Bruk tid og krefter på å finne sannheten, ha mot til å godta virkeligheten

Imperier lyger ikke, de bare unnlater å si sannheten. Her er noen tips for skeptisk mediebruk og hvordan man kan trenge gjennom tåken av desinformasjon. Greit å ha til neste krise.
skeptical-pretty-woman-reading-news-on-tablet-computer-lady-browsing-on-tablet_1262-14380
Katemangostar/Freepik.com

Av Tony Cartalucci

Det hersker ingen tvil om at det raser en informasjonskrig. Det finnes flere sider ved dette: løgnere som lyger med vitende og vilje, folk som tankeløst gjentar disse løgnene, dårlig research, og meninger som framstilles som fakta. Hvis noen ønsker å sortere den stadig økende mengden informasjon fra desinformasjon, er det noen enkle metoder man kan bruke.

Men fremfor alt må folk personlig bruke tid og krefter på å finne sannheten, uansett hvor det bringer dem, og ha mot til å godta en virkelighet som kanskje ikke nødvendigvis passer med deres nåværende oppfatning. Hvis man ikke gjør dette, er alle andre måter man bruker for å fastslå riktigheten av enhver rapport eller analyse ubrukelig.

Finn den opprinnelige kilden

Dette er grunnleggende. Når noen hevder noe, enten det er i en historisk dokumentar eller bok, eller det dreier seg om aktuelle hendelser, må man finne den opprinnelige kilden. Hvor kom denne informasjonen fra? Er det et direkte sitat? I så fall kan dette sitatet verifiseres? Hvis sitatet er angivelig ‘lekket’ eller på annen måte annenhånds informasjon, eller kildene aldri blir avslørt, er det umulig å verifisere det, og derfor umulig å anse det som bekreftet.

Ofte tjener samtaler gjenfortalt av annenhånds kilder som grunnlag for propaganda. Dette er i hovedsak en prosess med å legge ord i munnen på folk som aldri sagt noe slikt. Media som gjentatte ganger bruker sitater som er umulig å verifisere, driver kanskje med desinformasjon.

Hvis sitatet er bekreftet, betyr det ikke automatisk at det som ble sagt var ‘sant’, det betyr bare at noen sa noe – sannferdighet av dette må bestemmes på annen måte. Å finne kilden til en påstand hjelper ofte å knuse seige myter. Dette gjelder særlig i historiske saker.

Følg pengene

Alle protester, politiske bevegelser og væpnede kamper krever enorme mengder ressurser for å starte, fortsette, og viktigst av alt, for å lykkes. De krever også lederskap. Hvis man leser reportasjer om hendelser som ikke nevner finansiering eller navnene på bestemte ledere, er det flere muligheter. Enten vet de som rapporterer om hendelsene ikke disse faktaene, og bør gjøre oppmerksom på at slik informasjon både mangler og er viktig å finne. En annen mulighet er at dette er bortforklaringer, eller at desinformasjon er på gang.

Å utelate disse faktaene gjøres hele tiden med overlegg i alle vestlige medier for å skjule vestlig innblanding, særlig i ‘politiske opprør’ og ‘væpnede opprør’ som blir fremstilt som spontane og innfødte, mens de faktisk er lenge planlagte konspirasjoner støttet fra utlandet.

Den såkalte «arabiske våren» er kanskje den mest åpenbare eksempelet på dette, hvor vestlige medier mislyktes med overlegg og gjentatte ganger å identifisere finansieringen og enkeltpersonene involvert i både gateprotester og de påfølgende væpnede angrepene på sikkerhetstyrker over hele Midtøsten og Nord-Afrika.

Hadde offentligheten nøye lest gjennom rapporter, og fulgt pengene, ville de ha funnet en kombinasjon av penger fra det amerikanske utenriksdepartementet og det anglo-amerikansk-støttete Muslimske brorskapet bak hvert ‘opprør’ over hele Midtøsten, der Al Qaida dannet de påfølgende væpnede gruppene som erobret Libya, og er i dag leder forsøket på å styrte regjeringen i Syria.

Se på hva folk gjør, ikke på hva de sier …

Det kryr av medieoppslag, offentlige pressemeldinger, kronikker, analyser og strategidokumenter av alle slag. Mange ganger motsier disse ulike kildene hverandre. Hvordan bestemmer man hvilke som er sanne og hvilke som er desinformasjon? Det er ganske enkelt: ikke bare lytt til hva journalister, analytikere og politikere sier, se på hva de selv og de som har innflytelse over dem gjør.

