Innvandring til Europa må stoppe: For Afrika og Midtøsten sin skyld

Hjerneflukten, av Cheri-Cherin, Congo 2004.

av Hafsa Kara-Mustapha

Den heftige debatten om innvandring fortsetter i Europa og den vestlige verden generelt, men med et fokus utelukkende på vestlige hensyn.

Hvordan vil denne enorme tilstrømningen av innvandrere som flykter fra kriger og menneskeskapte økonomiske kriser påvirke Vesten – byene, infrastrukturen og, selvfølgelig, befolkningsutviklingen?

I denne pågående krisen inviteres vi hele tiden til å sympatisere med statene som skapte denne massetilstrømningen. Men hva med innvandring fra et perspektiv som bare kommer fra Afrika og Midtøsten?

Hvordan påvirker denne konstante strømmen nordover disse landene?

I dag hevder velmenende kommentatorer at USA og Europa ville kollapse hvis alle innvandrere skulle pakke sakene sine og dra. De tilbyr, argumenterer de, verdifull arbeidskraft for ting som innfødte ikke lenger ønsker å gjøre. I Storbritannia har fommelet rundt Brexit allerede avslørt hvor viktig utenlandske arbeidstakere er, som blant annet holder helsetjenestene i gang.

Men er det nå meningen at dette er alt hva afrikanere kan bidra med?

Er dette hva avkolonisering, Bandungeerklæringen og anti-imperialisme handlet om?

Å forsyne velstående vestlige land med generasjoner av toalett-vaskere, mens Afrika fortsetter forfallet, med kaos og økonomisk ustabilitet?

Spørsmålet om innvandring har ofte hatt rasistiske undertoner, som blant mange andre ting framstiller «horder» av mørkhudede mennesker som sprer sykdommer og har forferdelige holdninger.

Kölnskandalen på nyttårsaften i 2016 ble utnyttet for å framstille arabiske menn som ekle voldtektsmenn som utnyttet sårbare hvite kvinner. Det faktum at konserter og store tilstelninger dessverre er steder menn av alle farger utnytter for å angripe kvinner, ble ikke nevnt av høyreekstremistene som brukte denne hendelsen til å hevde at Europa ble angrepet av hva de kalte voldtekts-flyktninger [«rapefugees»].

Til slutt ble fire menn, joda de var av arabisk avstamning, arrestert for å ha begått overgrep mot kvinner for å stjele deres eiendeler, der de utnyttet den avslappete feststemningen.

Mens disse forbrytelsene fortjener streng straff, er de knapt forskjellige fra lignende hendelser med hvite gjerningsmenn. Til tross for all utnyttelsen av fattige thailandske eller marokkanske barn av vestlige sex-turister, brukes lignende sterke ord aldri om dem.

Ikke desto mindre er det slik den vestlige opinionen inviteres til å betrakte mørke utlendinger som amoralske voldtektsmenn, men likevel nyttige til å rengjøre toaletter og pleie Europas stadig eldre befolkning.

For mange afrikanske og arabiske familier er dette et scenario der de vil tape uansett utfallet, mens de med livet som innsats forsøker å nå kysten der befolkningene kontinuerlig sender blandete signaler om deres ve og vel.

Disse blandete signalene fra den vestlige opinionen skaper et motstridende bilde for de mange mulige kandidatene for innvandring.

Mens noen er velkomne og blir fortalt at de utfører viktige tjenester, blir andre avvist som villmenn som må sendes tilbake.

Uansett er spørsmålet nå hva som skjer på den andre siden av Middelhavet, der alle disse innvandrerne kommer fra?

For det afrikanske kontinentet er dette en landeplage, som det må bli slutt på. Ikke på grunn av hvordan dette påvirker vestlige samfunn, men heller fordi det er meget skadelig for lovende afrikanske nasjoner.

I de siste tjue årene har ønsket om å etterlate alt bak seg økt. Mens den økonomiske situasjoner forverres i mange land, synes løsningen å være en reise nordover for å lete etter et bedre liv.

Mens denne følelsen er forståelig og eksisterer i mange geografiske områder (Over fem millioner, 1 av 10, voksne briter bor permanent utenfor Storbritannia), er virkeligheten at denne strømmen forårsaker en bekymringsfull hjerneflukt i mange afrikanske land, som ikke lenger er i stand til å gjenoppbygge seg selv etter krig eller økonomiske nedgangstider.

Det har blitt for vanlig å bestemme seg for at det ikke finnes noen muligheter i hjemlandet, der bare et opphold i Vesten kan gi en anstendig fremtid.

