Når frivillige organisasjoner blir redskap for regjeringer

Mens Amnesty Internationals tvilsomme operasjoner på 60-tallet nå kan fortone seg som gammel historie, tjener de som en viktig påminnelse om den rollen NGO’er – (frivillige/’ikke-statlige’ organisasjoner) ofte spiller i å fremme formålene til regjeringene i de nasjonene de er basert. De hjelper gjerne til å forsterke presset for en ‘’humanitær intervensjon’’ i land som ikke samarbeider.
Peter Benenson, en av grunnleggerne av Amnesty International (Foto: Flickrmiguel arana)

av Alexander Rubinstein, oversatt av EK

Endel urovekkende forbindelser motsier Amnesty Internationals selvfremstilling som en menneskekjærlig forsvarer av menneskerettigheter, og avslører at en del nøkkelpersoner i organisasjonens tidligste år, var mindre opptatt av menneskelig verdighet enn verdigheten til USA og Storbritannia sitt image i verden.

Amnesty International, den fremstående frivillige menneskerettighetsorganisasjonen (NGO-en), er velkjent for sitt arbeide innen dette feltet. De lager kritiske rapporter om den Israelske okkupasjonen i Palestina og den Saudi-ledede krigen mot Jemen. Men de publiserer også en stadig strøm av anklager mot land som ikke er villige til å samarbeide med Washington — land som Iran, Kina, Venezuela, Nicaragua, Nord-Korea og flere. Disse rapportene forsterker presset for en ‘’humanitær intervensjon’’ i disse landene.

Amnestys enestående bilde som en global forsvarer av menneskerettigheter, står i motsetning til organisasjonens tidligste dager, da det britiske utenriksdepartementet er antatt å ha sensurert rapporter som var kritiske til Det britiske imperiet. Peter Benenson, Amnestys medgrunnlegger, hadde dype bånd til det britiske utenriksdepartementet, som også hadde ansvar for koloniene, mens en annen medgrunnlegger, Luis Kutner – informerte FBI om et våpenlager i Black Panther-lederen Fred Hamptons hjem – bare noen uker før Hampton ble drept av FBI i et våpenraid.

Disse urovekkende forbindelsene motsier Amnesty Internationals image av å være en menneskekjærlig forsvarer av menneskerettigheter, og avslører at en del nøkkelpersoner i organisasjonens tidligste år var mindre opptatt av menneskelig verdighet enn verdigheten forbundet med imaget verden hadde av USA og Storbritannia.

En konfliktfyllt begynnelse

Amnestys Peter Benenson, en svoren anti-kommunist, kom fra en bakgrunn i militær etterretning. Han erklærte at Amnesty, uavhengig av statlig påvirkning, ville representere fengslede mennesker i landene i øst, i vest og det globale sør på like fot.
Men da Storbritannia i løpet av 60-årene var i ferd med å trekke seg ut av koloniene, var det britiske utenriksdepartementet sulten på informasjon fra menneskerettighetsaktivister om situasjonen på bakken. I 1963, instruerte defor utenriksdepartementet sine tjenestemenn i utlandet om å sørge for ‘’diskret støtte’’ til Amnestys kampanjer.

Samme år sendte Benenson et forslag til utenriksministeren, lord Landsdowne, om å opprette en ‘’flyktning-rådgiver’’ på grensen av dagens Botswana og apartheid-Sør-Afrika. Denne rådgiveren skulle kun hjelpe flyktningene, og eksplisitt unngå å hjelpe anti-apartheid-aktivister. ‘’Kommunistisk påvirkning skulle ikke tillates å bli spredd i denne delen av Afrika, og i den spente nåværende situasjonen, ønsker Amnesty International å støtte Hennes Majestets Regjering i enhver slik politikk,’’ skrev Benenson. – Året etter, avsluttet Amnesty sin støtte til symbolet på motstanden mot apartheid og den første presidenten i et fritt Sør-Afrika, Nelson Mandela.

Året etter, i 1964, fikk Benenson UDs hjelp til å ordne et visum til Haiti. Departementet sikret visumet, og skrev til sin representant på Haiti, Alan Elgar – der de sa at de ‘’støttet Amnesty Internasjonals mål.’’ På Haiti gikk Benenson ‘undercover’ som kunstmaler, og – som justisminister Walter Padly instruerte ham om før avreisen: ‘’Vi skal være litt forsiktige så vi ikke gir haitierne inntrykk av at ditt besøk i virkeligheten er finansiert av den britiske regjeringen.’’

The NewYork Times avslørte narrespillet, noe som fikk en del viktige personer til å påstå de ikke visst om saken, f.eks. Elgar – som fortalte at han var ‘’sjokkert over Benensons påfunn.’’
Benenson unnskyldte seg overfor minister Padley, og sa: ‘’Jeg vet virkelig ikke hvorfor the New York Times, som til vanlig er en ansvarlig avis, skulle gjøre noe slikt i forhold til Haiti.’’

