Rettsstatene

Av Michel Raimbaud (Frankrike)

Fredag 15. mars 2019 markerer åtteårsdagen for en meget omfattende konflikt. Den er allerede lenger enn de to verdenskrigene.[..]  Den kjente palestinske forfatteren, journalisten og politiske analytikeren Kamal Khalaf skrev en artikkel i den anledning, som minner oss på om en tilslørt virkelighet. «Hvis det er en krig som ikke er uskyldig, er det krigen i Syria.» Nesten 400.000 mennesker døde. Det er millioner av flyktninger, fordrevne, folk i utlendighet; og mange, mange sårede, traumatiserte og handikappede for livet. Det er foreldreløse, enker og familier ødelagt eller spredt for alle vinder. For ikke å nevne et land delvis ødelagt, med fullt overlegg. Det allerede blitt sagt og skrevet mye om dette, så jeg skal ikke forlenge lista over torturen påført et helt folk, som er offer for en åpenbar fornektelse av sannhet og rettferdighet man aldri har sett maken til.

Predikantene som tror de representerer den «siviliserte verden» vet det sikkert: Hvis denne tragedien med utallige ofre ikke har like sterk resonans som 11. september, er det fordi den er begravd under en skog av «falske flagg», at historien er begravd under et teppe av omertà og løgner.

Denne manipulasjonen har tillatt historieforfalskerne å rettferdiggjøre en fortsettelse av denne kollektive forbrytelsen i folkerettens navn, selv mens den samme folkeretten brytes av dem uten skam og uten blygsel. Enten påskuddet er demokratisering, menneskerettigheter, ansvar for å beskytte, eller om de er innhyllet i fillene av humanitær moral og rettstatens prinsipper, deler de euro-atlantiske «korsfarere» av diverse slag samme seng som «jihadister» i deres ulike franchiser. Dette har vært et perverst foretagende, ulovlig og kriminelt. Og takket være en media-svindel og et intellektuell bedrag uten sidestykke, var de i stand til å presentere den som en edel krig, til og med en hellig krig.

Den syriske staten kunne å stole på trofaste allierte. Folket derimot, arvet en «vennegjeng» som vi ikke ville ønske at våre verste fiender fikk: i Marrakesh i desember 2012 var ca. 114 stater hovedpersonene i aggresjonen. [..]

Denne dobbeltmoralen, denne dobbeltstandarden, er knyttet til troen på at bare Vestens menneskehet betyr noe, at bare deres verdier, deres språk, deres modeller, deres ideer og deres kamper er universelle. Denne vissheten er så integrert i sinnet at både folk på gata så vel som «eliten» ikke ser ondskapen i at deres regjeringer hevder de har «rett til å definere loven» og tar på seg retten til å intervenere militært for å endre «regimer» i alle land som gjør motstand (som den amerikanske herren velger å beskrive som «skurker»). At TV-titterne blander «våre store demokratier» vagt med besvergelser om «våre rettstater», endrer ikke det grunnleggende: Vesten betrakter seg selv som legemliggjørelsen av loven. De utgjør modellen, som åpenbart ikke kan imiteres. Resultatet er stygt, som dokumentert av møtene i Sikkerhetsrådet, hvor hver vestlige tale er en bravurstykke, et mesterverk av hykleri, man gnir seg i øynene. [..]

Her pålegger denne sataniske og infernalske juridiske tankegangen «den hvite manns byrde». Det ville være urettferdig ikke å finne formildende omstendigheter ved disse personene, som er så elegante og velfriserte at de vel ikke kan være uærlige. Hvis vi ikke hører deres gråtkvalte stemmer, trenger vi bare se på ansiktene deres, overveldet av verdens elendighet, sinte over mislykkede stater som den siviliserte verden er tvunget til å bombe og straffe, de nye para-kommunistenes uforskammethet og provokasjonene fra alle disse «motstands-aksene». Hvilken ro trenger man ikke for å være istand til å legge til side alle FNs prinsipper for å pålegge rettferdighet og demokrati blant barbarene. Er ikke den virkelige rettstaten å kunne bestemme alle lover: å definere regler og standarder, å utnevne, dømme, true, fordømme, straffe, tukte, intervenere, okkupere, endre kartet, etc. Det er en tung moralsk lidelse, med både plikter og rettigheter, to sider av samme mynt.

