Hvor mange ble egentlig drept i Libya?

Dette er del 3 av en lengre drøfting av hvor mange som ble drept i disse krigene. Artikkelen omhandler ikke f.eks. dødsfall fra spredning av forebyggbare sykdommer eller virkningen av underernæring og miljøforurensning, som kommer i tillegg.

av Nicholas JS Davies

I de to første delene av denne artikkelserien har jeg anslått at rundt 2,4 millioner mennesker har blitt drept som følge av den amerikanske invasjonen av Irak, mens cirka 1,2 millioner har blitt drept i Afghanistan og Pakistan som følge av den amerikansk-ledede krigen i Afghanistan. I den tredje og siste delen av denne artikkelserien skal jeg lage et anslag over hvor mange mennesker som har blitt drept som følge av amerikanske militære- og CIA-intervensjoner i Libya.

Av de landene som USA har angrepet og destabilisert siden 2001, har bare Irak fått en omfattende «aktiv» studie av dødelighet som kan avsløre ellers urapporterte dødsfall. En «aktiv» studie av dødelighet er en studie som «aktivt» undersøker husholdninger for å finne dødsfall som tidligere ikke er rapportert i nyhetene eller andre publiserte kilder.

Disse studiene lages ofte av folk som arbeider innen folkehelse, som Les Roberts ved Columbia University, Gilbert Burnham ved Johns Hopkins-universitetet og Riyadh Lafta ved Mustansiriya-universitetet i Bagdad, som var medforfattere av Lancet-studien i 2006. For å forsvare sine studier av Irak og resultatene de kom fram til, understreket de at deres irakiske granskningsteam var uavhengig av okkupasjons-regjeringen. Forskerne sa at dette var en viktig faktor i studiens objektivitet, og noe som gjorde at folk i Irak var villige til å snakke ærlig med dem.

Omfattende studier av dødelighet i andre krigsherjede land (som Angola, Bosnia, Den demokratiske republikken Kongo, Guatemala, Irak, Kosovo, Rwanda, Sudan og Uganda) har avslørt at det totale antall dødsfall er 5 til 20 ganger hva som tidligere ble avslørt av «passiv» rapportering basert på nyheter, tall fra sykehus og/eller menneskerettighetsgrupper.

I mangel av slike omfattende studier i Libya, har jeg sett på passive rapporter av dødsfall i krigen og deretter prøvd å vurdere hvor stor andel av faktiske dødsfall disse passive rapportene sannsynligvis har fått med seg. Jeg har basert dette på forholdet mellom faktiske dødsfall og passivt rapporterte dødsfall funnet i andre krigssoner.

Jeg har bare anslått dødsfall fra voldsbruk. Ingen av mine anslag inkluderer dødsfall fra de indirekte effektene av disse krigene, som ødeleggelse av sykehus og helsevesenet, spredning av ellers forebyggbare sykdommer og virkningen av underernæring og miljøforurensning, som også har vært betydelig.

For Irak, var mitt endelige anslag cirka 2,4 millioner drepte. Jeg baserte dette på å godta anslagene i Lancet-studien fra 2006 og ORB-undersøkelsen fra 2007, som var konsistente med hverandre. Deretter brukte jeg samme det samme forholdet mellom faktiske dødsfall og passivt rapporterte dødsfall (11,5:1) mellom Lancet-studien og Iraq Body Count (IBC) i 2006, på IBCs telling for årene siden 2007.

I Afghanistan anslår jeg at rundt 875.000 afghanere har blitt drept. Jeg påviste at årsrapporter om sivile dødsfall fra FNs bistands-misjon til Afghanistan (UNAMA) kun er basert på undersøkelser gjennomført av Afghanistans uavhengige menneskerettighetsutvalg (AIHRC), og at de utvilsomt utelukker mange rapporter om sivile dødsfall som AIHRC ennå ikke har undersøkt eller der de ikke har fullført sin gransking. UNAMAs rapporter mangler også all rapportering fra mange områder av landet der Taliban og andre afghanske motstandsstyrker er aktive, og hvor de fleste amerikanske flyangrepene og nattraidene finner sted.

Jeg konkluderte med at UNAMAs rapportering av sivile dødsfall i Afghanistan ser ut til å være like utilstrekkelig som den ekstreme underrapporteringen som ble påvist ved slutten av den guatemalanske borgerkrigen, da den FN-støttede Sannhetskommisjonen avslørte 20 ganger flere dødsfall enn tidligere rapportert.