For mange, om ikke de fleste, innebærer dette alternativet å risikere livet i ustabile båter, for deretter å plasseres på ubestemt tid i interneringssentre hvis de skulle nå Europas kyster.

De beryktede Calais-leirene i Nord-Frankrike var hjem for tusenvis av unge menn som tilbrakte sine beste leveår, noen opp til fem år, i gjørmete teltleirer, der de led av underernæring og dårlige levekår.

Er denne framtiden bedre enn livet i hjemlandet, hvor en bedre styring av økonomien kunne skape et langt bedre og mer velstående alternativ?

Mens vestlig-skapte kriger samt utnyttelse av afrikanske ressurser har skapt kaos på kontinentet, må både svaret og forsøket på finne løsninger være lokalt.

I dag mislykkes Den afrikanske union kontinuerlig når den ikke løser dette problemet, i stedet for å se den andre veien, eller enda verre, å appellere om hjelp fra de landene som i utgangspunktet er ansvarlige for problemene.

I 2011 da de franske og britiske lederne Sarkozy og Cameron var spydspissen i angrepet på Libya, klarte de ikke å forutsi (eller kanskje de gjorde det, men brydde seg ikke) konsekvensene av sin kriminelle handling mot et land som var både stabilt og velstående. Oberst Gaddafi var ikke bare et bolverk mot masseinnvandring til Europa, men investerte kolossale pengesummer over hele kontinentet for å hjelpe dets misfornøyde ungdom.

I dag er Libya en mislykket stat, der menneskesmuglere, slavehandlere, så vel som terrorleirer florerer, med knapt noen statlig autoritet som kan hindre dem.

Men direkte etter det NATO-ledede angrepet på Libya fortsatte de vestlige landene å gi syriske opprørere hjelp til å utvide konflikten. Dermed øker antallet mennesker som ønsker å flykte fra det krigsherjede landet dag for dag.

Det må gjentas om og om igjen at vestlige kriger og korrupte statsstøttede selskaper er ansvarlige for skapelsen av immigrasjon, enten det er snakk om krigsflyktninger eller økonomiske innvandrere.

Men det er også på tide at Afrika skal jobbe for en løsning. Denne tankegangen, der «gresset er grønnere andre steder», har dominert to generasjoner afrikanere nå. Mentaliteten har forårsaker en stagnasjon i utviklingen. Ungdommer fra hele regionen ser ikke lenger en fremtid lokalt, og investerer i stedet store summer på å forlate hjemstedet, i motsetning til å gjøre hjemmet til en suksess.

Menneskehandlere forlanger opp til 20 000 dollar for å frakte kandidater over Middelhavet til Europa, en sum som kan brukes til å etablere vellykkede bedrifter lokalt.

Nordafrikanske stater som Algerie og Marokko har iverksatt en politikk som straffer innvandrere fanget av kystpolitiet med lange fengselsstraffer.

I det vestlige Algerie venter potensielle innvandrere på sommermånedene, for å prøve reisen over Middelhavet, der de håper å nå det nærliggende Spania.

Mange kommer imidlertid ikke fra fattige husstander, men velstående familier, som velger forsøket på å komme seg over som en spennende sommeropplevelse.

En slik kandidat er Walid, som drev en vellykket dekorasjons-butikk sammen med sin bror i Algerie. Mens foreldrene var borte på ferie, solgte han sin Renault Megane, så vel som sin andel av virksomheten, til broren, og startet reisen til Spania. Han ble tatt av kystvakten og tilbrakte en stund bak lås og slå, først i Spania og deretter i Algerie, før han kom tilbake til sin butikk og det han beskrev som sitt kjedelige hverdagsliv.

Han var ikke skuffet over sitt mislykkede forsøk på innvandring, bare de enorme pengesummene han tapte. Han insisterte på at han forsøkte den europeiske reisen som en opplevelse. «Hva ville jeg tape?» spurte han. I beste fall ville jeg greie å komme over, se om jeg likte det, skape et liv for meg selv og slå meg ned. I verste fall vil jeg bli tatt og vende tilbake.» Gamblingen ga ikke gevinst i min tilfelle, men det var en risiko verdt å ta, la han til.

Walid var heldig. Havet var stille på overfarten og «vi hadde det gøy, der alle gutta lo og sang på den første delen av turen. Så måtte du være veldig stille mens du nærmer deg Spania. Til slutt var det en slags sommerleir.»

