Integrity Initiative – NATOs propaganda også i Tyskland

De lekkede dokumentene fra «Integrity Initiative» viser på en skremmende måte med hvilken selvfølge opinionsdannerne i NATO-kretser har flettet sine PR-nettverk dypt inn i tyske medieredaksjoner. Minst like skremmende er at – nesten – ingen tyske medier har omtalt denne skandalen. Vi tok en nærmere titt på den provisoriske rapporten fra den tyske cellen i Integrity Initiative.

av Jens Berger

Det var stor ståhei da magasinet Spiegel rapporterte at de hadde blitt offer for en «bedragerisak i eget hus». Nesten alle de store mediene rapporterte om det, men ble også raskt enige om at dette måtte ha vært et bemerkelsesverdig enkelttilfelle.

Denne tilliten er utrolig, ettersom det samtidig ble kjent at det eksisterte et langt større program for opinionsdannelse og propaganda i vestlige medier, takket være offentliggjørelsen av lekkete interne dokumenter fra en britisk tankesmie.

Vi snakker her om «Integrity Initiative», et program fra den tvilsomme britiske «Institute for Statecraft»; hovedsakelig finansiert av det britiske utenriksdepartementet og NATO, ledet av folk nært knyttet til NATO, det britiske militæret og de britiske hemmelige tjenestene. Offisielt handler det om å motvirke «russisk desinformasjon». Egentlig – som de interne dokumentene antyder – handler det heller om å opprettholde luftherredømmet i propagandakampen og gjøre NATO-perspektivet til den rådende oppfatningen. For å sitere professor Piers Robinson – handler det om å fremme den «anti-russiske utenrikspolitiske agendaen til vestlige regjeringer». Man kan også beskrive det som en informasjonskrig, der krigerne sitter i tankesmier, i universitetsfakulteter og redaksjoner.

Vi har tidligere påpekt at Integrity Initiative er aktiv i Storbritannia selv og i land Spania og Serbia. Men en tysk celle under oppbygging og en lekket rapport gir en ganske nøyaktig innsikt i planene.

Lederen for den tyske cellen i Integrity Initiative er ifølge dokumentene Hannes Adomeit, en statsviter med meget relevant fortid. Kort tid etter eksamen fra Columbia University i 1972, arbeidet han resten av den kalde krigen som ekspert på «sovjetiske studier»ved britiske, kanadiske og tyske institusjoner i umiddelbar nærhet til den militære sektoren, som RAND Corporation i Santa Monica. Etter 1989, underviste Adomeit ved Tufts University, som på den tiden var kjent som et rekrutterings-sted for CIA, Harvard og senest i Warszawa, ved den europeiske elite-tankesmia College of Europe. Siden i fjor, er den nå 77 år gamle Adomeit i følge dokumentet «Non-Resident Fellow» i Sikkerhetspolitisk institutt ved Universitetet i Kiel (ISPK). Selv om ISPK er en del av Universitetet i Kiel, er det i betydelig grad også finansiert av det tyske forsvarsdepartementet. Instituttet har de siste par årene også i økende grad etablert seg som et kontaktpunkt for media. ISPK sin linje er klar – militærvennlig, opprustningsvennlig, NATO-vennlig, vennlig mot USA og Storbritannia.

I juni ble Adomeit innviet i arbeidet til Institute for Statecraft og Integrity Initiative. Dette skjedde på et møte i London. Ifølge de lekkede interne dokumentene, har han siden da vært leder av den tyske cellen (German Cluster). At britenes valg falt på Hannes Adomeit, var absolutt ingen tilfeldighet. Så tidlig som 1984 agiterte Adomeit på vegne av sine klienter i amerikanske tankesmier mot Vest-Tysklands daværende fredsbevegelse, den politiske venstresida og hva Adomeit brukte anførselstegn rundt da som nå, «progressiv» politikk. Ikke mye har endret seg i løpet av de siste 35 årene, som han tydelig understreket i forordet til sin «German Cluster Interim Report». Den kalde krigeren skisserte også et mulig ‘samarbeid’ mellom høyrepartiet AfD og venstrepartiet die Linke som en tysk særegenhet i NATOs informasjonskrig, som åpenbart var en «hindring» for militæralliansens PR.

Ifølge Adomeit, er det også verdt å merke seg at «den russiske fortellingen» var spesielt populær i Tyskland. Det var en utbredt oppfatning av at USA etter Sovjetunionens sammenbrudd ganske enkelt hadde erstattet den gamle fienden med den nye fienden Russland, og med hjelp fra NATO hadde trengt inn i russiske interesseområder. Men hvorfor er nå dette en «russisk fortelling»? Det er rett og slett et faktum. Men det lille notatet kaster en meget klart søkelys på den åndelige verden til de gamle nye kalde krigerne, der enhver form for avspenning er forræderi og det ikke finnes noen alternativer til konfrontasjon.