For Pakistan, anslo jeg at rundt 325.000 mennesker har blitt drept. Det var basert på publiserte anslag over døde kjempere og ved å bruke et gjennomsnitt av forholdstallet fra tidligere kriger (12,5:1) på antallet sivile dødsfall rapportert av South-Asia Terrorism Portal (SATP).

en «skjult, stille og mediefri» tilnærming til krig

Sentrale amerikanske militære offiserer har hyllet den amerikanske doktrinen om hemmelige kriger og kriger ved bruk av stedfortreder-styrker, som blomstret under Obama-administrasjonen, som en «skjult, stille og mediefri» tilnærming til krig.

Vi kan spore utviklingen av denne doktrinen tilbake til amerikanske kriger i Mellom-Amerika på 1980-tallet. Mens USAs rekruttering, opplæring, ledelse og kontroll av dødsskvadronene i Irak ble kalt «Salvador-alternativet», har USAs strategi i Libya, Syria, Somalia og Jemen faktisk fulgt denne modellen enda nærmere.

Disse krigene har vært katastrofale for folket i alle disse landene, men USAs «skjulte, stille og mediefrie» håndtering av dem har lyktes så godt på propagandafeltet at de fleste her hjemme vet svært lite om vår rolle i den uhåndterlige volden og kaoset som har oppslukt landene.

De ulovlige, men stort sett symbolske missilangrepene i Syria den 14. april 2018 står i skarp kontrast til den «skjulte, stille, mediefrie» amerikansk-ledede bombekampanjen som har ødelagt Raqqa, Mosul og flere andre syriske og Irakiske byer med mer enn 100 000 bomber og missiler siden 2014.

Folket i Mosul, Raqqa, Kobane, Sirte, Fallujah, Ramadi, Tawergha og Deir Ez-Zor har dødd stillhet, der det ikke var noen vestlige journalister eller TV-mannskaper som filmet massakrene. Som Harold Pinter spurte om tidligere amerikanske krigsforbrytelser i takketalen da han mottok Nobel-prisen i 2005:

Hundretusentalls människor miste livet i de här länderna. Gjorde de verkligen det? Och kan alla dödsfall skyllas på USA:s utrikespolitik? Svaret är ja, det gjorde de, och ja, de kan skyllas på amerikansk utrikespolitik. Men det är det inte många som känner till.
Det har aldrig hänt. Ingenting har hänt. Inte ens medan det hände hände det. Det saknade betydelse.

[..]

Libya

Med start i 2011, slapp NATO-landene og deres allierte i de arabiske monarkiene minst 7700 bomber og missiler på Libya og invaderte det med spesialstyrker. Det eneste fikenbladet de hadde var resolusjon 1973 i FNs Sikkerhetsråd, som godkjente «alle nødvendige tiltak» for det snevert definerte formålet å beskytte sivile i Libya.

Men krigen drepte i stedet langt flere sivile enn alle anslag over drepte i det opprinnelige opprøret i februar og mars 2011, som varierte fra 1000 (et FN-anslag) til 6000 (ifølge Den libyske menneskerettighets-ligaen). Så krigen mislyktes klart i sitt erklærte, autoriserte formål, nemlig å beskytte sivile, selv om den lyktes i et annet og uautorisert formål: den ulovlige styrtingen av den libyske regjeringen.

Sikkerhetsrådets resolusjon 1973 forbød uttrykkelig «en utenlandsk okkupasjonsstyrke av ethvert slag på enhver del av libysk territorium.» Men NATO og deres allierte begynte en skjult invasjon av Libya. Tusenvis av qatarske og vestlige spesialstyrker planla opprørernes fremrykking over hele landet, dirigerte luftangrep mot regjeringsstyrker og ledet det siste angrepet på Bab al-Aziziya, det militære hovedkvarteret i Tripoli.

Qatars stabssjef, generalmajor Hamad bin Ali Al-Atiya, fortalte stolt til nyhetsbyrået AFP:

«Vi var blant dem, og antallet qatarere på bakken var hundrevis i hver region. Opplæring og kommunikasjon var i qatarske hender. Qatar … overvåket opprørernes planer, fordi de var sivile og ikke hadde nok militær erfaring. Vi handlet som forbindelsesleddet mellom opprørerne og NATO-styrkene.»

Det eksisterer troverdige rapporter om at en fransk sikkerhetsoffiser kanskje ga nådestøtet som drepte den libyske lederen Muammar Gaddafi, etter at han ble fanget, torturert og sodomisert med en kniv av «NATO-opprørerne».

