Amerikas politiske etablissement i begge partier har erklært sin 2. kalde krig mot Russland – etter år med fornektelse

Den mest innflytelsesrike organisasjonen for amerikansk utenrikspolitikk har utgitt en rapport som bekrefter den nye kalde krigen – og iveren etter å utkjempe den.
Stephen F. Cohen, professor i russiske studier og statsvitenskap ved NYU and Princeton, og John Batchelor fortsetter sine ukentlige diskusjoner om den nye amerikansk-russiske kalde krigen.

Sammendrag av konversasjon med Stephen F. Cohen

Cohen peker på at han siden tidlig på 2000-tallet har advart mot en kommende ny kald krig, noe som gjenspeiles i undertittelen på hans bok ‘’Sovjet Fates and Lost Alternatives: Fom Stalinism to the New Cold War.’’ som ble publisert i 2009, samt i tidligere publikasjoner. Cohen og Batchelor har diskutert den nye kalde krigen nesten ukentlig siden 2014.

Gjennom flere år har ledende amerikanske politikere, kommentatorer i media og akademikere benektet dens eksistens, til og med muligheten for en ny kald krig, ved å vise til Russlands angivelige svakhet; fraværet av ‘’ideologisk konflikt’’; den ikke-globale karakteren av de konfliktene som har skjedd siden Sovjetunionens fall i 1991; USAs politikk av godartet natur mot Russland, etc. I virkeligheten har disse kald-krig-benekterne enten vært uinformerte, nærsynte, eller uvillige til å innrømme sin egen delaktighet i den bortkastede muligheten for (å få etablert) fred etter Sovjetunionens sammenbrudd, eller til og med et amerikansk-russisk strategisk partnerskap.

Nå har benekternes mest prestisjetunge og innflytelsesrike utenrikspolitiske organisasjon – the Council on Foreign Relations (CFR) [Rådet for utenlandske forbindelser], utgitt en offisiell rapport – der de erkjenner fullt ut, ja, til og med ivrig erklærer – at ‘’The United States is currently in a second Cold War with Russia’’ (USA nå er inne i en 2. kald krig med Russland).

Cohen understreker at betydningen av Council of Foreign Relations rett og slett ikke kan overdrives. Slik organisasjonens aktiviteter, historie og Wikipedia-oppføring gjør klart, er ikke dette noen ordinær ‘’tankesmie.’’ Den ble grunnlagt for nesten et århundre siden, har et storslått hovedkvarter i New York City, og en avdeling i Washington, med nesten 5.000 (nåværende) nøye utvalgte medlemmer og en betydelig årlig omsetning. Dens enorme aura, særdeles innflytelsesrike tidsskrift ‘Foreign Affairs’ og elite-medlemmer, har lenge gjort CFR til USAs absolutt viktigste ikke-statlige utenrikspolitiske organisasjon—i særdeleshet for politikere, forretningsledere, ledere innen media, akademikere og andre som er involvert i utformingen av USAs utenrikspolitikk. Så godt som samtlige av disse har ambisjoner om å oppnå CRF-medlemsskap eller godkjennelse for dette på en eller annen måte.(F.eks. publiserte nylig Joseph Biden – som allerede har erklært at han stiller som demokratenes presidentkandidat i 2020), en artikkel i ‘Foreign Affairs,’ noe mange presidentkandidater gjør.)

Gjennom flere tiår har CFRs primærfunksjon og rolle – gjennom sitt tidsskrift, nettside, arrangerte begivenheter og flere ukentlige medlemsmøter – vært å definere de aksepterte, legitime, ortodokse rammene for diskusjoner omkring USAs utenrikspolitikk og relaterte saker.

Når det gjelder Russland, eller til og med Sovjetunionen, har CFR, som en angivelig uavhengig, sentrumsorientert organisasjon, i hovedsak holdt seg til denne rollen igjennom mange år, og allikevel – ikke på noen dårlig måte. (Cohen ble selv medlem på 70-tallet).

