Fargerevolusjonenes guru Gene Sharp (1928-2018)

 

‘Fargerevolusjonens far’ Gene Sharp og logoene til noen av hans mange barn – som alle har ført til stor elendighet i landene der denne teknikken lyktes. Finansieringen kommer ofte fra utenriksdepartement og stiftelser i NATO-land (som norske UD og stiftelser).

Av Stephen Karganovic

Gene Sharp: en falsk guru har gått bort

Selvfølgelig finnes det ikke ekte eller ufarlige guruer. Likevel er det ikke sannsynlig at mange regjeringer vil sørge over Gene Sharp, som nylig gikk bort. Han er kjent som far til «fargerevolusjonene» de siste to tiårene. Hans bortgang vil heller sannsynligvis ikke bli sørget over av verdens desperate befolkninger, som kynisk ble forført av falske løfter fra denne medieskapte guruen og hans nidkjære og korrupte lokale følgesvenner. De har ingen grunn til å være takknemlige for at de ble hjerteløst utnyttet. De byttet bare et åk for et annet, ofte langt verre.

Elitens eget talerør, New York Times, utelot temmelig mye når de sørget over «opprøreren» Sharp var «en sønn av en predikant, hvis eget evangelium om ikke-voldelig kamp inspirerte fløyelsrevolusjoner som styrtet diktatorer på fire kontinenter. Han døde den 28. januar i sitt hjem i Boston. Han var 90 år.»

Saken er selvsagt langt mer komplisert.

Han ble systematisk feil framstilt i media som en sjenert, beskjeden, snill akademiker med en lidenskapelig interesse for den prisverdige humanistiske tanken om å hjelpe de undertrykte til å kjempe for demokrati og styrte motbydelige diktatorer over hele verden.

Men Sharp var faktisk en nøkkel-aktør i å skape det teoretiske grunnlaget for en bølge av «fargerevolusjoner» de siste to tiårene. Sammen med sin medhjelper, oberst Robert Helvey, en etterretningsmedarbeider som ble «akademiker», akkurat som Sharp, utarbeidet han en «mal» for en lavine av vellykkede politisk undergravende operasjoner på minst «fire kontinenter». Så der har faktisk New York Times rett. Hittil har malen de skapte blitt brukt i over et dusin vellykkede og flere mislykkede kupp.

Gene Sharp og hans kollega Robert Helvey er de viktigste teoretikerne bak disse pseudo-demokratiske revolusjonene. Revolusjonene er styrt ovenfra, men profesjonelt presentert for å villede de som ikke vet hva som skjer til å tro at det hele er spontant opprør nedenfra. Deres populære avhandlinger om dette emnet, som «Self-liberation» og «From Dictatorship to Democracy», kan lett finnes på internett av alle som måtte ønske å lese dem. På samme måte som de falske «revolusjonene» som de var forkjempere for, ga Sharp og Helvey ganske frekt en feil framstilling av seg selv. De framstilte seg selv som ufarlige folk som jobbet med obskure emner i den akademiske verden og var lidenskapelig opptatt av kampsaken ‘rent demokrati’. Faktisk tilhørte de og jobbet med et helt annet miljø, som syslet med politiske konspirasjoner støttet av etterretningstjenester.

Som den franske politiske analytikeren Thierry Meyssan skarpt observerte, «Sharp har alltid vært tilstede overalt hvor amerikanske interesser er i fare.» Hvilket utrolig sammentreff! Hans Engels-lignende samarbeidspartner oberst Helvey hadde en gang tjent som USAs militærattaché i Burma. Det var også da, uten tvil tilfeldig, at det ble opprettet en innenriks «pro-demokratisk» bevegelse i landet. Oppgaven var å gripe makten og forandre Burmas politiske tilknytning ved å skyve det inn i Vestens politiske bane. Ingenting av dette er hemmelig, og det kan enkelt bekreftes med noen få klikk på internett.

Det første og grunnleggende postulatet i Sharps doktrine er at «forandring» ikke oppnås ved bare å oppmuntre befolkningen til å innse at det er lever i elendighet og bare protestere mot det. («Forandring» forstås her alltid utelukkende som å forandre politikken i staten som er offeret til å følge kravene og diktatene til den transatlantiske alliansen.)

Forandring – ifølge Sharp – oppnås ved «strategisk planlegging som kan bidra svært mye til å gjøre ikke-voldelig kamp betydelig mer effektiv enn protester og motstand uten strategisk planlegging.» Det som synes å være en ganske enkel tanke har faktisk en meget betydningsfull praktisk mening. Den antyder en stor operasjon som ikke er spontan eller emosjonell, men i stedet nøye forberedt, målt og kalkulert. Potensielle mål, de som utnyttes som midler, såvel som de allerede er ofre for denne operasjonen, gjør klokt i å se bort fra Sharps harmløse retorikk. De bør i stedet se på hva dette faktisk betyr.

Det neste punktet som Sharp insisterte på, fortjener også oppmerksomhet fra (ofte for lettsindige) ofre som vanligvis er tilbøyelige til å undervurdere sine «ikke-voldelige» motstandere. Sharp kalte det «strategisk tenkning». Ifølge han, refererer det til «evnen til å gjøre realistiske vurderinger av hva som bør gjøres for at situasjonen skal endres og for å oppnå ønskete mål (…) Disse planene trenger å ha med hvordan den langsiktige konflikten skal begynne, hvordan aktivitetene skal utvikle seg, og hvordan under-strategier og individuelle kampanjer for begrensede mål vil bidra til å nå hovedmålet.»

