Damaskus med sine syv porter og Kabul med sine betongmurer

Syria og Afghanistan. To fryktelige kriger, to omfattende ødeleggelser, men to helt motsatte utfall.
Damaskus

Av Andre Vltchek

I Syria det høst nå, men nesten hele landet blomstrer igjen, det bokstavelig talt stiger opp av asken. Fire tusen kilometer østover ligger Afghanistan, knust mot sine gamle fjell, blødende og ødelagt. Det spiller ingen rolle hvilken årstid det er; livet er ganske enkelt fryktelig og håp ser ut til å ha dratt i permanent utlendighet.

Damaskus, den gamle og fantastiske hovedstaden i Syria, har vendt tilbake til livet. Folk går ut til sent på kvelden, det skjer arrangementer, musikk og et livlig samfunnsliv. Ikke alle, men mange, smiler igjen. Det er færre kontrollpunkter, og nå må man ikke engang gå gjennom metalldetektorer for å komme inn i museer, kafeer og noen av de internasjonale hotellene.

Folk i Damaskus er optimistiske, noen av dem ekstatiske. De kjempet hardt, de tapte hundretusener av menn, kvinner og barn, men de vant! De vant til slutt, mot alle odds, støttet av sine sanne venner og kamerater. De er stolte av hva de har oppnådd, og med rette!

Ydmyket ved så mange anledninger, reiste det arabiske folk seg plutselig og viste til verden og til seg selv at de kan beseire angripere, uansett hvor mektige de er; uansett hvor store eller hvor avskyelig deres taktikk er. Som jeg skrev ved flere tidligere anledninger, er Aleppo ‘Midtøstens Stalingrad‘. Det er et mektig symbol. Der ble fascismen og imperialismen stoppet. Det er lite overraskende, fordi Syria, med sin seighet, mot og evne, er sentrum for pan-arabismen – og har igjen blitt det viktigste landet for de frihetselskende folkene i regionen.

Damaskus

Syria har mange venner, blant annet Kina, Iran, Cuba og Venezuela. Men den mest avgjørende av dem, den mest pålitelige, forblir Russland.

Russerne sto sammen sin historiske allierte, selv når situasjonen så vanskelig ut, nesten håpløs; selv når terroristene trent og implantert i Syria av Vesten, Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia utslettet hele gamle byer og millioner av flyktninger rømte landet gjennom alle de syv portene i Damaskus og fra alle større byer, såvel som fra landsbyer og landsbygda.

Russerne jobbet hardt, ofte «bak kulissene»; på den diplomatiske fronten, men også i frontlinjen. De ga viktig luftstøtte, de ryddet miner fra hele nabolag, de hjalp med matforsyning, logistikk og strategi. Russere døde i Syria, vi vet ikke de nøyaktige tallene, men det var definitivt tap; noen sier til og med «vesentlige» tap. Men Russland veivet aldri med sitt flagg, slo seg aldri på brystet med selv-gratulerende skryt. Det som måtte gjøres, ble gjort som en internasjonal plikt; stille, stolt og med stort mot og besluttsomhet.

Det syriske folk vet alt dette; de forstår, og de er takknemlige. For begge nasjoner er ord ikke nødvendige; i hvert fall ikke nå. Deres dype og broderlige allianse er forseglet. De kjempet sammen mot mørke, terror og nykolonialisme, og de vant.

Damaskus

Når russiske militære konvoier kjører på syriske veier, bruker de ingen sikkerhet. De stopper på lokale spisesteder. De snakker med lokalbefolkningen. Når russere spaserer gjennom syriske byer, føler de ikke frykt. De er ikke betraktet eller behandlet som en «utenlandsk militærstyrke». De er nå en del av Syria. De er en del av familien. Syrere får dem til å føle seg hjemme.

*

I Kabul møter jeg alltid murer. Murene er overalt rundt meg; betongmurer, samt piggtråd.

Noen av murene er like høye som 4-5 etasjes bygninger, med vakttårn på hvert hjørne, utstyrt med skuddsikkert glass.

Narkomane i Kabul

Lokale mennesker, fotgjengere, ser ut som søvngjengere. De er resignerte. De er vant til disse hule tønnene med geværsikter som peker på hodet deres, brystet, føttene, selv hos barna deres.

Nesten alle her er rasende over okkupasjonen, men ingen vet hva de skal gjøre; hvordan man kan gjøre motstand mot NATO-invasjonsstyrken som er både brutal og overveldende; dens ledere og soldater er kalde, beregnende og nådeløse, besatt av å beskytte seg selv og bare seg selv.

Tungt pansrede britiske og amerikanske militærkonvoier er beredt til å skyte på «alt som beveger seg», på en vagt truende måte.

Afghanske folk blir drept, nesten alle av dem «kirurgisk» eller «på avstand». Vestlige liv er «for dyrebare» til at man kan engasjere seg i ærlig kamp mann mot mann. Drapene utføres av droner, av «smarte bomber», eller ved å skyte fra de monstrøse kjøretøyene som kjører overalt gjennom afghanske byer og på landsbygda.

