En kolonivaluta, servil og utnyttende

Falskmyntneri, drap på statsledere, betalte demonstranter, kupp og militære intervensjoner  – er det atter en gang snakk om USA? Nei, denne gangen er det Frankrike, som bruker de samme metodene for å kunne utnytte sine gamle kolonier i Afrika ved hjelp av CFA-francen.
Norge gjorde Frankrike en økonomisk kjempetjeneste da Libya ble ødelagt i 2011. Libya hadde planer om en felles, uavhengig afrikansk valuta, noe som truet en ordning Frankrike har tjent enormt på i mange år. Dette var en av hovedgrunnene til at Franrike besluttet seg for å angripe. Hvis man ønsker å forstå hvorfor nye NATO-intervensjoner i Afrika nok vil komme, er denne nesten helt ukjente valutaen sentral.

Av Saïd Bouamama

For første gang siden uavhengigheten, har offentlige demonstrasjoner i flere land i Afrika og i Paris-regionen krevd at CFA-francen skal avskaffes. CFA-francen er en valuta som den franske kolonimakten påla 14 land da de ble uavhengige. Drevet av ungdomsbevegelser, markerer disse mobiliseringene ankomsten av en ny generasjon afrikanske aktivister. Det er ingen tilfeldighet at dette er CFA-francen som er målet, fordi den er sentral i arsenalet som kolonimakten brukte for å skape avhengighet. Denne valutaen, som framstilles av den franske staten som et symbol på samarbeid, framstår mer og mer for hva den er: et provoserende symbol på en kolonial avhengighet, som foruten CFA-francen bruker andre verktøy: gjeld, avtaler om økonomisk partnerskap og forsvarsavtaler.

En kolonivalutas fødsel

Franc-sonen ble offisielt opprettet i 1939, under verdenskrigen, for å «utgjøre en krigskasse og motvirke ustabiliteten som ville skapes av den globale konflikten». Den største bekymringen ved begynnelsen av verdenskrigen var å unngå kapitalflukt, som forklarer et dokument fra den franske nasjonalbanken om opprettelsen av en «streng valutakontroll og en ikke-konvertibel franc pålagt i et geografisk område som inkluderer Frankrike, dets oversjøiske provinser og dets afrikanske og asiatiske kolonier».

Under den tyske okkupasjonen skapte Det tredje rike et valutaregime som på mange måter fungerte etter lignende prinsipper som CFA-francen etter 1945: En lokal valuta avhengig av tyske mark, der valutakursen mellom disse to valutaene ble fastsatt i Berlin; utsuging av ressurser til fordel for okkupasjonsmakten; en tysk kommisjonær tok kontroll over sentralbanken, etc. «Måten valutaen ble forvandlet under andre verdenskrig i Frankrike, er et meget godt eksempel på at pengevesenet er underordnet politikk. […] okkupantens kjøpekraft ble kunstig mer enn fordoblet og tillot dem å skaffe seg verdier til lavere pris. Dette var en del av en plan for utsuging av franske ressurser til fordel for Det tredje rike,» oppsummerer økonomen Jérôme Blancs.

På slutten av andre verdenskrig ble CFA-francen innført. Det var en separat franc for de franske koloniene i Vest-Afrika og Sentral-Afrika. En annen ny valuta var CFP-francen for de franske koloniene i Stillehavet. Som da nazistene i mai 40 vilkårlig satte verdien av en tysk mark til 20 franske franc, fastslo et dekret den 25.12.1945 opprettelsen av CFA og CFP, der den faste verdien av den første skulle være 7 CFA-franc til 1 fransk franc. Vi snakker nesten om en okkupasjons-valuta. Dette forholdet fikk økonomen Nicolas Agbohou til å snakke om den «monetære nazismen» i boka «CFA-francen og euroen mot Afrika,» som spilte en viktig rolle i skapelsen av motstanden mot den moderne CFA-francen.

Frykten for en radikalisering av de nasjonale frigjøringskampene på 60-tallet fikk president de Gaulle til å starte en avkoloniseringsprosess som ikke førte til reell uavhengighet. For å greie dette, måtte de nye statene tvinges inn i et systematisk mønster av økonomisk avhengighet av Frankrike. De koloniale båndene ble til nykoloniale bånd. I denne sammenheng, ble CFA-francen opprettholdt, med en liten ansiktsløftning, for å reflektere uavhengighet: Den franske koloni-francen ble valutaen til Det afrikanske økonomiske fellesskap.

