Nobels fredspris til støtte for krig

 

 

I en høytidelig seremoni i Oslo Rådhus den 10. desember finner utdelingen av Nobels fredspris sted. Denne analysen vil forsøke å sette prisen inn i en større sammenheng, men først litt bakgrunn:

Norge er medlem i NATO og har nære bånd til USA og Storbritannia. Landets politiske, økonomiske og byråkratiske eliter er dypt integrerte i transatlantiske nettverk, en blanding av økonomiske forbindelser, tankesmier, internasjonale institusjoner, medier og tusen av andre bånd som knytter dem sammen. De identifiserer seg gjerne med ‘den (venstre)liberale siden’ i USA (dvs med demokratene, ikke republikanerne), men vil samarbeide med enhver amerikansk administrasjon. Medlemmene i Den Norske Nobelkomité velges av Stortinget og er i navnet uavhengig.

Til tross for at Norge gjerne oppfattes– også av egen befolkning – som en «fredsnasjon», er det få land som ivrig har deltatt i flere kriger enn Norge, fra angrepet på Jugoslavia i 1999, Afghanistan 2001, okkupasjonen av  Irak, Mali, Libya 2011 og den pågående okkupasjonen av Syria. Norge bruker store pengesummer i støtte til den felles vestlige innsatsen for å kontrollere resten av verden gjennom mellommenn i frivillige organisasjoner (NGOer).

I denne analysen skal jeg beskrive noen (overlappende) trekk ved Nobels Fredspris:

  1. Fredsprisen forsterker enkelte ‘store fortellinger’, der den viktigste fortellingen er at Vi er De Gode, og dermed har rett til å bestemme resten av verdens skjebne.
  2. Den skaper symboler for regimeendrings-operasjoner. Den forherliger moderne «gode innfødte» som klager på dårlig behandling og bønnfaller Vesten om å gjøre noe for å frigjøre dem (men som ofte er oppsiktsvekkende blinde for Vestens forbrytelser).
  3. Den forsterker allmene grunner til å starte kriger, ved å gjøre bestemte temaer viktige,  presis når de brukes til begrunne militæroperasjoner.
  4. Den forsterker fortellingen om at fienden sloss med illegale og grusomme våpen. Fokuset på kjemiske våpen, i steden for napalm eller sanksjoner, er ett eksempel.
  5. Den opphøyer fredsavtaler som i virkeligheten er ensidige kapitulasjoner til vestlig imperialisme og kapitalinteresser.
  6. Til å være en samling fredselskere, er prisvinnerne påfallende ivrige etter krig og blodige intervensjoner.
  7. Konklusjon.

1 –Vi er de gode, og har derfor rett til å diktere skjebnen for resten av verden

(Photo: / White House, Samantha Appleton /Public Domain)

Nobels Fredspris får sin prestisje og medieoppmerksomhet fordi den forsterker flere store fortellinger. Hadde den avveket for sterkt fra hva de mektige ønsker, ville den bare blitt oversett. Av største betydning er forestillingen om at Vi er De gode, og at vi har monopol på å tolke virkeligheten og bestemme hva som er viktig. («Vi» i denne sammenheng er befolkningen i Vesten, og i forlengelse våre regjeringer og ledere). Under den kalde krigen hadde prisen en lignende funksjon. Det ville vært interessant å se nøyere på akkurat dét, men av praktiske årsaker begrenser jeg denne analysen til de siste 30 årene. Så fort du begynner å legge merke til enkelte grunnleggende temaer, blir de ganske åpenbare. For å spissformulere: Nobels Fredspris forsøker å støtte regimendringer for å oppnå USA/NATOs målsetninger, der det er mulig å unngå direkte krig, men prisen støtter samtidig fortellingen om at våre tropper er De gode.