I denne forferdelige okkupasjonen, betyr det ingenting hvor mange afghanske sivile som blir drept, så lenge USA eller europeiske liv blir spart. De fleste av de vestlige soldatene som er stasjonert i Afghanistan er yrkessoldater. De forsvarer ikke sitt land. De blir betalt for å gjøre «jobben» effektivt, til enhver pris. Og selvfølgelig, «sikkerhet først». Sikkerhet for dem selv.

Etter at Vesten okkuperte Afghanistan i 2001, har mellom 100 000 og 170 000 afghanske sivile blitt drept. Millioner ble tvunget til å forlate sitt land som flyktninger. Afghanistan rangerer nå nest sist (etter Jemen) i Asia, på HDI-listen (Human Development Index, utarbeidet av FN). Deres forventede levealder er den laveste i Asia (WHO).

*

Jeg jobber i både Syria og Afghanistan, og anser det som min plikt å påpeke forskjellene mellom disse to landene og disse to krigene.

Både Syria og Afghanistan ble angrepet av Vesten. Et land gjorde motstand og vant, det andre ble okkupert av hovedsakelig nordamerikanske og europeiske styrker, og deretter ødelagt.

Etter å ha jobbet i 160 land i verden, og etter å ha dekket og vært vitne til utallige kriger og konflikter (de fleste av dem antennes eller provoseres fram av Vesten og deres allierte), kan jeg tydelig se mønsteret: nesten alle landene som falt inn i den «vestlige innflytelsessfæren» er nå ruinerte. De plyndret og ødelagt, de har store forskjeller mellom det lille antallet folk i eliten (enkeltpersoner som kollaborerer med Vesten) og det store flertallet, som lever i fattigdom. De fleste land med nære bånd til Russland eller Kina (eller begge deler) blomstrer og får til utvikling, de nyter selvstyre og respekt for sine kulturer, politiske systemer og økonomiske strukturer.

Det er bare på grunn av de store mediebedriftene og et forutinntatt utdanningssystem, samt den nesten fullstendige pro-vestlige orienteringen til ‘sosiale medier’, at denne sjokkerende kontrasten mellom to blokker (ja, vi har to store blokker av land igjen) ikke blir konstant fremhevet og diskutert.

Under mitt siste besøk i Syria snakket jeg med mange mennesker som bor i Damaskus, Homs og Ein Tarma.

Det jeg opplevde, kan ofte beskrives som «glede gjennom tårer». Prisen for seieren har vært dyr. Men glede er det likevel. Enheten mellom det syriske folk og deres regjering er åpenbar og bemerkelsesverdig.

Vreden mot «opprørerne» og mot Vesten er allestedsnærværende. Jeg skal snart beskrive situasjonen i framtidige reportasjer. Men denne gangen ønsket jeg bare å sammenligne situasjonen i to byer, to land og to kriger.

I Damaskus følte jeg det som jeg skrev poesi igjen. I Kabul er jeg bare inspirert til å skrive en lang og deprimerende nekrolog.

Jeg elsker begge disse gamle byene, men selvfølgelig elsker jeg dem på forskjellig vis.

Helt ærlig, i de 18 årene med vestlig okkupasjon har Kabul blitt omgjort til et militarisert, fragmentert og kolonisert helvete på jorden. Alle vet det: de fattige vet det, og selv regjeringen er klar over det.

Kabul

I Kabul har hele nabolag allerede «gitt opp». De er bebodd av personer som er tvunget til å leve i rennesteiner eller under broer. Mange av disse menneskene er ‘stein’, hekta på lokalt produsert narkotika – produksjonen støttes av de vestlige okkupasjonsstyrkene. Jeg så og fotograferte en amerikansk militærbase åpent omgitt av valmueåkre. Jeg hørte vitnesbyrd fra lokalbefolkningen, om det britiske militæret som deltar i forhandlinger og samarbeider med den lokale narko-mafiaen.

Nå har de vestlige ambassadene, frivillige organisasjonene og «internasjonale organisasjonene» som opererer i Afghanistan, klart å intellektuelt og moralsk korrumpere og indoktrinere en betydelig gruppe av lokalbefolkningen. De mottar stipender, blir «opplært» i Europa, og etterplaprer deretter okkupantenes offisielle linje.

De jobber dag og natt for å legitimere marerittet som deres land har blitt kastet ut i.

Men eldre mennesker som fremdeles husker både den sovjetiske epoken og sosialistiske Afghanistan, er overveiende «pro-russiske», og sørger frustrert over den gang, med afghansk frigjøring, fremgang og nasjonsbygging. ‘Sovjetiske’ brødfabrikker, vanningskanaler, rørledninger, elektriske høyspentledninger og skoler brukes fremdeles til den dag i dag over hele landet. Mens kampen for likestilling og sekularisme, og kampen mot føydale strukturer, er nå for tiden, under den vestlige okkupasjonen, i realiteten ulovlig.

