Hvorfor flykter de?

Av William Blum (USA)

Den nåværende masseutvandringen av folk fra Mellom-Amerika til USA, med de daglige overskriftene om mange barn som ufrivillig skilles fra foreldrene sine, betyr at det atter en gang er på tide å minne leserne mine på om en av de viktigste årsakene til disse periodiske masse-migrasjonene.

De i USA som generelt er motstandere av innvandring hevder eller antyder at USA ikke har noen juridisk eller moralsk forpliktelse til å ta imot disse latinamerikanerne. Det er ikke sant. USA har faktisk en forpliktelse, fordi mange av immigrantene, i tillegg til å flykte fra narkotikavold, rømmer fra en økonomisk situasjon i hjemlandet som har blitt gjort håpløs av USAs intervensjoner.

Disse menneskene foretrekker ikke å bo i USA. De vil helst forbli hjemme, sammen med sin familie og sine venner, der de kan snakke sitt morsmål til enhver tid og unngå vanskelighetene som amerikanske politimenn og andre på høyresida pålegger dem.

Men når en progressiv regjering kommer til makten i Latin-Amerika, eller står i fare for å gjøre det, en regjering som mener alvor med å bekjempe fattigdom, bidrar USA til å undertrykke bevegelsen og/eller støtte landets høyrefløy og militære til å sette i gang et kupp. Dette har vært tilfelle i Guatemala, El Salvador, Mexico, Nicaragua og Honduras.

Det siste eksempelet er kuppet i juni 2009 (forsvart iherdig av USAs utenriksminister Hillary Clinton), som styrtet den moderat progressive presidenten Manuel Zelaya i Honduras. Den særlig store økningen i migrasjon fra Honduras de siste årene til USA er et direkte resultat av Zelayas fall. Hans forbrytelse var ting som å øke minstelønna, gi subsidier til småbønder og prøve å gi gratis utdanning.

Dette er et fortelling som er gjentatt mange ganger i Latin-Amerika: De undertrykte massene får endelig valgt inn en leder som har til hensikt å forandre situasjonen, fast bestemt på å forsøke å få slutt på to århundrer med undertrykkelse … da tar det ikke lang tid før militæret styrter den demokratisk valgte regjeringen, mens USA (om ikke selve hjernen bak kuppet) ikke gjør noe for å hindre det eller for å straffe kuppregimet, på måten som bare USA vet å straffe.

I mellomtiden later tjenestemenn i Washington som om de er veldig opprørt over dette «bruddet på demokratiet», samtidig som de gir kuppregimet omfattende støtte. Fattigdommen, som nå vender tilbake, ledsages av vold fra statsapparatet eller høyresida mot de som stiller spørsmål ved situasjonen, noe som skaper ytterligere grunner til å flykte fra landet.

Tale holdt av William Blum på Left Forum i New York, 2. juni 2018

Vi kan alle være enige, tror jeg, om at USAs utenrikspolitikk må endres, og at for å oppnå dette må måten å tenke på – for ikke å nevne hjertet og sjelen – til den amerikanske opinionen endres. Men hva tror dere er det viktigste hinderet for å oppnå en slik endring i det amerikanske sinnet?

Jeg er sikker på at dere alle har møtt mange som støtter amerikansk utenrikspolitikk, og som du har argumentert i en evighet med. Du påpeker den ene skrekkhistorien etter den andre, fra Vietnam til Irak til Libya; fra bombinger og invasjoner til tortur. Og ingenting hjelper. Ingenting beveger disse menneskene.

Hvorfor er det slik? Har disse menneskene ingen samvittighet? Er de bare dumme? Jeg tror et bedre svar er at de har visse forutinntatte oppfatninger. Bevisst eller ubevisst har de visse grunnleggende overbevisninger om USA og amerikansk utenrikspolitikk, og hvis du ikke tar fatt i disse grunnleggende overbevisningene, kan du like gjerne snakke til en murvegg.

Den mest grunnleggende av disse overbevisningene, tror jeg, er en dypt rotfestet overbevisning om at uansett hva USA gjør i utlandet, uansett hvor ille det kan se ut, uansett hvilke forferdelige ting som skjer, mener USAs regjering det godt. Amerikanske ledere kan gjøre feil, de kan gjøre tabber, de kan lyve, de kan til og med ved flere anledninger utrette mer skade enn godt, men de mente det godt. Deres hensikter er alltid ærverdige, til og med edle. På dette punkt er det store flertallet av amerikanere sikre.

Frances Fitzgerald, i hennes berømte studie av amerikanske lærebøker i skolen, oppsummerte budskapet i disse bøkene: «USA har vært en slags Frelsesarme for resten av verden: Gjennom historien har de knapt gjort noe annet enn å gi goder til fattige, uvitende og syke land. USA handlet alltid på en uegennyttig måte, alltid basert på de edleste motiver; og de ga, men tok aldri.»