Dette forklarer hvorfor vestlige ledere så ofte tildeles prisen. Poenget er å skape et inntrykk av at det eksisterer en mer human mulighet innenfor det urettferdige verdenssystemet vi har i dag. Når de mottar prisen, er hva de faktisk har gjort når de satt med makten et ikke-tema. Dermed tildeles prisen til folk som Jimmy Carter (2002); Som president iverksatte han en rekke blodige operasjoner i Sentral-Amerika og Afrika; og selvfølgelig ga han starthjelpen til de islamistiske krigerne i Afghanistan før den sovjetiske intervensjonen, men han har siden motsatt seg direkte amerikansk krigføring; Eller Al Gore (2007), som da han var visepresident gjerne var med på å bruke militærmakt som et utenrikspolitisk verktøy (se del 7). Prisen til Barack Obama (2009) kan også plasseres her.

Men prisens hovedformål er å skape støtte i den vestlige liberale opinionen for intervensjoner som ellers ville fremstått som nakne imperialistiske aggresjoner.

2 – Et fokus for regimendringsoperasjoner

Når en Nobels Fredspris tildeles en dissident i et ikke-vestlig land, jobber CIA eller Pentagon gjerne samtidig med å knekke det selvsamme landet.

Prisvinnerne har ulik grad av populær støtte i det utvalgte landet, men hovedsaken i valget av disse prisvinnerne er ikke å støtte deres popularitet internt, men å rettferdiggjøre forsøk på regimendring for den vestlige liberale opinionen. Uten fokus på disse martyrene, ville regimendringsoperasjonene ligne mistenkelig mye på god gammedags kolonial undertrykking.

Dermed sammenfalt forherligelsen av Aung San Suu Kyi (vinner 1991) med en koordinert kampanje for å få kontroll over et trassig men strategisk viktig land. Suu Kyi er på mange måter typisk for folkene Nobelkomiteen foretrekker. De vet hvor de har henne – hun har sterke personlige forbindelser til den tidligere kolonimakten – Oxford-utdannet, gift med en brite, barna er britiske statsborgere, osv. Hun signaliserte tydelig i hvilken retning hennes politiske kompass var orientert da hun senere ba verden om å bruke det gamle koloninavnet Burma i steden for Myanmar. Hun ba om harde tiltak mot sitt egen land (for dets eget beste), noe som passet hånd i hanske med tiltakene som den amerikanske strategien faktisk benyttet seg av. Når alt kommer til alt, alle virkemidler er tillatt å bruke mot et regime som fengsler en moderne helgen.

Tildelingen av Fredsprisen til Suu Kyi spilte en uvurderlig rolle i å skape den store støtten, spesielt på den liberale venstresida, for de drakoniske økonomiske sanksjonene som ble iverksatt mot et ellers ganske obskurt land. Kanskje mange av hennes vestlige beundrere faktisk trodde at USA og Storbritannia ville finansiere henne med store pengesummer og skape hele nettverk av NGOer for henne, med uttalt målsetning av å undergrave et selvstendig lands regjering, men at hennes hensikter fortsatt var rene og progressive.

Myanmar er umåtelig rikt på naturressurser og er plassert mellom Kina og Det indiske hav, og mellom Kina og India. Enhver landforbindelse mellom disse mektige landene vil måtte gå gjennom Myanmar for å unngå Himalaya-fjellene. Landet er også svært viktig for Kina som et transittland til Det indiske hav. Nettopp derfor ble landet målet for en omfattende regimeendrings-operasjon.

En massiv pressekampanje ble ført gjennom flere tiår, et uttall NGOer finansiert, mens «tidligere» CIA-agenter som nå virket som kristne misjonærer jobbet med etniske geriljastyrker for å skape militært press. (Disse geriljastyrkene har hatt et nært samarbeid med CIA siden 1950-tallet). I de vanlige forsøkene på å samle all opposisjon til en enhetlig kraft, var det ekstremt høyreorienterte religiøse fanatikere som ble spydspissen i den interne kampanjen. Sanksjonene som ble iverksatt på landet umuliggjorde økonomisk utvikling og dømte befolkningen til et liv i knusende fattigdom.

Det er lett å tolke de nylige ropene om å ta tilbake prisen fra Suu Kuy som ropene til skuffede kunder som ikke fikk det de betalte for.

