Bak myten Colin Powell – My Lai

Den skal tidlig krøkkes som god krok skal bli. (Bilde: Flickr)

Av Robert Parry og Norman Solomon

Den 16. mars 1968 stormet en enhet fra Americal-divisjonen inn i en landsby som senere ble kjent som My Lai 4. Enheten hadde tidligere lidd tap, og mens militære helikoptre svevde over dem, samlet amerikanske soldater sammen vietnamesiske sivile – for det meste gamle menn, kvinner og barn – fra deres stråhytter. De ble ført til landsbyens vanningsgrøfter og drept.

Mens innsankingen pågikk, voldtok noen av soldatene jentene. Så, etter ordre fra underoffiserer, begynte soldatene å tømme sine M-16-maskingevær inn i de skrekkslagne bøndene. Noen av foreldrene brukte desperat kroppen sine til å forsøke å beskytte barna sine fra kulene. Soldater gikk blant likene for å gjøre ende på de skadede.

Nedslaktingen varte i fire timer. Totalt 347 vietnamesere, inkludert spedbarn, døde i blodbadet som senere ble en skamplett på den amerikanske hærens omdømme. Men det var også amerikanske helter den dagen i My Lai. Noen av soldatene nektet å adlyde de direkte ordrene om å drepe.

En av dem var piloten Hugh Clowers Thompson jr. fra Stone Mountain i delstaten Georgia. Han ble rasende da han så drapene på bakken. Han landet sitt helikopter mellom en gruppe flyktende sivile og amerikanske soldater som jaktet på dem. Thompson befalte sin mitraljøseskytter å skyte soldatene hvis de prøvde å skade vietnameserne. Etter en anspent konfrontasjon, ga soldatene seg. Senere klatret to av Thompsons menn ned i et grøft fylt med lik og trakk ut en tre år gammel gutt som de fløy til sikkerhet.

Et mønster av brutalitet

Mens den var et fryktelig eksempel på en krigsforbrytelse i Vietnam, var My Lai-massakren ikke unik. Det passer inn et langt mønster av hensynsløs vold mot sivile. Mønsteret hadde fulgt med USAs deltakelse i Vietnam-krigen fra starten av, da amerikanerne først og fremst var rådgivere.

I 1963 var kaptein Colin Powell en av disse rådgiverne, i sitt første turnusår med en sør-vietnamesisk hærenhet. Powells avdeling forsøkte å motvirke støtten til Viet Cong ved å brenne ned landsbyer gjennom hele A Shau-dalen. Mens andre amerikanske rådgivere protesterte mot denne landsomfattende strategien, som brutal og mot sin hensikt, forsvarte Powell denne tilnærmingen og fortsatte med det i sine memoarer skrevet i 1995, My American Journey.

Etter sin første turnus på ett år og en rekke vellykkede treningsoppgaver i USA, vendte major Powell tilbake til Vietnam den 27. juli 1968. Denne gangen var han ikke lenger en junioroffiser som måtte slepe seg gjennom jungelen, men en stabsoffiser i Americal-divisjonen.

På slutten av 1968 hadde Powell forbigått flere høytstående offiserer for den viktige jobben som G-3, operasjonssjef for divisjonlederen, generalmajor Charles Gettys, i Chu Lai. Powell hadde selv blitt «håndplukket av general Gettys over flere oberstløytnanter for jobben som G-3, noe som gjorde meg til den eneste majoren som fyllte den rollen i Vietnam,» skrev Powell i sine memoarer.

Major Powell sto ovenfor en ildprøve. En ung korporal ved navn Tom Glen hadde skrevet et brev. Han hadde tjenestegjort i en amerikansk morter-avdeling og nærmet seg slutten av sin vernepliktstid. I et brev til general Creighton Abrams, øverstkommanderende for alle amerikanske styrker i Vietnam, anklaget Glen Americal-divisjonen for rutinemessig brutalitet mot sivile. Glens brev ble videresendt til det amerikanske hovedkvarteret i Chu Lai, der det landet på major Powells skrivebord.

«Den gjennomsnittlige soldatens holdning til og behandling av det vietnamesiske folk er altfor ofte en fullstendig benektelse av alt landet vårt forsøker å oppnå i menneskelige relasjoner,» skrev Glen. «Langt utover å bare avvise vietnameserne som ‘skjeiv-øyde’ eller «gooks» i både gjerning og tanke, synes for mange amerikanske soldater å avise at de overhodet er menneskelig. Og med denne holdningen påfører de vietnameserne ydmykelser, både psykologiske og fysiske, som kun kan ha en forringende effekt på innsatsen for å skape lojalitet til Saigon-regjeringen, særlig når slike handlinger utføres på enhetsnivå og derved lett kan virker som godkjent politikk.»

Glens brev hevdet at mange vietnamesere flyktet fra amerikanere som «for bare for moro skyld skjøt vilkårlig inn i vietnamesiske hjem og uten provokasjon eller rettferdiggjørelse skjøt på folket selv.» Unødvendig grusomhet ble også påført Viet Cong-mistenkte, skrev Glen.

«Oppglødd av en følelsesladet holdning som viser tankeløst hat og bevæpnet med et [minimalt] ordforråd, ‘forhører’ soldater ofte ved hjelp av tortur, noe som har blitt presentert som fiendens særtrekk. Rundjuling og tortur med kniv er vanlige måter å stille spørsmål til fanger eller for å overbevise en mistenkt om at han faktisk er med i Viet Cong …»

«Det ville virkelig være forferdelig å måtte tro at en amerikansk soldat som har en slik rasemessig intoleranse og lite respekt for rettferdighet og menneskelig følelser, er noe helt vanlig i den amerikanske nasjonale karakteren. Likevel gjør hyppigheten av soldater med slike overbevisninger det lett å tro noe slikt. … Hva som har blitt skissert her har jeg sett ikke bare i min egen enhet, men også i andre vi har jobbet sammen med, og jeg er redd for at det gjelder overalt. Hvis dette faktisk er tilfelle, er det et problem som ikke kan overses, men som kanskje kan utryddes av en mer bestemt implementering av vårt reglement og Genèvekonvensjonene.»