Når politikk kommer i veien for oppdraget

I en rapport fra Amnesty i 1966, om den britiske kolonien Aden, en havneby i dagens Jemen – ble det gitt detaljerte beskrivelser av den britiske regjeringens tortur av fanger i forhørssenteret Ras Morbut. Fanger her ble kledd nakne under forhørene, de ble tvunget til å sitte på påler som trengte inn i deres anus, de fikk sine kjønnsdeler smertefullt vridd, de ble brent i ansiktet med sigaretter og ble holdt i celler hvor avføring og urin dekket gulvet.
Imidlertid ble denne rapporten aldri offentliggjort. Benenson fortalte at Amnesty’s generalsekretær Robert Swann hadde sensurert rapporten for å blidgjøre UD, men Amnesty’s medgrunnlegger Eric Baker fortalte at Benenson og Swann hadde hatt et møte med UD, og blitt enige om å skjule rapporten i bytte mot reformer. På dette tidspunktet skrev lord chancellor Gerald Gardiner til statsminister Harold Wilson, at: ‘’Amnesty holdt tilbake rapporten så lenge de bare kunne, fordi Peter Benenson ganske enkelt ikke ville gjøre noe som helst som kunne skade Labour-regjeringen.’’

Så skjedde noe. Benenson reiste til Aden, og ble forskrekket over det han fant, og skrev: ‘’Jeg har aldri kommet over et styggere bilde enn det som møtte mine øyne i Aden,’’ på tross av ‘’hans mange år tilbragt med undersøkelser av undertrykkelse.’’

Et innviklet nett

Mens alt dette foregikk, var en annen lignende skandale under utvikling, og som ville få Amnesty til å ryste i sine grunnvoller. Polly Toynbee, en 20 år gammel Amnesty-frivillig, var i Nigeria og Sør-Rhodesia, den britiske kolonien Zimbabwe, som på denne tiden ble styrt av et hvitt nybygger-mindretall. Her leverte Toynbee midler til fangers familier fra en tilsynelatende endeløs tilgang på kontanter. Benenson møtte henne der, og innrømmet at pengene kom fra den britiske regjeringen.

Toynbee ble sammen med andre – tvunget til å forlate Rhodesia i mars 1966. På vei ut, rasket hun med seg dokumenter fra en forlatt safe, inkludret brev fra Benenson til en høystående Amnesty-ansatt som arbeidet i landet, og som detaljerte Benenson’s forespørsel til statsminister Wilson om penger, og som var blitt mottatt flere måneder tidligere.
I 1967 ble det avslørt at CIA hadde etablert – og i skjul finanisert en annen menneskerettighets-organisasjon opprettet tidlig på 60-tallet, Den Internasjonale Juristkommisjonen (ICJ) gjennom en amerikansk forbindelse – The American Fund for Free Jurists Inc.

Benenson hadde grunnlagt – ved siden av Amnesty – den britiske avdelingen av ICJ, kalt Justice. Amnesty International’s sekretær, Sean McBride, var også generalsekretær i ICJ.
Så havnet ‘’Harry-brevene’’ i pressen. – Offisielt, benektet Amnesty kjennskap til betalingene fra Wilsons regjering. Men Benenson innrømmet at deres arbeid i Rhodesia hadde blitt finansiert av regjeringen, og tilbakeføret midlene av sin egen (?) lomme. Han skrev til Lord Chancellor Gardiner at han gjorde dette – for ikke å ‘’sette det politiske omdømme i fare’’ for de involverte. Benenson returnerte deretter de ubrukte midlene fra sine to andre mennekerettighetsorganisasjoner – Justice (den britiske avdelingen av det CIA-opprettede ICJ), og the Human Rights Advisory Service.

Benenson’s oppførsel i etterkant av ‘’Harry-brevene’’ gjorde hans kollegaer i Amnesty rasende. Enkelte av disse gikk så langt som å hevde at han led av sinnssykdom. En ansatt skrev:

‘’Peter Benenson har fremsatt beskyldninger, som bare kan resultere i en en diskreditering av den organisasjonen han selv grunnla og som han har dedikert seg til. ….Alt dette begynte like etter han kom tilbake fra Aden, og det ser ut ut som at trolig har det nerve-sjokket han opplevde ved den brutaliteten som ble vist av enkelte elementer i den britiske hæren der, hadde en effekt som satte hans dømmekraft i ubalanse.’’