Vi kan bevege oss til 2010 da den kinesiske borgeren Liu Xiaobo fikk prisen. Hans syn på Kinas framtid var knapt overraskende:

«Det tok Hong Kong 100 år å bli det det er. Gitt størrelsen på Kina, så ville det utvilsomt trenge 300 år med kolonisering for å bli det Hong Kong er i dag. Jeg betviler til og med om 300 år ville vært nok.»

Linjen mellom å rettferdiggjøre hemmelige regimeendringsoperasjoner, og det neste skrittet, åpen krig, er utydelig. Men når det trengs, kan Nobelkomiteen trå til for å holde verdensopinionens fokus på den riktige fortellingen.

 

3 – Å skape begrunnelse for krig: Kvinners rettigheter

Malala tildeles Sakharov-prisen

I 2003, rett etter blitzkrigen mot Irak, og akkurat da George Bush snakket om å utvide offensiven til flere land, valgte komiteen å gi prisen til Shirin Ebadi. Ved å velge en iraner akkurat da, måtte komiteen være seg klart bevisst at de økte krigsfaren.

Ebadi er en forkjemper for kvinners rettigheter, som også er en rød tråd i USA/NATOs strev for å rettferdiggjøre sine kriger. Vi vet at det å utsette kvinner i Vesten for denne typen PR-påvirkning lenge har vært en viktig del av organisasjonen strategi. Ved å tildele henne Fredsprisen, skapte de støtte i den (kvinnelige) vestlige opinionen for en krig/regimeendring som ville ha drept utallige iranske kvinner og ødelegge livene til resten, en reprise av hva som skjedde i Irak, på større skala.

Prisen i år gikk til kampen mot seksuell vold i krig. Tilfeldigvis samstemmer dette med akkurat den fremtoningen NATO ønsker å  av seg selv. Hvem kan glemme kronikken Hollywoodstjernen Angelina Jolie og NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg skrev sammen i 2017 med tittelen «Hvorfor NATO må forsvare kvinners rettigheter,» der de påpeker at «NATO har både ansvar for- og muligheten til å bli en ledende beskytter av kvinners rettigheter» og «kan bli den globale militære lederen i hvordan forhindre og reagere på seksuell vold i konflikt». Så passende at Nobelkomiteen deler det samme synet.

Et mer virkelighetsnært perspektiv ville pekt på det faktum at amerikanske/NATO-intervensjoner har gjort situasjonen for kvinner uendelig mye verre i land som Irak, Libya og Afghanistan. En intervensjon for å velte den lovlige regjeringen i Syria ville utvilsomt ha skapt samme resultat.

I tillegg ville et litt bredere perspektiv ha pekt på hvordan påstander om å stoppe seksuell vold mot kvinner har rettferdiggjort mange angrepskriger. Propagandaklisjeer om seksuelt brutale utlendinger har ikke utviklet seg nevneverdig fra bildene av svartmussede spanjoler som antaster blonde kvinner i den spansk-amerikanske krigen, til påstandene om at Gaddafi delte ut viagra til leiesoldater for å voldta kvinner, slik Susan Rice, USAs faste representant i FN fortalte Sikkerhetsrådet. Amnesty International rapportere i etterkant at de «ikke hadde funnet bevis for en eneste voldtekt eller en doktor som kjente til noen voldtektsofre.»

Et annet notorisk eksempel på hvordan dette er blitt brukt i krigspropaganda inkluderer serbiske voldtektsleire under de Jugoslaviske krigene. Påstander om massevoldtekt var et nøkkelelement i NATOs propagandakampanje under bombingen av Jugoslavia i 1999. Clare Short, den britiske sekretæren for internasjonal utvikling, hevdet at voldtektene «overlagt ble utført foran barn, fedre og brødre.» Etter at krigen var over, så man enkelte spredte tilbaktrekninger, inkludert fra Washington Post, som skrev at «Vestlige anklager om serbiske voldtektsleire […] viste seg alle å være uriktige.»