Franc-sonen før og etter uavhengigheten styres av de samme fem fastlagte reglene som gir Paris kontroll over den økonomiske politikken til landene i sonen.

Den første regelen er «sentralisering av valutareserver» i den franske nasjonalbanken. Det vil si, kravet om å sende dit størstedelen av valutareservene til landene i franc-sonen (65% fram til 2005 og 50% siden). Disse reservene er ikke lenger fritt tilgjengelige for disse statene, som offisielt er suverene. Disse innskuddene brukes til fordel for den franske økonomien og skaper renteinntekter. Kontrollen over halvparten av inntektene til afrikanske land blir således satt i tjeneste for den franske økonomien. Summene stjålet fra landene i CFA-sonen i året 2014, er beregnet til 8000 milliarder CFA-franc, ifølge den kongolesiske økonomen Stephan Konda Mambou. Dette er 12 milliarder euro.

Den andre regelen er den fastlagte vekslingskursen mellom CFA-francen og francen (og euroen siden den ble innført). Verdien av CFA-francen mot andre valutaer (dollar, yen, etc.) varierer på samme måte som variasjonene mellom euroen og andre valutaer. Når euroen faller eller stiger mot dollaren, for eksempel, gjør CFA-francen det samme. Dette er virkelig det motsatte av afrikanske økonomiske behov. Landene i franc-sonen fratas muligheten til å påvirke kursen på sin valuta, forklarer økonomen Jean-Luc Dubois. Dette «økonomiske virkemiddelet er spesielt viktig siden disse landene produserer eksportvarer og må være konkurransedyktige på det internasjonale markedet». En sterk euro straffer eksporten til andre eksportmarkeder enn EU.

Den tredje regelen er fri veksling. Med denne regelen, er det derfor ingen begrensninger på pengeoverføringer til Europa og Frankrike. Plyndringen legaliseres. Overskudd i området sendes til Europa, som gjør Afrika til en finansiør av Europa generelt, og særlig Frankrike. Repatriering blir regelen og reinvestering i landet unntaket. Flukten av afrikansk kapital til Europa anslås til 850 milliarder dollar mellom 1970 og 2008, av den senegalesiske økonomen Demba Moussa Dembélé.

Den fjerde regelen selges som den positive motparten til de tre foregående. Disse tre reglene framstilles som «betingelser» for den sistnevnte regelen: Den franske statskassens garanti for ubegrenset konvertibilitet. Hvis en stat i franc-sonen ikke er i stand til å betale i utenlandsk valuta for sin import, forplikter den franske statskassen seg til å levere den manglende valutaen. Alle som eier CFA-franc, har en garanti om at de kan konvertere dem til utenlandsk valuta. Denne konvertibiliteten er, kynisk, ikke gyldig de to ulike CFA-francene seg imellom, der den logiske effekten er å motvirke handel mellom afrikanske land.

Den femte og siste regelen fastslår avhengigheten til de to afrikanske sentralbankene, ved bruke av med-bestemmelse: BEAC (Den sentralafrikanske sentralbanken) og BCEAO (Sentralbanken til de vestafrikanske statene). Fire franske styremedlemmer sitter i BEAC sitt styre og to i BCEAO. Enstemmighet er nødvendig for enhver viktig beslutning. Konkret betyr dette et vetorett som hindrer beslutninger i strid med franske interesser. Den første koloniale arven i Afrika er en monetær og finansiell nykolonialisme som historikeren og geologen Jean-Suret Canale oppsummerer som følger:

Etter uavhengigheten ble bruken av CFA-francen i de tidligere franske koloniene et instrument for fransk nykolonialisme, som gir Frankrike kontroll over deres økonomi og sikrer en privilegert posisjon for franske selskaper. Afrikanske stater hadde nesten ingen kontroll over sin valuta, utstedt av institusjoner med hovedkontor som ikke ble overført fra Frankrike til Afrika før i 1972-1973. Frankrike fikk hånd om utenlandsk valuta skaffet til veie fra salg av afrikanske råvarer. […] Fri konvertibilitet tillot franske selskaper å få priviligerte plasser for sine varer i franc-sonen og fritt sende tilbake overskudd og kapital. […] Mesteparten av de afrikanske statenes eiendeler i utlandet ble satt en transaksjons-konto av den franske statskassen. Ifølge økonomi-journalisten Paul Fabra, eksisterte garantien gitt av Frankrike til CFA-francen bare på betingelse av at det ikke fantes fritt spillerom.

