«Falske nyheter» er falske nyheter

CC Wikimedia

Av William Blum /Anti-Empire Report #155

«Falske nyheter» er falske nyheter

Personene som grunnla Facebook og Google må være smarte. De er milliardærer, deres selskaper er verdt flere milliarder, deres programmer brukes av milliarder rundt om i verden.

Men alle disse smarte menneskene, på grunn press fra Kongressen, har slukt fortellingene om «falske nyheter». Facebook ansatte en veldig stor stab av mennesker for å lese alt som blir lagt ut av brukerne, for å luke ut falske saker. Det varte ikke lenge før selskapet kunngjorde at det følte «det var ubehagelig» at det skulle bestemme hvilke nyhetskilder som er mest pålitelige i en «verden med så mye uenighet». Vi kunne alle ha fortalt dem det, kunne vi ikke?

Facebooks tidligere forsøk, som ba brukerne sine fastslå nyhetens korrekthet, viste seg å ikke være noe bedre. I fjor lanserte selskapet en funksjon som tillot brukere å markere nyheter som de følte var unøyaktige. Forsøket ble avsluttet etter ni måneder.

«Falske nyheter», er imidlertid ikke problemet. Nyhetene som finnes i hovedstrøms-media er sjelden falske; dvs. faktiske store løgner, helt oppdiktet. Men dette var imidlertid noe CIA gjorde som vanlig praksis under den første kalde krigen. De skrev ledere og falske nyhetsartikler som med vitende og vilje ble publisert av latinamerikanske medier uten angivelse av at de var skrevet av CIA eller at CIA betalte avisen. Propagandaverdien av en slik «nyhet» kunne multipliseres ved å bli videreformidlet av andre CIA-stasjoner i Latin-Amerika, som formidlet nyheten gjennom et CIA-eid nyhetsbyrå eller en CIA-eid radiostasjon. Noen av disse nyhetene kom tilbake til USA, der de ble lest eller hørt av uvitende nordamerikanere. (Philip Agee, Inside the Company: CIA Diary, 1974)

Irak ‘masseødeleggelsesvåpen’ i 2003 er et annet gyldig eksempel på «falske nyheter», men som materialet fra CIA, var dette mer noe styresmaktene gjorde enn noe skapt av media.

Hovedproblemet med media i dag, som tidligere, er hva de utelater fra artikler som omhandler kontroversielle problemer. For eksempel var det meget vanlig praksis under den første kalde krigen om å fordømme Sovjetunionen for å ha tatt over mye av Øst-Europa etter andre verdenskrig. Denne overtakelsen er absolutt basert på fakta. Men fordømmelsen er svært ufullstendig hvis det ikke nevnes at Øst-Europa ble kommunistisk fordi Hitler, med Vestens godkjenning, brukte området som en motorvei for å nå Sovjetunionen for å utrydde bolsjevismen en gang for alle. Russerne mistet rundt 40 millioner mennesker i 1. og 2. verdenskrig fordi Vesten hadde brukt denne motorveien to ganger for å invadere Russland. Det bør ikke være overraskende at sovjetene etter 2. verdenskrig var fast bestemt på å stenge denne motorveien. Det var ikke bare «kommunistisk ekspansjon».

Eller tilfellet Muammar Gaddafi. I vestlige media omtales han uten unntak som «den libyske diktatoren». Punktum. Og han var absolutt en diktator. Men han gjorde også mange fantastiske ting for befolkningen i Libya (som hadde den høyeste levestandarden i Afrika) og for kontinentet Afrika (som å skape Den afrikanske union).

Eller tilfellet Vladimir Putin. Vestlige medier blir aldri trette av å minne sitt publikum på om at Putin en gang var oberstløytnant i KGB – (blunk, blunk) vi vet alle hva det betyr (humring). Men minner de oss noen gang på med et blunk eller småhumring om at USAs president George H.W. Bush en gang var – ikke bare en CIA-offiser, men den jævla sjefen for CIA!

