Psykoanalysen som våpen i hendene på etterretning og militæret

©Walt Jabsco Flickr

Jens Wernicke snakker med psykoanalytikeren Knuth Müller

‘Hvorfor tier lammene?’ Spurte professor i psykologi Rainer Mausfeld i sin forelesning med samme navn. Og han gir selv svaret: Fordi elitene i uminnelige tider har gjort alt for å påvirke folk sinn og fremme sine egne interesser, som ofte er i strid med befolkningens og «fellesskapets» interesser. De oppnår dette ved å besluttsomt forme opinionen. Men de oppnår også dette ved hjelp av «hjelpetroppene» de bruker. Dette inkluderer spinn-doktorer og PR-konsulenter, men også psykologer.

Jens Wernicke snakker med Knuth Müller, som har doktorgrad i psykologi, om dette knapt utforskete temaet. Müllers snart publiserte omfattende studie viser at amerikansk etterretning og militærvesen har forsket på undertrykkelse og manipulasjon i flere tiår. Dette er antageligvis ikke et isolert tilfelle.

Herr Müller, din bok som snart vil bli publisert undersøker forbindelsen mellom psykologer og militæret og etterretningsorganisasjoner i USA. Hvordan fattet du interesse i emnet? Hva var motivasjonen din?

Min bok handler ikke så mye om psykologi som yrke enn om representanter for det amerikanske psykoanalytiske samfunnet. Dette inkludert nesten utelukkende mennesker med både medisinsk og psykiatrisk utdanning, ettersom psykoanalytikere som regel ikke ble akseptert som medlemmer av psykoanalytiske foreningen American Psychoanalytic Association (fra nå av forkortet APsaA) uten grunnleggende medisinsk utdannelse før 1988.

Som medlemmer av det psykoanalytiske samfunnet regner jeg både psykiatere med senere psykoanalytisk utdanning, kandidater under utdanning, så vel som vanlige, ekstraordinære og æresmedlemmer av psykoanalytiske faglige foreninger.

Selv om det er mulig å finne psykologer blant dem, er de tallmessig en minoritet, men dette betyr ikke at deres innflytelse er mindre betydelig i det nevnte samarbeidet. Tvert imot, på slutten av 1941 ble den første psykoanalytiske avdelingen dannet i en etterretningstjeneste, den såkalte Psychoanalytic Field Unit i etterretningstjenesten Office of the Coordinator of Information, som var en forløper til CIA. Så verdens første psykoanalytiske avdeling i en etterretnings-tjeneste var ledet en psykolog med psykoanalytisk utdanning.

Min befatning med dette skjedde først og fremst på grunn av en rekke tilfeldigheter: Da jeg forsket på et annet emne møtte jeg noen mennesker i den psykoanalytiske samfunnet med bakgrunn i militær etterretning. Først ønsket jeg bare å forstå bedre hva psykoanalytikere hadde å gjøre med hemmelige tjenester og hvorfor. Men etter en innledende arkivbesøk til USA følte jeg meg nesten overveldet av den enorme mengden dokumentasjon jeg oppdaget om dette samarbeidet. Plutselig stod det klart for meg at her var det var noe viktig å forske på.

Du må ikke glemme at min forskning begynte fire år etter at det ble kjent at amerikanske psykologer var med på tortur i Abu Ghraib, Guantanámo Bay og andre amerikanske tortursentre. Med de kjente bildene fra disse torturfengslene i minne, vokste mitt ubehag med hvert nylig oppdaget dokument. Ubehaget vokste fordi det stadig ble klarere hvor lenge det her allerede hadde pågått et institusjonelt samarbeid. Og hvor forkastelig dette var nesten fra første øyeblikk.

Hvor aktuelt dette temaet fortsatt er, vises for eksempel av den nylig publiserte Hoffmann-rapporten, som ble bestilt av American Psychological Association, (forkortet APA). Den endelige versjonen bekreftet alle beskyldningene fra kritikere både i og utenfor denne institusjonen. Det viste seg for eksempel at nesten hele APA-ledelsen ikke bare støttet Bush-administrasjonens torturopplæring, men i utgangspunktet gjorde visse aspekter av den mulig.

Og dette hadde du ikke forventet – spesielt disse aspektene – antar jeg?

Nei, fordi som daværende doktorgradskandidat antok jeg at organisert psykoanalyse hadde gjort Freuds tankespråk til sitt eget: «Handling vet ofte hvordan den skal maskere seg som en passiv opplevelse». Jeg mener, jeg håpet representanter for psykoanalysen ville ha internalisert Freuds grunnidé, som er et allment og kritisk syn psykoanalysen som et hjelpemiddel til en opplyst og frigjørende måte å tenke og handle på.