Glens brev hevder det samme som noen av klagene fra tidligere rådgivere, som oberst John Paul Vann, som protesterte mot strategien med å behandle vietnamesiske sivile som fiender, som virket mot sin hensikt. I 1995, da vi spurte Glen om brevet, sa han at han hadde annenhånds kjennskap til My Lai-massakren, selv om han ikke spesifikt nevnte den. Massakren var bare en del av et mønster av overgrep som hadde blitt ren rutine i divisjonen, sa han.

Major Powells svar

Brevets bekymringsfulle påstander ble ikke godt mottatt i det amerikanske militærhovedkvarteret. Major Powell tok på seg oppdraget å gjennomgå Glens brev, men gjorde det uten å stille spørsmål til Glen eller be noen andre snakke med ham. Powell aksepterte ganske enkelt en erklæring fra Glens overordnede offiser, at Glen ikke var nær nok til frontlinjen for å vite hva han skrev om, en påstand Glen benekter.

Etter den korte undersøkelsen utarbeidet Powell et svar den 13. desember 1968. Han innrømmet intet mønster av noe galt. Powell hevdet at amerikanske soldater i Vietnam ble opplært til å behandle vietnameserne høflig og respektfullt. De amerikanske troppene hadde også vært gjennom et timelangt kurs om hvordan de skulle behandle krigsfanger ifølge Genèvekonvensjonene, bemerket Powell.

«Det kan være isolerte tilfeller av mishandling av sivile og krigsfanger,» skrev Powell i 1968. Men «dette gjenspeiler ikke den generelle holdningen i hele divisjonen.» Faktisk anklaget Powells svar Glen for å ikke ha klaget tidligere og for å ikke ha vært mer spesifikk i hans brev.

Powell rapporterte akkurat hva hans overordnede ønsket å høre. «Som direkte tilbakevisning av denne soldatens [Glens] skildring,» konkluderte Powell, «er det faktum at forholdet mellom amerikanske soldater og det vietnamesiske folk er utmerket.»

Powells konklusjon var selvsagt falsk. En annen amerikansk helt, en infanterist ved navn Ron Ridenhour, måtte til for å samle sannheten om grusomhetene i My Lai. Etter å ha vendt tilbake til USA, intervjuet Ridenhour amerikanske kamerater som hadde deltatt i massakren.

På egenhånd samlet Ridenhour denne sjokkerende informasjonen i en rapport og videresendte den til kontoret til hærens sjefinspektør. Det utførte en offisiell etterforskning og hæren måtte til slutt stå til ansvar for den fryktelige sannheten. Offiserer og menige som var involvert i drapet på sivile i My Lai ble stilt for krigsrett.

Men Powells perifere rolle i tilsløringen av My Lai forsinket ikke akkurat hans klatring opp hærens rangstige. Powell hevdet at han var uvitende om den faktiske My Lai massakren, som skjedde før han ankom divisjonen. Glens brev forsvant inn i Nasjonalarkivet – for å bli funnet mange år senere av de britiske journalistene Michael Bilton og Kevin Sims for deres bok Four Hours in My Lai. I sine bestselgende memoarer nevnte Powell ikke hvordan han avviste Tom Glens klage.

MAM-jakt

Men i memoarene tok han med en bekymringsverdig erindring som viser at han snakket usant i 1968, da han benektet Glens påstand om at amerikanske soldater «uten provokasjon eller rettferdiggjørelse skjøt på folket selv.» Etter å ha nevnt My Lai-massakren i My American Journey, skrev Powell en delvis begrunnelse for den amerikanske brutaliteten. I et iskaldt avsnitt forklarte Powell den rutinemessige praksisen av å myrde ubevæpnete mannlige vietnamesere.

«Jeg husker et uttrykk vi brukte i feltet, MAM, for ‘Man in military age'», skrev Powell. «Hvis et helikopter oppdaget en bonde i svart pyjamas som så bare litt mistenkelig ut, en mulig MAM, ville piloten sirkle over ham og skyte foran ham. Hvis han bevegde seg, ble hans bevegelse bedømt som fiendtlig hensikt, og neste salve var ikke foran, men på ham. Brutalt? Kanskje det. Men en dyktig bataljonsleder som jeg jobbet med i Gelnhausen (i Vest-Tyskland), oberstløytnant Walter Pritchard, ble drept av fiendtlig snikskyttere mens han observerte en mann i militær alder fra et helikopter. Og Pritchard var bare en av mange. Kampens natur, drep-eller-bli-drept, har en tendens til å avstumpe presise oppfatninger av rett og galt.»

Selv om det er sant at strid er brutal, er det ikke strid å meie ned ubevæpnede sivile. Det er faktisk en krigsforbrytelse. At en soldat har dødd i strid kan heller ikke brukes som unnskyldning for å drepe sivile. Foruroligende, var det nettopp den samme rasjonaliseringen My Lai-morderne brukte i sitt eget forsvar.

Men da han kom hjem fra Vietnam en gang i 1969, hadde Powell bevist at han visste meget godt hvordan man spiller på lag.


Med velvillig tillatelse fra Robert Parry (1949 – 2018). Parry var en gravende journalist som bl.a. var sentral i avsløringen av Iran-Contras-affæren og den omfattende CIA/Contras-kokainsmuglingen til USA. Artikkelen første gang publisert i 1996 på ConsortiumNews.