USA hevder at de kjemper mot en såkalt ‘islamsk stat’ (IS) i Syria. Men hvis vi ‘følger pengene’, og innser at det er umulig for IS å opprettholde sin kampkapasitet i Syria eller Irak med ressurser fra disse områdene alene, og at den trenger en enorm mengde ressurser fra utlandet for å fortsette sin virksomhet, innser vi disse ressursene utvilsomt må dra gjennom territorium USA og deres allierte faktisk kontrollerer.

At USA ikke stopper disse livsviktige forsyningene, inkludert flere krigere, våpen og penger, er bevis på at det som blir hevdet i media og i offentlige pressemeldinger, at USA «kjemper mot IS», er uriktig.

Og omvendt, i artikkelen til veteranjournalisten Seymour Hersh i 2007 i New Yorker, «The Redirection»,  skrev han med klare ord og siterte amerikanske og saudiske myndigheter, at Vesten og deres regionale allierte planla å bruke sekteriske ekstremister tilknyttet al-Qaida for å føre en regional stedfortrederkrig mot Syria og Iran. Dette er tilfeldigvis nettopp det som nå utspiller seg over hele regionen. Hersh sin analyse kan spores gjennom hans kilder, ved å følge pengene – ettersom kun statlig støtte kan forklare Al Qaida og IS sin kampkapasitet i Syria, Irak, og videre utover – og ved å se på det som nå utspiller seg i hele regionen.

Ingenting av hva dagens mainstream media eller statlige pressemeldinger hevder kan verifiseres på en lignende måte, og i det er i hvert fall sikkert at ingenting av det som blir sagt av Vesten i dag, samsvarer med det som faktisk skjer på bakken.

Til slutt, la oss vurdere politiske strategidokumenter utgitt av næringslivsfinansierte tankesmier som Brookings Institution. Slike politiske strategidokumenter har gjentatte ganger foreslått planer for bevæpning av ekstremister, en gradvis invasjon og okkupasjon Syria, og til slutt en styrting av den syriske regjeringen. Også dette er nettopp det vi ser skjer på bakken, selv om vestlige medier og vestlige talspersoner hevder årsaken er ikke er en overlagt vestlig konspirasjon, men en rekke tilfeldigheter og uheldige sammentreff.

Noen betraktninger til slutt

Sannheten er vanskelig å komme fram til, ikke bare fordi folk med vilje forsøker å lure andre, men ofte fordi mange utilsiktet lurer seg selv. Virkeligheten kan være ubehagelig. Å se en nasjon bli ødelagt kan være hjerteskjærende, og ønsket om å isolere seg fra smerten gjennom kognitiv dissonans, behovet for å være ‘de gode’, kan være overveldende. Men en av de viktigste reglene i menneskelige konflikter er å virkelig kjenne deg selv og kjenne din fiende. Sannheten er ikke bare en dyd, den er det en faktor som vil utgjør forskjellen mellom seier og nederlag.

Hvis seier over grådighetens og hegemoniets styrker virkelig er målet vårt, så vi må innse fakta, uansett hvor ubehagelige de er. Vår unnlatelse av å gjøre dette vil koste oss alt – og de som er drevet av grådighet og ønsket om hegemoni vet det. Det er derfor de har investert så mye i skjule virkeligheten og tåkelegge sannheten. Vi må bruke mer krefter på å gjennomskue denne tilslørte virkeligheten og oppdage sannheten, uansett hvor ubehagelig den er.




Creative Commons 4.0. Tony Cartalucci er en uavhengig analytiker basert i Bangkok.

Reklamer

Én kommentar

  1. ‘Elementary, my dear Dr. Watson!’

    Holdt nettopp på å gå igjennom div. stoff vedr. J.F.K. Jr.’s tragiske død. – Litt i etterkant av dette, mens jeg gjorde
    meg endel refleksjoner rundt denne saken, fikk jeg en assosiasjon til nettopp dette med å ‘å knuse seige myter.’

    Det jeg kom til å tenke på, var at i f.m. den nylig avholdte begravelsen for en av USA’s ‘store sønner’ (sarkasme),
    tror jeg ikke jeg det er helt skivebom å anta, at rundt omkring i mange norske stuer – satt garantert en god del av
    de som enda eksiterer av den gamle garde (mennesker langt over pensjonsalder), og akket seg og ‘beklaget’
    gammelbusken’s (G.H.W. Bush) siste sukk, med ‘erindring’ om at vedkommende naturligvis var en av the Good Guy’s. – Et direkte resultat av det artikkelforfatteren peker på! – Hva angår sannheten om gammelbusken (og hele
    hans ‘virksomhet’ i amerikansk politikk), burde hans avgang kanskje ikke få så veldig mange til å sørge over hans bortgang . . . . .

    Liker

Kommentarer er stengt.