Nato i Afghanistan: En dolk i Asias hjerte

Av Cristopher Black

Den 27. april stilte NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg et ultimatum til Taliban, som kjemper mot USA og deres allierte NATO-styrker som har invadert og okkupert Afghanistan; forhandlinger – som betyr kapitulasjon – eller tilintetgjørelse. Han hentet inspirasjonen fra nazistiske diktat i landene de invaderte og okkuperte over hele Europa under andre verdenskrig, og handlet som en Reinhardt Heydrich, SS-sikkerhetssjefen, da han truet motstanden på vegne av krigsherrene i Washington og de andre NATO-hovedstedene. Som de tyske nazistene før ham, gjentok han de samme løgnene som tyskerne brukte; at NATOs tilstedeværelse «skaper forholdene for fred og forsoning.» Men bak deres vene ord om fred, ligger en opptrappet krig.

Truslene stoppet ikke med Taliban. Han advarer også Pakistan, om å «ta ytterligere skritt for å stenge alle sikre stedet for terrorister» og «oppfordret Iran og Russland til å bidra til regional stabilitet», noe som betyr at de bør godta USA/NATO-okkupasjonen av Afghanistan og gi opp den felles russiske, iranske og kinesiske innsatsen for å finne en fredelig løsning på krigen i landet. Bekymringen er at amerikanerne da ikke vil ha noe påskudd for å bli værende.

Men hva gjør NATO i Afghanistan i utgangspunktet? Afghanistan har ikke angrepet noen NATO-nasjon. Ingen afghanere har angrepet en NATO-nasjon. NATO hevder å være en defensiv militær allianse, men den er med på å støtte amerikansk aggresjon mot en suveren nasjon som ikke gjorde noe som helst for å gi en grunn for å bli invadert av USA i 2001, bortsett fra selvfølgelig at det befinner seg i en strategisk viktig region i verden.

NATOs tilstedeværelse er et brudd på NATO-traktaten og et brudd på FN-pakten. Faktisk er selve etableringen av NATO-alliansen et brudd på FN-pakten, siden NATO selv hevder å ha rett til å handle utenfor reglene i FN-pakten, som forbyr enhver bruk av tvangsmidler i mellomstatlige forhold uten at Sikkerhetsrådet godkjenner det. I Sovjet-tiden ble denne unndragelsen eller oppsigelsen av FN-pakten balansert ved at Sovjetunionen og dens europeiske allierte etablerte Warszawapakten. Men kontrarevolusjonen i Sovjetunionen og den etterfølgende overgivelsen av forsvarsbastionen Warszawa-pakten mot NATO, resulterte i at NATO-styrker raskt rykket fram, fra Vest-Europa helt til Russlands dørstokk.

Gjenskapelsen av en følelse av nasjonal suverenitet og stolthet i Russland, og erstatningen av quislinger med de som forstår hva det store spillet handlet om, har reddet dagen så langt. Men trusselen mot Russland fortsetter å øke, og det ser ut til å være uenighet i den russiske regjeringen om hvordan man skal håndtere dette. Striden står mellom de som ønsker å imøtekomme USA og deres allierte, for å, forhåpentligvis, få slutt på den økonomiske krigføringen mot Russland, de såkalte sanksjonene, og de som innser at dette bare vil resultere i at Russland vil bli delt i småbiter, slik at landet aldri kan motstå Vesten igjen; den tragiske skjebnen lidd av Korea, Jugoslavia, Irak, Libya og Syria.

Men hvorfor kjempes denne krigen? Som jeg sa i en tidligere kronikk, er en av årsakene gassrørledninger og Taliban som ikke godtok de dikterte vilkårene som ble forelagt dem av Bush-regimet i 2001, som diktatene gitt til Jugoslavia bare to år tidligere, «Gjør hva vi forteller dere, ellers bomber vi dere.»

Amerikanerne bidro til å skape Taliban, sammen med andre reaksjonære grupper, fordi de brukte disse gruppene til å angripe og ødelegge den sosialistiske regjeringen i Afghanistan og Den røde armé som beskyttet den. Diktatets hensikt var å sikre det foreslåtte amerikanske gassrørledningprosjektet til Pakistan og Det indiske hav.

De forlangte at Taliban skulle danne en koalisjonsregjering av alle fraksjoner, en regjering av «nasjonal enhet», for å få slutt på den pågående borgerkrigen. Taliban sa nei til tilbudet. I Berlin i juli 2001, ifølge Jean Charles Brisard og Guillaume Dasquiein, insisterte amerikanerne, «enten aksepterer dere vårt tilbud om et teppe av gull, eller så vil vi begrave dere under et teppe av bomber.»

Krigen handlet aldri om Bin Laden. Jakten på Bin Laden var bare en unnskyldning for invasjonen av Afghanistan, en invasjon besluttet flere måneder før hendelsen i New York City den 11. september samme år. Hendelsen ble brukt som skalkeskjul, først for invasjonen av Afghanistan, så for invasjonen av Irak.