(artikkelen fortsetter under kartet)

Landene i de to forskjellige sonene i CFA-francen

En valuta for underkastelse: Beviset er hva som skjer med de som nekter

Et av bevisene på at franc-sonen er en viktig del av fransk nykolonialisme, er reaksjonen fra Paris da enkelte afrikanske stater besluttet å melde seg ut av den og trykke sin egen valuta (Togo, Guinea, Mali, Mauritania, Madagaskar). I Guinea offentliggjorde den nye uavhengige staten den 1. mars 1960 en «reform av det monetære regimet» som resulterte i opprettelsen av en nasjonal valuta, den guyanske francen. Presidenten i Republikken Guinea, Sekou Touré, argumenterte for den som følger: «Det er takket være denne reformen vi vil være i stand til å skape den økonomiske frigjøringen som tidligere var hemmet av et finanssystem som av natur, egenskaper og per definisjon forblir en del av det gamle regimet, som selv var avhengig av det økonomiske systemet i selve Frankrike.

Siden Sékou-Touré hadde sagt et rungende nei til det franske økonomiske fellesskapet i 1958, havnet han under konstant økonomisk press fra den tidligere kolonimakten. President De Gaulle ønsker å statuere et eksempel og straffe de som hadde våget å si som svar på utpressingen og den franske ‘bistanden’: «Vi foretrekker fattigdom i frihet foran rikdom i slaveri […] Vi vil ikke gi opp og vi vil aldri gi opp vår rett til uavhengighet».

Franske tjenestemenn og teknikere ble straks trukket tilbake etter denne talen, og en reell økonomisk blødning organisert. Det var som svar på dette økonomiske presset at beslutningen om å skape en nasjonal valuta ble fattet. Direktøren for sentralbanken forklarte beslutningen: «Det var et spørsmål om å unngå en kvelning av økonomien vår av den makten som hadde hersket til da. Bankkontoene ble tømt for innhold. Franske selskaper sendte ut fantastiske overskudd uten kontroll. Det pågikk en blødning. Men man kan egentlig ikke kontrollere en økonomi uten å kontrollere dens valuta.»

Reaksjonen fra Frankrike lot ikke vente på seg, og tok form av «Operasjon Persille». Den besto av å «bringe inn i landet en stor mengde falske guyanske pengesedler for skape kaos i økonomien», sier en av lederne for operasjonen, Robert Maurice. Operasjonen var bare en av mange måter å skape problemer for Sekou-Toure, ifølge Barbouze:

Vi måtte destabilisere Sékou Touré, gjøre ham sårbar, upopulær og gjøre det lettere for opposisjonen å gripe makten. (…) En operasjon av dette omfanget har flere faser: innsamling og analyse av informasjon, utvikling av en handlingsplan basert på denne informasjonen, studie og etablering av logistikk, gjøre ting for at planen skulle lykkes. (…) Ved hjelp av eksil-guineanere som var flyktinger i Senegal organiserte vi også en opposisjonell geriljastyrke. Opplæringen ble gitt av franske eksperter i skjulte operasjoner. Vi bevæpnet og trente disse opposisjons-guineanerne, hvorav mange var fulanier, fordi de skapte et klima av usikkerhet i Guinea og, hvis mulig, skulle de styrte Sekou-Toure. (…).

Målet var definitivt å tvinge Guinea i kne, men også å advare og true de andre landene i franc-sonen. «Se hva som vil skje hvis du forsøker å frigjøre deg selv fra franc-sonen. Valget er enkelt: CFA eller en permanent pengekrise,» forklarer journalisten Jean Chatain.

I Guinea mislyktes destabiliseringen. I Mali derimot, førte en identisk plan til et statskupp som styrtet president Modibo Keita. Også i dette landet ble utmeldingen fra valuta-sonen koblet til målet om «økonomisk avkolonialisering». Som i Guinea, var reaksjonen et forsøk på å destabilisere landet ved å oppfordre til offentlige demonstrasjoner foran Frankrikes ambassade for å kreve en tilbakevending til CFA-francen. For å gjøre dette, utnyttet franske agenter bekymringen blandt mange handelsmenn for at en nasjonal valuta ikke ville være konvertibel. Fagforeningslederen og aktivisten Amadou Seydou Traoré husker disse hendelsene slik:

Fødselen av den maliske francen lød som en gong for nykolonialismen i Mali og Vest-Afrika. Det var for å gå for langt, slik vurderte kolonialismen og dens betalte agenter det. Det var nødvendig å handle raskt og slå til hardt; å kaste folkets makt til jorden. Det var for liten tid til å trenere valutaen, som gjorde at en taktikk av brutal vold ble valgt. Den viste seg nitten dager etter etableringen av den maliske valutaen, som et komplott den 20. juli 1962. Ved den anledning, trampet demonstranter på nasjonalflagget, rev istykker pengesedler og ropte slagord som: ‘Lenge leve Frankrike’, ‘Ned med den maliske francen’ [xxiii]».

