Skolestart i Syria

Hvis du vil vite hvordan fred smaker, dra til Aleppo. Byen begynner å leve igjen. Det er bare mørkt om natten.

Av Ulrich Heyden

I et markedsgate i sentrum av Aleppo opplever man lykke og fred. Folk inspiserer varene på de sammenleggbare bordene, klemmer på dem – og kjøper.

Man kan se moteriktig kledde kvinner, men også mange kvinner i lange svarte kapper, chador og niqab. Her er store salgsboder med alle slags typer tekstiler og – som om IS aldri hadde eksistert – bord med kosmetikk, kvinneundertøy og BH-er.

Folk reagerer på vår journalistgruppe på en nysgjerrig og vennlig måte. En forbipasserende i markedsgaten vender tommelen opp. Noen forbipasserende vil ha en felles selfie. Andre poserer med alvorlige eller smilende ansikter for et bilde.

Bygget i det 10. århundre på en 40-meter høy klippe, fungerer festningen i Aleppo som en beroligende innflytelse i denne hardt krigsherjede byen. Syriske soldater forsvarte stedet, beskyttet av tykke murer, mot de islamistiske terrormilitsene som inntil desember 2016 okkuperte den østlige delen av byen, men deretter ble presset ut.

På toppen av festningen svaier noen trær i vinden. Det er stille og fredelig. Herfra har du utsikt over havet av brun-gule hus, hvor du kan se noen grønne tretopper og hvite minareter.

De første flyktningene vender tilbake

Vi reiser gjennom Syria i fire dager, på invitasjon fra det russiske forsvarsdepartementet. De ønsker å vise oss at flyktninger vender tilbake til Syria og at gjenoppbyggingen av landet har begynt, at fabrikker atter produserer og at det undervises på skoler.

Vi starter i Damaskus. Umiddelbart etter vår ankomst, forklarte Syrias minister for kommunalt selvstyre, Hussein Machljuf, på en pressekonferanse at 1,7 millioner flyktninger i Europa har uttrykt et ønske om å vende tilbake til sine hjem.

Det er spesielt mange mennesker som er villige til å vende tilbake fra Tyrkia, Libanon og Tyskland.

For å vise oss at det finnes folk som har vendt tilbake, blir vi tatt med til landsbyen Jdeidat Yabous etter pressekonferansen. Dette ligger på grensen mellom Syria og Libanon. Det er en grensekontrollstasjon der. Leger og psykologer i hvite frakker sitter bak sammenleggbare bord. En bil med nødhjelp fra WHF, en tysk hjelpeorganisasjon, står beredt. Tenåringer veiver med syriske og palestinske flagg.

Og her kommer de endelig, de som vender tilbake. Det er seks busser utsmykket med portretter av Assad, etterfulgt av lastebiler med madrasser og andre møbler bundet fast til dem. Da dørene til bussene åpnes, er det hovedsakelig kvinner som kommer ut med sine barn, men få menn. Enkelte av flyktningene spør legene om medisinsk hjelp. Under åpen himmel måles blodtrykket, man gaper høyt, legemidler utstedes.

En russisk talsmann for den lokale komiteen for tilbakevending av flyktninger forteller oss at siden begynnelsen av august, har 2500 flyktninger vendt tilbake til Syria gjennom grenseovergangen Jdeidat Yabous.

På den andre dagen kjører vi videre sørover, til et kontrollpunkt på grensen mellom Syria og Jordan.

Det samme bildet: beredte leger, psykologer, tenåringer med flagg og vennlige smilende grensevakter i hvite skjorter. Guvernøren i grenseprovinsen holder en oppildnende tale som beskriver de tilbakeventes betydning for Syria. Men ikke en eneste buss kommer denne gangen, ikke engang en bil fra Jordan nærmer seg. Hvorfor? Guvernøren har ingen forklaring.

En syrisk tolk forklarte meg med en lav stemme at visse kretser i Jordan er opptatt av at flyktningene forblir i Jordan, fordi man kan «tjene masse penger» på flyktningene. Dette henviser til de vestlige statenes økonomiske bistand til flyktninghjelp

Damaskus håper på Tyskland

Når det gjelder den allerede nevnte pressekonferansen, spurte en tysk journalist om sikkerheten blir ivaretatt for de som er villige til å returnere til i Syria. Minister Machljuf unnviker saken og sier han ønsket å «henvende seg via journalistene til den tyske regjeringen, som støtter ensidige sanksjoner (mot Syria)».

