Mottrekk mot Washingtons konfrontasjon

 

USS Harry S Truman (Bilde:SCOTT SWOFFORD US NAVY PHOTO)

av Brian Cloughley

USA fortsetter å true med å bruke sin militære styrke over hele verden, og har nylig konsentrert seg om å konfrontere Russland og Kina. Politikken og stasjoneringene ble forklart av USAs flyvåpenminister i september da hun erklærte at Washington følte seg truet fordi for «mindre enn en uke siden begynte Russland den største øvelsen på russisk jord på fire tiår….med mer enn 300 000 tropper og 1000 fly.»

Absurditeten i dette utsagnet ble ikke kommentert i vestlige mainstream-medier, som også anser det forbausende at Russland arrangerte en militærøvelse på sitt eget territorium etter militæralliansen NATOs massive oppbygging langs landets grenser. Som påpekt 15. november av Russlands utenriksdepartement, kan denne utvidelsen observeres «langs hele strekningen som forbinder Østersjøen og Svartehavet. Siden oktober har store operasjonelle ressurser blitt konsentrert i Østersjøen og Nord-Europa på grunn av en serie store internasjonale øvelser. De blir sendt dit i tillegg til NATO-regimenter som allerede er tilstede i landene på den østlige flanken. Disse regionene har aldri sett en slik militær tilstedeværelse siden slutten av andre verdenskrig».

Og tilstedeværelsen vokser.

FP bemerker at «i alle NATO-landene i Øst-Europa investerer det amerikanske flyvåpenet flere millioner dollar i utvidelsen av sine flybaser, der over 50 millioner dollar strømmer til en base i Ungarn, over 60 millioner dollar er tildelt for modernisering av to flybaser i Romania og to baser i Slovakia vil bli oppgradert for mer enn 100 millioner, i tillegg til ulike base-oppgraderinger i andre land i regionen.»

I oktober sa president Putin at «Russland truer ikke noen og har strengt fulgt sine forpliktelser innen internasjonal sikkerhet og våpenkontroll», men gjorde det klart at hvis et angrep finner sted, ville landet handle resolutt, og «aggressoren bør vite at gjengjeldelse er uunngåelig, og han vil bli ødelagt.» Russland har «hypersoniske presisjonsvåpen»som for eksempel Kinzhal-missilet og et nytt system, Avangard, som vil bli satt inn i tjeneste de neste månedene.

Hans synspunkt og tilnærming kan også høres fra Kinas leder, president Xi Jinping, som minnet de som deltok på APEC-toppmøtet i Papua Ny-Guinea den 17. november om at «historien har vist at konfrontasjon, enten i form av en kald krig, en varm krig eller en handelskrig, ikke skaper noen vinnere.»

I begynnelsen av 2018 sa president Xi klart at Kina vil «skape et kraftig militære som er klar til å svare på oppgaven, kjempe og vinne en krig», og i oktober, etter at Washington økte militæraktiviteten i og rundt Sørkinahavet, ba presidenten de væpnede styrkene om å «konsentrere seg om forberedelsene til å kjempe en krig», som er så direkte en advarsel til Washington som det kan forventes under omstendighetene, der USA forsettlig provoserer Kina ved sin offentlige støtte til Taiwan. Dette har gått så langt at forsvarsminister Wei Fenghe kunngjorde at Beijing aldri ville gi opp «en eneste bit» av sitt territorium. Han advarte om at «gjentatte utfordringer» mot Kinas posisjon angående Taiwan ville føre til en militær reaksjon.

Hva Kina og Russland sier er direkte, klart og utvetydig: hold dere unna vårt territorium; slutt å komme så nær våre grenser og slutt med deres eglende provokasjoner.

Filippinenes president Rodrigo Duterte er en ubehagelig person, men den 17. november satte han ting i sitt rette perspektiv i regionen. Da han ble stilt spørsmål om den amerikanske marinens operasjoner i Sør-Kinahavet spurte han tilbake: «Hvorfor må dere lage friksjoner som vil føre et svar fra Kina?»

En av de mer latterlige observasjonene fra flyvåpenministeren angikk sjøsettingen av Kinas første hangarskip. Med et forferdet tonefall avslørte hun at den «ble erklært kampdyktig i år, og seilte straks inn i Stillehavet for å gjennomføre flyoperasjoner.»

Det som plager det amerikanske militæret, er at Kina nå har en hangarskip som kan forsvare landet fra lengre ut fra kysten, i motsetning til USAs elleve enorme hangarskip som seiler rundt i verdenshavene for å tvinge gjennom Washingtons vilje. For øyeblikket befinner det seg to hangarskipgrupper i Filippinerhavet, klar til å bevege seg inn i Sørkinahavet for å skape enda flere provoserende operasjoner.

