Teknikker for manipulasjon av media

av Michael Parenti

Vi blir fortalt av folk i mediebransjen at skjevheter i nyheter er uunngåelige. De forvrengningene og unøyaktighetene som man finner i der, skyldes press for å nå tidsfrister, menneskelige feilvurderinger, begrenset spalteplass, knapp tid på lufta, begrensninger i budsjetter, og vanskeligheten med å redusere en kompleks historie til en kortfattet reportasje. De argumenterer videre med at intet kommunikasjons-system kan håpe å fortelle om alt. Selektivitet er nødvendig, og noen brukere vil alltid bli misfornøyde.

Jeg er enig i at slike vanskeligheter eksisterer. Likevel vil jeg hevde at medias feil framstilling av ting ikke bare er resultatet av uskyldige feil og dagligdagse problemer når de lager reportasjene. Det er sant at pressen må være selektiv – men hvilket prinsipp for selektivitet bruker de? Skjevhet i media forekommer ikke i på en tilfeldig måte; snarere lener skjevheten i samme generelle retning, om og om igjen. De favoriserer ledelsen over arbeidskraft, selskaper over bedriftskritikere, velstående hvite over fattige i indre bydeler, embetsmenn over demonstranter, toparti-monopolet over venstreorienterte tredjeparter, privatisering og markedsreformer over utvikling av offentlig sektor, amerikansk dominans i den tredje verden over revolusjonær eller populistisk samfunnsendring, nasjonal sikkerhetspolitikk over kritikere av denne politikken og konservative kommentatorer som Rush Limbaugh og George Will over progressive eller populistiske folk som Jim Hightower og Ralph Nader (for ikke å nevne mer radikale).

De innebygde skjevhetene i de dominerende mediene reflekterer trofast den dominerende ideologien. De går sjelden inn på ting som kan føre til ubehag for de som har politisk og økonomisk makt, inkludert de som eier media eller annonserer i dem.

Her er en ufullstendig skisse av metodene disse skjevhetene pakkes inn i.

Utelatelse og undertrykkelse

Manipulasjonen ligger ofte i tingene som ikke nevnes. Den vanligste formen for feil framstilling av ting i media, er utelatelse. Noen ganger inkluderer denne utelatelsen ikke bare viktige detaljer i en sak, men hele saken, selv de som er viktige. Som nevnt, vil ting som stiller de mektige i et dårlig lys, ha minst sannsynlighet for å se dagens lys. Dermed, når 1 gal mann forgifter et par personer, blir det behandlet som store nyheter, men den langt mer oppsiktsvekkende saken om tusenvis av fabrikkarbeidere som utvikler jernlunge på grunn av store kapitalinteresser (som selv eier eller annonserer i store medier) har forblitt undertrykt i flere tiår, til tross for for arbeidstakeres omfattende forsøk på å bringe saken fram i lyset.

Vi hører mye om den politiske undertrykkelsen som begås av venstreorienterte regjeringer som Cuba (selv om en nylig rapport fra USAs utenriksdepartement faktisk bare nevnte seks politiske fanger i Cuba), men nesten ingenting om den langt mer brutale undertrykkelsen og massedrapene som begås av USA-støttete høyreorienterte satelittstater som Tyrkia, Indonesia, Saudi Arabia, Marokko, El Salvador, Guatemala og andre. De er for mange til å ramse opp.

Ofte demper eller toner media ned virkelig oppsiktsvekkende (i motsetning til sensasjonelle) saker. Således ble det indonesiske militæret gitt råd, utstyrt, trent og finansiert av det amerikanske militæret og CIA, før de styrtet president Ahmed Sukarno i et kupp og utryddet det indonesiske kommunistpartiet og dets allierte i 1965. En halv million drepte (noen anslag er så høye som en million) var det største politiske massemordet siden det nazistiske holocaust. Generalene ødela også hundrevis av klinikker, biblioteker, skoler og lokalsentre som var åpnet av kommunistene. Her var sannelig en oppsiktsvekkende nyhet, men det tok tre måneder før den fikk en liten notis i Time Magazine og enda en måned før den ble rapportert i The New York Times (4/5/66), ledsaget av en leder som faktisk roste det indonesiske militæret for «med rette å spille sin rolle med stor forsiktighet.»