Mot-demonstrasjonen organisert av regjeringspartiet for å støtte den maliske francen, var enorm. Demonstrantene fordømte det som nå kalles «20. juli-komplottet». Den maliske regjeringen anklaget den franske ambassaden for å ha forbindelser med demonstrantene. Beslutningen om å evakuere de franske militærbasene forverret ytterligere forholdet mellom Mali og den tidligere kolonimakten. «Inntil 1968 da Modibo Keita ble styrtet i et militærkupp, fortsatte den politiske og økonomiske avstanden mellom Mali og Frankrike å øke,» oppsummerer historikeren Pierre Boilley.

Kuppgeneralen Moussa Traore underskrev umiddelbart, i november 1968, en avtale med Paris, som raskt materialisere seg som en monetær garanti fra den franske nasjonalbanken, med en rekke betingelser, særlig om privatisering av statlige selskaper. Hvis betingelsene ble oppfylt, skulle Frankrike overta den maliske gjelden og Mali blir med i CFA-francen i juni 1984.

På slutten av 1950-tallet, er uavhengighetslederen Sylvanius Olympio i Togo motstander av balkaniseringen av de tidligere vestafrikanske franske koloniene. Han analyserer det som en metode for å opprettholde kolonial dominans. Etter å ha blitt valgt til president i republikken, annonserte han at han hadde til hensikt å forlate franc-sonen og opprette en nasjonal valuta. Han blir drept i januar 1963, rett før dette kunne skje. De kamerunske forfatterne Arnaud Romeo og Martin Fankoua beskriver årsakene til kuppet og mordet som følger:

Den nå uavhengige Togos økonomiske situasjon var veldig ustabil. For å komme seg ut av denne situasjonen bestemte Olympio seg for å melde Togo ut av CFAs monetære sone og opprette en egen valuta. Den 13. januar 1963, tre dager etter at Olympio begynte å trykke sin egen valuta, drepte en bande analfabetiske soldater, som var støttet av Frankrike, den første valgte presidenten i det uavhengige Afrika. […] Olympios drøm var å bygge et selvstendig og autonomt land. Frankrike likte ikke ideen, og drepte ham.

La oss ende med de madagassiske og mauretanske tilfellene, som begge endte med at landene meldte seg ut av franc-sonen, til tross for enormt press. For Mauretania, som forlot den monetære sonen i 1973, gjorde nærheten til de nord-afrikanske statene det vanskeligere å utøve direkte press. «Mauritania var bedre utrustet med naturressurser. Utmeldelsen [fra franc-sonen] var et tydelig politisk valg, for av en total økonomisk uavhengighet og en politisk tilnærming til Maghreb-statene,» noterer økonomene Patrick og Sylviane Guillaumont.

Madagaskar melder seg ut av CFA-francen etter et tiår med sosial protester, som kombinerte bondeopprør i den sørlige delen av landet fra 1967; en kulturell og politisk bevegelse av etterkommere av slaver i fattige nabolag, var som motstandere av den franske kulturelle dominansen; og gjentatte streiker og student-demonstrasjoner. Denne bevegelsen ble mer radikalisert over tid, på grunn av sterkere undertrykkelse, og fører til at den første republikken faller i 1972. De stridende hadde et felles ønske om å frigjøre seg fra den franske nykolonialismen og skape en reell uavhengighet. Utmeldelsen fra CFA-francen og nedleggelsen av militærbasen Ivato er krav som har rot i dette tiåret med kamp. Maktbalansen var slik at en fransk intervensjon er utenkelig på dette tidspunktet.

Man trenger å vite om disse faktaene for å forstå betydningen av CFA-francen for fransk nykolonialisme. Når press, intervensjon og destabilisering var mulig, ble metodene brukt for å holde kontroll over de som ikke adlyder. De eneste utmeldelsene som aksepteres, er de som skjer mot Frankrikes vilje, med kamp. Det er i lys av denne bakgrunnen at man må dømme troverdigheten til president Macrons ord på Sahel-toppmøtet i Bamako i juli 2017. Han erklærte kynisk: «Hvis man ikke føler seg lykkelig i franc-sonen, kan man forlate den og lage sin egen valuta, som Mauretania og Madagaskar gjorde det.»