Ordet «hemmelig» burde derfor være helt uforenelig med den psykoanalytiske holdningen, muligens bortsett fra at alle samtaler ikke forlater analyserommet … Men grunnleggelsen av en «hemmelig komité» innen organisert psykoanalyse, selv om den ikke hadde noe å gjøre med etterretning men var en kontrollinstans innen International Psychoanalytical Association, fikk meg til å skjønne noe annet.

Og hva nøyaktig gjorde denne «hemmelige komiteen»?

I hovedsak var det å etablere et eget kontrollorgan [etter 1913 o.a.], som skulle jobbe i hemmelighet innen den Internasjonale psykoanalytiske foreningen. Den skulle påvirke organisatoriske beslutninger om personalsaker, publikasjoner, etc. De brukte [Freuds] disputt med Carl Gustav Jung i 1913 som et argument for etableringen av sitt eget lille «Homeland Security» for å identifisere og forhindre»avvikende tendenser» på et tidlig stadium i fremtiden.

(intervjuet fortsetter under bildet)

Fascinerende: Psykoanalysen er kjent for å ikke ha forandret seg mye siden begynnelsen av det 20. århundre (noe vil si ‘forstokket’). Müllers forskning oppdaget en av årsakene: de største psykoanalytiske organisasjonene hadde sitt eget hemmelige «Homeland Security’ for å forhindre avvik. Foto fra 1909. Foran: Sigmund Freud, G. Stanley Hall, Carl Gustav Jung; Bak: Abraham A. Brill, Ernest Jones, Sándor Ferenczi.

Og denne typen «arbeid» ble deretter videreutviklet og gjort permanent av den institusjonelle forbindelsen med etterretningtjenestene? Hvordan så dette ut nøyaktig?

Det kan ikke sammenlignes. Den hemmelige komiteen hadde ikke noe å gjøre med etterretning, men med det faktum at folk hadde fattet vedtak bak kulissene som medlemmene av IPA og offentligheten ikke var del i.

Den hemmelige komiteen forpliktet seg til å holde seg til den idealiserte freudianske dogmatismen, som understreket av komitémedlem Ferenczi. Troen på sin egen bevegelses allmakt skapte ikke minst en viss maktarroganse, men påvirket også etter min mening det pågående samarbeidet med amerikansk etterretning siden 1940.

I årene 1940-45 var akutte og krigs-relaterte temaer sentralt i et nyopprettet samarbeid mellom den psykoanalytiske foreningen og amerikanske hemmelige tjenester. I etterkrigsårene tilpasset innholdet og metodene seg gradvis til den kalde krigens paranoid-schizoide klima.

I løpet av krigsårene gjaldt det for eksempel analysering av fiendens propaganda; karakteranalyser av individuell og sosialt formidlede fascistiske, imperialistiske, isolasjonistiske – men også kommunistiske! – tendenser. Det handlet om karakteranalyse og forslag til mulige strategier for psykologisk krigføring, som Ernst Shimmels forslag til «kortbølge-psykoterapi» av det tyske folk. Andre planer inkludert psykologisk-historiske studier av Adolf Hitler, strategier for å håndtere Tyskland etter krigen, behandling av såkalte «krigsneuroser», analyse av avhør av tyske fanger, testing og opplæring av fremtidige hemmelige agenter, rekruttering av folk av forskjellige nasjonaliteter til amerikansk etterretning og eksperimenter på mennesker med mulige «sannhetsserumer».

Etter andre verdenskrig ble nazitidens vitenskapelige «prestasjoner» frenetisk samlet inn og utnyttet av alle fire allierte.

USA lette også etter data som kunne gi informasjon om nye utviklinger innen medisin, farmakologi, psykologisk manipulering og tortur, etc.

En amerikansk psykoanalytiker var involvert på vegne av militæret og etterretningen i innsamling og analyse av medisinske eksperimenter fra konsentrasjonsleirene. Fra begynnelsen av 50-årene gjorde han det mulig, som leder for et mentalsykehus i New York City som fortsatt er i drift, å fortsette nettopp disse eksperimentene i etterretningstjenestenes navn.

Dette resulterte i minst ett kjent dødsfall i hendene på en annen psykoanalytiker, som meget vel visste om at det var militæret og etterretningen som ønsket at eksperimentene skulle fortsette. Hans eksperimenter på psykiatriske pasienter skjedde uten deres tillatelse, men de fant de likevel sted – det var som om Nürnberg-konvensjonen aldri hadde eksistert. Handlingene til begge ansvarlige personer forblir imidlertid uten juridiske og faglige etiske konsekvenser.