I slike tilfeller kan rettstatene ikke gi etter for pinlige og uverdige skrupler. De kan ikke begynne å respektere barbariske land, land «som ikke finnes» i henhold til vår komplekse intelligens, prinsipper og regler. Loven gjelder for siviliserte land og mennesker. «Skurkestater» må sanksjoneres, bombes og straffes med embargo eller blokade.

På dette stadiet, kan desperate tilhengere av loven fortvile, de som tror på diplomati og hedrer FN-pakten …

For de som betrakter det som naturlig å alene kunne dømme alt og alle, er det logisk å forsøke å pålegge betegnelser og standarder. Således ble «skurkestater» definert av nykonservative ideologer. Ifølge Avraham Shlaim, en israelsk advokat og professor ved Oxford, har en «skurkestat» masseødeleggelsesvåpen, støtter eller praktiserer terrorisme og bryter regelmessig folkeretten. Imidlertid kan disse kriteriene lett inspirere onde tanker: innbruddstyven advarer om tyveri, voldtektsmannen roper varsko om voldtekt.

Dermed begravet de tre vestlige stormaktene og deres allierte, atommakter med masseødeleggelsesvåpen, et folk under tonnevis av sadistiske sanksjoner, masseødeleggelsesvåpen par excellence. De støttet, bevæpnet, finansierte og beskyttet hundrevis av terrorgrupper (inkludert IS og Al-Qaida) som pinte det syriske folket. De bombet og utførte straffeangrep mot de «slemme». De bryter med folkeretten bare ved deres militære tilstedeværelse uten godkjenning fra den legale regjeringen, i strid med FN-pakten. Noen, som Erdogan, har til og med territoriale krav eller tilbøyeligheter til rekolonisering, uten dermed å komme på kant med «lovens håndhevere», de faste medlemmene av Sikkerhetsrådet, som er Ankaras allierte takket være NATO.

Realitetene passer ikke med de lettvinte slagordene: det samme gjelder for den allment aksepterte framstillingen, som forsøker å redusere konflikten i Syria til en krig mot terrorisme, assimilert til kampen mot IS. Men sett fra Damaskus, vil denne krigen ikke være over når Den islamske staten forsvinner. I Idlib, på østbredden av Eufrat og rundt den amerikanske Al Tanf-basen, er det fortsatt tusenvis av terrorister, framstilt som «moderate» motstandere eller «væpnede opprørere». I virkeligheten endret de merkelappen for å unnslippe FNs resolusjoner. Selv om disse «moderate terroristene» ble utryddet eller forsvant, ville krigen ikke være over. Det ville gjenstå å få til en tilbaketrekning av vestlige «spesialstyrker» og tilbaketrekningen av den nye tyrkiske emirens janitsjarer, som oppholder seg ulovlig på landets territorium. Så lenge regjeringen ikke har oppnådd sine legitime mål, vil Syria være i en krigstilstand.

Det ser ut til at de atlantiske partnerne (Amerika, Europa og Israel) ikke har til hensikt å trekke seg så lett. Syria, som skulle «sakte blø i hjel», ble skadet, men gjorde modig motstand, hjulpet av mektige allierte. Siden de ikke vant krigen, kan de istedet sørge for at Syria ikke vender til livet, ved å bruke de våpnene som mesteren (USA) liker så mye: sanksjoner, blokader og embargoer. USA, den åndelige lederen av alle vanvittige kriminelle, i uniform eller dress og slips, viser en rik fantasi som illustrerer deres moralske og kulturelle lederskap. EU følger etter med en uuttømmelig servilitet og mangel på fantasi, for å få deg til å sovne. Likevel funksjonerer systemet. Så sterk er den amerikanske omfavnelsen og så perverse er deres metoder av ensidige og ekstraterritoriale normer. Det har kommet så langt at en ubetydelig handelsattaché i den amerikanske ambassaden i Amman kan terrorisere den jordanske regjeringen ved å forby enhver handel med Syria, deres naboland. Franske selskaper, knapt dristigere, gir lett etter i møte med trusler om økonomiske sanksjoner. Regjeringen i Frankrike, den «store nasjonen» som landet en gang stolt var kjent som, har bare to muligheter: å overgi seg med eller mot sin vilje.