Bin Laden selv hadde mange forbindelser til USAs etterretningstjenester. Familien hadde sterke bånd til George Bush gjennom selskaper med felles forbindelser, som banken BCCI og Bush sitt selskap Harken Energy, hvor Bin Ladens halvbror Salem Bin Laden var en investor. Osama Bin Laden hjalp amerikanerne med å etablere al-Qaida, for å bekjempe sosialistene i Afghanistan. Så nylig som i 1998-99 ble han sett i Jugoslavia med sin mujahedin, under kommando av den amerikanske hæren, som kjempet for å ødelegge den sosialistiske regjeringen der.

Bare en dag før hendelsen den 11. september deltok broren hans, Shafiq Bin Laden, på et møte i Carlyle Group, et amerikansk holdingselskap, på Ritz Carton Hotel i Washington, der også George Bush den eldre var til stede. Begge var investorer i selskapet. Påstanden om at Bin Laden angrep USA er absurd, gitt hva alle vet om hans forbindelser og hans families forbindelser til det amerikanske lederskapet og etterretnings- og militærtjenestene. De prøvde å gjøre ham til en syndebukk, men han nektet å spille rollen og nektet for at han var involvert i tragedien i New York. Amerikanske myndigheter har aldri fremlagt noe bevis på at han var.

En annen av hovedårsakene til den amerikanske invasjonen av Afghanistan er de enorme mineralrikdommene, fra olje, gass og kull, til edelstener, sjeldne jordarter som litium, gull og jernmalm – noen av de rikeste mineralforekomstene i verden. Amerikanerne invaderte for å få fatt disse ressursene og beholde dem. I mellomtiden, mens krigen fortsetter og mineralutvinning er umulig, utnytter amerikanerne den enorme produksjonen av heroin og andre opiater som har vokst enormt siden deres invasjon. I hovedsak har Afghanistan blitt redusert til en amerikansk gruve- og heroin-konsesjon. Andre kan bare få tilgang hvis de yter et bidrag til invasjonen og okkupasjonen for å sikre denne rikdommen. Amerikanerne, som alle andre kolonimakter i fortid og nåtid, velger å kalle denne svindelen «utenrikspolitikk».

Men mineraler er ikke den eneste grunnen. Afghanistan ligger strategisk til mellom India, Pakistan, Kina og Iran. Russland kan rammes gjennom Turkmenistan, Usbekistan og Tadsjikistan i nord, som alle har store mineralforekomster. Landet er et viktig knutepunkt på Silkeveiene i fortid og nåtid, og for Kinas utvikling.

I årevis har krigen flytt over til Pakistan. Det afghanske marionettregimet beskylder rutinemessig Pakistan for å støtte gruppene som betegnes som Taliban, mens Pakistan sier at de forsøker å forhindre «terrorangrep fra grupper i Afghanistan».

Alle er lei av denne endeløse krigen, alle, unntatt amerikanerne, som synes å mangle en mening med livet dersom de ikke er i krig. Men i dag lurer amerikanerne og deres afghanske marionetter på hva som vil skje nå, etter at Russland begynte et stort diplomatisk initiativ med et møte i Moskva i desember 2016. Blandt deltagerne som drøfter Afghanistans sikkerhet var Kina, Pakistan og Russland.

Russland vet at tilstedeværelsen av IS-krigere i Afghanistan er en trussel mot sin egen sikkerhet. Taliban har også angrepet dem, men begge har en felles interesse når det gjelder å håndtere IS. Siden det er god grunn til å tro at noen av IS-elementene støttes av USA, er disse sammenstøtene også sammenstøt mellom Russland og USA, akkurat som de er i Syria.

Kineserne vet at amerikanerne ønsker å bli værende i Afghanistan for å øke amerikansk økonomisk og politisk makt i Sentral-Asia, som en del av sin umettelige lyst til makt og kontroll over verden. En annen grunn er å redusere den kinesiske utviklingen langs de nye silkeveiene som forbinder Beijing med Berlin og andre fjerne steder.

I sør ligger India, vestover Tyrkia. Å besitte Afghanistan er en fordel for å utøve makt i disse områdene. Amerikanerne invaderte for å få kontroll, og de bryr seg overhodet ikke om hva Afghanistans befolkning ønsker. Virkeligheten bak klisjeene er at USA/NATOs okkupasjon av Afghanistan er en dolk er stukket i Asias hjerte.

Amerikanerne har tenkt å bli, sier de, og «vinne.» Men uttrykkene de bruker for å uttrykke dette, er den samme meningsløse propagandaen som de brukte før de ble beseiret i Vietnam.

I august 2017 presenterte president Trump hva han kalte sin sørøst-asiatiske strategi, med fokus på Afghanistan. I en tale til medlemmer av de amerikanske styrkene i Virginia, spilte Trump rollen som Richard Nixon og gjentok de samme ordene Nixon pleide bruke for å rettferdiggjøre fortsettelsen av krigen mot Vietnam.

Han uttalte, som Nixon gjorde, at den amerikanske strategien ikke har noen tidslinje knyttet til den. Som da Nixon snakket om «fred med ære.» refererte Trump til et «ærefullt utfall».

