Det virkelige målet for handelskrigen og sanksjonene mot Huawei

Handelskrigen mellom USA og Kina handler egentlig ikke om soyabønner eller stål. Washington er livredd for at deres jerngrep over verden etter Sovjetunionens fall er i ferd med å glippe – takket være Kinas nye globale initiativer.
Trump og Xi Jinping under G-20 møtet i 2017 (foto: Det hvite hus)

av Kei Pritsker og Sheng Zhang

Meng Wanzhou, finansdirektør i den Kinesiske telekommunikasjons-giganten Huawei, dukket opp i en kanadisk rettssal på tirsdag for å kjempe mot at hun at hun skulle utleveres til USA. Om hun blir utlevert, vil hun stå overfor nye anklager utarbeidet av USAs justisdepartement som beskylder Meng og Huawei for delaktighet i bankbedrageri og tyveri av forretningshemmeligheter, i tillegg til brudd på USAs sanksjoner mot Iran. Justisdepartementets siktelse kommer bare to dager før de avtalte forhandlingene mellom USA og Kina for å forhandle frem en avtale for å få en slutt på Trump-regjeringens omfattende handelskrig. Disse nye beskyldningene, som Meng og Huawei konsekvent benekter – vil utvilsomt gjøre handelssamtalene anstrengte.

For bare et år siden, var Huawei noe amerikanere så vidt brydde seg om; de kjøpte gladelig produkter med den kjente betegnelsen ‘’Made in China.’’ Huawei og Kinas påståtte forbrytelser ble kjørt fram i offentligheten da USAs president Donald Trump annonserte en straffetoll på 30 prosent på import av solcellepaneler (Kina er USAs største leverandør av importerte solcellepaneler), og startet dermed det vi nå kjenner som den pågående handelskrigen mellom USA og Kina. Det som fulgte, var en heftig gransking av alt som var kinesisk, inkludert Huawei mobiltelefoner og utstyr for telekommunikasjon.

Helt fra starten av sin presidentkampanje (før valget), har Trump skjelt ut USAs underskudd på handelsbalansen med Kina. Han påstod at Kina snøt USA, og at tollmurer var det eneste som ville få Kina til å drive en rettferdig handel. Handelsunderskuddet nærmer seg nå 420  milliarder dollar. Dette er ikke akkurat småbeløp, men, sammenlignet med lånegjelden til amerikanske studenter som nærmer seg 1600 milliarder, og kredittkortgjeld på over 1500 milliarder – mister handelsunderskuddet i forhold til Kina noe av sin betydning. Videre, er de fleste økonomer enige om at handelsunderskudd i seg selv, ikke er noe som er hverken godt eller dårlig. Mens kinesiske selskaper merket en økning i salget, var det mange som ikke så fordelene for USAs konsumenter, i form av lavere priser.

Men; fører i virkeligheten Trump en handelskrig for å beskytte amerikanske konsumenter fra urettferdige måter å drive handel på?  Om Trump var opptatt av mennesker som var i vanskeligheter i sitt eget land, ville han ikke støttet kuttet i skatteplanen for 2017 – som fjernet den føderale eiendomsskatten og den alternative minimumsskatten, som kun betales av de superrike. Er Trump en ‘underskudds-hauk’ som forsøker å begrense sløsing og overforbruk overalt der det er mulig, inkludert handel? – Nei, Trump snudde utviklingen av budsjettunderskuddet etter han ble president, og sørget for at det ble det høyeste på seks år. Trumps kabinett er et av de rikeste (ministrene, o.a.) på veldig lenge, fylt av plutokrater som stammer fra Goldman Sachs, private investeringsselskaper og god gammeldags arvet rikdom, i det store og hele – alt som representerer det motsatte av den gjennomsnittlige amerikaner.

Så, hva er det med Kina og Huawei som gjør Trump-regjeringen fullstendig besatt – om det ikke er en økonomisk uenighet? Og hvorfor utspiller denne konflikten seg nå?

Kinas fredelige fremvekst

Etter at forbindelsene mellom Kina og Sovjetunionen brøt sammen på grunn av ideologiske og diplomatiske uenigheter i 1966, ble styrken i verdens sosialistiske bevegelse delt i to. Washingtons diplomater forsøkte å drive inn en kile for ytterligere å  splitte sine to fiender fra hverandre gjennom en serie diplomatiske besøk — først til Kina, så til Sovjetunionen — i 1972. Henry Kissinger, president Nixons utenriksminister, forklarte i sin bok ‘Diplomati’ den amerikanske strategien- kalt ‘’triangulært diplomati’’; ‘’Amerikas forhandlingsposisjon ville være sterkest når USA var nærmere begge de kommunistiske gigantene enn noen av dem var til den andre.’’