Han sier disse sanksjonene må bort hvis Syria skal komme seg på beina. USA har tvunget vestlige regjeringer til disse sanksjonene. Syrerne er veldig aktive mennesker. Man trenger bare betingelsene for gjenopptagelse av økonomisk aktivitet.

Ifølge ministeren har 3,5 millioner flyktninger så langt vendt tilbake til sine hjem. Denne strømmen dro tilbake til landsbygda rundt Latakia, den østlige delen av Aleppo, byene Ghuota, Homs og områdene sør i landet.

Ikke alle skoler kan gjenåpnes

En av de viktigste og gigantiske oppgavene til den syriske regjeringen er gjenåpning av skoler og universiteter. Mange barn gikk ikke på skole i løpet av den syv år lange krigen. For dem utvikles nå et spesialprogram, rapporterer utdanningsminister Chasvan al-Vas, som holdt en høytidelig tale om den forestående skolestarten foran en skole i Øst-Ghuota, en forstad til Damaskus.

Skolen han står foran, blir renovert. Elever sparkler veggene og byggearbeidere bærer planker gjennom støvdekkete korridorer.

Ministeren sa at 1000 skoler renoveres ved hjelp av det syriske og russiske militæret. Men mange skoler er så sterkt skadet at en gjenåpning er umulig.

Ikke desto mindre er Chasvan al-Vas trygg på at de fem millioner studentene som forventes i det nye skoleåret, vil få undervisning. Om nødvendig vil de undervises på skift. I tillegg til de 300.000 eksisterende lærerne, har 30.000 nye lærere blitt rekruttert og nye lærebøker blitt trykket.

Betongskjelett og fulle kafeer

Overalt vi går, ser vi det samme deprimerende bildet.

I Øst-Ghouta, Homs og Aleppo kjører vi ofte hundrevis av meter, noen ganger to kilometer, forbi utbombede bolig- og næringsbygg. Av de bygget i enkel stålbetong, står ofte bare skjelettene. Med skrekk, forestiller jeg meg hvor harde kampene var her.

Da vi forlater Aleppo om kvelden etter solnedgang, er bildet motstridende. Butikkene i første etasje av husene er sterkt opplyste, kundene går inn og ut. Men du ser nesten ikke noen lys i de øverste etasjene. Den russiske generalmajoren som følger oss, mener folk legger seg tidlig. I tillegg ble mye av den elektriske infrastrukturen stjålet under krigen. Derfor mørket.

Jeg håper mannen har rett. Jeg er ikke sikker.

Men du ser ikke bare betongsruiner og kollapsede vegger i byene.

Da vi forlater byen Homs en kveld, tror jeg ikke mine egne øyne. Gatene i de uskadete nabolagene er fulle av folk. Man ser mange kvinner i hvite hijaber. De spaserer med sine kjærester eller sitter i kafeer, som om det var den vanligste ting i verden å gå ut i en by som stort sett ligger i ruiner.

Deler fra utlandet

I Syria finnes det industriselskaper som produserer med full styrke. I byen Adra besøker vi en fabrikk hvor kvinner i rosa frakker og hvite skaut produserer ispinner med halvautomatiske maskiner.

Direktøren sier at man produserer en million ispinner om dagen. Fabrikken arbeidet også under krigen. I Adra besøker vi også en kabel- og transformatorfabrikk. Råvarene og mange individuelle deler til produksjonen kommer fra utenlandske fabrikker, blant annet fra Kina, sier fabrikklederen.

Når man kjører gjennom landet ser raskt hvor stort behovet for nye kraftledninger er. Avslitte kabler henger fra stolpene mange steder.

I industriområdet i byen Aleppo besøker vi et spinneri, firmaet Alfais med 150 ansatte. De moderne maskinene vi ser i fabrikken er alle fra Tyskland. Hva med reservedeler under sanksjonene, ønsker jeg å vite fra direktøren. De har ikke fått noen reservedeler fra Tyskland siden 2014, er svaret. Reservedeler blir nå produsert i Syria selv.

Mellom provinsene Homs og Hama, besøker vi en gjenoppbygget, firefelts 83 meter høy veibro, som ble ødelagt av opprørere i 2012 og gjorde omveier på 150 kilometer nødvendige. Kostnaden for å gjenoppbygge broen og for bygging av 25 kilometer med vei, er 45 millioner dollar, og den syriske regjeringen betaler, fortalte guvernøren i Homs til oss på et pressebrifing på den gjenoppbygde strukturen.