Som da Nixon hevdet at å for raskt gi slipp på Vietnam ville tillate kommunismen å oversvømme Asia, hevdet Trump at «en rask tilbaketrekning fra Afghanistan vil tillate terrorister å angripe Amerika.»

Som da Nixon hevdet at Kambodsja og Laos var trygge områder for kommunistiske styrker og deretter bombet, invaderte og ødela disse landene, hevdet Trump at «Pakistan gir sikre områder til terrorister som truer Amerika.»

Som da Nixon hevdet at det var opp til det vietnamesiske folk å bestemme sin egen fremtid mens amerikanske tropper drepte enhver vietnameser som mente at de faktisk burde, hevdet Trump at det er opp til det afghanske folk å «ta eierskap over deres egen fremtid», mens hans styrker plyndrer landet og dreper alle som gjør motstand mot dem. For å rettferdiggjøre påstander om «terroristene» som finnes der, importerer de sine IS-leiesoldater for å sprenge sivile på gatene, slik at amerikanerne kan late som de jakter på dem.

Den 22. mars i år uttalte den amerikanske generalen med ansvar for USAs og NATOs okkupasjonsstyrker og det reelle statsoverhodet i Afghanistan, general Nicholson, at flere militære styrker nå er på plass, flere blir sendt og at «hovedinnsatsen for USAs Midtøsten-hovedkvarter har gått fra Irak og Syria til Afghanistan. Han sa at disse «ytterligere evnene vil gjøre det mulig for afghanerne å komme på offensiven», noe som betyr at han og hans marionettstyrker vil gå på offensiven.

Parallelt med denne offensiven uttalte Nicholson at det overordnede målet er å forsone Taliban med «nasjonen». Dette et forsøk på å undergrave forhandlinger som allerede er i gang mellom Russland, Kina, Iran, Pakistan og Taliban som en del av det russiske initiativet for å få i stand en fredsavtale, som så ville kreve at NATOs og USAs styrker må trekkes ut. USA har også sørget for at «valg» holdes, som de håper vil gi legitimitet til marionettene de kontrollerer i Kabul. De prøver til og med å sette religiøst press på Taliban, gjennom ulema-rådet i Indonesia, som forventes å «delegitimere jihad i Afghanistan».

Men akkurat som Nixon ramset opp ønskedrømmer da USA led nederlag i Vietnam, fantaserer president Trump og hans generaler om de samme drømmene i Afghanistan, siden de ikke klarer å beseire den afghanske motstanden etter alle disse årene, for så å utvide krigen for å prøve å vinne den. Nixon bestemte seg for akkurat det samme, å utvide Vietnam-krigen for å vinne den. Han invaderte Kambodsja, med forferdelige resultater.

Dette er ikke første gang de har forsøkt å trekke Pakistan inn i krigen. Vi husker at i 2009 skjøt og drepte Raymond Davis, en CIA-offiser i Pakistan, to pakistanske etterretningsoffiserer som skygget ham. Da han ble arrestert, fant man kameraer i bilen hans, som han hadde brukt til å spionere på sensitive anlegg. Han hadde også i sin besittelse et kart over islamske skoler og moskeer som hadde blitt bombet, som al-Qaida tilknyttede grupper, som for eksempel Tehreek-e-Taliban, hadde fått skylden for, og som han merkelig vis var i kontakt med. I bilen hans, fant Pakistanerne også flere mobiltelefoner som kunne brukes til å utløse bomber, redskap for å lage bomber og annet utstyr.

Arrestasjonen forårsaket panikk i Washington, og mye press ble utøvd på Pakistan for å løslate ham. Pakistans president Zardari uttalte at USA arrangerte «selvmordsangrepene» i Pakistan. USA benektet det, men siden arrestasjonen av Davis har det ikke vært noen flere bombinger av moskeer i Pakistan. De som har lest Graham Greens viktige roman, Den stillferdige amerikaner, vil vite hva jeg snakker om.

Interessant, sa president Zardari da at USA var engasjert i et komplott for å destabilisere Pakistan, slik at USA kunne rettferdiggjøre en invasjon og gripe Pakistans atomvåpen. Han sa også at CIA-tilknyttede terrorister hadde drept kona hans, Benazir Bhutto. Åtte år senere uttalte president Trump: «Vi må forhindre atomvåpen», som betyr pakistanske atomvåpen, «fra å havne i hendene på terrorister og bli brukt mot oss …»

USA og NATO er ikke i Afghanistan for å bekjempe «terrorister», fordi de er terrorister, og skaper forhold som gir påskudd for aggresjon, okkupasjon og en utvidet krig; en krig for å prøve å redde seg selv fra sin egen endeløse dårskap, en strategi som etter hvert vil medføre, etter mye død og ødeleggelse, deres eget nederlag, som den gjorde i Vietnam.

 

Med velvillig tilltelse fra Cristopher Black, som er en canadisk advokat. Han er bl.a. kjent for en rekke  krigsforbrytersaker. Første gang publisert i New Eastern Outlook.