Foredrag/diskusjon med Russlands utenriksminister Lavrov

Forrige fredag var jeg invitert til et møte med Russlands utenriksminister Lavrov. Anledningen var 25-årsjubileet for Det tysk-russiske forumet. Foredragets tema var: «Integrasjonsprosesser i det større Eurasia, perspektiver om et felles økonomisk og humanitært rom fra Lisboa til Vladivostok». Foredraget var interessant. Han er merkbart berørt av den vestlige avvisende og uvitende holdningen. Jeg vil gjerne utheve et par ting.
Sergej LAvrov (foto: DRF)

Av Albrecht Müller

Kommentarer til innholdet og viktige punkt i den russiske utenriksministerens forelesning og innspill i diskusjonen den 14.9.2018 i Berlin.

  1. Russerne forventet samarbeid og under seg nå over den nesten fullstendige slutten på dialog og avslutningen av det avtalte samarbeidet.

Lavrov mener at et omfattende partnerskap er viktig, særlig i det brede geografiske området mellom Lisboa og Vladivostok. Etter slutten av den kalde krigen, altså i 1990, falt egentlig alle hindringer bort. Fra den russiske siden gjorde man alt for å bygge opp et samarbeid. Vesten oppførte seg annerledes. Nesten alle kanalene for dialog mellom EU og NATO på den ene side og Russland på den andre har blitt kuttet av. Bare angående temaene flyktninger og energi samarbeides det i det minste litt.

På den vestlige siden finnes det åpenbart historiske «fobier». Dette er ting vi ofte har beskrevet her på vårt nettsted: de inngrodde anti-slaviske eller anti-russiske følelsene som ble gjenopplivet i den kalde krigen på 1940, 50 og 60-tallet. Hva som ikke kom helt klart frem hos Lavrov: Disse fobiene har nå bevisst blitt gjenopplivet. De falt ikke ned fra himmelen, og de aller fleste av våre innbyggere synes jo overraskende motstandsdyktige. Hvor lenge dette vil vare, vet vi ikke.

Lavrov klaget over at Vesten ønsket å diktere til russerne hvordan «vi skal bygge ut vårt hjem.» Denne bekymringen sitter åpenbart dypt. Det er ikke overraskende, etter erfaringen med hvordan Vesten utnyttet Jeltsin.

2. Dyp skuffelse over Vestens avvisende holdning.

Man kunne tydelig føle Lavrovs skuffelse over at mangelen på samarbeid ikke bare var rasjonelt begrunnet. Det stikker dypere og har et klart følelsesmessig karakter. I andre samtaler med russerne, også på min siste reise til Russland, kunne følelsen merkes: Vi strekker ut hånden, ikke bare en gang, men igjen og igjen, og den blir avvist igjen og igjen. Dette er hvordan mange russere opplever hendelsene fra 1990 til i dag. Og dette kan ende ille, fordi det merkbart følelsesmessige elementet kan utvikle en uheldig egendynamikk. Hvis vestlige politikere var kloke, så ville de innse faren. De ser den ikke.

3.Den russiske utenriksministeren formidler inntrykket av at Russland gjentatte ganger har følt seg lurt av Vesten.

For eksempel minnet han på om kuppet i Ukraina. De vestlige utenriksministrene i Frankrike, Tyskland og Polen hadde bidratt til å avtale et kompromiss med den daværende fungerende presidenten, for deretter allerede neste dag å ikke insistere på at avtalen ble overholdt.

For eksempel gjennomskuer Lavrov selvfølgelig Vestens spill med den angivelig nært forestående bruken av kjemiske våpen (angivelig) av den syriske regjeringen og de samtidige forberedelsene til en hendelse under falskt flagg. – For deretter å kunne slå til militært, med Tysklands deltagelse.

4. Fra den russiske utenriksministers synspunkt er USA og EU spesielt ille.

Brussel har stadig bygget opp hindringer mot et godt samarbeid. EU har for eksempel skapt problemer for det russiske gass-selskapet Gazprom. EU aksepterte milliarder i tap fra sanksjonene. USA har ikke lidd tap.

EUs særlig kritiske rolle var også tydelig i de vanskelige samtalene om samarbeid med Ukraina. Russland var villig til å inngå et kompromiss, noe ville ha ført til at Ukraina kunne ha hatt forbindelser både til EU og EEU (Den Eurasiske økonomiske union). Brussel avviste dette.

Med EUs utenrikspolitiske kommisjonær, Federica Mogherini, er det ikke mulig å gjennomføre seriøse samtaler. Hun ønsker bare snakke om Syria og Ukraina.

EU har heller ingen interesse i å samarbeide om terrorisme. Selv samarbeid innen Europol er ekstremt vanskelig.

Når det gjelder det store eurasiske området, rådet han EU til å ha et seriøst og positivt syn på det. «Vi ønsker at også EU skal bli involvert.»

Det tysk-russiske samarbeidet ble vurdert litt mer positivt av Lavrov. Det er historisk viktig. Felles tillit er nødvendig. Men jeg er redd for at han tar feil når han mener at tysk politikk adskiller seg vesentlig fra den europeiske og amerikanske posisjonen, som har ble sterkt kritisert av ham.

