Hiroshima-forbannelsen

Til den dag i dag rettferdiggjøres USAs bruk av verdens første atombombe.

Av Dirk Pohlmann

Trenger Tyskland en «egen» atombombe? Dette diskuteres noen ganger alvorlig, i seriøse aviser. Før man snakker om slikt, må man først innse hva bruk av atombomber faktisk innebærer: folkemord og ufattelig lidelse. Mens Auschwitz allment anses som en forferdelig forbrytelse, rettferdiggjøres delvis den andre store forbrytelsen mot menneskeheten i det 20. århundre fortsatt av gjernings-nasjonen. Hiroshima skal ha vært «nødvendig» for å avslutte krigen mot Japan. Dette er ikke bare en avskyelig uttalelse, den er også historisk feil, fordi mye peker på at bomben fremfor alt var ment som en trussel mot Moskva.

Jeg har alltid vært opptatt av dette spørsmålet, blant annet fordi som jeg student hadde jesuittmunken og filosofiprofessoren Helmut Erlinghagen som universitetslærer. Han var øyenvitne til angrepet på Hiroshima, som ung mann i det lokale jesuittklosteret. Vi hadde mange private samtaler om de apokalyptiske konsekvensene, og om klosterets hjelpeløse forsøk på å hjelpe ofrene medisinsk og med pleie. Det ble det store temaet i hans liv. Han reflekterte mye over dette, og delte sine argumenter og konklusjoner med meg.

Som journalist, intervjuet jeg senere oberstløytnant Daniel McGovern. Han ble sendt som militær kameramann til Hiroshima og Nagasaki omtrent en måned etter eksplosjonen, for å dokumentere effekten av bomben på bygninger og mennesker. McGovern var en hardbarket mann, men erfaringene hans i de atom-ødelagte byene rystet ham grundig.

Jeg laget også en dokumentarfilm om historien til de israelske atomvåpnene. Staten Israel er unikt forbundet med begge temaene, Auschwitz og Hiroshima. De ønsket å ha muligheten «til å true med et nytt Hiroshima for å forhindre et nytt Auschwitz», som historikeren Avner Cohen formulerte det i min film.

Da professor Daniele Ganser annonserte mitt første foredrag om Hiroshima og Nagasaki på sin Facebook-side, kom det leserkommentarer som kritisk bemerket at disse hendelsene var gammel historie og at det i dag fantes viktigere problemer; for å si det rett ut, hvorfor skulle jeg bry meg med gammelt skrot for å tjene penger?

Faktisk er Hiroshima et tema som er like relevant som Auschwitz. Men det håndteres svært forskjellig. Få mennesker ville for eksempel komme på ideen å kalle Auschwitz gammelt skrot, og hvis noen gjorde det offentlig, ville de snart bli både arbeidsledig og sosialt isolert.

Men diskusjoner om Hiroshima foregår i en helt annen tankeverden.

Det faktum at Hiroshima og Nagasaki ikke behandles med samme oppmerksomhet og moralske intensitet, er ved nøktern betraktning bevis for en svikt i opinionen. Denne svikten har sine årsaker. Den må bekjempes, iherdig og som en hastesak. Av rasjonelle, pragmatiske og moralske grunner. Hiroshima er et tema for framtiden.

Jeg ønsker å begrunne denne påstanden. Den høres ut som en provokasjon, men egentlig er den å ta virkeligheten inn over seg.

Atombombingen av Hiroshima og Nagasaki, der cirka 100.000 døde umiddelbart og 130.000 flere døde på forferdelig vis innen utgangen av 1945, var ifølge den allmene oppfatningen faktisk forferdelig, men nødvendig for å avslutte den andre verdenskrig. En amerikanske invasjon av Japan ville ha gjort at opptil 1 million amerikanske soldater og utallige japanske soldater og sivile ville ha mistet livet, fordi japanerne ville ha kjempet til siste slutt, som Kamikaze-angrepene beviste. Det var bare sjokket fra kjernefysiske våpen som fikk det japanske lederskapet til å overgi seg. De grusomme kjernefysiske våpnene er en garanti for fred, deres eksistens har hittil forhindret en kjernefysisk krig.

Disse argumentene danner en Hiroshima-myte. Ingen av dem stemmer.