Med andre ord, Kissinger ønsket at Sovjetunionen og Kina skulle slåss om Amerikas diplomatiske gunst for å bli oppfattet som hovedsete for verdens kommunistiske bevegelse, og derved delegitimere – og til slutt ødelegge hverandre i prosessen. Den uunngåelige utgangen på dette, var at to sider av triangelet ville fryse ut den tredje, som derved ville miste makt.

Ute av stand til å forhandle med sin industrialiserte tidligere allierte, ble Kina tvunget til å konfrontere sin egen underutvikling. Selv om revolusjonen i 1949 avskaffet den føydale utnyttelsen, fikk slutt på utenlandsk kontroll av Kina, utraderte analfabetismen, og nesten doblet den forventede levealderen, besto landet fremdeles i all hovedsak av et fattig bondesamfunn. Med en så raskt voksende befolkning, forutså den kinesiske lederen Deng Xiaoping Kinas manglende evne til å sørge for en adekvat levestandard, og introduserte en reformpolitikk som tok sikte på å industrialisere landet.

Deng forklarte sin teori om sosialisme på følgende måte:

Om vi ikke gjør alt som er mulig for å øke produksjon,hvordan kan vi da utvide vår økonomi? Hvordan kan vi demonstrere sosialismen og kommunismens overlegenhet? — Vi har jobbet med revolusjon i mange tiår og har bygget sosialisme i mer enn tre. Og likevel, i 1978 var en gjennomsnittlig månedslønn for våre arbeidere fremdeles kun 45 yuan, og mesteparten av vår landsbygd satt fremdeles fast i fattigdom. Kan dette kalles sosialismens overlegenhet? Dette var årsaken til at jeg insisterte på at vårt arbeid måtte fokusere på en rask forandring til økonomisk utvikling.

Kort fortalt, selv om det var avgjørende å skape et mer egalitært samfunn — spesielt for kvinner, fattige mennesker og etniske minoriteter — gav likhet mindre mening hvis det bare betydde å dele fattigdommen likt. Reformene åpnet Kina opp for utenlandsk investerings-kapital for å dra fordel av den internasjonale markedsøkonomien, samtidig som man var forsiktig med å la utenlandsk kapital diktere regjeringens [politiske] retning. Dette ble kjent som ‘’sosialisme med kinesiske særtrekk.’’

For å nå dette målet, vedtok Deng en politikk som gikk på overføring av teknologi. Da Kina åpnet opp for diplomatiske forbindelser med andre land, ble det samtidig innført i dette forholdet en vitenskaps- og teknologi-samarbeidsavtale — f.eks. en vitenskaps- og teknologisamarbeidsavtale mellom USA og Kina i 1979.

Ronald Reagan og Kinas statsminister Zhao Ziyang underskriver en avtale i 1984. (Foto; Doug Kanter / State Department)

Disse avtalene gav utenlandske selskaper og kapital adgang til Kinas enorme marked. Til gjengjeld, ville ikke kinesiske selskaper ha behov for å bruke (tid og) krefter på å gjen-oppfinne teknologier som allerede var oppfunnet. Kina har signert samarbeidsavtaler med over et hundre land gjennom China Association for Science and Technology, noe som har bidratt til en rask vekst i Kinas teknologisektor.

Politikken med å åpne opp, bragte tungindustri til Kina, noe som løftet Kina til statusen som en av verdens supermakter. I 2010 gikk Kina forbi Japan som verdens andre største økonomi med et BNP på 5000 milliarder dollar. Siden den gang, har Kinas BNP blitt mer enn fordoblet – til 12.000 milliarder, bare 7000 bak USA.

I samsvar med Dengs visjon, har Kinas utvikling sørget for å gjennomføre den største fattigdoms-reduksjonen i menneskehetens historie. Ifølge Verdensbanken, har Kina løftet over 800 millioner mennesker ut av fattigdom siden 1978, og på den måten oppnådd alle sine ‘tusenårs-utviklingsmål’, og står fram som et lysende eksempel på fattigdomsreduksjon for utviklingsland. Tjenestemenn innen FNs utviklingsprogram tror Kina vil ha utryddet fattigdom på landsbygden i 2020.