Et instrument for utnyttelse: beviset devalueringen i 1994

Vi har understreker hvor utnyttende denne sentraliseringen av en stor del av valutareservene i den franske sentralbanken er. Sentraliseringen gjør det mulig for den franske staten å investere disse pengene og tjene renter på dem. Ytterst kynisk, kan noen av disse pengene så regnes som «utviklingshjelp» og en annen del «lånes ut» med renter til afrikanske stater. Her er denne mekanismen, presentert av økonomen Nicolas Agbobou:

Frankrike plasserer naturligvis, som alle intelligente økonomiske aktører, den enorme afrikanske kapitalen i finansinstitusjonene med best avkastning. Det tillater dem logisk å tjene rentedifferansen. For eksempel, garanterer de betaling til afrikanere med en årlig rente på 2%, mens selv de mottar avkastning på 4,5%. Rentedifferansen er netto 2,5%. Forutsatt at den afrikanske kapitalen investert utgjør 10 000 milliarder CFA-franc, mottar Frankrike et nettogevinst på 250 milliarder CFA-franc i årlig rente. […] Av disse ressursene gir Frankrike en liten del, f.eks. ti milliarder CFA-franc, som lån til landene i franc-sonen med ‘lave’ renter på mellom 3% og 10% i året, samtidig som de slår på stortromma for å vise verden sine gode gjerninger mot Afrika, som de hevder å hjelpe! Dette kalles økonomisk hjelp fra Frankrike til sine tidligere kolonier.

Plyndringen som CFA-francen utgjør, ble forsterket av endringene i verdenssituasjonen fra slutten av 70-tallet. I dette tiåret ble afrikanske land oppfordret til å ta opp store lån, for deretter å begynne strukturtilpasninger pålagt av Det internasjonale pengefondet:

I løpet av ti år, økte de afrikanske statenes gjeld ti ganger. Sammen med effekten av en svært betydelig forverring av handelsvilkårene, falt deres valutareserver til nesten null. Deres samlede handelsunderskudd, som i 1973 ikke oversteg 1,8 milliarder dollar, ble til mer enn 11 milliarder dollar siden 1980. Re-forhandlinger av gjelden ble mangedoblet (11 mellom 1979 og 1981), mens Pengefondets intervensjoner økte fra 2 i 1978 til 21 i 1982.

Denne politikken av å oppmuntre til store lån og deretter å plassere landene under IMF-kontroll, var en del av en voksende afrikanske offensiv fra USAs side (som har en ledende plass i IMF og Verdensbanken). Det er en del av en stadig sterkere økonomisk konkurranse med Europa. I denne forbindelse, understreket statsviteren Zaki Laidi allerede i 1984 at «i regionale områder hvor det franske nærværet tidligere dominerte, har Verdensbanken klart å sparke Frankrike av tronen når det gjelder finansiering av investeringer, bistand og lån til prosjekter». USA brukte Pengefondet som utpressingsmiddel. Et tiår senere stanset de lån for å tvinge gjennom en devaluering av CFA-francen med 50%.

Den kalde krigens slutt fremhevet denne amerikanske offensiven i Afrika. Da Sovjetunionens ble borte og balansen som eksisterte etter andre verdenskrig forsvant, ble konkurransen om sjeldne ressurser som energi og strategiske råvarer forsterket. Nå kunne ikke «den felles fienden» stoppe den voldsomme konkurransen mellom haiene. Bill Clintons utenriksminister for handelsanliggender, Ron Brown, oppsummerte den nye amerikanske strategien i mai 1995. «Amerikanerne,» sa han på det afrikansk-amerikanske toppmøtet i Dakar, «håper å utfordre Afrikas tradisjonelle partnere, som begynner med Frankrike. Vi vil ikke lenger overlate Afrika til europeerne».