Løgner, direkte og stadig gjentatte

Når utelatelse viser seg å være en utilstrekkelig måte å holde ting unna befolkningen, tyr media til direkte løgner. Flere ganger i løpet av førti år var CIA involvert med narkotikasmuglere i Italia, Frankrike, Korsika, Indokina, Afghanistan og Sentral-og Sør-Amerika. Mye av denne aktiviteten ble gransket av Kongressen og er offentlig. Men media synes ikke å ha hørt om den.

I august 1996, publiserte San Jose Mercury News en grundig serie om crack-importen, i regi av CIA og nicaraguanske Contras, som flommet inn i de østlige delene av Los Angeles. De store mediene gjorde som vanlig, og skrev ikke om saken. Men etter at serien ble sirkulert rundt i verden på internett, ble historien for vanskelig å overse, og media startet sitt angrep.

Artikler i Washington Post og New York Times og reportasjer på fjernsyn erklærte at det ikke var «noe bevis» for CIAs deltagelse og at Mercury News-serien var «dårlig journalistikk». Det faktum at folk var interessert i dette emnet var et ekte problem, et spørsmål om deres godtroenhet, hysteri og konspirasjons-mani.

Faktisk siterte Mercury News-serien, basert på en årelang undersøkelse, navngitte agenter og narkotikaselgere. Da de ble lagt ut på nettet, ble artiklene supplert med relevante dokumenter og vitnesbyrd som støttet anklagen. Mainstream=media ignorerte rett og slett bevisene og gjentok løgnene ved å si at de ikke eksisterte.

Stempling

Som alle propagandister, forsøker mediefolk tidlig å forme vår oppfatning av et emne med en positiv eller negativ beskrivelse. Noen positive ord er: «stabilitet», «presidentens sterke ledelse», «et sterkt forsvar» og «en sunn økonomi». Og hvem vil vel ha ustabilitet, svakt lederskap, et sårbart forsvar og en syk økonomi? Beskrivelsen definerer emnet, og gjør det uten å måtte håndtere faktiske opplysninger som kunne lede oss til en annen konklusjon.

Noen vanlige negative stempler er: «venstreorientert gerilja», «islamske terrorister», «konspirasjonsteorier», «gjenger» og «opptøyer.» Disse ordene blir sjelden behandlet i en større sammenheng av sosiale forhold og problemer. Pressen selv beskrives lettvint og feilaktig som «liberale medier» av hundrevis av konservative spaltister, kommentatorer og mediefolk, som dominerer mediaverden mens de hevder å være utestengt fra den.

Direkte gjengivelse uten kommentar

En måte å lyve på er å akseptere det man vet er offisielle løgner, der man ukritisk videreformidler dem til offentligheten uten tilstrekkelig bekreftelse. I nesten fire år på begynnelsen av 1950-tallet utførte pressen denne funksjonen for senator Joseph McCarthy, som stort sett ikke ble utfordret da han framsatte anklage etter anklage om forræderi og kommunistisk undergraving. Han kunne han ikke gjort dette uten nasjonale mediers medvirkning.

Direkte gjengivelse er typisk for pressens framgangsmåte på nesten alle områder, både innenriks og utenriks. Dette skjer så omfattende at journalister har blitt kalt «maktens stenografer». (Kanskje noen betegnelser er velfortjente.) Når de utfordres om dette, svarer reportere at de ikke kan legge inn sin egen personlige ideologi i sine artikler. Faktisk spør ingen dem om å gjøre det. Min kritikk er at de allerede gjør det. Deres konvensjonelle ideologiske oppfatninger sammenfaller vanligvis med oppfatningene til deres sjefer og statsmakten generelt, og gjør dem til trofaste spredere av det rådende tankegangen. At de har samme verdenssyn og fordommer, oppfattes som «objektivitet».