Malava Jousafzai (2014), den unge pakistanske jenta som ble et symbol for krigen mot Taliban er en annen figur som passer inn i det samme bildet. Den endeløse okkupasjonen av Afghanistan rettferdiggjøres, blant en rekke andre vikarierende begrunnelser, med at den skal bedre kvinners rettigheter. Man ser bort fra at ingen samfunnsforbedring kan oppnås under en regjering som er innsatt ved hjelp av utenlandske bajonetter. Situasjonen for afghanske kvinner er ikke blitt bedre siden okkupasjonen, men på den andre siden var jo påstanden bare ment å skape støtte til krig i opinionen.

Viktigheten av å skape et bilde av at man sloss for kvinners rettigheter er noe man lenge har visst i militære sirkler.

Et internt CIA-dokument (fotnote) fra 2010, få år før (pakistanske) Malava mottok prisen fra Nobelinstituttet for sin kamp mot Taliban, publisert av WikiLeaks, diskuterer hvordan krigen i Afghanistan best kan markedføres. For å vise hvor likt Nobelkomiteen og militær/sikkerhetsapparatet tenker, er det verd å sitere det følgende avsnittet:

Afghanske kvinner kan tjene som en ideelle budbærere for å humanisere ISAFs rolle i å nedkjempe Taliban på grunn av kvinners evne til å snakke personlig og troverdig om sine opplevelser under Taliban, deres håp for fremtiden og deres frykt for en talibansk seier. Oppsøkende virksomhet som kan skape mediemuligheter for afghanske kvinner til å dele sin erfaringer med franske, tyske og andre europeiske kvinner kan bidra til å overkomme den omfattende skepsisen blant Vest-Europeiske kvinner mot ISAF-oppdraget.

 

4 – Fienden sloss med illegale og inhumane våpen og det er avgjørende å stoppe dem

Ved å belyse bestemte temaer, i dette tilfelle «illegale våpen», forsterker de fortellingen i Vestlig opinion om at enkelte ting utgjør akutte og virkelige problemer, mens de i virkeligheten er av relativt liten betydning.

Giftgass er et godt eksempel. Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW) ble tildelt prisen i 2013. På bakgrunn av den generelle situasjonen i Midtøsten, med flere millioner døde i Irak etter den amerikanske invasjonen og minst fire hundre tusen døde i den hemmelige invasjonen av Syria, er giftgass en mindre viktig faktor, og selv om vi tar de jevnlige påstandene om «giftgassmassakrer» på ramme alvor (noe vi ikke bør), er de likevel kun ansvarlig for en helt ubetydelig andel av de døde.

Men for å forsterke en ubalansert framstilling har dette fokuset vært uvurderlig. Fredsprisen skaper aksept for fortellingen om at giftgass er et unikt betydningsfullt og ondt våpen, og at det er fullstendig rettferdiggjort å gjøre alt som er nødvendig, inkludert å angripe land, for å stoppe den mulige bruken av det. I skrivende stund, 24. november 2018, framsatte USA akkurat en påstand om at Iran skjuler et kjemisk våpenprogram.

Noen våpen som dreper langt flere mennesker på langt grusommere måter enn giftgass, som for eksempel napalm, ville aldri blitt plassert på den listen. Og vi kunne sammenlignet giftgass med sanksjoner, Vestens favoritt og mest effektive masseødeleggelsesvåpen, som dreper de svakeste, de syke, barn og gamle sakte, samtidig som det ødelegger hele folks rett til et anstendig liv. Ikke noe annet masseødeleggelsesvåpen har drept flere mennesker siden andre verdenskrig.

 

5 – Helliggjøring av fredsavtaler som er fremforhandlede kapitulasjoner til vestlige interesser

CC BY-SA 3.0 File:Flickr – Government Press Office (GPO)

Det tydeligste trekket når prisen går til partnere i fredsavtaler, er at fredsavtalene ligner mer på fremforhandlede kapitulasjoner enn rettferdige fredsslutninger.

Colombias president Juan Manuel Santos (prisvinner i 2016) mottok prisen for å ha ledet avsluttningen av en langvarig USA-ledet antiopprørskampanje mot venstreorienterte geriliastyrker. Nå har det reaksjonære oligarkiet et trygt grep om makten i landet, og kan fortsette sin nyliberale agenda, til liten forskjell fra den gamle reaksjonære orden. Dødsskvadronene som myrder venstreorienterte og menneskerettsaktivister fortsetter sin virksomhet ustraffet.