Russisk militærpoliti samarbeider med FN-soldater

På den andre dagen av turen besøkte vi ikke bare den syriske-jordanske grensen, men også Golanhøydene, spesielt den demilitariserte sonen, hvor FN-observatører siden 1974 har overvåket våpenhvilen mellom Israel og Syria, Men i 2014, på grunn av krigen i Syria, ble de trukket tilbake fra observasjonspostene.

Nær den syriske landsbyen Tal Kroum gikk jeg opp på en ås, til en av de tidligere observasjonspostene. Solen skinte med all sin styrke, men på berget var det et vinddrag, så temperaturen fortsatt var behagelig. Utsikten var bra også. I det fjerne så jeg den delen av Golanhøydene som Israel annekterte i seks-dagers krigen i 1967.

Den viktige rollen som Russland spiller i Syria blir spesielt tydelig i denne grenseregionen. Det er bare en måned siden den syriske hæren frigjorde den syriske delen av Golanhøydene fra Nusra-frontens kjempere.

I tillegg til den syriske hæren, er det russiske militærpolitiet nå ansvarlig for sikkerheten i grenseområdet. Lederen for den russiske militærpolitiet i Syria, general Sergej Kuralenko, sa at Russland vil overlevere FNs observasjonsposter i den demilitariserte sonen foran Golanhøydene tilbake til FN-observatørene.

Det russiske flagget er en garanti for innbyggerne i regionen, om «at det er fred for alltid i regionen». Allerede i begynnelsen av august begynte FNs observatører og det russiske militærpolitiet felles patruljer i den demilitariserte sonen. FN-observatørene reiste hit fra Syria.

Russland og Syria har ikke bare banet vei for FN-observatørene i den demilitariserte sonen ved Golanhøydene.

Slik tar de hensyn til Israels interesser. Israel hadde sagt at de ikke vil tolerere tilstedeværelsen av iranske tropper ved den israelske grensen. Moskva snakket da til Teheran. Til slutt kunngjorde den russiske presidentens representant for Syria, Aleksandr Lavrentiev, i slutten av juli i Sotsji, at iranske tropper ville trekke seg ut fra området foran den israelske grensen. I et område på omtrent 85 kilometer foran Israels grense var det nå ikke lenger iranske våpen som «kunne være en trussel mot Israel.»

Forsoning – Ingen utelukkes

I alle våre samtaler med myndigheter og lokale tjenestemenn blir vi fortalt at man ikke vil utelukke noen syrere. De tidligere krigerne oppfordres til å integrere seg i det sivile liv.

På 2500 steder har pasifiserings-kommisjoner inngått avtaler med de tidligere opprørerne, under russisk ledelse. Disse avtalene gir tidligere opprørere amnesti hvis de går med på å integrere seg i det sivile liv.

Hvordan var det overhodet mulig å overtale de radikale islamistene som hadde kjempet til siste slutt i årevis til å gi opp striden? Kjemperne hadde ikke noe valg. De var helt beseiret.

Den russiske generalmajoren Igor Konasjenkov, som følger med vår reisegruppe, nevner en annen grunn. Mange opprørere ble tvunget av IS til å kjempe. Bare de som kjempet fikk mat.

På en middag i en vakker utendørsrestaurant i Damaskus, forteller en ung russisk offiser fra Moskva meg hvordan forhandlingene med opprørerne ble gjennomført. Opprørerne stilte betingelsen at den første personen som mottar dem etter kapituleringen, er russer. De stolte på russerne mer enn sine egne landsmenn.

Kjemperne som overga seg, fikk lov til å ta med seg en Kalasjnikov og ammunisjon hvis de valgte å bli overført med buss til Idlib-regionen nordvest av landet. Å ta med seg et våpen ga dem en følelse av sikkerhet.

Noen av krigerne, og til og med noen av barna deres, bar på seg sprengstoffbelter under overgivelsen, sier offiseren. Tilsynelatende hadde disse menneskene til hensikt å sprenge seg selv i lufta hvis de lovede kapitulasjons-garantiene ble brutt.