En utredning fra Storbritannias utenriksdepartement i 2016 konkluderte med at en «begrenset intervensjon for å beskytte sivile drev inn i en opportunistisk politikk for regimeskifte med militære midler,» som førte til «politisk og økonomisk sammenbrudd, krigføring mellom militser og stammer, humanitære og migrasjons-kriser, utbredte brudd på menneskerettighetene, spredningen av våpen fra Gaddafi-regimet over hele regionen og veksten av IS [Den islamske staten] i Nord-Afrika.»

Passive rapporter om sivile dødsfall i Libya

Da den libyske regjeringen ble styrtet, prøvde journalister å granske det følsomme temaet sivile dødsfall, som var så avgjørende for de juridiske og politiske begrunnelsene for krigen. Men det nasjonale overgangsrådet (NTC), den ustabile nye regjeringen dannet av vestlig-støttede eksil-libyere og opprørere, stanset offentliggjøringen av skader og beordret sykehuspersonale til å ikke gi informasjon til journalister.

Uansett, som i Irak og Afghanistan, var likhusene overfylte under krigen, og mange mennesker begravde sine kjære i bakgårder eller hvor ellers de kunne, uten å bringe dem til sykehus.

En opprørsleder anslo i august 2011 at 50.000 libyere hadde blitt drept. Deretter, den 8. september 2011, utstedte Naji Barakat, overgangrådets nye helseminister, en erklæring om at 30.000 mennesker hadde blitt drept og ytterligere 4000 var savnet, basert på en undersøkelse av sykehus, lokale tjenestemenn og opprørkommandører i størstedelen av landet, som rådet da kontrollerte. Han sa at det ville ta flere uker å fullføre undersøkelsen, så han forventet at den endelige tallet ville være høyere.

Barakats erklæring inneholdt ikke separate tall for stridende og sivile dødsfall. Men han sa at omtrent halvparten av de 30 000 rapporterte døde var soldater som var lojale mot regjeringen, inkludert 9000 medlemmer av Khamis-brigaden, ledet av Gaddafis sønn Khamis. Barakat ba befolkningen om å rapportere dødsfall i deres familier og opplysninger om savnede personer når de var i moskeer for neste fredagsbønn. NTCs anslag, 30 0000 mennesker drept, syntes å bestå hovedsakelig av stridende på begge sider.

Den mest omfattende undersøkelsen av dødsfall i krigen siden da, var en «epidemiologisk samfunns-basert studie» med tittelen «Libyan Armed Conflict 2011: Mortality, Injury and Population Displacement.» Det ble skrevet av tre professorer i medisin fra Tripoli, og publisert i African Journal of Emergency Medicine i 2015.

Forfatterne fikk fatt i en oversikt over dødsfall, skader og flyktninger samlet inn av departementet for boliger og planlegging. De sendte også ut team for å gjennomføre direkte intervjuer med ett medlem av hver familie, for å verifisere hvor mange medlemmer av husstanden som hadde blitt drept, såret eller tvunget på flukt. De forsøkte ikke å skille sivile og militære dødsfall.

De forsøkte heller ikke å statistisk anslå tidligere urapporterte dødsfall ved bruk av den samme metoden brukt i Lancet-studien i Irak. Men denne studien er den mest komplette oversikten over bekreftede dødsfall i krigen i Libya frem til februar 2012, og det bekreftet minst 21.490 omkomne.

I 2014 ble det pågående kaoset og fraksjonskampene i Libya til det som Wikipedia nå kaller en andre libysk borgerkrig. En gruppe som heter Libya Body Count (LBC) begynte å telle dødsfall i Libya, basert på rapporter i media, etter modellen fra Irak Body Count (IBC). Men LBC gjorde det bare i tre år, fra januar 2014 til desember 2016. De telte 2825 dødsfall i 2014, 1523 i 2015 og 1523 i 2016. (LBC-nettsiden sier at det var bare en tilfeldighet at tallet var identisk i 2015 og 2016.)

Den britiskbaserte ACLED-prosjeket har også holdt rede på dødsfall på grunn av vold i Libya. ACLED telte 4062 dødsfall i 2014-6, sammenlignet med 5871 telt av Libya Body Count. For de resterende periodene mellom mars 2012 og mars 2018 som LBC ikke dekket, har ACLED beregnet 1874 dødsfall.

Hvis LBC hadde dekket hele perioden siden mars 2012, og funnet det samme proporsjonalt høyere antallet enn ACLED som det gjorde for årene 2014-6, ville de ha fått 8580 drepte.