Landet slet med et særs dårlig rykte i forhold til menneskerettigheter og trengte en rask makeover for å gjøre det spiselig. Det mest iøyenfallende med 2016-prisen er at presidenten mottok den rett før Colombia ble en global NATO-partner. Planleggingen av de PR-messige nødvendigheten for at dette skulle gå glatt må ha vært godt underveis da Nobelkomiteens valg falt på Santos. Husk at Fredsprisen er rettet mot den vestlig opinionen, og har lite å gjøre med noen faktisk rettferdig fred i Colombia.

Jasser Arafat (medvinner i 1993) ble tildelt prisen for å binde ham til en fredsplan med en luftig tostatsløsning som den israelske siden ikke hadde noen intensjon om å respektere. Fredstilbudet inkluderte ikke engang en stopp i bygging av israelske bosetninger. Ikke noe klarere signal om Israels intensjoner kunne vært gitt. Dette er en fortsettelse av den delte prisen til Sadat og Begin i 1978, for fredsavtalen mellom Egypt og Israel, der Israel lykkes i å lage en separat fred med det største arabiske landet, og deretter kunne konsentrere seg om å feste grepet på Vestbredden.

Selv om Nelson Mandela (medvinner i 1994) utvilsomt var en fortjent vinner, var overgangsavtalen ANC fremforhandlet i Sør-Afrika kun en overføring av formell politisk makt, og lot urettferdige økonomiske maktstrukturer forbli intakte. Investeringene til de multinasjonale selskapene ble garantert, og den nyliberale politikken underforstått i avtalen dømte det store flertallet av befolkningen til fortsatt fattigdom.

Mikhail Gorbatsjov (vinner i 1990) fikk prisen for en ensidig og total overgivelse av alle sovjetiske posisjoner, både økonomiske og politiske; Han brukte dem ikke engang som forhandlingskort, og hans nesegruse tillit til vestlige muntlige løfter er uten sidestykke hos en leder av en stormakt. De dårlige beslutningene hans gjorde at en ordnet overgang til et blandet system umulig og overlot de tidligere sosialistiske landene til vestlig plyndring og en sosial kollaps som de fortsatt ikke har kommet seg etter. Ikke rart han fortsatt er så populær i Vesten, som ga ham en medalje som tegn på sin takknemmelighet.

Martti Ahtisaari

Finske Martti Ahtisaari fikk prisen i 2008 «for å ha bidratt til å løse internasjonale konflikter på flere kontinenter i over tredve år». Det er veldig sant. Det som utelates burde blitt tilføyet setningen, å løse internasjonale konflikter – som ensidige vestlige seiere. Ahtisaari kan direkte knyttes til opprettelsen av NATO-protektoratet Kosovo. I 1999 hadde NATO bestemt seg for å splitte Jugoslavia enda en gang. En 78 dagers terrorbombing hadde liten virkning, så de sendte inn diplomatene. Det ble foreslått at en utsending fra et «nøytralt» land kunne oppnå mer. Nedenfor kan du lese hvordan Ahtisaari håndterte situasjonen, gjennom å fortelle serberne hva «vi» ville gjøre (min uthevning):

Ahtisaari åpnet møtet ved å fastslå at «Vi er ikke her for å diskutere eller forhandle,» [….] Ahtisaari sier at Milosevic spurte om muligheten for å modifisere planen, noe han besvarte med, «Nei, dette er det beste Viktor og jeg har oppnådd. Du må si deg enig i hver del.» […] Mens Milosevic lyttet til opplesningen av teksten, forsto han at «russerne og europeerne har overgitt oss til britene og amerikanerne.» Milosevic grep papirene og spurte, «Hva skjer hvis jeg ikke undertegner?» Til svar«gjorde Ahtisaari en bevegelse over bordet,» før han fjernet blomsteroppsetningen som sto midt på bordet. Så sa han, «Beograd vil bli som dette bordet. Vi vil starte teppebombingen umiddelbart.» Mens han gjentok bevegelsen av å feie av bordet, truet Ahtisaari «Dette er hva vi vil gjøre med Beograd.»Det var et øyeblikk stillhet før han tilføyet, «Det vil være en halv million døde før uka er omme.»