I akademia har det lenge pågått en diskusjon om hvorvidt japanerne ville ha kapitulert selv uten bruk av atomvåpen og om bruken av atomvåpen var årsaken til kapitulasjonen. Denne diskusjonen er meget patriotisk ladet i USA. Spenningen kan bare sammenlignes med spørsmålet om slaveriet eller drapet på de amerikanske urinnvånerne. Det handler om mer enn historie, det handler om USAs selvbilde.

De amerikanske historikerne Gar Alperovitz og Tsuyoshi Hasegawa, som har japanske røtter og snakker japansk, russisk og engelsk, og dermed kan lese alle de nødvendige dokumentene på originalspråket, har gitt et betydelig bidrag. Gar Alperovitz har vist at behovet for atombombingen ble trukket i tvil spesielt av amerikanske militære.

Det finnes en rekke sitater som beviser det:

General Dwight D. Eisenhower, som senere ble USAs president: «…japanerne var beredt til å overgi seg, og det var ikke nødvendig å kaste disse forferdelige tingene på dem.»

Admiral William D. Leahy, stabssjef for begge de to amerikanske krigs-presidentene, Roosevelt og Truman:

«Jeg er av den oppfatning at bruk av disse barbariske våpnene mot Hiroshima og Nagasaki ikke ytte et betydelig bidrag til vår krig mot Japan. Japanerne var allerede beseiret og beredt til å overgi seg på grunn av den effektive marineblokaden og vellykket bombing med konvensjonelle våpen»«Min følelse er at vi, som var de første som brukte noe slik, overtok den etiske standarden til middelalderens barbarer. De lærte meg ikke å føre krig på denne måten, og kriger kan ikke vinnes ved å tilintetgjøre kvinner og barn.»

Norman Cousins om General MacArthur, «Han svarte at han ikke hadde sett noen militær begrunnelse for bruken av atombomben. Krigen kunne endt flere uker før, sa han, hvis USA hadde sagt seg enig i at Tennō [keiserdømmet] skulle opprettholdes,som de deretter senere gjorde likevel.»

Paul Nitze, nestformann i kommisjonen for evaluering av den strategiske bombekrigen:

«Basert på en detaljert undersøkelse av alle fakta og støttet av vitnesbyrd fra den japansk ledelsen, kom evaluerings-kommisjonen til den konklusjon at Japan sikkert ville ha kapitulert før 31. desember 1945 og etter all sannsynlighet før 1. november 1945, selv hvis atombomber ikke ble brukt, selv hvis Russland ikke hadde gått inn i krigen og selv hvis ingen invasjon var planlagt eller overveid.»

Gar Alperovitz forklarer også at atom-ødeleggelsen av de to byene først og fremst var ment som en styrkeframvisning rettet mot Sovjetunionen, USAs fremtidige maktrival som de forhandlet med i Potsdam om verden etter krigen. Det handlet ikke om å avslutte krigen med Japan.

Og invasjonen av Japan ville ha kostet 40.000 amerikanere livet, ikke en million, ifølge amerikanske militære beregninger. Men hvorfor skulle USAs president ha ofret en eneste soldat hvis atombombene kunne ha avsluttet krigen?

Tsuyoshi Hasegawa viser at atombomber ikke var nøkkelfaktoren i Japans kapitulasjon. De japanske lederne, spesielt militæret, var temmelig likegyldige til sivile dødsfall. De var bare interessert i stridskreftenes evner. Brannbombingen av Tokyo i 1945 drepte flere mennesker enn Hiroshima og Nagasaki, cirka 100.000 innbyggere i en by full av trehus.

Det amerikanske luftvåpenet brente i hjel hundretusener av japanere, det var krigens daglige rutine. Atombombene var ikke noe utenfor all fatteevne for det japanske militæret, de var bare en ny type massedrap. Den japanske ledelsen klamret seg til håpet om at Sovjetunionen skulle mekle. Sovjeterne erklærte ikke krig før den 8. august 1945. Før det var de nøytrale mot Japan.

Da besetninger på amerikanske bombefly landet i Vladivostok etter angrep på Japan, ble de internert, som tyskere eller briter i Sveits. Det var først da Sovjetunionen erklærte krig mot Japan og de sovjetiske styrkene lynraskt rykket frem i Mandsjuria, bare holdt tilbake av bensintilførselen, at den japanske regjeringen ga opp. Tofrontskrigen la alle håp om en framforhandlet kapitulasjon i grus.

