.