Norge bør melde seg ut av NATO!

Richard Mortel | Public Domain

av Gary Leupp (USA)

Norge har invitert USA til å øke kontingenten av marinesoldater som ble sendt til landet i fjor til 700. Samtidig skal tropper stasjoneres nærmere den russiske grensen. Russland protesterer, og sier dette undergraver tilliten mellom Oslo og Moskva. Hvorfor er dette viktig?

I 1949 ble Norge med i NATO. Samtidig lovte nordmennene Sovjetunionen at man ikke ville akseptere stasjonering av utenlandske tropper i landet, bortsett fra hvis landet var truet med angrep. Men i fjor ble 330 amerikanske tropper stasjonert der, og det er nå planer om å fordoble antallet. Moskva lurer på hvorfor. Hvorfor den ubøyelige utvidelsen av NATO, til å inkludere selv lille Montenegro i fjor? Hvorfor de provoserende øvelsene i Polen? Hvorfor de vedvarende, gjensidig skadelige sanksjonene mot Russland?

Norge tapte milliarder i sjømateksport til Russland, og olje- og gassforhandlingene i Arktis forsinkes av sanksjonene. Nordmenn er faktisk ikke nødvendigvis enige i at hendelsene i Ukraina i 2014 berettiget de pågående sanksjonene.

Så hvorfor bryter Norge – en progressiv, fredelig, velstående nasjon med velutdannede rasjonelle mennesker – nå den lange forståelsen med Moskva, og sender et så uvennlig signal til sin mektige nabo, som det deler en 120 kilometer lang grense med?

Jeg burde ikke ta dette personlig. Men likevel. Jeg føler meg flau.

Min mor var halvt norsk og halvt svensk. Min farmor var halvt norsk. (Det gjør meg til 3/8 norsk.) Jeg vet hvordan man lager lefse. Jeg er stolt av min vikingarv og de hovedsakelig norsk-ledede kampanjene som førte til bosetningen av Island og Grønland, og «oppdagelsen av Amerika» før år 1000; skapte den vikingstyrte provinsen Normandie i Frankrike på 910-tallet; som igjen førte til den normanniske invasjonen av England i 1066 som etablerte normanner-dynastiet; og den normanniske erobringen av Sicilia fra 1060-årene. (Grunnen var de fantastiske drageskipene som ikke bare seilte i Nordsjøen, Atlanterhavet og Middelhavet, men langs elvene i Sentral-Asia, der de handlet fredelig med mange folkeslag.)

Jeg er stolt av mine forfedres globale rekkevidde, selv om jeg antar de var brutale (hvis jeg nå faktisk stammer fra vikingene, i motsetning til bare treller eller heltidsbønder). Jeg er stolt av den svært progressive dramatikeren Henrik Ibsen, den psykologisk følsomme maleren Edvard Munch (Skrik, Det syke barn, Madonna) og den romantiske og nasjonalistiske komponisten Edvard Grieg (Peer Gynt, basert på Ibsens skuespill).

Min kone og jeg ga vår sønn navnet Erik, bevisst med en K, siden Eric med C ville være angelsaksisk og pysete.

Jeg er stolt over det faktum at mens ingen kaffe dyrkes i Norge, og drikken først ble introdusert i slutten av det syttende århundre og intensivt bekjempet av de lutherske prestene, ble forbruket utbredt på 1800-tallet. Nå drikker nordmenn mer kaffe hver dag enn noe annet folk i verden. Jeg husker den sterke lukten fra kaffetrakteren hver morgen i bestemor Nelson sin leilighet i Minnesota i min barndom. En del av en etnisk identitet, som lutefisk. Alt dette er bra og positivt.

I min ungdomstid betydde Skandinavia en slags «sosialisme» eller i det minste en velferdsstat; avstand fra USAs utenrikspolitikk, særlig Vietnamkrigen; rasjonell sekularisme i møte med en stadig svakere luthersk elite; og idealer om seksuell frigjøring. Den samiske frigjøringsbevegelsen gjorde fremskritt, ledet av folk som den fantastiske joik-sanger Mari Boine. De nordiske landene hadde et rykte på seg for veldedighet og uforholdsmessig store donasjoner til hjelpeorganisasjoner. De hadde en selvstendig, ofte felles utenrikspolitikk. For eksempel, anerkjente alle nordiske land, inkludert Norge, Nord-Korea i 1974 og etablerte ambassader i Pyongyang. Norge har spilt en rolle i forhandlinger mellom Nord-Korea og Washington. Og mellom Israel og dets støttespillere og palestinerne. Husker du Oslo-avtalene fra 1993 og 1995?