Den amerikanske ego-psykologiens triumf, som er særlig preget av ideen om tilpasning, ble til slutt retningslinjen for psykoanalyse, og ikke bare i USA. Mange psykoanalytikere ble dermed mer og mer som dommere, som anså seg selv som de eneste kompetente personene som kunne (og måtte) dømme mellom normal og unormal, mellom – angivelig – «sunn» og «syk». Psykisk behandling av «abnormiteter» ble utført på alle mulige måter. All slags behandlinger, uansett hvor krenkende, ble brukt for å tilpasse pasienten til den psykodynamisk-orienterte psykiatriske normen, virker det som.

Takket være vellykket bruk psykoanalytisk orienterte intervensjoner – for eksempel den såkalte «narkoanalysen» ved hjelp av barbiturater i behandling av såkalt «granatsjokk» under andre verdenskrig – fikk tidligere militærleger som fikk stipend i etterkrigsårene av Department of Veterans Affairs og andre militære organisasjoner for deres psykoanalytiske utdanning, senere lederstillinger i prestisjetunge private og statlige sykehus.

Den amerikaniserte versjonen av psykoanalyse, som nærmest utelukkende konsentrerte seg om klinisk behandling, utartet i løpet av årene seg etter hvert til et veritabelt diktat over samfunnet: Beruset av den raske økningen i bestemmelser av hva som var normalt basert på denne ego-psykologien, begynte det etiske kompasset å avvike mer og mer. Dermed utartet en metode som opprinnelig var opptatt av frigjøring av mennesker, til slutt seg til [en befestning av de herskende samfunnsforholdene].

Og det psykodynamiske forskningsmaterialet fra nazitiden ble ikke utelukkende brukt av de hemmelige tjenestene. For eksempel tjente de også som verktøy for å manipulere massene gjennom reklame og politiske propagandastrategier. Der lærte man mye fra Hitler-regimet. Et eksempel på dette er et velkjent sitat fra Hermann Göring, fra 1946:

«Vel, selvfølgelig, ønsker vanlige folk ikke en krig (…). Det er åpenbart. Men det er tross alt lederne i landet som bestemmer politikken, og det er alltid lett å få folk til å gi sitt samtykke, enten det er et demokrati, et fascistisk diktatur, et parlament eller et kommunistisk diktatur. (…). Folket (…) kan alltid bringes til å følge ledernes ordrer. Det er enkelt. Man trenger ikke gjøre noe annet enn å fortelle dem at de blir angrepet, og fordømme pasifistene for mangel på patriotisme og hevde at de utsetter landet for fare. Denne metoden fungerer i alle land.»

Betyr dette at vi har å gjøre med, så å si, «to problemer»? De hemmelige tjenestene forsker på manipulasjon, propaganda, tortur, etc. Men også de etablerte analytikere behandler først og fremst på en måte som så å si henviser sosiale og samfunnsmessige problemer til pasientenes personlige ansvar og spesielt deres tilpasning til samfunnsordningen?

Man kan si det slik, ja. Dette er et velkjent argument jeg absolutt ikke har hentet fra løse luften. ICD-10 er i det minste veldig gjennomsiktig her. Her blir en vegring mot å tilpasse seg simpelthen patologisk erklært som en sykdom og definert som en tilpasningforstyrrelse.

La oss sette litt mer søkelys på disse to dimensjonene. Hvordan gikk det videre angående etterretningstjenestene?

Militæret prøvde først og fremst å oppnå målet om å isolere og med hell bruke kjemisk-biologiske stoffer for å eliminere fienden. Det handlet ikke lenger om utryddelse, men om desorientering og manglende stridsevne tvunget fram av kjemiske og biologiske stoffer, og dermed en funksjonell eliminering av fienden.

Målet med CIAs ulike programmer fra 1947 og videre framover, var et fokus på gjennomføringen av den ultimate våte drømmen for alle hemmelige tjenester: Programmerte «Manchurian Candidates», en menneskelig marionett uten bevissthet om sin programmering som kunne brukes til etterretningsoppdrag.

Denne systematiske studien av psykologiske manipulasjon og kontrollteknikker ble beskrevet av professor i psykologi Rainer Mausfeld i 2009 som «hvit tortur». Men den førte hverken på militært- eller etterretnings-nivå til de forventede resultatene.