På alle områder er Syria allerede overlesset av sanksjoner, inkludert de mest utrolige. I åtte år fulgte straffesanksjonene hverandre i et hektisk tempo. Den siste saken: Caesar-loven, som ble vedtatt av kongressen, generaliserer sanksjoner og utvider dem til alle sektorer. De påvirker ikke bare selskaper eller banker, men nå også stater og enkeltpersoner. Meningen er å tørke ut det syriske økonomiske kretssløpet, å forby enhver gjenoppbygging, med andre ord å kvele det syriske folket. I mellomtiden er nabolandene som er vert for flyktninger under sterkt press for å hindre at disse drar tilbake til Syria. «Situasjonen er ikke moden», sier vestlige land. Den europeiske union skyndte seg til å etterape sin store rormann. EU-statene, som ikke lenger bestemme sine egne lover, kan bare godta flertallets avgjørelse, som igjen adlyder sin mesters stemme.

Diskusjonene om det syriske spørsmålet blir kvalt av hensynsløs omertà og sensur. Hjernevask har klart å pervertere debatten. Debatten dreier seg aldri om lovligheten eller ulovligheten av å sende inn tropper mot den syriske regjeringens vilje. Det er aldri noen tvil om legitimiteten av deres tilstedeværelse eller at de er der for å bekjempe IS, støtte de «kurdiske demokratene», kontrollere vannstanden i Eufrat, eller bare bombe for å få tiden til å gå.

Man distraherer i stedet opinionen med kritikk av taktikker på teknisk grunnlag, av en eller annen offiser. Som om den militære intervensjonen begynt av en «rettstat» ikke kan være annet enn lovlig og legitim. På samme måte blir det fart i den nasjonale debatten når det gjelder tilbakevendingen og dommen over de franske terroristene som dro i hellig krig. Men diskusjonen vurderer problemet fra våre sikkerhetshensyn: Hvilken fare vil disse individene utgjøre når de vender tilbake? Her hører man ingen fordømmelse av handlingene deres i Syria. Hvem skal de utleveres til? tyrkerne, kurderne …? Ikke et ord om deres mulige utlevering til de eneste legitime myndighetene, regjeringen i Damaskus. Ifølge våre krigsherrer ville det ikke være noen rettsstat, ingen rettferdig dom i Syria. Under disse forholdene, hvordan kan Frankrike håpe å sette en fot tilbake i dette landet, som de har bidratt til å ødelegge og som den benekter eksistensen av, en stat som likevel anses som den potensielle vinneren?

Ifølge eksperter er krigen over, men så mange løgner har blitt spredt at det vil være vanskelig å normalisere ting. Langt fra å gi etter litt, ser Vesten – som har et knusende ansvar for tragedien – for seg en rask marsj fremover der alle midler vil være tillatt, fullstendig uten hensyn til legalitet.

Denne forvridde tilnærmingen i «våre rettstater» lover ikke bra. På åtteårsdagen har de franske lederne et ønske om irrasjonell hevn, og hevder mer enn noensinne å ha retten til å bestemme Syrias fremtid, som de har liten kontroll over. Frankrike pleide å bli kalt en megler eller forliksmann. Det er trist at dagens ledere er fornøyd med å være en plageånd. Vil de ta til vettet?


Michel Raimbaud er tidligere fransk ambassadør til Sudan og Mauretania. Nå er han journalist og forfatter. Artikkelen er litt forkortet.

Reklamer