Framgang i koreansk olympisk diplomati

 

Dennis J. Bernstein intervjuer forfatteren, aktivisten og Østasia-eksperten Kay Jay Noh om stormaktspolitikken som virvler rundt Olympiaden som nå arrangeres i Sør-Korea.

Mange sier at koreanerne – fra nord og sør – har funnet sammen i en rekke svært offentlige handlinger, til tross for USAs ønske om å hindret det. Forsoningen er tydelig ment som et forsøk på å skru ned den politiske varmen skapt av president Donald Trump og USAs press for militær handling. Dette presset kan ses som en videreføring av president Barack Obamas «vending til Asia», en politikk som forlangte total amerikansk dominans i regionen, blant annet ved å ‘demme opp’ for Kina og de nye regionale maktene gjennom en rekke ekspansive, samordnete og aggressive militærallianser med Japan og andre land i området.

De høyt profilerte tiltakene fra de koreanske statene – begge handlet uavhengig av Washington – gjorde at en furtende visepresident Mike Pence ble nødt til å tvinne tommeltotter på sidelinja under det som viste seg å være et svært effektivt internasjonalt diplomati. I denne forbindelse ser det ut til å være et nytt og ekte ønske fra Sør-Koreas president om å skape et fredeligere forhold og tettere samarbeid med Nord-Korea, selv om amerikanske tjenestemenn og kommentatorer synes å være absolutt imot det. De skildrer tøværet mellom nord og sør som et nordkoreansk forsøk på å undergrave USAs lange og nære forhold til Sør-Korea.

I kongresshøringer denne uken ble forsøket på en avspenning avvist av en ledende republikaner, senator James Risch, som en «smilekampanje».

«Det sørkoreanske folk ser ut til å ha blitt sjarmert i en viss grad, noen av dem synes å ha blitt fengslet av det,» beklaget Risch.

I mellomtiden rapporterte TV-kanalen CBS på mediefronten at konkurrenten NBC «ble tvunget til å gi en av sine olympiske analytikere sparken etter at han på uforklarlig vis hevdet at koreanerne er takknemlige for Japans rolle i deres økonomiske utvikling – samtidig som han overså den tidligere kolonimaktens imperialistiske brutale framgangsmåte på halvøya.»

Jeg snakket med forfatteren Kay Jay Noh, som er en ekspert på området, om OL og stormaktspolitikken som virvler rundt de olympiske lekene i Seoul.

Dennis Bernstein: Velkommen tilbake, Kay Jay Noh. Vi ønsker å snakke mer om noen av de storpolitiske problemene, men la oss starte med en sak fra media. Vi har hørt at NBC sparket en av sine eksperter fordi det viste seg at han ikke hadde noen anelse om koreansk historie og endte opp med å fornærme koreanere mens han forsøkte å være hyggelig mot Japan.

Kay Jay Noh: Denne kommentatoren, Joshua Cooper Ramo, er en av sjefene i konsulentfirmaet Kissinger Associates og angivelig en ekspert på Asias geopolitikk og kultur. Historien er at Korea var brutalt kolonisert og underlagt Japan i tre og et halvt tiår. Da de japanske idrettsutøvere kom inn, sa Ramo «nå kommer representantene for Japan, et land som okkuperte Korea 1910-1945.» Men han fortsatte: «enhver koreaner vil fortelle deg at som et teknisk, kulturelt og økonomisk eksempel, har Japan har vært meget viktig for forvandlingen av Korea.»

Dette var ikke populært hos koreanerne. Som en koreaner sa det: «Etter flere tiår med menneskerettighetsbrudd, utnyttelse av ressursene og forsøk på å ødelegge vår kulturarv, bør ikke Japan forvente å få vår takknemlighet.» Dette er bare et eksempel på den utrolige uvitenheten om Korea blant såkalte «eksperter».

DB: Hva synes du var betydningen når det gjelder diplomati mellom Nord og Sør? Du har USA som banner og sverter om at dette er et nordkoreansk knep for å ødelegge vårt nære forhold til Sør-Korea.

KJN: Som du vet, har vinterlekene vanligvis lavere deltagelse enn sommerlekene og er ikke like interessant for det store globale publikum. Men denne Olympiaden, som ble holdt i den sørkoreanske regionen PyeongChang, har strukket ut en hånd til nordkoreanerne. Og nordkoreanere har gjengjeldt.