Anslag over hvor mange mennesker som egentlig har blitt drept i Libya

Hvis vi kombinerer tallene fra Libyan Armed Conflict-studien og vår kombinerte prognose fra Libya Body Count og ACLED, gir det oss totalt 30.070 passivt rapporterte dødsfall siden februar 2011. [..]

I Irak var forholdet mellom Lancet-studien i 2006 og Irak Body Count høyere fordi IBC bare telte sivile, mens Lancet-studien tok med både irakiske soldater og sivile. I motsetning til Irak Body Count, telte begge våre viktigste passive kilder i Libya både sivile og stridende. Basert på de korte beskrivelsene av hver hendelse i Libya Body Count-databasen, synes LBCs totalt å inkludere omtrent halvparten stridende og halvparten sivile.

Militære dødsfall regnes generelt mer nøyaktig enn sivile. Militære styrker har en interesse i nøyaktig vurdering av fiendens tap, samt å identifisere sine egne. Det motsatte gjelder for sivile tap, som nesten alltid er bevis på krigsforbrytelser, der styrkene som drepte dem har en sterk interesse i å undertrykke saken.

Så i Afghanistan og Pakistan behandlet jeg stridende og sivile hver for seg. Jeg brukte typiske forhold mellom passiv rapportering og dødelighetstudier bare for sivile tap. For stridende, aksepterte jeg passivt rapporterte dødsfall.

Men styrkene som kjemper i Libya er ikke en nasjonal hær med den stramme kommando- og organisasjonsstrukturen som fører til nøyaktig rapportering av militære dødsfall i andre land og konflikter. Både sivile og stridende dødsfall ser ut til å være betydelig underrapportert av mine to hovedkilder, Libyan Armed Conflict-studien og Libya Body Count. Faktisk var de nasjonale overgangrådets (NTC) anslag fra august og september 2011 på 30 000 dødsfall allerede mye høyere enn antall dødsfall i LAC-studien.

Da Lancet-studien av dødelighet i Irak ble publisert i 2006, avslørte den 14 ganger flere sivile dødsfall enn det som stod på Iraq Body Count sin liste. Men IBC oppdaget senere flere dødsfall fra denne perioden, noe som reduserte forholdet mellom Lancet-studiens anslag og den reviderte tellingen til 11,5:1.

De kombinerte tallene fra Libya Armed Conflict 2011-studien og Libya Body Count ser ut til å ha fått med en større andel av samtlige drepte enn Irak Body Count greide i Irak, hovedsakelig fordi LAC og LBC både regnet med både stridende og sivile, og fordi Libya Body Count inkluderte dødsfall rapportert i arabiske nyhetskilder, mens Irak-studien stolte brukte nesten utelukkende engelskspråklige nyhetskilder og generelt krevde «minst to uavhengige kilder» før de registrerte hvert dødsfall.

I andre konflikter har passiv rapportering aldri greid å få med seg mer enn en femtedel av dødsfallene funnet av omfattende «aktive» epidemiologiske studier. Hvis vi tar med alle disse faktorene, virker det som om antallet drept i Libya er et sted mellom fem og tolv ganger tallene fra de andre studiene.

Så jeg anslår at omtrent 250 000 libyere har blit drept i krigen, volden og kaoset som USA og deres allierte utløste i Libya i februar 2011 og som fortsetter til den dag i dag. Hvis vi bruker 5:1 og 12:1 som yttergrensene, ligger tallet omtrent mellom minimum 150 000 og maksimum 360 000.

[…]

Det virkelige antallet drepte mennesker er absolutt ikke titusener, som de fleste i opinionen har blitt ledet til å tro ifølge meningsmålinger.

Vi har et akutt behov for helsepersonell som kan gjennomføre omfattende dødelighetstudier i alle landene som vi har ført ut i krig siden 2001, slik at verden kan reagere på riktig måte på det virkelige omfanget av død og ødeleggelse disse krigene har forårsaket.

Da representant Barbara Lee forutseende advarte sine kolleger før hun avga sin enslige avvikende stemme i 2001 mot krigen i Afghanistan, har vi blitt «det onde vi fordømmer.» Men disse krigene har ikke blitt ledsaget av skremmende militærparader (ikke ennå) eller taler om å erobre verden. I stedet har de blitt politisk rettferdiggjort av «informasjonskrig» for å demonisere fiender og kunstig skape kriser, for deretter å utføres på en «skjult, stille og mediafri måte» for å skjule de blodige kostnadene fra opinionen og verdenssamfunnet.

[…]


Med velvillig tillatelse fra Nicholas JS Davies, som er en amerikansk forfatter og journalist. Del 3 av artikkelen er forkortet.

Reklamer