Som en slags «føringsoffiser» for den tyske cellen, fungerer ifølge dokumentene briten Harold Elletson, som tidligere jobbet som agent for den britiske utenlandsetterretningen MI6 i Øst-Europa og på Balkan, ifølge den britiske avisen The Observer. Etter et periode for de konservative i det britiske underhuset, var Elletson i flere år direktør for Forum on Business and Security , et del av militæralliansen som ligger i grensesnittet mellom politikk og rustningsindustrien. I dag er Elletson offisielt «PR-konsulent,» rustnings-lobbyist (AFPS) og konsulent for vestlige selskaper som er økonomisk aktive i det tidligere Sovjetunionen, bl.a. Alstom i Sibir og British Petroleum i Aserbajdsjan. Angående Elletsons funksjon i den tyske cellen skriver Adomeit bare knapt at «alle aktiviteter var og er koordinert med ham». Et annet dokument fra lekkasjen beskriver ham som en bindeleddet mellom Institute for Statecraft og den tyske cellen av Integrity Initiative.

Hannes Adomeit beskriver direktøren for Kiel ISPK, Joachim Krause, som en nær venn og og kollega. Han er også er medlem av den tyske cellen. Et rekrutteringsintervju med ham var – ifølge Adomeit – ikke nødvendig, fordi han er i kontakt med Krause nesten hver dag. Krause anses som en tilhenger av sterke transatlantiske forbindelser, er en overbevist tilhenger av en massiv økning av de tyske og europeiske rustningsbudsjettene og betrakter Russland i hovedsak som en «strategisk konkurrent». Allerede i 2013 skrev vi i detaljert om Krause og hans kamp mot «sivil-klausulen» som skulle gjøre det vanskeligere for universitetene å skaffe penger til militær forskning fra militæret og rustningsindustrien. Spesielt ISPK ved Universitetet i Kiel med sine «forskningsfond» fra militærsektoren ville selvsagt være spesielt berørt av en slik sivil-klausul.

Det tredje medlemmet av den tyske cellen bør vel være kjent for oppmerksomme lesere her – den tidligere politikeren hos De Grønne Marieluise Beck. I den liberale borgerlige leiren har hun i mange år vært regnet som spydspissen for et framskutt forsvar av tyske verdier i øst. Når venstreorienterte aviser trenger et «treffende» anti-russisk sitat, trenger de bare spørre Beck. I et år har den tidligere parlamentarikeren, sammen med ektemannen, ledet den transatlantiske tenketanken Zentrum Liberale Moderne (Libmod). Ifølge II-rapporten ble hun briefet av Adomeit den 20. september 2018 om hennes mulige rolle i den tyske cellen. Også andre medlemmer av den tyske cellen tilhører Zentrum Liberale Moderne eller er i nær kontakt med denne tankesmia, som tilsynelatende danner kjernen i den britiske PR-en for NATO i det tyske området.

Dette inkluderer den tidligere journalisten i magasinet Focus, Boris Reitschuster, som ble briefet av Adomeit noen dager senere om hans rolle i Integrity Initiative. Reitschuster skapte seg et navn i transatlantiske kretser med bøker som «Putins Demokratur» og «Putins hemmelige krig»; men yrkesmessig har hans åpne anti-russiske propaganda ikke gjort noe.- Siden 2015 er det uklart hva han gjør for å tjene penger etter at han måtte gå fra Focus. Adomeit måtte sikkert ikke bruke stor overtalelse for å få med seg Reitschuster – han regnes som en av de mest beryktede ‘russer-eterne’ innen journalistikken, som sikkert ikke har noen problemer med den konfronterende NATO-linjen.

Den litt mindre kjente Claudia von Salzen (korrespondent for Tagesspiegel) er også nevnt. Hun har en klar tendens mot Russland i sine mange artikler. Von Salzen er enig med sine kolleger fra Integrity Initiative om at vi er «ofre for russisk propaganda» og benekter glatt eksistensen av vestlig propaganda. Det samme gjelder også Øst-Europa-eksperten og frilansjournalisten Susanna Spahn, som åpenbart skal gi denne linja en «akademisk tone». To andre journalister navngitt i rapporten kan troverdig forsikre oss om at de ble kontaktet av Adomeit, men at de avviste forslaget på grunn av innholdet. Beck, von Salzen og Spahn var allerede kontaktet av Adomeit da rapporten ble skrevet, og var informert om rollen de skulle spille. [..]