Facebooks administrerende direktør Mark Zuckerberg sier nå: «Vi bestemte oss for at samfunnet skal avgjøre hvilke kilder som er allment betrodde som mest objektive»; «allment betrodde» kilder er de som er «bekreftet av et betydelig tverrsnitt av brukere».

Selvsagt. Et betydelig tverrsnitt av brukere – vil det inkludere meg? Svært usannsynlig. Allment betrodde kilder – vil det inkludere medier som min Anti-Empire Report? Like usannsynlig. Vil det overhodet være noe som ligner på disse? Kanskje et enslig symbolsk venstreorientert nettsted på en lang liste, vil jeg gjette. Og et enslig symbolsk høyreorientert nettsted. Zuckerberg og hans kumpaner tror sannsynligvis at medier som NBC, NPR og CNN er svært objektive og kan stoles på når det gjelder utenrikspolitiske problemer eller problemstillingen rundt kapitalisme og sosialisme.

Den 19. januar kunngjorde Google at det ville kansellere et to måneder gammelt eksperiment, kalt Knowledge Panel, som informerte brukerne om at en nyhetssak var bestridd av «uavhengige faktasjekkere». Konservative hadde klaget over at funksjonen urettferdig angrep høyreorienterte medier.

Utrolig. Det er nesten som om folk har politiske meninger. Både Facebook og Google eksperimenterer fortsatt, og prøver å finne en løsning som jeg ikke tror finnes. Min løsning er å la ting være som de er. Det er ingen automatisert måte å fjerne skjevheter, ubalanse eller bedømminger fra hverken skriverier eller fra de personene som er tildelt oppgaven å evaluere dem.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Falske nyheter ved utelatelse – eksemplet Haiti

«Jeg er glad for å ha en president som snakker rett fra levra i forhandlinger,» uttalte Eric Prince på Breitbart News. «Hvis presidenten sier at noen steder er drittsteder, er han nøyaktig.» Således lød Eric Prince sin hyllest til Donald Trump. Prince er selvfølgelig den beryktede grunnleggeren av Blackwater, den private hæren som i september 2007 åpnet ild mot et overfylt torg i Bagdad og drepte 17 irakiske sivile og alvorlig såret 20.

Når han snakket om Haiti og andre «drittsteder», forklarte Prince: «Det er en trist beskrivelse av mange av disse stedene. Det er ikke basert på rase. Det har ingenting å gjøre med rase. Det har å gjøre med korrupte inkompetente regjeringer som utfører overgrep mot sine innbyggere, og det resulterer i helt fraværende infrastruktur som inkluderer åpne kloakker, urent vann og kriminalitet. Det er alt vi ikke vil ha i Amerika.»

I likhet med media i USA, unnlot Prince å påpeke at ved to anledninger i nylig fortid, da Haiti hadde en anstendig regjering ledet av Jean-Bertrand Aristide som forsøkte å forbedre forholdene, jobbet USA meget aktivt for å sørge for at dette ikke skjedde. Dette var i tillegg til å ha gitt full støtte til Duvalier-diktaturet i nesten 30 år før Aristide.

Aristide, en reformistisk prest, ble valgt til president i 1991, men ble styret åtte måneder senere i et militærkupp. I 1993 var Clinton-regjeringen således i den vanskelige posisjonen å måtte late som – på grunn av all sin retorikk om «demokrati» – at de støttet at den demokratisk valgte Aristide skulle vende tilbake. Etter å ha forsinket hans tilbakekomst i mer enn to år, brukte Washington endelig sitt militære til å installere Aristide på nytt, men først etter å ha fått presten til å garantere at han ikke ville hjelpe de fattige på bekostning av de rike – bokstavelig talt! – og at han ville holde seg til fri markedsøkonomi. Dette betydde at Haiti ville fortsette å være det fattigste landet på den vestlige halvkula, der fabrikkarbeidere mottok sultelønn, bokstavelig talt! Hvis Aristide var inne på tanken om å bryte avtalen påtvunget ham, trengte han bare se ut vinduet. USAs tropper var stasjonert i Haiti i resten av hans embedstid.