Organisasjonen presenterte variert, til og med motstridende – ekspertise og oppfatninger om den 40 år lange kalde krigen, og fostret derved ekte intellektuell og politisk debatt.

Denne, mer økumeniske og pluralistiske retningen ble allikevel stort sett avsluttet for mer enn et tiår siden, da oppfatninger som ikke passet med Washingtons økende gruppetenkning omkring Russland i økende grad ble utelukket, med veldig få unntak. CFR ble, mye på samme måte som Kongressen og mainstream media — en bastion for den nye kalde krigen, men – uten å erkjenne det.

Nå har det skjedd. CFRs nye rapport, ‘’Containing Russia’’(‘’Oppdemming av Russland’’), skrevet av to ‘upolitiske’ veteraner, begge medlemmer i CFR, Robert D. Blackwill og Phillip H. Gordon, og som kunne ha vært publisert under det hyperventilerende tidlige stadiet av den forrige kalde krigen, før den fikk en kalddusj av Cuba-krisen i 1962, og som blir reflektert i rapportens tittel.

Det beste som kan sies om denne rapporten, er dens banalitet— rapportens omtrent 50 sider og 72 sluttnotater har ikke mer å tilby enn et overfladisk, men hengivent – sammendrag av mainstream medias bedrageri gjennom de siste årene, og som inkluderer ubalanserte fortellinger om hendelser i tiden, diskutable ‘’fakta,’’ snau historie (om i det hele tatt noen), meninger og ideologi, som nå for tiden regnes for rapportering og analyse, og ikke så rent lite russofobi.

Enda verre, men like typisk – og ikke overraskende – er de fortsatt ikke beviste påstandene om ‘’Russiagate’’ – selve påskuddet for rapporten. (I virkeligheten blåser forfatterne opp påstandenes allerede betente retorikk: ‘’Moskvas ultimate mål var regimeskifte i USA.’’) Derfor innleder CFRs president Richard Haass rapportens introduksjon med setningen: ‘’Russlands innblanding i presidentvalget i 2016 innebærer et angrep på det amerikanske demokratiet.’’ (Og gjør det hele, som Cohen husker – til et ekko av en simpel Hollywood-video laget for noen måneder siden. Forfatterne gjentar i tillegg overdrevne påstander der ‘’angrepene’’ blir sammenlignet med Pearl Harbor og 9/11.)

Herfra går rapporten over til å referere, direkte og med hentydninger, til det påståtte Kreml-Trump-‘’komplottet,’’ og derfra til å projisere ‘’trusselen’’ representert ved Russlands president Putin, som blir fremstilt å ikke ha noen legitime nasjonale russiske interesser, kun ‘’paranoia,’’ til en ‘’verdens-omspennende’’ status. Og igjen, er ethvert stykke alternativ—eller motstridende— rapportering, analyse, og kilde/opphav utelatt, på samme måte som enhver omtale av de mange tilbaketrukne og ‘’korrigerte’’ artiklene i aviser og kringkasting (radio/TV).

Ikke på noe sted er det seriøs bekymring angående de alvorligere farene som ligger i denne ‘’2. kalde krigen,’’ og som Cohen ofte har bemerket: dens politiske episenter er nå ikke lenger i Berlin, men direkte på Russlands grense; dens utvikling har skapt et nytt kjernefysisk våpenkappløp – der det snakkes om ‘’anvendelige’’ kjernefysiske stridshoder; Kremls leder har blitt så demonisert at han er betraktet som uskikket til enhver form for avspennings-avtaler, som lettet tidligere konflikter under den kalde krigen; det finnes ingen organiserte krefter mot denne kalde krigen eller for avspenning i USAs politiske media-etablissement; og flere aspekter som burde forårsake alvorlig bekymring. Og i denne farlige konteksten, er CFRs ‘’anbefalinger’’ en slags tilbake-til-fremtiden, – tilbake til de opprinnelige, hemningsløse -krisene, truslene og eskaleringene vi så før 1962.