Kina er også i ferd med å bli verdens ledende produsent av elektriske kjøretøy. I byen Shenzhen, holder Kina på å skape verdens første by med fullstendig elektrifisert transport. Shenzhen har allerede flere elektriske busser enn noen amerikansk by har dieselbusser, og denne modellen vil snart utvides i resten av landet. Kina bruker mer på å utvikle sin infrastruktur enn USA og Europa til sammen. Til og med Trump har sammenlignet USAs infrastruktur med den i et utviklingsland, noe som gjør hans konstante utskjelling av Kina vanskelig å forstå.

Silkevei-beltet og Made in China 2025-planen

Over veldig lang tid, har USA behandlet Kina som et underordnet land, Kina har vært målet for mange vitser og behandlet som Amerikas ‘personlige fabrikk.’ Ironisk nok, har Henry Kissingers diplomatiske manøvre sørget for å akselerere oppløsningen av Sovjetunionen, men samtidig plantet frøene for et uavhengig Kina i samme prosess. — Kinas innenlandske prestasjoner har bevist overfor verden at landet slett ikke har behov for å innordne seg USAs nyliberale modell for å blomstre.

For mange utviklingsland, representerer Kinas framvekst den første muligheten for å få en multipolar verden siden Sovjetunionens fall. På samme måte, har erkjennelsen av at Kina utgjør en reell trussel mot en USA-dominert unipolar verdensorden festet sitt grep. Og USAs respons? Et fullstendig angrep på Kinas Silkevei-belte og Made in China 2025-plan, samtidig som de kaller Kina en ‘’revisjonistisk makt’’ under dekke av uærlige måter å drive handel på, og kinesisk nettkriminalitet.

Gjennom ti-år med hardt arbeide, har det kinesiske folket gjort Kina til verdens produksjonssenter.

Erkjennelsen av Kinas enestående prestasjoner i forbindelse med fattigdomsbekjempelse og bærekraftig utvikling, har utviklingslandene logisk nok vendt seg mot Kina, ikke USA — for å overvinne sine egne utfordringer. På samme måte, er Kina nå sterke nok til å skape seg en uavhengig sti, der de en gang sto overfor trusler om represalier fra USA om de forfulgte sine egne, nasjonale interesser – i stedet for interessene bak utenlandsk kapital.

Her kommer Kinas Silkevei-belte og Made in China 2025-plan inn i bildet. I 2013 annonserte den kinesiske presidenten Xi Jinping prosjektet, som har blitt beskrevet som et av de mest ambisiøse ingeniørprosjekt i menneskehetens historie. Prosjektet tar sikte  på å bygge broer, motorveier, jernbaner og vannveier (inkludert havner) over hele verden, for å øke økonomisk samarbeid, investeringer og handel. BRI vil omfatte 65 land, 62 % av verdens befolkning, og 30 % av verdens (samlede) BNP.

Bortsett for at det ennå er i en veldig tidlig fase, har vestlige media allerede forsøkt å fremstille BRI som Kinas forsøk på å erobre verden eller få overtak på små land de ønsker å utnytte. Disse beskyldningene er umulige å tilbakevise, ettersom prosjektet ikke er i nærheten av å være ferdig. Hva vi imidlertid kan observere, er at et stadig økende antall deltagere er ivrige etter å delta i prosjektet, og at investeringene fortsetter å strømme inn. Det er helt klart at Kinas diplomatiske tilnærming har gitt fortjent respekt og internasjonal legitimitet.

På den annen side, med sin militære makt som sitt viktigste redskap for å oppnå innflytelse, har USAs imperium ekspandert gjennom militær okkupasjon og fordekte regimeskifter. Etter 2. verdenskrig, har amerikansk ekspansjon gitt oss 20 – 30 millioner lik gjennom angrep på 37 ulike nasjoner. Sammenlign det med Folkets frigjøringshær, som har utplassert 60.000 soldater for å plante trær i et område på størrelse med Irland. Vær så god å velg.

Når USA dreper 30 muslimer for hver amerikaner drept i kamp, ifølge forsiktige (!) anslag, høres det fornuftig ut at Den arabiske liga var entusiastiske til å bli med i BRI — men ikke i Irak-krigen.

