Den britiske «fusjons-doktrinen» – en ny epoke av diktatorisk makt

 

Av Graham Vanbergen

I mai 2015 holdt David Cameron en tale som var en advarsel om hva som var i vente. «For lenge har vi vært et passivt tolerant samfunn og sagt til våre borgere: Så lenge du adlyder loven, vil vi la deg være i fred. Det betydde ofte at vi stod nøytrale mellom forskjellige verdier. Og dette har hjulpet med å gi næring til en fortelling av ekstremisme og klager. Denne regjeringen vil definitivt bla om til en ny side i denne mislykkede tilnærmingen.» Independent skrev den gang at etter regjeringens mening, burde Storbritannia ikke la folk få styre sine egne liv.

På den tiden var Theresa May innenriksminister. Hun hadde allerede introdusert noen av de mest autoritære lovene Storbritannia noensinne har sett. Det dreide seg om ting som å forby legitim protest mot bruk av hemmelige domstoler, vedtaket av den meget omfattende utvidelsen av politiets myndighet med Investigatory Powers Act, til utbyggingen av den vestlige verdens mest omfattende overvåkingsstat noensinne. Vår nåværende statsministers evner har vært undertrykkelse av fri tale, en forringelse av borgerrettigheter som det krevde en lang og bitter strid for å tilkjempe seg, og den langsomme ødeleggelsen av menneskerettigheter bygget opp over generasjoner.

Siden hun gikk inn døra i nummer 10 Downing Street har Theresa May vært plaget av den ene krisen etter den andre, med mye mer i vente.

Men nå har hun funnet tilbake til suksess. Etter den svært tvilsomme Skripal-hendelsen, har May avslørt hva hun ønsker, gjennom hennes talerør The Telegraph.

Disse er bare noen av formuleringene som brukes i det som bare kan beskrives som det mest diktatoriske regimet som har blitt påtvunget britiske borgere noensinne.

«Statsministeren har instruert etterretningstjenestene om å bruke sosiale medier til å forstyrre feilinformasjon, mens hun lovte å bruke «alle evner vi har til rådighet» for å beseire den nye trusselen mot Storbritannia.

May avslørte en stor ny innsats for å sikre at alle myndigheter og departementer betrakter nasjonal sikkerhet som sin prioritet, i stedet for bare politi og sikkerhetstjenestene.

Planen, kalt fusjons-doktrinen, tar sikte på å takle de stadig voksende truslene fra cyberkrig og såkalte falske nyheter.

Sikkerhetseksperter sa at britiske kapasiteter innen ‘myk makt’ og evne til å motvirke propaganda på nettet vil utgjøre en del av den nye frontlinjen.

«… og hver departememt, inkludert miljøverndepartementet og skattekontoret må spille en rolle.

«… inkludert ved «kveling» av emneknagger på Twitter.

«… at [medie-tilsynet] Ofcom skal slå ned på medieorganisasjoner som ikke oppfyller høye britiske standarder og finansiering av enheter for å motvirke falske nyheter er alt en del av planen, sier kilder.»

«… og motvirking av feilinformasjon vil være et viktig våpen i arsenalet.»

Først må man si at denne doktrinen er akkurat hva det er. Det er et direkte prinsipp for regjeringens politikk. Dette er hva borgerne i Storbritannia nå kan forvente. Overvåkningsstaten har nettopp kunngjort at den ikke har noen grenser. Det vil ikke være noen debatt med våre folkevalgte, fordi det er hva doktriner er.

I april i fjor redegjorde vi for hvordan Theresa May skulle forvandle landet. Vi rapporterte blant annet at Theresa May «hadde skremmende autoritære, anti-demokratiske synspunkter og er også imot ytringsfriheten.»

Brexit har stukket kjepper i hjulene for hennes evne til å nå disse målene, men Skripal-saken har gitt ny næring til disse ambisjonene, hvor borgerrettigheter og menneskerettigheter anses som lite annet enn ulemper.

Hvis du gjør noe som mishager regjeringen, kan du forvente deg at en av mange myndigheter vil reagere. Det er ille nok at lokalmyndighetene kan gi deg bot deg for mating av duer og at BBC kan jakte på deg for manglende betaling av lisensavgift, ved bruk av lover som er laget for å ta terrorister. Men hvis du er en avvikende stemme eller du har avvikende holdninger, vil styresmaktene nå angripe deg.

Uavhengige nyhetskilder vil bli sensurert. Det samme vil internett. Plattformer som demokratiserer fri tale og nye ideer vil bli stoppet. Alt som regjeringen ikke liker, vil bli kategorisert som feilinformasjon, falske nyheter eller en trussel, og behandlet deretter.

Hvem bestemmer egentlig hvilke organisasjoner som ikke oppfyller disse såkalte britiske høye standardene? Og hva er disse upubliserte standardene? Hva nøyaktig er feilinformasjon i øynene til en regjering under beleiring av sine egne partifeller?

Autoritær defineres således: «håndhevelse eller ønske om streng lydighet mot autoritet på bekostning av personlig frihet.» Dette er den nye æraen for Storbritannias borgere. Selv hovedstrøms-media var enige i at personlig frihet var under angrep for noen år siden, til de nylig ble lydige.

Og til tross for at Edward Snowden har beskrevet det som «den mest ekstreme overvåkingen i det vestlige demokratiets historie», pekte Snowden også på at Storbritannia «går lenger enn mange autokratier».

I 2013 hadde Storbritannia allerede et overvåkningskamera for hver 11. person i landet og var den mest fysisk overvåkte nasjonen i verden.

Storbritannia har allerede den tvilsomme æren av å være verdens ledende overvåkings-stat når det gjelder både omfang og evner. Men nå går vi inn i en helt ny epoke. Dette vil være preget av en altomfattende dystopisk holdning hjemme og rollen som skjødehund/talerør for amerikansk aggresjon i utlandet.

Etter 20 måneder som statminister har Theresa May endelig hatt sine to beste uker – hun har falskt anklaget en suveren stat for et angrep mot Storbritannia uten å framlegge noen ekte solide bevis og bruker så anklagene som dekke for å pålegge ytterligere restriksjoner på hennes egne borgere.

Er dette det beste Storbritannia kan frembringe?


Med velvillig tillatelse fra TruePublica.

Reklame

2 kommentarer

    • Kanksje han tar litt vel hardt i? Også krigsårene var temmelig drakoniske.

      På den annen side:

      Cromwells overvåkning- og politistat var langt mindre omfattende enn dagens, også juridisk.

      Staten har i dag langt mer omfattende lovhjemmel til å gjøre nesten alt hva den måtte ønske, selv om den velger å ikke håndheve alle lovene like strengt for alle innbyggere.

      Selv under alle århundrene med direkte kongestyre hadde innbyggerne mange rettigheter som har blitt fjernet de siste par årene.

      Liker

Kommentarer er stengt.