Motsigelsen i å være for kapitalisme og mot krig

av Jason Hirthler (USA)

I en mindre kjent roman, En liten by i Tyskland, kritiserer John Le Carré den diplomatiske klassen i den gamle vesttyske hovedstaden Bonn. En etterforsker sendt til den regntunge byen ved Rhinens bredder, sendes på villspor av en rekke mennesker mens han prøver å finne et flyktet spion. På et tidspunkt, da han nesten har gitt opp, forteller en diplomat til den frustrerte etterforskeren: «Det er alltid litt; det er aldri nok.»

Dette er i stor grad historien til de sosialistiske «opportunistene» som de russiske bolsjevikene angrep hardt i den revolusjonære og blodstenkede atmosfæren i Europa under første verdenskrig. Som Vladimir Lenin skriver i ‘Imperialismen: Kapitalismens høyeste stadium», argumenterer de sosialistiske opportunistene for litt: noen få svake reformer som kan skape et midlertidig pusterom i de fattiges situasjon. Men de går aldri langt nok: de utfordrer aldri et beinhardt system der mindre reformer bare er en utsatt dom. De tilbød et kart til ingensteds hen, på en sti hvor start og mål er samme sted.

Slik er også historien til dagens borgerlige liberale klasse, en parodi på progressiv politikk, alliert med den herskende eliten. Ikke bare fører dagens demokrater oss på villspor med Russiagate, men deres politikk består stort sett av falske nyheter og glemte løfter. Den liberale klassen, inkludert deres nåværende leder Bernie Sanders, har ennå ikke villet innse at de multinasjonale selskapenes kapitalisme er meget forenelig med, særlig i monopolkapitalismens æra, militær imperialisme. De er to sider av samme fascistiske mynt. De første sovjeterne visste dette altfor godt.

En av Lenins skarpeste tekster handlet om hvordan Karl Kautsky, engang sosialist, gled inn i opportunisme. Her forklarer Lenin motsigelsen mellom å være mot imperialisme og for kapitalisme. Tross alt, hvis imperialismen, som Lenin argumenterer, er kapitalismens høyeste stadium, hvordan kan man avsky det førstnevnte og godkjenne det sistnevnte? Det kan du ikke, uten å floke deg inn i en rekke motsigelser som gjør hele posisjonen latterlig. Lenin dokumenterer nøyakitg hvordan kapital har en tendens til å konsentreres, skape monopoler og deretter skape et behov for nye markeder og inntektsstrømmer.

En av kaptialismens jernlover

Ved en grundig gjennomgang av europeiske og nordamerikanske data, skriver Lenin at «omformingen av konkurranse til monopol er ett av de viktigste, om ikke det viktigste, fenomenet i den moderne kapitalistiske økonomien.» Han påpeker hvordan hele forsyningskjeden, fra bunn til topp, har en tendens til å slå seg sammen for å skape en mer flytende og effektiv produksjon. Han bemerker, «… for eksempel smeltingen av jernmalm til råjern, omdannelsen av råjern til stål, og så, kanskje, stålprodukter …» Han siterer en av de ledende økonomene i Weimar-republikken, Rudolf Hilferding: «Kombinater utjevner prissvingninger og sikrer dermed bedriftene i kombinatet en mer stabil fortjeneste.» Det er ikke vanskelig å gjenkjenne de empiriske bevisene for denne påstanden, siden vi nå lever i en tid med fusjoner og oppkjøp, for utrolige 2500 milliarder dollar bare i løpet av første halvdel av 2018.

Bare se på vårt medielandskap, hvor 6 enorme konglomerater nå kontrollerer rundt 90 prosent av amerikanske medier. De fortsetter å sluke mindre lokale medier. Slik garanteres fenomenet der 223 sjefer kontrollerer «informasjons-dietten» til rundt 227 millioner amerikanere. Mens fusjonene faktisk kanskje vedtas av profitthensyn, er følgen en konsolidering av opinionsdannelse i noen få, ideologisk sikre, hender. Lenin nevner eksempel etter eksempel, som dekker perioden fra 1860-tallet til tidlig på 1900-tallet, og konkluderer «… monopolenes fremvekst, som følge av konsentrasjonen av produksjon, er en generell fundamental lov i dagens stadium av kapitalismens utvikling.» De inngås, selvsagt, for å skape superfortjeneste. Ikke overraskende, «forblir samfunnets produksjonsmidler den private eiendommen til noen få.»

Når monopoler ikke får hva de ønsker, iverksetter de aggressive tiltak mot alle konkurrenter som motsetter seg dem. Lenin påpeker flere taktikker, blant annet å stenge forsyningen av råvarer, hindre dem fra å finne arbeidskraft, avslutte leveranser, blokkere dem fra å finne utsalgssteder, skape eksklusive handelsavtaler, priskutt og andre brutale økonomiske angrep. På samme måte er kontrollen over selve kapitalen, i form av kreditt og renter, en annen del av monopolistenes angrep.  Monopolistene «… kveler de som ikke bøyer seg…» Det er interessant at disse taktikkene er spesielt tydelige i amerikansk utenrikspolitikk. Washington selv jobber som pengeinnkrever og torpedo for elitekapitalen. Disse taktikkene, ofte i form av sanksjoner, har blitt brukt i forskjellig grad mot Kina, Russland, Venezuela, Iran, Syria, Nord-Korea og andre nasjoner som nekter å godta åket av amerikansk økonomisk imperialisme.