Beklageligvis for Washington, er Kinas militære for sterkt til at USAs krigsmaskin kan invadere landet eller forsøke et fordekt kupp mot Det kinesiske kommunistpartiet. Handelskrigen tillater USA å komplisere Kinas utenrikspolitiske mål – ut fra noe som tilsynelatende er legitime grunner. Trumps toll på stål og aluminium er ment å skade kinesiske stål- og aluminiumsprodusenter, selskaper som er avgjørende for Kinas evne til å bygge infrastrukturen som er nødvendig for å bygge De nye silkeveiene.

Til og med enda mer truende for USAs hegemoni er Made in China 2025-planen som ble annonsert i 2015 av den kinesiske statsministeren Li Keqiang. Made in China 2025 retter seg mot Kinas konkurranseevne i felten for avansert industri. Planen har potensiale til å utfordre det amerikanske monopolet innen kjerneteknologi for internett, spesielt m.h.t. det kommende trådløse 5G nettverket, som Kina er i ferd med å ferdigstille — før USA.

Gjennom hemmelige møter, har USA lyktes med å påvirke Australia og New Zealand i å forby Huawei fra deres fremtidige nettverk. Japan var også enige i å forby Huawei, og USAs diplomater forsøker å påvirke Italia, Storbritannia og Tyskland til å gjøre det samme.

Made in China 2025-planen går hånd-i-hånd med BRI. BRI-deltakere regner med å kunne importere siste generasjon kinesisk teknologi, i tillegg til eksport av sin egen lokale teknologi — et fornuftig alternativ i forhold til å bli tvunget til å ta inn en av over 800 amerikanske militærbaser i fremmede land. Det ultimate målet med handelskrigen er bevaringen av USAs hegemoni og monopol på avanserte industrier, og å tvinge Kina til  undertegne en ny versjon av den s.k. Plaza-Accord, en økonomisk overenskomst USA presset Japan til å undertegne — og som førte til Japans ‘‘tapte ti-år.’’ Ved å benytte denne fremgangsmåten, forhindres utviklingsland å forlate USAs bane. Så mye for frie markeder og konkurranse.

Men hva driver Huawei med?

Med alle overskriftene der ordene ‘’Huawei’’, ‘’spionasje’ og ‘’tyveri’’ alle i samme setning, begynner mange å tro at Huawei holdt på med noe som ikke tåler dagslys, selv om selskapet ikke er skyldig i riktig alt de er anklaget for. Uansett, i en rapport publisert i 2015, av den lovgivende komiteen HPSCI i Representantenes hus, som anbefalte et amerikansk forbud mot Huawei og ZTE-produkter, der de påsto at selskapene representerte en trussel mot USAs ‘’nasjonal sikkerhet,’’ eksisterte bevisene som skulle underbygge denne påstanden simpelthen ikke.

Etter at USAs regjering betegnet de kinesiske telekommunikasjonsselskapene som trusler, foretok regjeringen i Storbritannia sin egen undersøkelse i f.m. denne saken. Storbritannias Cabinet Office motsa påstandene fra USA, og uttalte at de ikke hadde noen betenkeligheter vedrørende Huawei og ZTE sin tilstedeværelse i landet. Bare 10 dager etter at den amerikanske komiteen publiserte sin rapport, ble den hemmelige undersøkelsen rundt Huawei og ZTE lekket til nyhetsbyrået Reuters, og rapporten hadde ikke funnet noen beviser som støttet komiteens rapport. — En av varslerne fortalte til og med til Reuters,: ‘’Vi var klar over at enkelte elementer av regjeringen virkelig ønsket beviser på spionasje. Vi ville ha funnet dem om de var der.’’

For bare en måned siden, foretok Tysklands byrå for datasikring (BSI) en undersøkelse i forbindelse med påstandene om spionasje mot Huawei, der den tyske regjeringen var stilt overfor påtrykk fra USA om å følge deres ledelse i å forby Huawei i landet. BSIs president, Arne Schönbohm, fortalte tysk media at det ikke fantes beviser som viste at Huawei utgjorde noen sikkerhetsrisiko. Og hvordan håndterte USAs sikkerhetsapparat denne undersøkelsen? — Ved å si at ‘’de ikke trengte å legge fram beviser på at Huawei utgjorde en sikkerhetstrussel’’ – ‘’fordi den kinesiske regjeringen potensielt når som helst kunne forlange informasjon fra Huawei.’’