Falsk balanse

Ifølge det som betraktes som god journalistikk, skal pressen bruke forskjellige kilder for å vise begge sider av et problem. Faktisk blir begge sider sjelden gitt like fremtredende plass. En studie fant at i NPR, angivelig den mest liberale av mainstream media, blir høyreorienterte kommentatorer ofte intervjuet alene, mens liberale – i de mindre hyppige tilfellene de får plass – nesten alltid er ledsaget av konservative.

Videre, er begge sider av en historie ikke nødvendigvis alle sider. Venstre-progressive og radikale syn er nesten helt utestengt. TV på 1980-tallet arrangerte paneldebatter om forsvarspolitikk med «eksperter». Noen ønsket å opprettholde det eksisterende høye nivået av militære utgifter, mens andre «eksperter» ønsket å øke militærbudsjettet enda mer. Sjelden, hvis noen gang, hørte man fra folk som foreslo drastiske reduksjoner i forsvarsbudsjettet.

Innramming

Den mest effektive propagandaen er den som bygger på innramming snarere enn på løgn. Ved å tøye sannheten i stedet for å direkte lyge, ved hjelp av vektlegging og andre teknikker, kan kommunikasjon skape et ønsket inntrykk uten å direkte fremme en sak og uten å gå for langt bort fra det som virker objektivt. Denne rammen skapes av måten nyheten er pakket inn på, hvor stor plass de får, plassering (forsiden eller begravet i små notiser), tonen i presentasjonen (sympatisk eller avvisende), overskriftene og fotografiene, og i tilfelle kringkastings-medier, de medfølgende visuelle og lyd-effektene.

Nyhetsopplesere bruker seg selv som tilleggs-utsmykninger. De liker en glatt presentasjon og forsøker å formidle et inntrykk av uavhengighet, som plasserer dem høyt hevet over det de snakker om. TV-kommentatorer, avisredaktører og spaltister snakker med et alvorlig tonefall som er utformet for å gi inntrykk av kunnskap og troverdighet. De prøve å skape en følelse av sikkerhet, hva man ellers kunne kalle autoritativ uvitenhet, ved bruk av kommentarer som «Hvordan vil dette ende? Bare tiden vil vise.» Eller, «Ingen kan være sikker.» (Bedre oversatt som, «Jeg vet ikke, og hvis jeg ikke vet det, gjør ingen det.»)

Noen ganger blir auraen av autoritativ troverdighet bevart ved å plapre om selvsagte ting. Så TV-journalister lærer å skape setninger som «Med mindre streiken blir avgjort snart, vil de to sidene stå overfor en lang og bitter kamp.» Og «Rakettoppskytningen vil finne sted som planlagt, hvis det ikke oppstår uventede problemer.» Og «På grunn av økt velgerinteresse, forventes valgdeltakelsen å være stor.»

Vi vil neppe gå noe sted som et folk og et demokrati med mindre vi gjør oss selv oppmerksomme på metodene for manipulasjon som inngår i den daglige produksjonen av nyheter og kommentarer. Nyhetsmediene mislykkes regelmessig i å omtale en rekke opplysninger og kommentarer som kunne hjelpe borgere i et demokrati til å utvikle sine egne kritiske evner.

De store mediebedriftenes arbeid er å gjøre den offentlige samtalen trygg for de store selskapene og fortelle oss hva vi skal tenke om verden før vi har mulighet til å tenke det selv. Når vi forstår at måten man velger ut nyheter, sannsynligvis vil favorisere de som har makt, høye stillinger og rikdom, beveger vi oss fra en liberal klage om at pressens er slurvete, til en radikal analyse av hvordan mediene tjener de herskende kretsene altfor godt, med stor dyktighet og fagmessige evner.


Med velvillig tillatelse fra Michael Parenti. Han en av de virkelig sentrale analytikerne av dagens verdensordning. Han har skrevet over 20 bøker, alle obligatorisk lesning, som The Face of Imperialism; God and His Demons; The Assassination of Julius Caesar; To Kill a Nation (om Jugoslavia); Dirty TruthsInventing Reality; og Superpatriotism.