Faktisk reagerte de veldig raskt, og sendte over 500 av sine borgere, inkludert en gjeng cheerleadere, et orkester, et Taekwondo-lag, lederen av den nordkoreanske nasjonalforsamlingen, 22 idrettsutøvere og, mest overraskende, Kim Yo Jong. Kim Yo Jong er et høytstående medlem av politbyrået og Kim Jong Uns yngre søster. Bare det faktum at nordkoreanerne trosset forventningene og viste seg, var et propagandakupp.

Påstanden var at nordkoreanerne ville bruke OL som en propaganda-offensiv. Faktisk var den kampen tapt selv før den startet, fordi så store deler av vestlige media har gått berserk for å skildre nordkoreanerne som hjernevaskete zombier eller krigerske monstre. Så når disse representantene fra Nord-Korea dukker opp, og de ikke er kuede zombier eller desperate monstre, men i stedet livlige, sympatiske og selvsikre kvinner, så knuste det mange utbredte stereotypier.

DB: Det ser ut til at det er en sterk åndelig offensiv fra det nye lederskapet i sør for å bringe de to landene sammen. Det har kommet en del ganske varme ord, har det ikke?

KJN: Absolutt. For å gi litt mer bakgrunn, selv om Nord-Korea og USA teknisk sett fortsatt er i krig, signerte Nord-Korea og Sør-Korea en avtale om forsoning, samarbeid og ikke-aggresjon i 1992. Denne avtalen har ikke alltid blitt bokstavelig overholdt. Spesielt under konservative regjeringer har fiendtlighetene eskalert. Men den nåværende presidenten i Sør-Korea, Moon Jae In, var stabssjef for [tidligere president] Roh Moo Hyun, som ledet en progressiv administrasjon og jobbet veldig aktivt for en forsoning med Nord-Korea i et program kjent som «Solskinns-politikken».

I en viss grad er denne lille åpningen i skyene et forsøk på å vende tilbake til forsoningspolitikken. Det som er bemerkelsesverdig, er hvor vennlig hånden ble strukket ut til Nord-Korea. For eksempel, da de nordkoreanske og sørkoreanske atletene kom inn på stadion som ett lag, under samme flagg, eksploderte en stående applaus da 35.000 mennesker reiste seg i en feiring av denne veldig sterke forsoningen.

DB: Jeg ble helt rørt bare av å se det på TV.

KJN: Det andre som var bemerkelsesverdig var at visepresident Pence var den eneste personen som ikke reiste seg. Her er en mann som kritiserte afroamerikanske fotballspillere for å «knele» og har sagt at man ikke bør blande politikk og sport. En amerikansk skribent i den sentrumsorienterte koreanske avisen Korean Times beskrev Pence sin gest som «sint og dum arroganse, noe som ikke viste Amerika i et godt lys i verdens øyne.» Professor Alexis Dudden ved University of Connecticut kalte det «et nytt lavmål i amerikansk mobbing.”

DB: Olympiaden skjer i sammenheng med en temmelig gal politikk fra USAs regjering. Den permanente krigsregeringen ønsker denne typen politikk fordi den hjelper våpenindustrien. Kan disse møtene under OL bety noe i denne sammenheng?

KJN: Det er vanskelig å si akkurat nå. Det ser ut til at Pence måtte rygge, noen har sagt fordi den enorme kritikken han har mottatt. Han har nå sagt at han er villig til å møte og ha samtaler med nordkoreanerne uten betingelser. Samtidig har han sagt at han har til hensikt å opprettholde maksimalt trykk og at det er enda mer ekstreme sanksjoner i vente.

Samtidig møtte den sørkoreanske presidenten Moon søsteren til Kim Jong Un ved fire anledninger over tre dager, inkludert en gang da det nordkoreanske orkesteret spilte. Under et møte overleverte Kim Yo Jong en invitasjon fra Kim Jong Un til president Moon, om å besøke Nord-Korea for et toppmøte «så tidlig som mulig».

I gjesteboken skrev hun: «Jeg håper Pyongyang og Seoul kommer nærmere i folks hjerter og beveger seg fremover, for fremtiden av en gjensidig velstående gjenforening.»


Med velvillig tillatelse fra Dennis J Bernstein. Han er radiovert på Pacifica Radio.

 

Reklame