Ifølge tradisjonen er NATOs generalsekretær (i motsetning til dens militære leder) ikke en amerikansk offiser. Siden etableringen av stillingen i 1952 har fire italienere, tre nederlendere, tre briter, to belgiere, en tysker og en spanjol innehatt den frem til august 2009. Da ble den tidligere danske statsministeren Anders Fogh Rasmussen den første skandinav der. Han ble etterfulgt i oktober 2014 av Norges tidligere statsminister Jens Stoltenberg. I mellomtiden har den norsk/finske luftfarts- og forsvars-gruppen Nordic Ammunition Company (Nammo) blitt en av verdens 10 største våpeneksportører, som for det meste leverer til NATO.

Plutselig omfavner de nordiske folkene krigsdyret med ny intensitet. De nordiske landene har vokst nærmere USA på områder som f.eks. en felles respons på russisk oppførsel (det vil si Russlands svar på NATO-utvidelsen). Snarere enn å legge merke til at amerikansk politikk på Balkan og Midtøsten de siste tre tiårene har produsert fryktelig lidelse for verden, som er lett å se i ansiktene til de mange flyktningene som for tiden er i Norge, posisjonerer de seg i stedet enda nærmere problemets kilde. Oslo sier; Send oss flere tropper for å forsvare oss mot Russland!

Uff da! som min mor og hennes mor ville ha sagt.

Sverige og Finland er selvsagt ikke medlemmer av NATO. Men som et NATO-nettsted skriver: «Sverige er en av NATOs mest aktive partnere og en verdifull bidragsyter til det NATO-ledede støtteoppdraget i Afghanistan og den globale koalisjonen for å beseire ISIS/Daesh – det er ett av fem land som har utvidete muligheter for dialog og samarbeid med NATO.» Og: «Finland er en av NATOs mest aktive partnere og en verdifull bidragsyter til NATO-ledede operasjoner og oppdrag på Balkan og i Afghanistan – det er ett av fem land som har økt muligheter for dialog og samarbeid med NATO.”

Dette er ikke bra. Hva har NATO gjort for Norge? Eller kanskje man bør spørre, hva har Norge gjort for NATO?

I 1999, i den første bruken av NATO-styrker i krig noensinne (noe som aldri skjedde under den kalde krigen) bombet det norske flyvåpenet Beograd med F-16-fly. Norske tropper var de første NATO-styrkene som ankom Pristina (etter russerne). Norge hadde om lag 500 soldater i Afghanistan. Norge bidro med 150 soldater til det kriminelle angrepet på Irak i 2003, som ble trukket tilbake tre år senere. Men 50 norske militære, denne gangen offiserer, er atter en gang i Irak, der de jobber som instruktører. I mars 2014, etter at NATO hadde bestemt seg for å ødelegge Libya, sendte det norske luftforsvaret seks F-16AM-fly i samarbeid med danske jagerfly, og utførte ca 10% av oppdragene i bombekampanjen, der de slapp rundt 600 bomber og angrep Gaddafis bolig i Tripoli.

Det vil si at Norge har begått krigsforbrytelser for NATO. Norge har bøyd seg for Washington, til tross for at størstedelen av handelen er med EU. Landet har en sterk økonomi og grunner til å styrke forbindelsene med nabolandet Russland, i stedet for å provosere Moskva med en dum symbolsk handling.

På et visst tidspunkt brøt viking-lederen Gange-Rolv med sin bror Ragnar Lodbrok, for å frigjøre seg og hevde sin egen identitet. Jeg foreslår ikke at Norge skal invadere Frankrike, som Gange-Rolv, eller noen andre steder for den del, men gjøre det motsatte, og fortelle De forente stater at Oslo ikke vil bombe for dem lenger. Og hvorfor være vert for amerikanske tropper?


Med velvillig tillatelse fra Gary Leupp, som er professor i historie ved Tufts University i Massachusetts. Første gang publisert i Counterpunch.

Reklamer

2 kommentarer

    • Jeg lurte faktisk på det selv i går, siden jeg ikke kunne huske dette fra sagaene! Jeg måtte bruke 10 minutter på internett for å finne ut hva Leupp mente her.
      Han henviser antageligvis til en TV-serie – Vikinger. (Jeg la inn en link til den på slutten av artikkelen)
      Det er jo morsomt, og samtidig litt trist, at en professor i historie henter sin historiekunnskap fra TV-serier.

      Liker

Kommentarer er stengt.