Afghanere er kjent for å være stolte og besluttsomme mennesker. Men nå har deres stolthet blitt brukket, mens besluttsomheten har druknet i en sjø av pessimisme og depresjon. Den vestlige okkupasjonen ga ikke fred, den ga ikke velstand, uavhengighet eller demokrati (hvis demokrati forstås som «folkestyre»).

Nå for tiden er den største drømmen til en ung mann eller kvinne i Kabul å tjene okkupantene – å bli ‘utdannet’ på en vestlig skole og få jobb hos en vestlig ambassade eller et av FNs byråer.

*

I Damaskus snakker alle nå om gjenoppbygging av nasjonen.

«Hvordan og når vil de skadede bydelene bli gjenoppbygd? Skal bygningen av T-banen, som var i gang før krigen, snart gjenopptas? Vil livet bli bedre enn før?

Folk greier ikke å vente. Jeg opplevde at familier og lokalsamfunn gjenoppbygger sine egne bygninger, hus og gater.

Ja, i Damaskus så jeg en ekte revolusjonær optimisme på gang, optimisme som jeg beskrev i min nyeste bok. Fordi den syriske staten er nå, igjen, stadig mer revolusjonær. Den såkalte «opposisjonen» har stort sett ikke vært noe annet enn en vestlig-sponset undergraving; et forsøk på å trekke Syria tilbake til kolonialismens mørke dager.

Damaskus og den syriske regjeringen trenger ikke store beskyttelsesmurer, enorme spionluftskip som svever på himmelen; de trenger ikke pansrede kjøretøy på hvert gatehjørne og allestedsnærværende SUV-er med dødelige maskingevær.

På den annen side, trenger okkupantene i Kabul alle disse dødelige maktsymbolene for å opprettholde kontrollen. Likevel kan de ikke skremme folk til å støtte eller elske dem.

I Damaskus gikk jeg rett og slett inn på kontoret til min medforfatter, som tilfeldigvis også var den syriske utdanningsministeren. I Kabul må jeg ofte gå gjennom metalldetektorer selv når jeg bare skal på do.

I Damaskus er det håp og liv på hvert hjørne. Kafeer er fullpakkete, folk snakker, diskuterer, ler sammen og røyker vannpiper. Museer og biblioteker er også fulle av folk. Operahuset spiller konserter, dyrehagen blomstrer, alt til tross for krigen, til tross for alle vanskelighetene.

I Kabul stoppet livet. Bortsett fra trafikken og tradisjonelle markeder. Selv Nasjonalmuseet er nå en festning, og som et resultat, kan nesten ingenting bli funnet på innsiden.

Folk i Damaskus er ikke så kjent med det som foregår i Kabul. Men de vet mye om Bagdad, Tripoli og Gaza. Og de vil heller dø enn å tillate å bli okkupert av Vesten eller deres implantater.

To kriger, to skjebner, to helt forskjellige byer.

De syv portene i Damaskus er vidåpne. Flyktninger vender tilbake fra alle retninger, fra alle verdenshjørner. Det er tid for forsoning, for å gjenoppbygge nasjonen, for å gjøre Syria enda større enn det var før konflikten.

Kabul, ofte rystet av eksplosjoner, er fragmentert av forferdelige murer. Man hører hele tiden brøl fra helikoptermotorer. Luftskip, med sine dødelige øyne, overvåker alt på bakken. Droner, stridsvogner, store pansrede kjøretøyer. Tiggere, hjemløse, slumområder. Store afghanske flagg som blafrer over Kabul. Et «modifisert flagg», ikke det samme som i den sosialistiske fortiden.

I Syria, til slutt, har den forente nasjonen klart å beseire imperialisme, fanatisme og sekterisme.

I Afghanistan ble nasjonen delt, deretter ydmyket og fratatt sin tidligere storhet.

Flybasen Bagram i Afghanistan

Damaskus tilhører sine innbyggere. I Kabul er innbyggerne overskygget av betongmurer og militære baser bygget av utenlandske inntrengere.

I Damaskus kjempet innbyggerne, de til og med døde, for sitt land og sin by.

I Kabul er innbyggerne redde for selv å snakke om å kjempe for frihet.

Damaskus vant. Byen er fri igjen.

Kabul vil også vinne. Kanskje ikke i dag, ikke i år, men det vil den. Jeg tror den vil det.

Jeg elsker begge byene. Men en feirer nå, mens den andre fortsatt lider, i ufattelig smerte.


Tekst og bilder av Andre Vltchek. Med velvillig tillatelse fra Andre Vltchek. Han er filosof, romanforfatter, filmskaper og undersøkende journalist. Han har dekket kriger og konflikter i dusinvis av land. Vltchek er for tiden bosatt i Øst-Asia og Midtøsten, og fortsetter å jobbe rundt om i verden.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s