En av hans naboer nådde helt til Frankrike, bare for å vende hjem fem år senere. «Det fantes ingen jobber, ingen muligheter, bare en stadig trussel om å bli fanget og sendt hjem. Til slutt var hjemme ikke så ille, og jeg savnet familien min. Hvorfor alt stresset, all rasismen, når livet her – i Algerie – ikke er verre.»

Algerie er selvfølgelig et land med mye olje og gass, som fortsatt kan ta vare på befolkningen. Men hva med mindre heldige nasjoner i Afrika sør for Sahara?

N’dabe fra Guinea vandret gjennom ørkenen i over tre måneder før han nådde fram til Algerie. Målet, sa han, var Frankrike eller Belgia.

Da han ble spurt om livet i Guinea var så vanskelig det berettiget slike drastiske skritt som å risikere livet på reisen gjennom den forræderske Sahara-ørkenen, forklarte han at mens han driftet et lønnsomt bakeri i Conakry, følte alle at «Europa» er stedet man bør være: Den europeiske drømmen, som gir boliger, jobber og bedre levekår.

Selv om en av vennene hans hadde blitt funnet stukket ihjel i et hospits for hjemløse i Frankrike, trodde han fortsatt at å slå seg ned i Europa var verdt det. «Det er som en utfordring blant oss ungdommer nå for tiden», hevdet N’dabe. Det er hva man gjør nå for tiden. Forsøket på å overvinne hindringene og nå den andre siden, det føles som en idrettskonkurranse mer enn noe annet.

Er det verdt risikoen? «Jeg er ikke sikker, men jeg må prøve.»

For Walid eller N’dabe sin del, ser det ut til at reisen aldri var motivert av forhold som var livstruende. Begge disse mennene mistet verdifulle ressurser som kunne ha forbedret forholdene lokalt, i stedet for å fylle lommene til samvittighetsløse menneskesmuglere.

Det er selvfølgelig mange som flykter fra krig, bomber og brutale terrororganisasjoner, og disse fortjener støtten til det internasjonale samfunnet og velstående regjeringer.

Vestlige land har en spesiell plikt mot krigsflyktninger, gitt at de skaffer til veie midlene som finansierer krigene som forårsaket deres ulykke i utgangspunktet.

Hvis du har råd til en krig, bør du være forberedt på å betale for konsekvensene, bør være regelen for alle kommentatorer som nå må forsvare de aller mest grunnleggende rettighetene til ofrene for unødvendige kriger.

Men store deler av krigsflyktningene er problematiske av følgende grunner: Syria blir sakte, men sikkert tømt for sin intellektuelle elite. Ingeniører og leger kryper under piggtråd og ydmykes på det verste. Men hvem skal gjenoppbygge Syria når krigen uunngåelig slutter? Den syriske nasjonen investerte mange års utdanning i nettopp de folkene som kan tegne landets bygninger, bestyre sykehus, bygge demninger og annen viktig infrastruktur.

Men alle disse verdiene kastes bort i gatene i Paris eller Berlin. De som ble utdannet i de beste universitetene i landet, er nå taxisjåfører som jobber de tunge nattskiftene. De som jobbet i sensitive statlige sektorer, vil bli tvunget til å oppgi viktig informasjon i bytte for forlenget visum. Hvorvidt Frankrike eller Tysklands ytre høyre liker det eller ikke, er irrelevant. Dette er ikke bra for Syrias fremtid, og bør derfor ikke oppfordres.

Uansett hvordan Vesten ser denne innvandrings-krisen, er realiteten at den først og fremst er en krise for afrikanere og arabere. Vestlige observatører må slutte å infantilisere innbyggerne i disse regionene. Det er på tide at Afrika og lederne av den arabiske verden tar opp spørsmålet om innvandring. De må ikke lenger tillate Vesten og vestlige medier å ta på seg rollen som talsmenn for sine desillusjonerte barn.

Disse landene har en stemme, og stemmen burde rope høyt og forlange en slutt på denne innvandringen, for landenes egen skyld.


Oversatt som Creative Commons fra American Herald Tribune. Hafsa Kara-Mustapha er journalist, politisk analytiker og kommentator med spesielt fokus på Midtøsten og Afrika. Hun har jobbet for Financial Times-gruppen og Reuters. Hennes arbeid har blitt publisert i Middle East Magazine, Jane’s Foreign Report, El-Watan og en rekke andre internasjonale publikasjoner. Hun er ofte på TV og radio, og kan sees regelmessig på RT og Press TV.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s