‘’USA’s tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski satt til og med i Amnestys direktørstyre i en periode. Han var arkitekten bak den såkalte ‘afghanske fellen’, og skrøt av å gi Sovjet deres egen Vietnam-hengemyr, ved å trene, finansiere og utstyre mujahedin.
Senere samme år, gikk Benenson av som president i Amnesty, i protest mot at deres Londonkontor ble overvåket og infiltrert av britisk etterretning — i alle fall ifølge ham selv. Senere samme måned, overleverte Sean McBride, Amnestys ansikt utad og ICJ-operatør – en rapport til en Amnesty-konferanse. I rapporten ble Benensons ‘‘merkverdige aktiviteter’’ fordømt. Benenson boikottet konferansen, og valgte å overlevere en resolusjon der han forlangte MacBrides avskjed på grunn av CIA’s finansiering av ICJ.

Amnesty og den britiske regjeringen avsluttet deretter sine forbindelser. Rettighetsgruppen lovte deretter å ‘’ikke bare være uavhengig og upartisk, men at de ikke måtte settes i en stilling der noe annet engang kunne påstås’’ angående deres overenskomst med regjeringen i 1967.

Amnestys rolle i Black Panther-lederen Fred Hamptons død

Gravsteinen til Fred Hampton

Men to år senere, engasjerte høystående Amnesty-funksjonærer seg i langt mer urovekkende koordineringer med vestlige etterretningsorganisasjoner.

FBI-dokumenter, frigitt av byrået våren 2018 – som del av en serie avsløringer av dokumenter som omhandlet drapet på president John F. Kennedy, beskriver Amnesty Internationals rolle i drapet på Black Panther Party (BPP) sin viseformann Fred Hampton, det 21-år gamle fremadstormende ikonet for frigjøring — et drap somav mange ble sett på som å være en likvidering – men som offisielt ble avgjort å være selvforsvar av politiet.
Amnesty Internationals medgrunnlegger Luis Kutner var 23. november 1969 tilstede ved Universitetet i Illinois, der Hampton holdt en tale.

Under talen, beskrev Hampton BPP ‘’som et revolusjonært parti’’ og,at:‘’partiet har våpen til bruk for fred og selvforsvar, og at disse våpnene befinner seg på Hamptons bopel så vel som i BPPs hovedkvarter,’’ ifølge FBI-dokumentet.

‘’Kutner hadde kommet til et punkt der han ønsket å gå rettens vei for å bringe BPP til taushet,’’ skrev FBI. ‘’Kutner konkluderte med å si at han mente talere som Hampton var psykotiske, og det er bare når de står overfor en rettssak at de slutter med sin ‘’skriking og galskap.’’

Den interne FBI-rapporten om Kutner’s vitnemål som er referert over, ble skrevet 1. desember 1969. To dager senere, foretok FBI, sammen med Chicago-politiet et våpenraid mot Hampton’s bolig. Da Hampton kom hjem for dagen, puttet FBI-informanten William O’Neal et barbiturat, en sovepille, i Hamptons drink før han dro.

Den 4. desember, klokken 04:00, stormet politi og FBI leiligheten, og skjøt umiddelbart en BPP-vakt. På grunn av refleksbevegelser i forbindelse med døden, rykket den dødelig sårede vakten til og trakkderfor i avtrekkeren på en hagle han hadde i hendene — det eneste tilfelle et Black Panther-medlem avfyrte et våpen i løpet av razziaet. Myndighetene åpnet deretter ild mot Hampton, som lå sovende med sin ni måneder gravide forlovede. Det er antatt at Hampton overlevde inntil to skudd ble avfyrt rett mot – og kloss inntil Hampton’s hode.

Kutner dannet senere gruppen ‘’Friends of the FBI’’, en organisasjon ‘’dannet for å motvirke kritikk av the Federal Bureau of Investigation,’’ ifølge the New York Times, etter at byråets hemmelige kampanje for å ødelegge bevegelser på venstresiden — COINTELPRO — ble avslørt. Han fortsatte vidre å operere en rekke andre steder hvor CIA hadde stor inflytelse — inkludert arbeidet han gjorde for å undergrave den kongolesiske statsministeren og overbeviste anti-imperialisten Patrice Lumumba, og han representerte også Dalai Lama, som ble gitt 1.7 millioner dollar per år av CIA på 60-tallet.

Mens Amnesty Internationals tvilsomme operasjoner på 60-tallet nå kan fortone seg som gammel historie, tjener de som en viktig påminnelse om den rollen NGO’er – ikke-statlige organisasjoner ofte spiller i å fremme formålene til regjeringene i de nasjoner de er basert.

 

Artikkelen er Creative Commons 4.0. Alexander Rubin er skribent i staben til Mintpress. Han skriver og rapporterer om politi, fengselsvesen og protestaksjoner i USA, samt om USAs politirolle i verden. Han har tidligere rapportert for RT og Sputnik News.

Reklamer

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s