Men hva fører all denne interne økonomiske striden til? Først monopoler, deretter til imperialisme. Ikke bare må man alltid sørge tilgang til billige råvarer i den vertikale forsyningskjeden, fra datterselskaper eid og driftet av monopolistene, men nye markeder må alltid annekteres for å stanse en fallende profittrate. Lenins argument antyder at Første verdenskrig var en blodig oppdeling av verden i separate leirer, der hensikten var en omfordeling av kolonier og markeder. Et annet konsekvent trekk ved kapitalistisk imperialisme vi har sett de siste årene i Vietnam, Irak, Afghanistan, Syria og Libya, er at de alle hadde underliggende økonomiske konflikter som begrunnet den militære konflikten.

Den skjulte fortellingen

Lenin legger til at monopolister brukte propaganda spredt av media, i form av «falske rykter» og «anonyme advarsler» i avisene. Høres det kjent ut? Mediapropagandaen som pøses ut over befolkningen er et sentralt kapittel i denne historien. Historien som Lenin beskriver, om veksten fra kapitalisme under konkurranseforhold til monopoler, og fra monopoler til imperialisme, er en avgjørende forbindelse i kjeden som lenker kapitalisme til krig. Og likevel nevnes denne prosessen i stor grad ikke i vestlige historieframstillinger. Og fraværet av denne kunnskapen er hva som tillater imperialister som Det demokratiske parti å maskere seg som fredens og velstandens forkjempere i et kapitalistisk system, som skjer bak en medfølende retorikk rettet mot arbeiderklassen.

Lenin åpner et sentralt kapittel i Imperialismen, kapitalismens høyeste stadium med en kommentar som beskriver de store mediebedriftene og folk som jobber der. «‘Generell’ entusiasme for imperialismens framtidsutsikter, kraftig forsvar av den og skjønnmaling av den  – her er tidens tegn.» Som han sier, kalles det ‘sosialdemokratiske’ parti i Tyskland med rette ‘sosialimperialistisk’, det vil si sosialister i ord og imperialister i gjerning. «Borgerskapets akademikere og mediefolk forsvarer vanligvis imperialismen, på en litt skjult måte … de gjør sitt aller beste for å distrahere oppmerksomheten fra det essensielle ved hjelp av helt latterlige planer for ‘reform’, som for eksempel at politiet skal ha tilsyn med store selskaper eller banker, osv.”

Han bemerker at de fleste borgerlige frihetskjempere fra nasjoner som ønsker å bli kvitt kolonialismens lenker, ikke klarer å innse at imperialismen er «uadskillelig knyttet til kapitalismen», og at krav om å bli kvitt imperialismen uten å bli kvitt kapitalismen er dødfødte, på grunn av deres interne motsetninger. Lenin skrev at «anti-imperialister» i Amerika som protestere mot den amerikanske undertrykkelsen av Filippinene, hadde falt i samme felle. Mens de protesterte mot det nasjonalsjåvinistiske forræderiet mot filippinerne og USAs falske løfter, sa Lenin at deres kritikk ikke ville bety mye  hvis de ikke klarte å anerkjenne «den usynlige forbindelsen mellom imperialismen og de store selskapene, og dermed mellom imperialismen og grunnlaget for kapitalismen …» Hans beskrivelse av protestene mot undertrykkelsen av Filippinene er nesten helt nøyaktig det samme som dagens virkelighetm med #resistance, en farseaktig samling av kostymeopptog og twitterstormer som konsentrerer seg om presse ut alle som bruker politisk ukorrekt språk[…].

Å bekjempe mannsjåvinisme og rasisme er åpenbart bra, hvis det gjøres av legitime årsaker. Men Lenin beklaget seg over «sosialister i ord og imperialister i gjerning» som plaget det sosialistiske landskapet på hans tid. Dagens demokratiske parti er bruker  progressive ord men deres gjerninger er nyliberale. Den liberale klassen som eier de store selskapene har til slutt greid å få en minoritet til å administrere sine skitne gjerninger. Barack Obama forkynte inklusivitet fra det politiske prekestolen, men fremmet eksklusivitet fra sjefstolen. Det var ingen overraskelse: han er medlem av en svært eksklusiv klubb, han er adoptert av den rikeste prosenten.

Lenin angrep Kautsky og andre borgerlige skribenter, som argumenterer for å utnytte kapitalismens motorer for å øke befolkningens «forbruksevne». Lenin påpeker at «det er i deres egen interesse å late som de er så naive og å snakke ‘seriøst’ om fred under imperialismen.» En annen kjent taktikk. Alle som kjenner de moderne demokratene vil gjenkjenne dette. Eller Obama, som vant en Nobels fredspris fra en dement klan av lyshårede skandinaver. I en av bøkene han skrev han før han ble valgt, bekreftet Obama at han var tilhenger av «frie markeder». Ingen i hovedstrømmen av den liberale pressen var villig til å innrømme at han ved å bekrefte alvoret av sin kapitalistiske tro, samtidig signaliserte sin lojalitet til imperiet.