Stort trengsel ved telt med russiske leger

Oppførselen til russisk militærpoliti og medisinske fagfolk i denne muslimske regionen er suveren. Da vi besøkte en liten by i Homs-området på den tredje dagen, så jeg en russisk lege i et førstehjelpstelt gi råd til en kvinne i svart niqab. Kvinnen hadde brakt med seg sin sønn. Legen snakket med gutten, undersøkte halsen hans med en tre-spatel og diagnostiserte: angina.

Samtalen mellom pasient, mor og lege, som ble hjulpet av en tolk, var utvungen. Hun i det svarte sløret dro derfra med armene fulle av medisiner.

Ikke langt fra legens telt stod over hundre mennesker, nesten utelukkende menn, som ropte opphisset. De håpet alle på gratis behandling i teltet, som sjelden blir slått opp på stedet.

For at det ikke skal bli bråk, har russiske militærpolitimenn laget sperringer rundt legeteltet. En tredjedel av militærpolitimennene kommer fra det russiske Nord-Kaukasus. «De har få problemer med det syriske språket,» sier Aleksandr, en russisk offiser som følger med vår gruppe.

Militærtjeneste er høyt ansett blant kaukasiske menn, og håndtering av våpen ligger i blodet. Et utenlandsoppdrag gir prestisje i hjemmet og en inntekt. 2000 russiske soldater er for tiden stasjonert i Syria. En stor del av dem er militærpoliti, forklarte generalmajor Konasjenkov.

Syria forventer at Vesten skal hjelpe til med gjenoppbyggingen. Men så langt er det lite bevis på at Vesten har endret sin holdning til det krigsherjede landet.

Det er åpenbart at Russland er Syrias viktigste allierte. Ikke bare ser du russisk militærpoliti ofte. Ofte ser man på gatene også portretter av Putin eller store tavler hvor presidentene Putin og Assad håndhilser.

90 prosent av bistanden til Syria under krigen kom fra Russland og Iran, sa assisterende utenriksminister Feisal Mikdad på pressekonferansen, Bare ti prosent av bistanden kom fra FN-organisasjoner og frivillige organisasjoner fra vestlige land.

I motsetning, ble de væpnede opprørerne støttet av «rike land» med 137 milliarder dollar. Ministeren sa at Syria raskt trengte hjelp til gjenoppbygging. Men man ville ikke akseptere hjelp «som er betinget».

Droner over flyplassen i Latakia

Vi hørte hverken granatdrønn eller skudd i Syria. Men det finnes fortsatt farer. På den fjerde dagen viste general Konasjenkov oss rundt på flyplassen i Latakia. Der lå restene av to lette droner laget av tre og plast, som det russiske elektroniske forsvaret hadde tvunget til å lande.

Dronene på halvannen meter i størrelse så ut som et amatørarbeid. Disse flyene er veldig farlige, fordi de også bar sprengstoff, sa generalen.

Bare i forrige måned stoppet man 45 droner over flyplassen i Latakia. Dronene er ikke bare en trussel mot Syria, men «for hele den siviliserte verden» fordi tilsynelatende finnes det konstruksjons-tegninger som tillater amatører å lage disse farlige maskinene.

Når man reiser gjennom Syria i dag, kan du føle at det er et strengt sikkerhetskonsept over hele landet. Ved alle innfartsveier til tettsteder og veikryss står kontrollpostene til de syriske væpnede styrkene. Soldatene er beskyttet mot mulig beskytning av små betong-bunkere. Kontrollpunktene er utsmykket med portretter av president Assad og syriske flagg.

Hjelmer og skuddsikre vester lå klare i våre busser. Men vi måtte ikke bruke dem en eneste gang under hele reisen.

Vi nøt utsikten over den røde syriske jorda, der åkre med peanøtter og frukthager med fersken noen ganger syntes som glimt. Og da våre busser kjørte gjennom en landsby, stoppet forbipasserende og så på oss med forbausede, men vennlige ansikter.


Med velvillig tillatelse fra Rubikon. Ulrich Heyden, født i 1954, er en frilanskorrespondent som har bodd i Moskva siden 1992. Han jobber for bl.a. Telepolis og Russia Today. Han har også jobbet for en rekke tyske aviser. Han er medforfatter av boken «Opposisjon mot Putin-systemet», forfatter av «Oligarkenes krig. En drakamp om Ukraina» og med-regissør av en film om brannen i Fagforenings-huset i Odessa den 2. mai 2014. Foto: (1) milosk50/Shutterstock.com, (2-7) Ulrich Heyden.

 

Én kommentar

Kommentarer er stengt.