Det er innenfor rammen av denne intensiveringen av konkurransen mellom Europa (spesielt Frankrike) og USA at man utvidet franc-sonen til land som ikke tilhørte det tidligere franske koloniveldet: Ekvatorial-Guinea i 1985 og Guinea-Bissau i 1997. Press fra USA, Verdensbanken og IMF for å oppnå en devaluering av CFA, kan også forklares slik. «IMF og den amerikanske regjeringen mente at CFA-francen var verdt for mye og var en hindring for konkurranseevne og vekst i medlemslandene i franc-sonen. Dermed ville deres økonomiske vekst uunngåelig trenge en devaluering,» forklarer økonomene Alain Delage og Alain Massiera. De samme aktørene understreket at devalueringen ville øke eksporten fra disse landene (med lavere priser, selvfølgelig), men tiet om de stigende kostnadene for import av kapitalvarer og ferdigvarer som uunngåelig ville følge. Bak disse salgsargumentene ligger selvfølgelig tilgangen til disse afrikanske markedene for amerikanske multinasjonale selskaper.

Som vanlig, skjedde kompromisset på bekostning av afrikanske land.

I bytte for å få lov til å opprettholde sin dominerende posisjon i Afrika og sin rolle som «Afrikas gendarme», ga Paris sitt samtykke til en 50% devaluering av CFA-francen i 1994: «en omorganisering av Frankrikes offisielle rolle i Afrika, etter bredere mekanismer utviklet av globale finansinstitusjoner», skriver historikeren Francis Arzalier.

De to tyvene ble enige om å sulte folket i landene i franc-sonen. Et blikk på konsekvensene er nok til å måle omfanget av berikelsen av den franske statskassa og utarmingen av folkene i franc-området: «Den franske staskassa fylles som følge av nettooverføringer fra afrikanere. Deres sosiale situasjon fortsetter å forverres, samtidig som fruktene av deres tunge ofre blir overført og lagret i Paris, takket være de strenge økonomiske avtalene som hindrer dem strukturelt,» oppsummerer økonomen Nicolas Agbohou.

Konsekvensene for folket var umiddelbare og katastrofale: «Den var en monetær tornado som rammet levekårene til de berørte befolkningene. Neste år var prisene fordoblet! I mange av de berørte landene falt den forventete levealderen de etterfølgende årene. I mat-sektoren var sjokket omtrent like brutal, sier journalisten Jean Chatain. Prisen på ris (som er et helt sentral i kostholdet) økte med 69% for lokal ris og 42% for importert ris i Senegal; og 47% og 54% i Mali.

Med etableringen av euroen i januar 1999, er CFA-francen knyttet til den, dvs. verdien avhenger nå av euroens verdi. Denne bindingen til en sterk valuta innebærer viktige konsekvenser. Zephirin Diabré, tidligere minister for økonomi og finans i Burkina Faso, oppsummerer som følger:

CFA-francen er knyttet til euroen med en fast vekslingskurs. Men euroen er en sterk valuta som styrkes hver dag mot andre valutaer, spesielt mot dollaren. Når euroen øker i verdi, gjør CFA-francen det samme automatisk. Dette har flere negative konsekvenser: de lokale produksjonskostnadene blir mindre konkurransedyktige enn land utenfor eurosonen. Eksport, som er priset i dollar, kollapser, som man ser med bomull.

Den strukturelle over-valueringen av CFA-francen på grunn av bindingen til euro, er ikke triviell. Mellom 2000 og 2010 tapte dollaren 43% i verdi mot euro. Fast vekslingskurs med den sterke euroen er offisielt begrunnet som et middel til å bevare valutaens stabilitet. Men det er faktisk et verktøy for å holde de afrikanske økonomiene avhengige av EU. Europeiske selskaper, spesielt franske, favoriseres av denne mekanismen og dominerer alle økonomiske sektorer. En økonomisk politikk basert på interessene til en ekstern makt: Vi lever fortsatt i en kolonial logikk, med symbolene til uavhengige land.

Man må vite om denne strukturelle avhengigheten for å forstå den kontinuerlig svekkelsen av det sosiale samholdet i landene i regionen; den ujevne utviklingen mellom regioner i samme land; fortsatt utarming maskert som vekst, for ikke å si noe om omfordelingen av denne «veksten»; og desperasjonen blandt en betydelig del av ungdommen, som presser dem til å migrere til tross for de dramatiske forholdene som gjør Middelhavet en drapsmaskin. Ustabilitet, konflikter, ideologier av fortvilelse og kriger er bare logiske resultater av at utvikling er gjort umulig, blant annet av denne koloniale valutaen, servil og utnyttende.


Med velvillig tillatelse fra Investig’action. Artikkelen er forkortet.

.

Reklamer

3 kommentarer

Kommentarer er stengt.