Flyvåpenministeren sa enda en absurd ting, ved å erklære at «nå er hele Sørøst-Asia er innenfor rekkevidde av Kinas langdistanse-bombefly» – hun anså det antageligvis som irrelevant at i oktober, i den siste i en serie provoserende operasjoner, fløy to USAF B-52 bombefly (i stand til å bære atomvåpen) fra Barksdale Air Force Base i Louisiana  over Sørkinahavet. Som rapportert i Air Force Times «var overflyvningene til støtte for US Continuous Bomber Presence, et oppdrag fokusert på å hindre regionale utfordrere.»

Regional utfordrere? Hvem nøyaktig utfordrer hvem med en «kontinuerlig tilstedeværelse av bombefly»?

I likhet med Russland, har Kina måttet utvikle avanserte våpen for å motvirke trusselen fra den stadige patruljeringen og oppbyggingen nær sine grenser, og disse kan brukes effektivt hvis en konfrontasjon med USA glir ut av kontroll.

En CNN-overskrift i oktober var «Den amerikanske marinen foreslår store styrkeframvisninger for å advare Kina» og skrev at «Stillehavsflåten har utarbeidet et klassifisert forslag om å skape en global styrkeframvisning som en advarsel til Kina og for å demonstrere at USA er villig til å avskrekke og motvirke deres militære handlinger. . . Planen foreslår at man sender skip og fly til i nærheten av Kinas territorialfarvann i Sørkinahavet og Taiwan-stredet, der skal demonstrere retten til fri transitt i internasjonale farvann. Forslaget betyr at amerikanske skip og fly vil operere nær kinesiske styrker.»

Hvis Washington er vanvittig nok til å gå videre med dette bevisst konfronterende hasardspillet, kan det skje alvorlige konsekvenser. Kinesiske krigsskip vil kanskje manøvrere for å forhindre den amerikanske marinen fra å komme nærme enn 12 sjømil fra en av øyene i Sørkinahavet, og hvis USA skulle forsøke å trenge gjennom denne barrieren, kan det godt skje en alvorlig hendelse. Skulle dette innebære skade på et kinesisk skip, ville Beijing ikke bare godta det, men svare på lignende vis. Gitt deres våpentyper, spesielt deres avanserte torpedoer, kan dette innebære ødeleggelse av et av de amerikanske hangarskipene.

Det er lignende muligheter i nord. CNN bemerket at «For øyeblikket tar hangarskipet USS Harry S Truman det uventede steget å operere i Nordsjøen – og sender et signal til Russland om at amerikanske militære styrker er i stand til å utvide sin rekkevidde til dette området.» Men hvis amerikanske krigsskip oppfører seg aggressivt, kan det forventes at Russland vil motvirke slik oppførsel meget kraftig.

I oktober sa sjefen for USAs marinestyrker i Europa, admiral James Foggo, at «det vil være viktig å ha en større maritim tilstedeværelse i Europa enn USA har hatt de siste to eller tre tiårene. Årets tilstedeværelse av Harry S Truman Carrier Strike Group og Iwo Jima amfibiske beredskapstyrke var en del av innsatsen for å øke nærværet for å berolige allierte og holde øye med russisk aktivitet. Med Truman Strike Group nå tilbake i regionen – der den skal tilbringe tid på Island og i Nordsjøen i forkant av Trident Juncture»…. «som sender en veldig sterk melding om at USA har til hensikt å operere hvor som helst, enten ensidig eller i samarbeid med våre NATO-partnere og allierte. Og som sagt, ingenting i verden kommer i nærheten et amerikansk atomdrevet hangarskip når det gjelder til ildkraft, seighet og utholdenhet, sa han.»

Foggos tirade endte med barnslig men likevel farlig uttalelse. «Og gutta og jentene ute på hangarskipet og marinesoldatene gjør en fantastisk jobb. Så vi holder motstanderne i ubalanse. De vet ikke hvor vi kommer til å dra som neste sted, og det er bra. Og vi jobber mer med allierte og partnere fordi vi har den ekstra muligheten. Akkurat nå har jeg -sist jeg så etter –  495.000 tonn med krigsskip som opererer i området. Og det er flott. Jeg elsker det.»

Denne typen umodne krigskåthet er en offisiell advarsel om hva amerikansk politikk er angående Russland og Kina, og det er ikke overraskende at begge nasjonene forsøker å motvirke Washingtons konfrontasjon.


Med velvillig tilatelse fra Brian Cloughley. Første gang publisert i Strategic Culture Foundation. Han tjente i den britisk/australske hæren i krigene på Borneo og i Vietnam, tilbrakte totalt åtte år som nestleder for FNs militære styrke i Kashmir og var australsk forsvarsattaché i Pakistan. Han skriver militærhistorie og kommenterer om internasjonale spørsmål. Meninger i artikler er ikke nødvendigvis en redaksjonell linje.

 

Én kommentar

Kommentarer er stengt.