Skremt av mine egne tanker

Craig Murray

Av Craig Murray (Storbritannia)

I forrige uke så jeg Theresa May holde en absolutt foraktelig tale i Doha, der hun iherdig lette etter ideer for å opprettholde elitens stadig mer uthulete kontroll over den politiske tidsånden. Sosiale medier vil bli utsatt for enda sterkere press for å begrense spredningen av uautoriserte sannheter, som «falske nyheter». Respektløse spørsmål om den politiske klassen vil bli en ny forbrytelse, «intimidering av kandidater». Regjeringen skal lete etter nye måter  å forsterke de uønskede og sviktende sprederne av den offisielle linja, ved hjelp av pressestøtte til aviser og deres betalte løgnere.

Kort sagt, jeg var ikke bare uenig i det hun sa, jeg oppfattet det et hele som et utrolig eksempel på orwellsk dobbeltale, der hun til og med refererte til [den liberale filosofen] John Stuart Mill og sitt engasjement for ytringsfrihet, samtidig som hun skisserte planer om å ytterligere begrense den. Jeg innså at denne kjedelige, fantasiløse håndheveren av undertrykkelse representerte en politisk filosofi som er meg helt fremmed.

Jeg hadde en lignende vekkelse uken før, da jeg så på toppmøtet i Davos. Jeg har ofte vært skeptisk til filosofien og motivasjonen til den nyliberale eliten, men jeg har aldri før sett på dem og oppfattet dem som fienden. De superrike ble belønnet for den økonomiske kollapsen i 2008 med den største omfordelingen av vanlige folks penger til de rike i menneskehetens historie, i form av redningspakker og trykking av penger. Likvel har den stabile, men lite imponerende økonomiske veksten i det påfølgende tiåret ikke gitt noen betydningsfull reell lønnsøkning for folk som arbeider i hele den utviklete verden, mens den rikeste 1% sin formue er mer enn fordoblet.

Det har vært et merksnodig men tilsvarende fenomen, der selv representanter for den «tredje sektoren» i Davos, for eksempel universitetsrektorer, ledere av veldedighetsorganisasjoner og de viktigste nyhetsoppleserne i BBC, selv tjener over 3.5 millioner kroner i året og ikke har en anelse om hvordan arbeidende mennesker lever. Dette har skjedd fordi deres institusjoner har kapitulert til den korporative filosofien, [der de store selskapene går i ett med staten].

Kort sagt, som med Theresa May, oppdaget jeg at jeg betraktet deltagerne på  toppmøtet i Davos med fullstendig forakt. De er folk med en filosofi og livsstil jeg avskyr.

Deretter, for et par dager siden, så jeg en ukritisk BBC-nyhet om angivelige angrep med kjemiske våpen i Syria. Det var helt basert på en film fra White Helmets, som åpenbart hadde null bevisverdi. Gitt at opprinnelsen og motivasjonen til White Helmets i dag er kjent av alle som har en intetnettforbindelse, er det fortsatte forsøket på å selge denne repetitive propagandaen helt utrolig. Jeg følte forakt for BBC-journalistene som prøvde å selge saken.

De siste 24 timene har Israel utført omfattende bombeangrep mot Syria. De er utvilsomt ulovlige, og for en gangs skyld har de vedstått seg angrepene åpent. Det har vært svært lite rapportering i media om dette. I en kort telegrammelding på BBC News i skrivende øyeblikk, var den andre setningen at angrepet fulgte nedskytingen av et israelsk jagerfly, uten å nevne at flyet selv utførte et ulovlig angrep mot Syria. Den israelske uttalelsen ble gjengitt ordrett og uten en balanse fra syrisk ståsted.

Jeg er ikke komfortabel med tanker om forakt, avsky eller hat mot noen. Jeg har alltid hatt oppfatningen at folk har rett til sine politiske synspunkter, og at å ha forskjellige synspunkter fra mine på ingen måte gjør deg en dårlig person. Jeg er kjent for å ha antydet at alle som har alle samme synspunkter som meg, må ha tvilsom mental helse. Jeg har forsøkt å finne felles grunnlag med mennesker der det går an – for eksempel har jeg alltid beundret konservative David Davis for hans engasjement for borgerrettigheter. Dette er ikke floskelen ‘at noen av mine beste venner er konservative’ – men jeg har konservative venner.