Alperovitz og Hasegawa er nå under konstant angrep i USA, av et patriotisk-revisjonistisk historikerlaug som prøver å diskreditere deres arbeid og kaller det uvitenskapelig. Det er lignende som det som skjer med Daniele Ganser og hans forskning på Gladio. Årsaken er den samme i begge tilfeller.

Det handler om USAs moralske rett til å ha makten. De forsikrer seg selv om at de ikke bare er den eneste supermakten, men også den eneste gode supermakten. De er ikke et machiavellisk imperium som dominerer verdenspolitikken ved hjelp av løgn, bedrag, statskupp og politiske drap.

Andre verdenskrig kalles «Den gode krigen» i USA, det var krigen mot ondskap. Krigens avslutning, bruken av atomvåpen, er en historie hentet fra et Hollywood-manuskript, der den «eksepsjonelle» (enestående) nasjonen i siste øyeblikk bruker et tilgjengelig supervåpen. Supervåpenet redder heltene og ender krigen, og tjener i all fremtid som grunnlaget og garantien for landets ledende stilling. Mot det nye onde.

Da passer en gigantisk krigsforbrytelse som sluttpunkt ikke inn i manus.

Den virkelige historien om atombomben ser imidlertid annerledes ut enn Hiroshima-myten. Den er mørkere.

Atombomben ble laget med hjelp av forskere i eksil, som fryktet et verdensomspennende nazistisk herredømme. Hva om Hitler bygde bomben først? Denne trusselen førte til at Albert Einstein oppfordret til et amerikansk atomvåpenprogram – noe han senere angret på. Da Manhattan-prosjektet begynte, var det ikke klart om det ville være den dyreste vitenskapelige bommerten noensinne, eller om man ville skape et nytt supervåpen til slutt.

Det var det mest gigantiske hemmelige våpenprogrammet som noensinne hadde eksistert. Det hadde 150.000 ansatte og brukte om lag 2 milliarder dollar, en sum som på 1940-tallet hørtes ut som 2 fantasillioner.

Og da bomben endelig var ferdig og programmet en suksess, var krigen mot Tyskland vunnet. Det var nesten ikke nok krig igjen til å prøve dem. Og selvfølgelig ønsket man prøve dem etter denne gigantiske innsatsen.

Det ultimate maktverktøyet, supervåpenet som ville forandre alt, burde også eksplodere. På mennesker.

Nærmere bestemt skulle to bomber eksplodere. Fordi det er en uranbombe som faller på Hiroshima og en plutoniumbombe som ødelegger Nagasaki. De er basert på to forskjellige designprinsipper. Mens forskere baserer seg på det primitive kanonprinsippet for å få Hiroshima-bomben til å funksjonere, er det komplekse implosjons-prinsippet i Nagasaki-bomben ikke like sikkert. Denne bombetypen ble testet i ørkenen i New Mexico i juli 1945. Vellykket.

Meldingen sendes til president Truman i Potsdam, hvor han informerer Stalin om at USA nå har et supervåpen. Truman er forbauset over å finne ut at Stalin reagerer med likegyldighet. Hva Truman ikke vet: Stalin blir informert av hans hemmelige tjenester om USAs atomprosjekt.

Nå gjelder det å finne ut av hvilket mål bomben skal slippes på. Japan er stort sett jevnet med jorden, men amerikanske strateger har spart noen byer, inkludert Hiroshima. Den ble ikke bombet fordi den var et ubetydelig militært mål. Men geografisk er den det ideelle målet for det største felteksperimentet i historien. Byen er intakt, man vil kunne observere før-og-etter-effekten av atombombeeksplosjonen veldig bra.

Noen forskere argumenterer for å slippe bomben over en krigshavn, eller gjennomføre en spektakulær demonstrasjon, f.eks. over en skog med store trær, som kunne gjøres til pinneved i kilometerstore sirkler og brenne opp spektakulært i midten – en tydelig demonstrasjon som bare vil drepe noen få sivile. Men politikerne ønsker å se den eksplodere over en fungerende by og observere virkningen.

Så Hiroshima brennes opp, med en befolkning som hovedsakelig består av kvinner og barn. Professor Erlinghagen anslår at 90% av de brente var kvinner og barn. Bomben tilsvarte 13.000 tonn sprengstoff. Det er ikke mye. Etter dagens standarder, et den en taktisk bombe, for bruk på slagmarken. Dagens atomvåpen måles i megatonn, det er som forskjellen mellom en håndgranat og et par tonn sprengstoff.