Og amerikanerne undrer seg virkelig over hvorfor resten av verden ikke kan se hvor god og selvoppofrende Amerika har vært. Selv mange mennesker som deltar i antikrigsbevegelsen har vanskeligheter med å bli kvitt et snev av denne tankegangen. De marsjerer for å anspore Amerika – landet de elsker og tilber og stoler på – de marsjerer for å anspore dette edle Amerika tilbake til sin vei av godhet.

Mange av innbyggerne faller for USAs statlige propaganda, som rettferdiggjør landets militære handlinger, like ofte og like naivt som Charlie Brown lures av Lucys fotball.

Det amerikanske folk minner veldig på om barna til en mafiaboss som ikke vet hva deres far driver med, og ikke ønsker å vite det, men som deretter lurer på hvorfor i all verden noen skulle kaste en brannbombe gjennom deres stuevindu.

Denne grunnleggende troen på Amerikas gode hensikter er ofte knyttet til «amerikansk eneståendehet». La oss se på hvor enestående Amerika har vært. Siden slutten av andre verdenskrig har USA:

  • Forsøkt å styrte over 50 utenlandske regjeringer, hvorav de fleste var demokratisk valgt.
  • Sluppet bomber på folk i mer enn 30 land.
  • Forsøkt å drepe mer enn 50 utenlandske ledere.
  • Forsøkt å undertrykke en populistisk eller nasjonalistisk bevegelse i 20 land.
  • Omfattende innblanding i demokratiske valg i minst 30 land.
  • Ledet verden i tortur; Ikke bare tortur av utlendinger utført direkte av amerikanere, men skaffet til veie torturutstyr, torturmanualer, lister over mennesker som skal tortureres og personlig veiledning av amerikanske instruktører, spesielt i Latin-Amerika.

Dette er virkelig enestående. Intet annet land i hele historien har noe som kommer i nærheten av et slikt rulleblad. Men det gjør det definitivt svært vanskelig å tro at Amerika mener det godt.

Så neste gang du møter en slik murvegg … spør personen hva USA måtte gjøre i sin utenrikspolitikk for å miste hans eller hennes støtte. Hva, for denne personen, ville endelig være å gå for langt. Sannsynligheten er at USA allerede har gjort det.

Husk at vårt kjære hjemland, fremfor alt, ønsker å dominere verden. Av økonomiske årsaker, nasjonalistiske, ideologiske, kristne og andre årsaker har verdenshegemoni lenge vært Amerikas mål. Og la oss ikke glemme de mektige lederne i statsapparatet, hvis lønn, forfremmelser, budsjett og fremtidige godt betalte jobber i privat sektor avhenger av evig krig. Disse lederne er ikke spesielt opptatt av konsekvensene av disse krigene for verden. De er ikke nødvendigvis slemme mennesker; men de er amoralske, som en sosiopat er det.

Se bare på Midtøsten og Sør-Asia. Folk i disse områdene har lidd grusomt på grunn av islamsk fundamentalisme. Det de desperat trenger er verdslige regjeringer, som har respekt for ulike religioner. Og slike regjeringer ble faktisk innført i nyere tid. Men hva skjedde med disse regjeringene?

Vel, på slutten av 1970-tallet og gjennom mye av 1980-tallet hadde Afghanistan en sekulær regjering som var relativt progressiv, med fulle rettigheter for kvinner – som er vanskelig å tro, er det ikke? Men til og med en Pentagon-rapport fra den gang fortalte om virkeligheten av kvinners rettigheter i Afghanistan. Og hva skjedde med regjeringen? USA styrtet den, slik at Taliban kunne komme til makten. Så ha det i bakhodet neste gang du hører en amerikansk offiser si at vi må forbli i Afghanistan for kvinners skyld.

Etter Afghanistan kom Irak, et annet verdslig samfunn, under Saddam Hussein. Og USA styrtet den regjeringen også, og nå har landet sin andel av gale og blodstenkte jihadister og fundamentalister; og kvinner som ikke er tilslørt riktig er noen ganger i alvorlig fare.

Neste var Libya. Igjen, et sekulært land under Muammar Gaddafi. Som Saddam Hussein, hadde han en tyrannisk side, men kunne på viktige måter være velgjørende og utrette enkelte fantastiske ting. Gaddafi, for eksempel, grunnla Den afrikanske union og ga det libyske folket den høyeste levestandarden i Afrika. Så, selvfølgelig, styrtet USA også denne regjeringen. I 2011 bombet vi, med hjelp av NATO, det libyske folk nesten hver eneste dag i mer enn seks måneder.

Kan noen si at i alle disse intervensjonene, eller i noen av dem, at USA mente det godt?

Når vi angriper Iran, vil vi mene det godt? Vil vi ha det iranske folks velferd i tankene? Jeg foreslår at du tenker på dette neste gang du diskuterer slikt med en super-patriotisk amerikaner.


Med velvillig tillatelse fra William Blum. Utdrag fra The Anti-Empire Report #158. Blum er forfatter av flere bøker om USAs utenrikspolitikk, bl.a. Killing Hope, Rogue State og America’s Deadliest Export: Democracy

 

Reklamer