Studenter som før de oppdaget Sharp studerte Lenin, vil gjenkjenne innflytelsen fra det leninistiske konseptet om «minimalt og maksimalt program» i Sharps tanker om en «ikke-voldelig demokratisk revolusjon». Fortsatt i samme leninistiske ånd, understreket Sharp at «en viktig faktor i å formulere en større strategi må være testen om hver motstands-kampanje vil svekke eller styrke motstanderens makt.» Spesielt i den forbindelse er «handlinger av sosial, økonomisk og politisk ikke-samarbeid (også kalt boikotter) store kategorier av tilgjengelige metoder for ikke-voldelig kamp.» Målet med den pseudo-revolusjonære politiske operasjonen er med andre ord å oppnå en lammelse av forsvarsmidlene og institusjonene til systemet som er målet, noe som igjen i stor grad vil lette oppdraget med å styrte det.

Når det gjelder spontaniteten i denne prosessen, sa Sharp at «de første skrittene i en langsiktig kamp for å bli kvitt diktaturet må derfor være svært begrenset og nøye iscenesatt.» Ordet «iscenesatt» er meget avslørende. Den kommer fra teaterverden. Et godt politisk synonym ville være «kunstig skapt».

Sharp er nå klar til å gi dødsstøtet til regjeringen som er målet. Det svekkede regimets «grunnsøyler» (det er seks viktige ifølge ham) overveldes av det konsentrerte angrepet fra det lokale infanteriet av «frivillige organisasjoner». Disse gruppene er samlet sammen, ifølge den russiske tv-kommentaren Mikhail Leontyev, ved «banal rekruttering – en komplisert blanding av egoisme, karriere, trusler og utpressing.» Når jobben er ferdig, med svært få unntak, blir den opprørske mobben demobilisert og skjøvet ut på sidelinja.

Det var akkurat det som skjedde med nesten alle de kynisk utnyttede medlemmene av den serbiske Otpor-bevegelsen etter år 2000. Med Sharp som gudfar, utførte de et vellykket kupp mot Milosevic, til fordel for sine vestlige bakmenn. De fleste av de menige i disse organisasjonene hørte man aldri noe mer om. Det var identiske repriser av denne teknikken i Ukraina og andre lignende steder.

De profesjonelt opplærte demagogene og agitatorene som handler med inspirasjon fra Sharp unngår omhyggelig enhver komparativ analyse med de faktiske forholdene i de imperialistiske landene som finansierer dem. De læres opp til å utnytte lokale vanskeligheter og mangler i deres hjemland. Målet er å få kontroll over energien av misnøye, for å kanalisere den destruktivt, akkurat som oppskriftsboken sier. Dett er kjernen i Sharp sin teknologi for politisk forandring.

Oppsummering

Den falske idealisten Gene Sharp malte et rosenrødt bilde av en «ny politisk orden som kan tillate progressive forbedringer å vokse og lykkes, etter behov fra samfunnet og folkets beslutninger. Veien har blitt åpnet for å bygge et solid, fritt, demokratisk og deltakende system.»

Hvis noen hadde bedt Sharp om å komme med et vellykket eksempel, ville han ikke ha vært i stand til å framvise et eneste eksempel på et land som ble «frigjort» på grunn av anvendelsen av «malen» i håndbøkene han hadde skrevet. Det finnes ingen lykkelige land der det kan observeres «progressive forbedringer» overhodet eller noe som ligne på populær beslutningstaking etter å ha bli utsatt for dette.

Studenter som fortsatt vurderer å registrere seg til kurs i hans demokratiskole, bør minnes på om at Gene Sharp i løpet av sin levetid kanskje var en sjarlatan, men at hans lære ikke var helt ufruktbar. Den har faktisk gitt visse frukter, om enn ikke de som mestrene lovet eller de lokale hjelperne forventet. De faktiske resultatene spenner fra de økonomisk, sosialt og politisk ødelagte landene som Serbia og Ukraina, som sakte men sikkert glir inn i ruin og diktaturer på sør-amerikansk vis, til den generelle sammenbruddet i Georgia under ledelse av det ubalanserte pro-vestlige marionetten Saakasjvili, for å nevne bare noen få av de mer iøynefallende eksemplene.

Skjebnen til disse og andre uheldige land som ble utvalgt for denne behandlingen og utsatt for de uopphørlige slagene fra hans lokale leiesoldater i frivillige organisasjoner (finansiert hovedsakelig av Soros, kan man legge merke til) har vært dystre.

Her må det imidlertid påpekes at når det gjelder sluttresultatet, som er ødeleggelsen av ikke-konformistiske anti-imperialistiske regimer, er anvendelsen av Sharps undergravende teknologi ikke så sterk som det hevdes.

Metoden er bare et komponent i en større meny av offensive mekanismer som brukes på en samordnet måte for å oppnå nedbrytning eller sammenbrudd av en motvillig regjering. Her brukes rikelig med kontanter fra Soros for å betale for entusiasmen (og grådigheten) hos Sharps infanteri; demonisering i internasjonale medier og isolasjon av landets lederskap; økt økonomisk og finansiell destabilisering og press fra utlandet; så vel som den tålmodige langsiktige rekruttering og korrumperingen av viktige innenlandske personligheter og institusjoner i god tid før den offisielle starten på «fargerevolusjonen». Lite ville ha blitt oppnådd bare ved å følge Sharps tilsynelatende brilliante strategiske planer.

Uten en statlig sponsor ville Gene Sharps «Albert Einstein-institutt» og hva det lærer ikke ha oppnådd noe som helst.

Sharp er en svindler. Hans oppskrytte politiske handlings-manualer har vist seg å ikke være et nytt eller uavhengig instrument for politisk handling. I ettertid ser man at de bare er atter en propaganda-illusjon, en distrakjon for og et alibi for alle klassiske metoder av imperialistisk intervensjon.


Første gang publisert i Strategic Culture Foundation. Stephen Karganovic er president i Det historiske prosjektet Srebrenica.

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s