Serberne undertegnet avtalen.

6 – Ikke et fredelig selskap

US Marine Corps tank in Baghdad 2003 (Photo: USMC,Public Domain)

Til å være mottakere av Nobels Fredspris, støtter påfallende mange av dem krig.

Invasjonen av Irak i 2003 var en angrepskrig på det konstruerte premisset av å frata Irak masseødeleggelsesvåpen. Krigen var et utvetydig brudd både på internasjonale lov og FN-pakten. Hva tenkte Nobelprisvinnerne om dette?

Her har vi Elie Wiesel (vinner i 1986) ord i tilbakeblikk: «Nå vet jeg at jeg tok feil, men bedre det enn å stå passiv på sidelinja.»

Jose Ramos-Horta (vinner i 1996) hevdet støttende at «det eneste virkelig effektive pressmiddelet mot den irakiske diktatoren er trusselen om maktbruk.»

Liu Xiaobo (vinner i 2010) var tydelig, «President Bush sin beslutning var riktig!» Men Liu hadde også den oppsiktsvekkende oppfatningen at «de store krigene som USA har vært involvert i er alle etisk forsvarbare,» inkludert krigene i Afghanistan og Vietnam.

Tidligere visepresident Al Gore (vinner i 2009) hadde tidligere argumentert aggresivt for krig mot Irak i 1991 og 1998, Bosnia i 1995 og Kosovo i 1998, og mente at 2003 krigen mot Irak var lovlig basert på tidligere FN-resolusjoner.

Lech Walesa, som ble tildelt prisen under den kalde krigen (1983) var motstander av invasjonen, men til gjengjelde visste han også hvor han skulle plassere skylda; «Det er ikke USA som har skyld i krigen, men heller EU og i særdeleshet Tyskland og Frankrike. De visste at krigen var forestående og feilet i å forhindre den.»

Dalai Lama (vinner i 1989) var smart nok til sikre seg, men fordømte slettes ikke krigen: «det er for tidlig å si, riktig eller feil.» Han støttet også den USA/NATOs intervensjon i Afghanistan og angrepet på Jugoslavia.

Det er en lignende støtte blant prisvinnere for en direkte intervensjon i «borgerkrigen» i Syria, en USA/NATO regimeendringsplan som har vært på tegnebrettet i minst ti år før den startet. Presset for en flyforbudsone i Syria etter libysk modell, som så kunne brukes som fikenblad for et fullskala angrep, var enormt i mange år. Hva tenkte fredsprisvinnerne om den muligheten?

(Ikke glem at «handlingen» de etterspør kun kan bety enten bombing fra luften eller NATOs bakketropper)

Kailash Satyarthi (medprisvinner i 2014) sa ingen ting om det faktum at det var de tre vestlige maktene i FNs sikkerhetsråd som startet krigen ved å bevæpne islamistiske gjenger. Å stoppe denne aktiviteten ville jo vært den åpenbare måten å stoppe krigen på, men i steden får vi «FNs sikkerhetsråd har militærmakten som skal til for å få en slutt på dette pågående folkemordet.»

Hans medprisvinner Malala Yousafzai ser ut til å ha sett for seg en lignende fremtid for Syria som for Afghanistan, nemlig en vestlig intervensjon: «Når jeg ser på Syria, ser jeg det rwandiske folkemordet. Når jeg leser de desperate ordene til Bana Alabed i Aleppo, ser jeg Anne Frank i Amsterdam … Vi må handle. Det internasjonale samfunnet må gjøre alt det kan for å få en slutt på denne inhumane krigen.»

