Hvorfor Vestens oppdeling under første verdenskrig fortsatt ikke er over

av Mark Curtis

De europeiske maktenes kanoner stilnet for hundre år siden denne måneden, etter fire års krig. Men i Midtøsten skapte mange av de samme maktene grunnlaget for et århundre med videre konflikt. Beslutninger fattet først og fremst i London og Paris under og straks etter første verdenskrig fortsetter å ha vesentlige konsekvenser, noe som knapt nevnes i markeringene av 1918.

Kontroller og del

For de fleste, markere våpenstillstanden slutten på krigen i Vest-Europa. Men i øst var oppdelingen av Det osmanske riket allerede avtalt under første verdenskrig, før hovedstaden Konstantinopel ble okkupert av britiske og franske tropper i november 1918.

Den mest kjente av de hemmelige planene om å forvandle regionen – Sykes-Picot-avtalen fra mai 1916, oppkalt etter de britiske og franske representantene som laget avtalen – delte Det osmanske rikets arabiske områder inn i innflytelses-sfærer. Storbritannia tildelte seg selv mesteparten av Irak, Jordan og deler av Palestina, mens Frankrike tok det sørøstlige Tyrkia, Syria og Libanon. (og den arabiske halvøya ble dermed dominert av Storbritannia. o.a)

Det britiske målet var å kontrollere Midtøsten ved å holde regionen delt. En måned etter Sykes-Picot-avtalen, i juni 1916, startet det arabiske opprøret under Sharif Hussein mot osmansk styre i Arabia. Opprøret var støttet av britiske penger og rådgivere, blant annet den berømte oberst TE Lawrence, som ble kjent som «Lawrence of Arabia».

Hvorfor Storbritannia forlot sin tidligere politikk, der de hadde forsøkt å holde det osmanske riket intakt, ble forklart oppriktig av Lawrence i et etterretnings-notat fra januar 1916.

Det erklærte han at det arabiske opprøret var «gunstig for oss fordi det marsjerer sammen med våre umiddelbare mål, å bryte opp den islamske ‘blokken’ og nederlag og kaos i Det osmanske riket … Arabere er enda mindre stabile enn tyrkerne. Hvis de håndteres riktig, vil de forbli i en tilstand av politisk mosaikk, et mønster av små sjalu monarkier som ikke er i stand til å enes.»

Etter krigen skrev Lawrence en annen rapport, denne gangen til den britiske regjeringen, med tittelen «Rekonstruksjon av Arabia», der han noterte at Sharif Hussein «ble valgt på grunn av spliden han ville skape i islam». Lawrence oppfordret også til «opprettelsen av en ring av avhengige stater som selv vil insistere på vår beskyttelse, for å kontrollere nåtidens og fremtidens flanke mot enhver utenlandsk makt som forsøker seg på de tre elvene [Irak]».

Et forent Arabia utelukket

Fordelen med å holde Arabia delt ble også innsett av den britiske regjeringen i India: «Det vi vil ha,» sa den, «er ikke et forent Arabia, men en svakt og uenig Arabia, splittet opp i små monarkier, så langt som mulig under vår overherredømme – men ute av stand til felles handlinger mot oss, og som danner en buffersone mot maktene i Vest».

I denne planen, ble den nye staten Saudi-Arabia det viktigste britiske bolverket for innflytelse i Arabia og ellers i regionen.

Dette ønsket om en vilkårlig «politisk mosaikk» av sjalu konkurrerende nasjoner i Midtøsten, som fungerer som «avhengige stater» for Storbritannia og Vesten, har vært like langvarig som den har vært katastrofal. Mens britiske og franske «mandater» og herredømme over territoriene som ble tildelt under Sykes-Picot-planen formelt ble avsluttet i 1930- og 1940-årene, varte virkningene mye lenger.

«Linjene i sanden» tegnet av ministrene bidro til etableringen av stater som Syria og Irak, som i stor grad har blitt holdt sammen av rå makt.

Men mens noen territorier var heldige nok til å få «uavhengighet», tapte andre fullstendig, igjen avhengig av stormaktenes interesser. Palestinere og kurdere mistet mest, de ble nektet utsiktene til en egen nasjon, en situasjon som forklarer mye av volden regionen har sett siden da.

Palestinsk og kurdisk kamp

I en kort periode kunne kurderne ha vært mer heldige. I 1920 utredet Sèvres-traktaten muligheten for et kurdisk territorium, avhengig av en folkeavstemning, men den tyrkiske uavhengighetskrigen førte til en ny internasjonal avtale i 1923, Lausanne-traktaten, der den kurdiske regionen Øst-Anatolia i stedet ble lagt til den nye tyrkiske staten. Kurderne ble dermed spredt over Tyrkia, Irak, Syria og Iran.

Da Saddam Husseins Irak forsøkte å ødelegge kurderne i den nordlige delen av landet på 1980-tallet, blandt annet ved hjelp av kjemiske våpen, var det et resultat av denne manglende muligheten for en kurdisk nasjon på 1920-tallet.

Saddams forferdelige «Anfal» -kampanje, som drepte titusenvis av kurdere, var en gjentagelse av hans forgjengeres lignende kampanjer i årtiene før.

I 1963-65, for eksempel, forsøkte et annet regime i Bagdad brutalt å knuse kurdisk nasjonalisme, mens den samtidig mottok hemmelige våpenforsyninger og støtte fra den britiske regjeringen, en episode visket ut fra britisk (men ikke kurdisk) historie.

Den palestinske og kurdiske kampen i dag kommer ikke til å forsvinne før det skjer en bred forandring i statssystemet i Midtøsten, som tar fatt i de ulikhetene som ble tvunget gjennom for 100 år siden. Likevel, hvis de nåværende stormaktene fortsetter å avvise dette, vil den pågående ustabiliteten sannsynligvis skape mørkere krefter som har andre ideer.

Et vanskelig oppgave

Da terroristene i Den islamsk staten (IS) feide gjennom Irak og Syria i 2014, og erobret store landområder og erklærte et kalifat der, trosset de grensene opprettet av imperialister i en tidligere epoke.

Til en viss grad er IS produktet av det mislykkede statssystemet i Midtøsten, som i stor grad ikke har greid å forbedre livet til sine innbyggere og til tider altfor lett definerer seg i motsetning til reaksjonære vestlige krefter.

Det er åpenbart ikke slik at alle, eller til og med de fleste, av konfliktene i Midtøsten er resultatet av tidligere imperialistiske grenser – men noen av de mest dyptsittende er det. Hvis Midtøsten skal unngå enda et århundre med konflikt, må progressive krefter i regionen samarbeide i et ambisiøst forsøk på å omforme regionen til beste for folket der.

Dette betyr å se på noen eksisterende grensene, legge til rette for fremveksten av nye stater og reformere eller redusere makten til enkelte av de statene som drar nytte av vestlige imperialisme og som ofte fremmer den.


Med velvillig tillatelse fra Mark Curtis, en britisk historiker og forfatter. Han har tidligere bl.a. vært forsker ved Royal Institute of International Affairs (Chatham House) og flere britiske og andre europeiske universiteter. Mark har skrevet flere bøker om britisk utenrikspolitikk og internasjonal utvikling, som Unpeople: Britain’s Secret Human Rights Abuses (2007) og Secret Affairs: Britain’s Collusion with Radical Islam (2012).Meninger i artikler er ikke nødvendigvis en redaksjonell mening her.

 

Reklamer