I 2004, da Aristide igjen ble valgt til president, gjennomførte USA et av sine mest åpenbare kupp noensinne. Den 28. februar 2004 dro amerikanske militære og diplomatiske personell til Aristides hjem for å informere ham om at hans private amerikanske sikkerhetsvakter enten straks måtte dra hjem til USA, eller kjempe og dø; at de resterende 25 av de amerikanske sikkerhetvaktene som var ansatt av den haitianske regjeringen, som skulle ankomme neste dag, hadde blitt hindret av USA fra å dra. De sa også at utenlandske og haitiske opprørere var i nærheten, tungt bevæpnet, bestemt og beredt til å drepe tusenvis av mennesker i et blodbad. Aristide ble presset til å undertegne et «avgangsbrev» før han ble fløyet i eksil av USA.

Og så kunne USAs utenriksminister Colin Powell, med den mest oppriktige stemme han greide, fortelle verden at Aristide «ikke ble kidnappet. Vi tvang ham ikke på flyet. Han gikk frivillig på flyet. Og det er sannheten.» Powell hørtes like oppriktig ut som et år tidligere, da han ga FN en detaljert (om enn oppdiktet) oversikt over Iraks kjemiske-, biologiske- og atom-våpen, like før USAs invasjon.

Det var kjent at Jean-Bertrand Aristide, i ord og gjerning, ikke var særlig glad i globalisering og kapitalisme. Dette var ikke den type person den imperialistiske mafiaen ønsket skulle ha ansvaret for den vestlige halvkulens billigste fabrikker. Det var bare et spørsmål om tid før de gjorde noe.

Det må bemerkes at USA også sørget for at progressive ikke fikk makten i El Salvador, et annen av Trumps «drittland».

Liberale kalde krigere i dag

Den 24. januar dro jeg til Washington, til bokhandelen Politics & Prose, for å høre David Cay Johnston, forfatteren av «Det er enda verre enn du tror: Hva Trump-administrasjonen gjør mot Amerika». Til min overraskelse sa han gjentatte ganger negative ting om Russland, og i spørrerunden spurte jeg ham seg høflig om dette. Han likte dette absolutt ikke, og etter en veldig kort utveksling avbrøt han meg av ved å spørre om hvem neste person i køen for å stille et spørsmål var.

Det var slutten på utvekslingen vår. Ingen i det store publikumet kom til mitt forsvar eller fulgte opp med et lignende spørsmål; det vil si forfatteren som kald kriger. Den eneste personen som snakket med meg etterpå, hadde bare dette å si da han gikk forbi meg: «Putin dreper folk». Putin hadde ikke blitt nevnt. Jeg burde ha spurt ham: «Hvilken regjering dreper aldri noen?»

Politics & Prose er en veldig liberal bokhandel. (Blant mange andre venstreorienterte forfattere har jeg talt der to ganger.) Dens kunder er stort sett liberale. Men liberale i disse dager er stort sett kalde krigere, ser det ut til. Selv om det store flertallet av dem ikke kan utstå Trump, har de slukt den anti-russiske linja som fremmes av hans administrasjon og media, kanskje på grunn av troen på at «russisk innblanding» i valget førte til deres kjære Hillary tapte, selv om bevisene for dette virker stadig mer ikke-eksisterende for hver dag som går.

Sam Smith (som publiserer tidsskriftet Progressive Review i Maine) har skrevet om Hillarys ektemann: «En stor nedgang i det progressive Amerika skjedde i løpet av Clinton-årene, da mange liberale og deres organisasjoner aksepterte at det å bare ha en demokratisk president var en tilstrekkelig erstatning for tingene liberaler en gang trodde på. Liberalisme og en sosialdemokratisk ånd som var omhyggelig vokst fram over de siste 60 årene visnet hen under Clinton-administrasjonen.»

[..]


Med tillatelsen gitt av William Blum. Han er forfatter av flere bøker, bl.a Killing Hope: U.S. Military and C.I.A. Interventions Since World War II og Rogue State: A Guide to the World’s Only Superpower. For fotnoter, se orginalartikkelen.

 

Reklamer

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s