Det mest flagrante aspektet ved krigen mot Huawei, er – at midt oppe i USAs gjentatte – feilslåtte forsøk på å produsere et snev av bevis på at Huawei er en front for kinesisk spionasje, foreligger det dokumentert bevis på at USAs regjering hacket seg inn på Huaweis servere og overvåket deres kommunikasjon. — Så langt tilbake som i 2007, hacket NSA seg inn på Huaweis servere for å finne forbindelser mellom selskapet og den kinesiske regjeringen, ifølge dokumenter lekket av NSA-whistleblower Edward Snowden.

Man skulle tro, at om verdens mest ressurssterke etterretningsapparat hadde tilgang til Huaweis intern-kommunikasjon, så skulle de ha funnet ‘skattekister’ med beviser som ville avslørt et internt (kinesisk) plot for å spionere på amerikanerne — faktisk nok til å forby Huawei fra alle steder på jorden. Men, nei, NSAs 2007-operasjon etterlot USA tomhendte.

Noe som er (eller burde være) desto mer krenkende, er at det mer eller mindre er en vanlig oppfatning i USA – takket være Edward Snowdens NSA-lekkasjer, at USAs regjering samler så å si all digital kommunikasjon foretatt av landets innbyggere – uten noen rettslig kjennelse. Så, – hvorfor bestreber ikke Donald Trump seg på å få en slutt på denne urettmessige overvåkningen?

Selv om alt dette kan komme som en overraskelse for noen, med en forståelse for at USA (etter fattig evne) forsøker å bakvaske og kvele Kinas vekst foran øynene på det internasjonale samfunnet – (i sine paniske) forøk på å bevare sin globale dominans blir det etter hvert klart, at USA trenger ikke beviser, det er tilstrekkelig å bare gjenta løgnene mange nok ganger til at verden tror det.

Krigspropaganda som utvikler seg

Da hysteriet rundt den påståtte russiske hackingen nådde febrilske høyder, ofret ikke ‘’Russiagate’-tilhengerne’ tid på å legge fram individer- eller organisasjoners dokumenterte forbindelser til/med Russland; De valgte å debattere om den enkeltes retorikk var ‘sterk i forhold til Russland’’ eller ‘’noe bare en bot/agent for Russland ville si.’’ Det hadde ingen betydning om om hvorvidt de russiske hacking-påstandene hadde noen legitimitet (eller ikke) – fordi hensikten var ganske enkelt å assosiere alt russisk med hacking, ondsinnete planer og anti-amerikanske holdninger. Krigshaukene og dypstat-agentene brukte denne velutviklede fremmedfrykten for å få sin imperiebygging i Syria og Øst-Europa til å fremstå som at USA var ‘’hard mot Putin.’’

På nesten nøyaktig samme måte, har USAs handelskrig mot Kina skapt et politisk miljø der det har blitt akseptabelt for USAs regjering og dens beundrende tilhengere i media – å si hva absolutt hva de vil om Kina, så lenge det får tilhørerne til å føle seg ukomfortable ved tanken på landet. Ved å praktisk talt kopiere ‘’Russiagate-historien,’’ beskyldte Trump Kina for hacking i det amerikanske valget.  To måneder senere tvitret Donald Trump til hele verden — at han valgte å blande seg bort i Venezuelansk politikk ved å erklære det (ukjente) medlemmet av opposisjonen (Juan Guaidó) til ny president i Venezuela.

Nivået av sinofobi (‘’frykt for alt kinesisk’’) idet amerikanske samfunnet er det høyeste det har vært siden 1972, og det mest skremmende – er at denne formen for sinofobi er akseptert av USAs regjering og det korporative media som politisk korrekthet — i stedet for rasistisk bias som må korrigeres og bekjempes. Selv i dag, lenge etter den antatte slutten på ‘Yellow Peril’ (‘Den gule fare’), er fremdeles kinesiske mennesker fremstilt som slu, utspekulerte spioner, hackere, eller teknologi-tyver. — En artikkel i the Washington Post påsto at (hold deg fast!:) metro-vognene som var  produsert i Kina –er i stand til å spionere på det amerikanske offentligheten.