Etter eksplosjonen av atombomben over byen beveger strålesyke folk seg rundt som levende lik blandt ruinene. Hvis man tok dem i hendene, kunne man trekke den brente, forurensede huden av som en hanske.

Svart, radioaktivt regn faller. De fortapte utvikler forferdelige hudproblemer og tigger om å bli drept. Spedbarn sitter gråtende ved siden av sine døende mødre. Den militære sjefen for atombombeprogrammet, general Lesley Groves, hevder i USA:

«En kjernefysisk død er en vakker død.»

Nyheten om en uvanlig bombe har nettopp nådd den japanske regjeringen. Den bryr seg lite om det. Dens oppmerksomhet er fokusert på Sovjetunionen da den andre bomben, som den ennå ikke vet om, eksploderer. Den japanske ledelsen får ikke tid mellom bombene til å overgi seg, men det er ikke poenget. Den andre bomben slippes fordi man vil teste begge typer bomber. Det skulle egentlig slippes på byen Kokura, men det er dårlige siktforhold. Det er derfor den rammer Nagasaki.

Men har ikke atombomber på en eller annen måte gjort slutt på kriger? Er de ikke berettiget, til tross for all grusomhet? Argumentet er derfor at hensikten helliger middelet. Er dette sant? – la oss anta at konsentrasjonsleirene avsluttet krigen, ville vi da diskutere om det rettferdiggjorde dem?

Igjen, dette er et eksempel på hvordan vi venner oss til merkelige begrunnelser som vi ellers ville vurdere å være uanstendige.

Hadde Stalin vært den første som brukte kjernefysiske våpen mot en sivilbefolkning, ville det nok ha blitt nevnt som bevis på kommunismens enestående brutalitet og umenneskelighet. Men hvorfor er vi så hensynsfulle mot USA?

I USA hevdes det at atombombene reddet mange liv på begge sider på slutten av krigen, fordi de gjorde en amerikansk invasjon unødvendig.

Men hverken japanernes eller amerikanernes militære strateger var interessert i livene til den andre siden. Dette er en skjønnmalende løgn som er ment å legitimere bruken av masseødeleggelsesvåpen mot sivile, for det meste kvinner og barn. Sjefen for USAs Strategic Bomber Command, Curtis LeMay sa:

«Det finnes ingen uskyldige sivile. Det er deres regjering, og man kjemper mot et folk, man prøver ikke engang lenger å kjempe mot væpnede styrker. Så det plager meg ikke at jeg dreper såkalte uskyldige ikke-stridende.»

Da krigen var over, ble amerikanske kameramenn og leger sendt til Hiroshima. Det ble opprettet en organisasjon, Atomic Bomb Casualty Commission, som medisinsk overvåket befolkningen i Hiroshima og Nagasaki. De registrerer effektene av radioaktivitet, dokumenterer lidelsen og døden grundig. Legene behandler ikke sine pasienter, de bare observerte, de samlet inn data. Befolkningen er et flokk laboratorie-rotter, som studeres vitenskapelig i et gigantisk felteksperiment.

Her er hva du trenger å forstå: Atombomber er ikke våpen. De tjener ikke til å målrettet forhindre at andre soldater dreper. De er masseødeleggelsesvåpen rettet mot befolkningen i et land. Regjeringene truer med å ødelegge menn, kvinner, barn og dyr. Med total utslettelse av et land og dets befolkning. Med ødeleggelsen av sivilisasjonen. I den amerikanske atomkrigplanleggingen på 1960-tallet skulle Moskva bli jevnet med jorden med mer enn 160 atomvåpen. De russiske planene for New York og Washington er bare en gradsforskjell.

Målet med å bruke atomvåpen er å ødelegge befolkningen.

Definisjonen av terrorisme er: trusler om eller utførelse av voldshandlinger for å oppnå et politisk mål.

Dette betyr at masseødeleggelsesvåpen er statsterrorisme.

Under andre verdenskrig begynte de krigførende landene å bombe byer. Begynnelsen av forbrytelsene var nazistenes bombing av Guernica, Warszawa og London, men utslettelsen av befolkninger ble perfeksjonert i Hamburg, Dresden og Tokyo. Med vitenskapelig presisjon testet man hvordan man ved hjelp av sprengbomber skaper brennbart materiale og ødelegger vannforsyningen til brannvesenet, for deretter å starte branner som vokser til ildstormer og dreper så mange sivile som mulig.