Dette ble gjentatt av tidligere FN-leder Kofi Annan (prisvinner 2001). Han definerte Aleppo kun som den lille delen av byen som var okkupert av islamistiske gjenger, og forlangte «handling». Hvordan «handlingen» han ønsket seg ville være annerledes en det han skildret er uklart: «Angrepet på Aleppo er et angrep på hele verden. Når sykehus, skoler og hjem bombes uten hensyn, og hundrevis av uskyldige barn drepes og lemlestes, er disse handlingene et angrep på våre felles, fundamentale menneskelige verdier. Vårt kollektive rop om handling må bli hørt og handlet på, av alle som bryr seg om denne forferdelige krigen.»

Dette ønsket ble støttet av Medecins sans Frontiers, mottaker av Nobels fredspris i 1999. Organisasjonen var den første som rapporterte om det påståtte gassangrepet i Ghouta den 21. august 2013, som Obama-administrasjonen ønsket å bruke som påskudd for et militært angrep. Som MSF medga, var deres beslutning om å utstede en pressemelding om hendelsen – som ikke hadde skjedd i deres eget sykehus, men hos deres «stille partner» i opprørskontrollerte områder – et politisk valg.

MSF var fullt klar over at pressemeldingen om et kjemisk angrep umiddelbart ville bli brukt av USA til å hevde at den syriske presidenten Assad hadde krysset «en røde linje» og starte en bombekampanje.

I dette var organisasjonen tro mot sine røtter, som sivil partner til det franske militære/etteretnings-forsøket på å støtte en uavhengig stat i de oljeproduserende delene av Nigeria under den blodige Biafrakrigen 1967-70.

Amnesty International (prismottaker 1977) var ikke mye bedre, med sitt rop om uspesifisert «handling»: «Det internasjonale samfunns katastrofale unnlatelse av konkret handling for å beskytte Syrias befolkning har tillatt de krigførende parter, i hovedsak den syriske regjeringen, å utføre krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten fullstendig ustraffet, ofte med assistanse av fremmede makter, spesielt Russland…. det internasjonale samfunnet hadde sagt ‘aldri mer’ etter at regjeringen ødela Øst-Aleppo med lignende ulovlige taktikker. Men nå skjer det igjen.»

Amnesty har uansett et mykt hjerte for endeløse NATO-intervensjoner. I 2012, etter 11 år med ørkesløs okkupasjon, betalte organisasjonen for reklameplakater i USA som applauderte NATOs handlinger i Afghanistan – «fortsett fremgangen», visstnok for gjøre noe for kvinners rettigheter.

Tawakkol Abdel-Salam Karman, en jemenittisk journalist og menneskerettsaktivist som fikk fredsprisen i 2009, ville ha ‘beskyttelse’ i Syria. Hun skrev: «I steden for å beskytte Aleppos befolkning mot brutaliteten til Russland, Iran og Bashar Al Assads regime, fremforhandlet verden trygge korridorer for flyktninger,» og tilføyde, «de er også medskyldige i forbrytelsene».

Den colombianske presidenten Juan Manuel Santos (prisvinner 2016) tok til orde for rakettangrep på Syria i mars 2018.

Slik krigshissing (eller rettere sagt, de er ofte er litt flaue over å forlange en storkrig, så det sier det indirekte) er ikke noe nytt fra den typen folk som tildeles Nobels Fredspris. Henry Kissinger (1973) var den mest beryktede krigshauken blant fredsprisvinnerne under den kalde krigen, men så lenge det var den riktige siden som sloss, var det nok av andre som identifiserte seg med dette ensidige synet på verden. Vi kan gjenkjenne alle temaer som er nevnt ovenfor i Michael Parentis beskrivelse av prisvinneren for 1975:

Andrei Sakharov var yndlingen til amerikanske medier, en sovjetisk dissident som jevnlig lovpriste multinasjonal kapitalisme. Sakharov filleristet fredsbevegelsen i USA for dens opposisjon til krigen i Vietnam. Han anklaget det sovjetiske lederskapet for alene å bære ansvaret for våpenkappløpet og støttet alle amerikanske militære intervensjoner som forsvar for demokratiet. Hyllet i Vesten som en «menneskerettsadvokat» hadde Sakharov aldri en kritisk bemerkning til de grufulle menneskrettsbruddene utført av fascistregimene i trofaste klientstater av USA, inkludert Pinochets Chile og Suhartos Indonesia, og han ga giftige stikk til «fredsfrikene» som kritiserte disse. Regelmessig angrep han de i Vesten som opponerte mot USAs undertrykkende militærintervensjoner i utlandet.