Den nevnte demoniseringen av Kina forvrenger ikke bare det amerikanske folkets oppfatning av Kina, det tjener i tillegg som en ekstremt destruktiv krigspropaganda. Denne sinofobiske propagandaen villeder det amerikanske folket til å tro at de økonomiske problemene i USA ikke skyldes et økonomisk system strukturert for suge rikdom fra de fattige til de rike – men av kinesisk ‘’økonomisk aggresjon.’’ Det hvite hus fremstilte Kina som å ‘’true USA og verden’’ i sin rapport – som fungerte som krigserklæring til handelskrigen. USAs forsvarsdepartement beskyldte på samme vis kinesisk produksjons-industri og dens forsyningskjede for å være en ‘’nasjonal trussel’’ (mot USA).

Det er helt klart, at hvis du er på den siden som er imot Huawei, er du på siden av en institusjon som aldri har hatt folkets beste eller sannhet for øyet. Denne fortellingen må motarbeides – da der blir brukt for å forlenge den pågående handelskrigen – en krig mot Kina og fremtiden til verdens utviklingsland — og som alvorlig underminerer det amerikanske folkets interesser – spesielt USAs arbeidende klasse.

Oppdatering: Litt gladnyheter:

Både Kinas og USAs delegasjon rapporterte at de følte det som positivt angående torsdagens handels-samtaler. Kina har blitt enige om å kjøpe ytterligere 5 millioner tonn soyabønner fra USA. Denne utviklingen er sannelig et godt tegn, men det er viktig å merke seg at ingen avtale kom ut av dette møtet, kun en innrømmelse fra Kina. Det som er viktig, er at de mer sensitive forholdene som omfatter intellektuelle eiendomsrettigheter og teknologioverføringer fremdeles er uavklarte, noe som inkluderer forholdene  rundt Huawei, 5G og Meng Wanzhou.

USAs nyeste tollsatser er satt til å øke med 25% fra 1. mars 2019. Om denne tidsfristen ikke nås, vil det kunne sette framskritt innen handelen tilbake, til og med mere enn i dag. Mens Trump akkurat nå feirer fremgangen på Twitter, ikke glem at han anser uforutsigbarhet som en del av sin strategi.

I juni, beklaget Kinas handelsminister seg over Trump-regjeringens bruk av tollsatser som et redskap til å presse handelssamtalene fremover, og der Trump klart skiftet mening underveis og vanskeliggjorde handelssamtalene. På samme måte som han roste utfallet av toppmøtet mellom USA og Nord-Korea i Singapore i juni 2018, der (Nord-Korea) lovte full nedrustning av sine atomvåpen. Tre måneder senere, kom Nord-Korea med en uttalelse der de sa de ikke ville ruste ned fordi de ikke stolte på at USA og Trump-regjeringen kom til å følge opp sin del av avtalen. Når man forhandler med Trump kan mye skje i løpet av en måned.

I tillegg til konflikten mellom de to sidene angående teknologiske forhold, kan begge parter stå overfor ennå større uenighet når de skal diskutere de såkalte ‘’strukturelle forholdene,’’ – den rolle subsidiene og de statseide foretakene spiller i den kinesiske økonomien. Som USAs visepresident Mike Pence erklærte i sin tale, insisterer USA på at Kinas statseide foretak og subsidier er urettferdige trusler mot USA og forlanger at Kina reformerer sin økonomiske struktur, men fra Kinas perspektiv er ikke et slikt krav akseptabelt. Ideologisk, er eksistensen av statlig eide foretak en avgjørende basis for ‘’Sosialisme med kinesiske særtrekk;’’ og politisk, er Kinas økonomiske struktur en ikke-forhandlingsbar del av Kinas suverenitet. Det kinesiske folk ville aldri akseptere at deres egen innenlandske utviklingsmodell skulle bli diktert av utenlandske makter. En så enorm forskjell utgjør en ganske formidabel utfordring i de pågående forhandlingene.

Mintpress/ Creative Commons 4.0. Oversatt av Eric Kamov.

Reklame

Én kommentar

  1. Det finnes andre grunner en spionasje for å boikotte Kina. Man kan jo begynne med det massive folkemordet i Tibet, Uigiruer i konsentrasjonsleire, organhandel og drap av Falun Gong medlemmer og det sinnsyke digitale overvåkningssystemet deres. Disse er alle gode nok grunner til å ikke ha noe med dem å gjøre.

    Liker

Kommentarer er stengt.