Lenins samtidige, som Kautsky, mente at de imperialistiske monopolene under kapitalismen kunne oppløses og man kunne vende til fri konkurranse, der markedets allvitende hånd ville bremse statens krigerske instinkter og en markedsledet fred ville skapes. Kautsky kalte dette «ultra-imperialisme». Lenin kalte det en «reformistisk svindel». Han bemerker at monopolene oppstod fra konkurranse, og at hvis man knuste monopolene, ville de mindre enhetene bare vende tilbake til en tilstand av hard konkurranse, hvor ulikheter ville oppstå, som igjen ville føre til nye monopoler.[..].

Lenin påpeker hvordan enhver fredelig allianse mellom konkurrerende imperialister i beste fall vil være midlertidig, fordi maktbalansen uunngåelig ville skifte i den ene retning eller den andre og innlede nye konfrontasjoner, konflikter og krig.

Lenin understreket også den store verdien av imperialistiske erobringer for kapitalen. Den er alltid på jakt etter nye steder å investere og er stadig truet av overproduksjon. Nye kolonier kan tvinges til å akseptere «dumping av varer» fra utviklede land, som undergraver lokal industri. Lån til ågerrenter til disse avhengige koloniene gir dem pengene til å kjøpe varer fra den første verden. Han nevner et tysk lån til Romania som gjorde det lettere å kjøpe tysk jernbanemateriell.

Hvordan kan noen unnlate å gjenkjenne denne dynamikken i hvordan EU har oppført seg mot den svake periferien i Portugal, Irland og Hellas, særlig sistnevnte? Innvilget ikke Tyskland lån til Hellas slik at de kunne kjøpe tyske varer, som økte tyskernes monopolfortjeneste og samtidig forsterket grekernes gjelds-slaveri? Lenin kaller dette «å flå oksen to ganger». Tross alt, tjener banken rentesrenter på lånet; i tillegg brukes lånet til å kjøpe produkter fra bankens kunder. Deretter, når debitor-nasjonene vakler under gjeldsdeflasjon og har mindre og mindre til å finansiere sin økonomi med, siden så mye av inntektene blir brukt til rentebetalinger på ublu lån, vil den bli tvunget, som Hellas, å begynne å selge sine nasjonale eiendeler på billigsalg til utlånernasjonen, som gribber samles rundt et åtsel.

Historien gjentar seg

Lenin konkluderer med at fred i kapitalistiske områder bare er en pause mellom konflikter. De er knapt noe annet enn «de banale filististinske fantasiene til engelske landsbyprester». I virkeligheten gjorde Kautsky og de «opportunistiske» elementene i middelklassen lite annet enn å forsøke å frakoble kapitalismen fra imperialismen, for å redde systemet, slik at de kunne berike seg selv. Et mislykket prosjekt, ettersom avsnitt etter avsnitt i Lenins polemikk ligner en klar profil av Det demokratiske parti. Den bolsjevikiske leder konkluderer med at «imperialismen er finanskapitalens og monopolenes epoke, som overalt introduserer kampen for dominans, ikke for frihet.» Senere legger han til at «… kapitalen kan opprettholde sin dominans bare ved å kontinuerlig øke sin militære styrke.» Er ikke dette en meget god beskrivelse av vårt moderne dilemma av finansiell utnyttelse og militær erobring? Militærbudsjettet for 2019 er titalls milliarder større enn i fjor, og betaler for nesten 900 militærbaser rundt om i verden.

Endelig bemerker Lenin at det ikke er noe håp om å oppnå samling med «opportunistene i imperialismens epoke». Her nevner han de borgerlige fordømmelsene av ulike makters imperialistiske anneksjoner. Umiddelbart tenker man på de teatralske fordømmelsene av Russland på Krim og Syria på sitt eget territorium. Lenin hevder fornuftig at forfatteren av slike fordømmelser bare kan være oppriktig og politisk ærlig hvis han kjemper mot sitt eget lands anneksjoner. Selvfølgelig tier vår liberale elite om vår de facto anneksjon av deler av Syria, vårt hemmelige statskupp i Ukraina, vår brutale bruk av Cubas Guantanamo Bay, for ikke å nevne et dusin andre leirer vi har etablert som en kjede av forbrytelser over hele planeten. Som en nasjon, hva vi fordømmer hos andre, ofte uriktig, gjør vi selv. Og på en litt mindre skala, hva demokratene fordømmer i det andre partiet, gjør de ofte selv bak et lag av progressiv retorikk. Sofismer og smuler fra de rikes bord; Dette er dagens demokratiske parti.

Med velvillig tillatelse fra Jason Hirthler. Han jobber i kommunikasjonssektoren i New York. Første gang publisert i Dissident Voice.

 

Reklamer

Én kommentar

Kommentarer er stengt.