7 – Noen flere poenger og konklusjon

Du trenger ikke å være en nikkedukke for USAs og NATOs maktspill for å vinne Nobels Fredspris, men det hjelper.

Prisen var originalt tenkt tildelt personer som hadde gjort mest for å fostre fred mellom nasjoner. I en snedig vridning, har den i mange tilfeller nå endret seg til kritisere aspekter ved krigføring, mens den knapt berører krigen selv. Å ta opp dette problemet på en ærlig måte ville være umulig uten å benevne elefanten i rommet, nemlig USA/Vestens imperialisme. Utmerkelsen har hatt mange vinnere som er varianter over dette årets tema: Seksuell vold i krig (noe som også berører punkt 3 i denne artikkelen, NATOs fortelling om beskyttelse av kvinner). Fokuset ligger på en mer sivilisert form for krig, ikke å avskaffe krig som verktøy for konfliktløsning.

Det finnes ingen (bortsett fra noen fagmilitære) som faktisk er for bruk av landminer, men prisen til kampanjen mot landminer i 1997 sammenfalt med en økning i antallet vestlige intervensjoner i land der slike våpen ville utgjøre et hinder for militær suksess. Det var ikke i NATO-styrkenes interesse at deres motstandere brukte disse «fattigmannsvåpnene» til å påføre de tapene som militæret er så redd for i moderne kriger, fordi tapene igjen kan øke krigsmotstanden hjemme. I Irak led koalisjonen flest tap på grunn av IEDs, en form for landminer, mens de hadde begrenset behov for å bruke landminer selv.

Hvert år er det en viss uvisshet om hvem som vil bli tildelt Fredsprisen, noe som gjør at det ikke er helt åpenbart at den tjener de umiddelbare behovene til makta, men trenden blir tydelig over tid. For eksempel har det ikke vært noen russisk vinner på en stund, og White Helmets har enda ikke fått prisen, kanskje fordi de alt for åpenbart er en falsk front.

Når Jean-Paul Sartre avsto fra å ta i mot Nobels litteraturpris, sa han at prisen «er for vestlige forfattere og østlige opprørere». På lignende vis kan vi si at Nobels Fredspris er en pris for vestlige eliter og østlige opprørere.

At utvelgelsen av vinnere samstemmer med USAs syn betyr ikke at det er noen direkte innflytelse, selv om noen anbefalinger til Nobelkomiteen antageligvis veier tyngre enn andre. Det mønsteret som er avdekket er heller et tegn på hvor grundig sosialiserte Den Norske Nobelkomite er i det transatlantiske verdenssynet, der «våre» krav overstyrer alle ekte ønsker om fred.


Denne analysen er Creative Commons 4.0. Med takk til Bjønnulv Evenrud for assistanse med oversettelsen.

 

4 kommentarer

  1. Tusen tusen takk for fyldig og god artikkel. Finnast det kjelder på at Noreg har vore med på alle dei krigene som er nemnt her?

    Liker

  2. Jean Paul Sartre var jøde, men ønsket ikke at folk skulle vite dette, da det klang så mye bedre av hans support av jøder. M.a.o. så er han å klassifisere som østlig opprører – mot vesten.

    Nelson Mandelas styre gjennomførte etnisk rensing av den hvite befolkningen i hans levetid. Det var aldri noen stopp eller pause i krigføringen fra den terroristen. Dette folkemordet har blitt støttet via våre massemedia som aldri har brydd seg om dette. Etter hans død, holdt Jonas Gahr støre sine taler på landsmøte foran ett stort bilde av kommunisten, ikke sosialdemokraten Nelson Mandela. Det forteller hva vi kan forvente av lojalitet fra AP.

    Liker

Kommentarer er stengt.