Kravene til Russland om at de må innrømme sin skyld forbindelse med påståtte cyberangrep på USA, kalte Lavrov absurd.

I USA har de i et år forsøkt å klandre svakhetene i det amerikanske systemet på russerne  – en interessant tolkning!

Lavrov – etter mitt inntrykk – mener USA er en failed state, en mislykket/kaotisk stat. Sammenlignet med de ordnede regjeringsforholdene i Russland kan man få dette inntrykket. Dette er ikke søkt, og farlig er det uansett.

Han kom med sterk kritikk av regimeendrings-politikken.  Utenriksministeren lot tilhørerne ane at den russiske ledelsen selv føler seg berørt.

Lavrov minnet publikum på regimeendringen i Libya. Den vestlige militære intervensjonen i Libya og den resulterende tilretteleggelsen av drapet på Gaddafi var en viktig årsak til flyktningstrømmen fra Afrika.

Avslørende var gleden som drapet på Gaddafi forårsaket i Vesten – «jublende tilskuere i Det hvite hus». Lavrov henviser åpenbart til den bemerkelsesverdige videoen med USAs utenriksminister Clinton. Her er linken til «Vi kom. Vi så. Han døde.».

Disse få sekundene sier mer om karakteren eller mangelen på karakter i det amerikanske lederskapet enn 1000 ord.

Det er verdt å legge merke til at den russiske utenriksminister henviste til denne hendelsen. Jeg tolker det slik at han ser den samme framgangsmåten og den samme kyniske hensiktsløsheten i tilfellet Assad, tilfellet Putin og tilfellet seg selv.

Lavrov har påpekt at den russiske ledelsen er godt klar over frivillige organisasjoners rolle når det gjelder å forberede regimeendringer. Dette er allment kjent i Ukraina. Man vet hvor mye penger USA hadde investert i denne prosessen – 5 milliarder dollar. Og det er overhodet ikke utrolig at Russland ser likheter med hvordan frivillige organisasjoner opererer i Russland. De har derfor besluttet å la dem fortsette å virke, men å kreve at de registrerer seg som «agenter».

Om Idlib og Syria

Lavrov påpekte:

  • Sivile blir brukt som menneskelige skjold av islamske terrorister.
  • Det er mange droneangrep også mot de russiske basene. Produksjonsstedene for dronene vil derfor bli ødelagt.
  • Ingen storoffensiv er på gang, i motsetning til hva som rapporteres i Vesten.
  • Humanitære korridorer vil bli opprettet.
  • Vi vil ikke opptre som Vesten i Mosul og Raqqa, sier Lavrov. Der har Vesten hensiktsløst bombet og ødelagt.
  • Med sitt stadige snakk om bruk av kjemiske våpen og etterfølgende militære intervensjoner, vil Vesten invitere terroristene til å bruke kjemiske våpen under falskt flagg, for å oppnå en massiv militær intervensjon fra Vesten.
  • Vesten har bidratt betydelig til de vanskelige humanitære forholdene i Syria med sine sanksjoner.
  • Samlet inntrykk: Lavrov er forbitret på grunn av de utallige manipulasjonene i Vesten. Dette gjelder både her og i Øst-Vest-forholdet i Europa. Den russiske ledelsen innser åpenbart rollen forming av opinionen spiller som et instrument for vestlig politikk.

Alt i alt et spennende arrangement.

 


Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten. Artikkelen er litt forkortet. Albrecht Müller var i mange år sentral i Det sosialdemokratiske parti, SPD. Han er bl.a. allment anerkjent som strategen bak Willy Brandts valgseier i 1972. 

7 kommentarer

  1. Flott artikkel – med deprimerende innsikter. Jeg blir rett og slett sint på Lavrovs og på Russlands vegne, for dette stemmer overens med mine egne inntrykk samlet over mange år!

    Liker

    • Man kan legge merke til at folk/ledere fra ‘fiendeland’ svært sjelden får komme til orde i vestlige medier med egne ord.

      Sitatene tas ut av sammenheng eller omformuleres med indirekte tale for å få dem til å virke dumme, urimelige og fiendlige.

      Liker

      • Sånt kan være ille nok når det gjelder personer som har en hang til plattheter og slagord. (Ingen nevnt, ingen glemt.) Overfor en type som Lavrov vil det være dypt fortegnende. Mannen utstråler verdighet og en tilkjempet ro som likevel ikke kan skjule dyp – og berettiget! – bekymring. Russerne har en utenriksminister de kan være bekjent av.
        Jeg gremmes over at det er lite slikt å spore på «vår» side.

        Liker

      • De pleier å snakke ærligere når de ikke har en karriere å tenke på. Hvor mange ganger har vi ikke hørt sannheter fra politikerne lenge etter at de har gått av med en (feit) pensjon og ikke lenger kan gjøre noe med det.

        Liker

  2. Sånt kan være ille nok når det gjelder personer som har en hang til plattheter og slagord. (Ingen nevnt, ingen glemt.) Overfor en type som Lavrov vil det være dypt fortegnende. Mannen utstråler verdighet og en tilkjempet ro som likevel ikke kan skjule dyp – og berettiget! – bekymring. Russerne har en utenriksminister de kan være bekjent av.
    Jeg gremmes over at det er lite slikt å spore på «vår» side.

    Liker

Kommentarer er stengt.