Hvordan den tyske cellens fremtidige arbeid konkret skal se ut, kommer ikke tydelig fram av de hittil publiserte dokumentene. Det er imidlertid klart at det handler om propaganda. Med den skal de vinne «informasjonskrigen» og opinionen. Russland bør derfor demoniseres, og de legger vekt på å forsterke støtten til en konfrontasjonspolitikk mot Russland. Det handler ikke «bare» om utenrikspolitikk, men også om masse penger. Tysklands forsvarsbudsjett på mange millarder er også avhengig av hvorvidt PR-initiativene fra de transatlantiske NATO-tankesmiene kan skape en trussel som gjør at politikere kan bruke penger på våpen og ikke på utdanning, infrastruktur eller sosiale anliggender.

For å presisere, er et slikt PR-arbeid selvsagt egentlig legitimt. Bedrifter, næringslivsorganisasjoner og også offentlige organer driver alltid et mer eller mindre omfattende PR-arbeid. Det er imidlertid ikke legitimt å gjøre dette PR-arbeidet skjult og ved hjelp av skattebetaler-finansierte universiteter og media. Forskere hvis livsgrunnlag avhenger av finansiering fra forsvarsbudsjettet og rustnings-industrien, kan aldri være nøytrale og objektive – hvis de konkluderer feil, kan de gjøre seg selv overflødige i enkelte tilfeller.

Hvor mange forskere jobber egentlig i NATO-landene for utallige tankesmier og stiftelser? En artikkel publisert her i 2017 viste at bare de 100 største tankesmiene i USA har et årlig budsjett på mer enn 5,4 milliarder dollar og en kapital på mer enn 40 milliarder amerikanske dollar. Innen visse fagområder (som orientalske studier, Østeuropa-studier, sinologi), er tankesmier i militærindustriens omgivelser temmelig sikkert den viktigste arbeidsgiveren for akademikere. Problemet her er selvfølgelig at de som betaler, bestemmer hvilken retning forskningen går i. For militærvenner som Hannes Adomeit passer dette sikkert veldig godt ideologisk.

De som ønsker fred, får i beste fall bare smuler fra rustningsindustrien bord. I alle fall er en nøytral vitenskap utenkbar med en slik økonomisk ubalanse. Det er også uakseptabelt at skattebetaleren direkte og indirekte finansierer slik propaganda. Selv om dette arbeidet delvis finansieres med såkalt tredjeparts-finansiering fra forsvarsdepartementet og rustningsindustrien, er de til syvende og sist betalt av skatteyterne, som gir dem lønn og betaler utgiftene til som arbeider der. Dette er uakseptabelt. Enten er en institusjon finansiert fra offentlige midler, men må da også være gjennomsiktig og kan ikke godta tredjeparts-finansiering fra interesserte parter; eller den kan helfinansieres fra eksterne midler, men kan da ikke få hverken direkte og indirekte offentlige midler.

Og også innen journalistikk utgjør propagandanettverk som Integrity Initiative er et stort problem. For mange lesere, seere eller lyttere representerer media fortsatt en nøytral autoritet, som veier fordeler og ulemper, for deretter å danne seg en egen, nøytral mening. Det faktum at journalister selv er påvirkningsagenter for lobbygrupper og PR-byråer i umiddelbar nærhet til den militær-industrielle sektoren, er ganske enkelt uforenlig med journalistenes faglige etikk. For eksempel burde leserne i avisen Tagesspiegel få vite hvem fru von Salzen skriver for og hvilke interesser hun representerer; Formelt eller uformelt medlemskap i et «initiativ» finansiert av utenlandske regjeringer er absolutt ikke en av de tingene som bør holdes tilbake fra leserne. Grensene mellom bevisst løgn overfor leserne – som i tilfellet Claas Relotius – og bevisst manipulering av leserne – som Intergrity Intitiativ tilsynelatende planlegger – er flytende.

Det er klart at det britiske Integrity Initiative ikke er et isolert tilfelle. At mange journalister står nær de transatlantiske nettverkene er velkjent, men er nesten aldri kritisk undersøkt av de store mediene. Her passer Integrity Initiative perfekt inn i skjemaet. De foretrekker definitivt at forbindelsene mellom vitenskap og media på den ene siden og NATO, militæret og transatlantiske nettverk på den andre, helst skjer uten oppmerksomhet. Dessverre, som også vises av lekkasjene fra Integrity Initiative, vil dette ikke endres så lenge offentligheten forblir taus om dette emnet.

---

Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten. Jens Berger er redaktør for det uavhengige nettstedet NachDenkSeiten.