Atombombene mot Hiroshima og Nagasaki var en skjerping av en allerede hverdagslig forbrytelse. I dag planlegges disse forbrytelsene på en ufattelig skala.

Det er rart at atomvåpen har en annen status enn kjemiske og biologiske våpen. Kjemiske våpen og biologiske våpen ble fordømt kort tid etter første verdenskrig. De anses som brutale og barbariske. I mellomtiden er kjemiske våpen forbudt. Den påståtte bruken av «barbariske» kjemiske våpen fungerer nå som anledning for militære angrep, av land som blir rasende når dusinvis av mennesker dør, mens planleggerne deres kalkulerer ofrene fra deres atombomber i tusener og millioner.

Effekten av kjernevåpen er enda mer grusom og barbarisk enn kjemiske våpen. Hvis du ikke tror det, bør du lytte til beskrivelsene fra Hiroshima og Nagasaki. Kjernefysiske våpen skader også fremtidige generasjoner, samt vårt livsrom. De er foraktelige, men ikke forbudte. Alle som forbereder bruk av dem, er foraktelige. Hvis vi skulle ta dette på alvor, måtte vi arrestere atommaktenes utenriksministre når de ankommer flyplassen, og sikte dem for statsterrorisme.

Men fordi atomvåpen med masseødeleggelsesevner er selve maktgrunnlaget for verdens viktigste stater, blir imaget deres nøye holdt ved like. Med kjemiske våpen, blir offentligheten ofte presentert for effektene, i form av rykninger og døende barn som fråder rundt munnen. Atomvåpen, derimot, kjenner vi som moderne metallgjenstander, nymalte og velstelte. Fra tid til annen ser vi også en skummel, vakker og gylden soppformet sky. Men aldri effekten av bomben.

Vi plebejere bør ikke bli lurt av denne feilinformasjonen. Vi bør være klar over at regjeringer er beredt til å ofre hele sine befolkninger for å beholde makten. Det nazistiske Tyskland og Japan er eksempler på dette. Alle supermaktene kalkulerer med ødeleggelsen av sin befolkning.

Det er i regjeringenes interesse å planlegge kriger, men slettes ikke i vår interesse, som regjerte, å bli tilintetgjort. Når maskineriet startes, kan det ikke stoppes. Målet vårt må derfor være avskaffelsen av atomvåpen før de kan brukes.

Men det vil ikke være regjeringers mål. De regjerte må tvinge regjeringer til dette. Hvis vi bare lar tingene gå sin gang, vil de bare fortsette som nå. Masseødeleggelsesvåpen blir skjønnmalt, framstilt som noe permanent, som et nødvendig onde, noe som skaper stabilitet, selv om de flere ganger har brakt oss til katastrofens rand.

Da han ble pensjonist, sa den siste sjefen for den nå nedlagte amerikanske Strategic Bomber Command, firestjerners general George Lee Butler: «Vi har overlevd den kalde krigen uten en kjernefysisk undergang [holocaust] ved en kombinasjon av dyktighet, flaks og guddommelig inngripen, med guddommelig inngripen trolig det viktigste.» Han ønsker nå avskaffelse av alle atomvåpen.

Og hva med Hiroshima og Auschwitz? Professor Erlinghagens argument er:

«Det var to forbrytelser mot menneskeheten i andre verdenskrig. Det industrielle mordet på jødene og den første bruken av atomvåpen med masseødeleggelse-virkning mot sivilbefolkningen. Man innser at Auschwitz var noe ondt. Selv nynazistene hevder ikke at Auschwitz på en eller annen måte var godt og rett, de fornekter at det skjedde. Alle vet det. Atom-masseødeleggelsesvåpnene, derimot, blir imidlertid ikke anerkjent som ondskap. De er ikke forbudte. Tenk også på dette: hvis omfanget av Auschwitz var større den gang, hva truer oss mer i nåtiden og framtiden, hva har nå større omfang? Vi bør ikke glemme Auschwitz, men ville det ikke være riktig og viktig at vi tenkte og snakket mye mer om den kjernefysiske trusselen?»


Med velvillig tillatelse fra Rubikon. Dirk Pohlmann (født 1959) er en tysk skribent med erfaring både fra TV og aviser.