Tatt i betraktning hvordan denne sjaskete (noen vil si skammelige) rapporten vil skade CFRs omdømme, hva var, spør Cohen – motivasjonen bak publiseringen av denne rapporten? Når man husker at den kommer rett etter lignende kald krigs-oppfordringer—(Joe) Bidens artikkel nevnt tidligere, senator Ben Cardins liknende ‘’rapport’’ for ikke lenge siden, lederartikler i de største avisene som krever sterkere reaksjoner overfor ‘’Russlands krig mot Vesten,’’og Trump-regjeringens egen sinnssvake, men forgrenende dogmatiske erklæring forrige uke: om at Russland og Kina nå utgjør en større trussel enn internasjonal terrorisme, ser CFR-rapportens motivasjon ut til å være trefoldig:

Den ønsker å mobilisere USAs politiske etablissement i begge partier bak en radikal opptrapping av den nye kalde krigen (Avslørende nok, kritiserer rapporten også tidligere president Obama for ikke å ha gjort nok for å motvirke Moskvas ‘’voksende geopolitiske utfordring’’); Å forhindre enhver kritisk mainstream diskusjon angående tidligere eller nåværende amerikansk politikk, for så bare å skylde på Russland; Og derved forhindre muligheten for enhver form for détente.

Og CFR-rapporten kan ha stengt døra – som allerede nesten er helt lukket – for slike diskusjoner og en annen politikk. Hvis så er tilfelle, spør Cohen, hvor finnes det da noe håp, en eller annen vei ut av denne uten sidestykke farlige situasjonen i forbindelsene mellom USA og Russland?

Cohen foreslår tre muligheter, men likevel – med liten overbevisning.

§ Nylig avholdte opinionsmålinger antyder at majoriteten av amerikanere ikke har noen apetitt på en slik type uansvarlig politikk. Teoretisk, kunne de stemme for å forandre Washingtons innstilling til Russland. Men for dette skulle kunne skje, trenger de en slik kandidat og – tid, og i øyeblikket har man ingen av delene.

§ Som under den 40 år lange forrige kalde krigen, forsøker CFR-rapporten å mobilisere (USAs) europeiske allierte til å stå bak eskaleringen av den ‘’2. kalde krigen.’’ I flere større europeiske land og (politiske) partier ser det også ut til å være liten apetitt for dette. Det kan hende at USA må se mot Europa for et alternativt lederskap, mens de håper på at Russland ikke vil overreagere.

§ Men, konkluderer Cohen, den eneste umiddelbare muligheten for avspenning er at ‘Russiagate’ beskyldningene ikke forhindrer president Trump fra å bli (slik han fremstilles i CFR-rapporten: implisert skyld) presidenten som er for avspenning og ‘’samarbeid med Russland.’’

Men selv om dette lot seg gjøre, ville neppe pretorianer-garden rundt CFR i Washington tillate det…


Stephen F. Cohen er professor emeritus i russiske studier og statsvitenskap ved New York University og Princeton. Artikkelen er opprinnelig fra 2018.

Se også nærmere på disse 2 flotte plansjene fra SPR som viser hvordan nesten alle som er noe, er medlemmer av Council of Foreign Relations. Den vestlige verden styres i stor grad av et par tusen mennesker som sitter i et par dusin komiteer og tankesmier.

3 kommentarer

  1. Ja..
    Hva vil disse menneskene?
    Vil de ha en krig?
    Er de så inn i helvetes dumme at de tror USA ikke vil merke en krig?
    Ja, så dumme er de.. De fleste av de ville ikke finne veien ut av en våt pose..

    En atom krig vil vel vare ca 1 time, så er det slutt..

    Liker

Kommentarer er stengt.