I mesteparten av mitt yrkesliv var jeg et godt betalt medlem av establishmentet, og rimelig komfortabel med det. Selv dårlige regjeringer kan gjøre noe godt. Jeg var en liberaler og ganske enig med det liberaldemokratiske partiets retning under Charlie Kennedy. Jeg er, håper jeg, av natur en vennlig person og har alltid betraktet meg selv som mild og snill. Det stemmer at mine politiske synspunkter er motivert mer av medfølelse enn av stive tankesystemer.

Jeg føler derfor ubehag ved å være så voldsomt imot alt som skjer i den britiske politiske hovedstrømmen. Jeg er redd for muligheten av å bli den ekstremistiske gærningen som mumler om et verdensbilde helt i strid med den aksepterte fortellingen.

Likevel ser jeg på verden med vantro. Jeg ser en økonomi som gir liten mulighet til å skape sikre og verdige liv til millioner av unge mennesker. Jeg ser de superrikes uanstendige livsstil. Og jeg oppfatter at i motsetning til nyliberal propaganda, er dette ikke tingenes naturlige tilstand, men et direkte resultat av handlinger bestemt av institusjoner skapt av regjeringen. De brukes til å kanalisere strømmen av rikdom til et liten minoritet. Jeg undrer meg over den fortsatte megaboblen på det britiske eiendomsmarkedet. Jeg ser Afrika plyndres for sine varer og bevisst holdes fattig.

Den panikkaktige korreksjonen på verdens aksjemarkeder denne uken ble utløst av nyheter om at arbeidsledigheten falt raskt i USA. Det var «dårlige nyheter» for markedene, fordi det kunne føre til at arbeidstakere fikk bedre lønn. Det finnes knapt en bedre illustrasjon av hvor vanvittig systemet er. Verden lider av en mangel på fantasi. Eierskapsstrukturen i selskaper har utviklet seg på bestemte måter på grunn av sosiale forhold i Storbritannia og Europa fra det 16. århundre og frem til i dag. Utviklingen består av overlappende lag av stadige historiske tilfeldigheter. Det er ikke noe naturlig eller uunngåelig ved dagens aksjemarkedsmodell. Det rasjonelle alternativet – arbeideres eierskap over bedrifter – finnes imidlertid ikke på noen alminnelig akseptert politisk dagsorden.

Jeremy Corbyn og John MacDonnell gjør sitt beste innenfor den forferdelige tvangstrøya de arver i Labour, men deres økonomiske forslag er ikke i nærheten av den radikale forandringen som kreves. I Skottland har nasjonalistpartiet SNP vedtatt noen prisverdige, men svært beskjedne, sosialdemokratiske tiltak for å øke skattene på de rike. Men SNP ser ut til å ha blitt grepet av en forkrøplede blyghet om temaet uavhengighet. Det er urovekkende tegn på at Sturgeons åpenbare mangel på alvorlig vilje til å presse på for uavhengighet til slutt har demret for grasrotaktivistene, også på sosiale medier.

I mellomtiden har nesten hele Europas politiske klasse forent seg bak den ondskapsfulle undertrykkelsen av Catalonia, der fredelige aktivister nå kan få lange fengselstraffer som politiske fanger.

Disse hendelsene, mer enn noen andre, krystalliserte min forståelse av at en «liberal» politisk elite ikke lenger eksisterer.

Som konklusjon, er jeg enten splitter pine gal eller verden har blitt et mye mørkere sted. Mens posisjonen til det store flertallet av mennesker som treller for de superrike ytterligere konsolideres, blir produksjonen av samtykke ved kontroll av informasjon stadig viktigere for eliten.

Jeg har aldri ønsket å stå utenfor samfunnet og bjeffe advarsler ingen lytter til. Du har sikkert skjønt at de siste månedene jeg har vært tilbøyelig til å gi etter for det faktum at mitt eget liv ville være mer behagelig hvis jeg sluttet å bjeffe. Men jeg skal fortsette – vær så snill å advar meg når jeg blir for bitter.


Craig Murray er tidligere karrierediplomat i den britiske utenrikstjenesten. Han var bl.a. ambassadør til Usbekistan, men gikk av i protest mot Storbritannias samtykke i tortur. Han har utgitt flere bøker, bl.a Murder in Samarkand og en fascinerende biografi av spionen Alexander Burns. Han har flere interessante foredrag på Youtube.

Reklamer