Men de psykologiske effektene ble systematisk evaluert, og viste på en skremmende måte hvor ødeleggende psykologiske torturstrategier er mot mennesker. De dannet senere grunnlaget for «standardprosedyren» i torturfengsler, som en del av de amerikanske agressive krigene i Afghanistan og Irak  i dag (under den forskjønnende omskrivningen «krigen mot terror»). Her ble det fremfor alt brukt teknikker for sensorisk deprivasjon og isolasjon, smertefulle stillinger kjent som «stress-posisjoner» i den bagatelliserende omskrivingen, tvungen søvnmangel og sult osv.

Og hvordan kan og bør man forestille seg en slik organisasjon? Sitter viktige personligheter fra alle områdene i bakrommet og snakker sammen om hvordan man bedre undertrykker og narrer folket?

I tilfellet Committee on Morale som ble dannet av APsaA mai 1941 og umiddelbart tilknyttet etterretningsorganisasjonen i COI i 1941, og i 1942 den nyetablerte Office of Strategic Services, var det virkelig sånn. Men de betraktet ikke sine handlinger som et forsøk på å undertrykke og narre massene, men som et patriotisk bidrag til mobiliseringen for krigen og forsvaret av demokratiet.

Medlemmene av komiteen besto av representanter for de viktigste psykoanalytiske organisasjonene i USA. Totalt fant 13-14 møter sted, hvorav noen også inviterte utvalgte folk fra de hemmelige tjenestene og militært personell. Utvalget var også nært knyttet til den psykoanalytiske feltenheten ledet av psykolog og psykoanalytiker Walter Langer.

I månedene før det japanske angrepet på Pearl Harbor, for eksempel, gjaldt det å selge krigen til det amerikanske folket. Folket var veldig uvillig til å støtte at USA skulle bli med i krigen. Pearl Harbor endret alt her – man kan sammenligne det med endringene som fulgte etter den 11. september 2001.

I de senere krigsårene utførte en representant for APsaA-komiteen eksperimenter med potensielle «sannhetsserumer» på personer som ikke hadde gitt sitt samtykke, på vegne av OSS. Oppgaven til Moralkomiteen endret seg også i løpet av denne tiden. En nøkkeloppgave for medlemmene var å formulere hvit, grå og svart propaganda basert på psykoanalytiske antagelser.

Under den kalde krigen var det en rekke virkefelt innen militær/etterretning i det psykoanalytiske samfunnet:

  • Datainnsamling og evaluering av pseudomedisinske nazistiske menneskeforsøk;
    fortsettelsen av utvalgte nazistiske eksperimenter;
  • Rådgivende tjenester knyttet til spørsmålet om hjernevasking, særlig gjennom erfaringer under Koreakrigen;
  • Planlegging og gjennomføring av studier om manipulere menneskelig atferd og bevissthet innen rammen av forskning som var gitt i oppdrag enten direkte av CIA eller militæret, men for det meste i nært samarbeid med CIA, eller som i det skjulte ble finansiert av CIA gjennom en rekke kjente eller mindre kjente stiftelser;
  • Direkte rådgivning til CIA om psykiatriske problemer, som for eksempel å håndtering overløpere og CIA-ansatte med psykologiske problemer på grunn av alkohol eller narkotika;
  • De ga grunnideen til en CIA-avdeling som drev med profilering av ledere av «fiendtlige» nasjoner på psykoanalytisk grunnlag:
  • Støtte til svertekampanjer mot Nixon-administrasjonens «fiender».

Har du kanskje ett eller to konkrete eksempler? Hva mener du var de moralsk tvilsomme felles-«prosjektene» i denne forbindelse mellom psykoanalytikere og etterretningen?

Alle medlemmene av APsaA ble i 1941 bedt om bidra til å håndtere personer med totalitære meninger for å bedre forstå menneskets psykodynamikk og endelig kunne «løse dette analytisk». De ble bedt om å ta med journaler fra pasientanalyser som kunne gi informasjon i den forbindelse. Men ikke bare fascistiske, imperialistiske eller isolasjonistiske innstillinger ble analysert, men også kommunistiske, slik at APsaA allerede i 1941 begynte marsjen mot et overvåkingsstat à la McCarthy. Fordi disse pasientdataene havnet – anonymt – hos en underavdeling av OSS. For den psykoanalytiske samfunnet var sviket av disse pasientene trolig det verst tenkelige scenarioet. Tenk om analysen din i hemmelighet lander hos etterretningstjenestene … med hilsen fra din analytiker?

Det er nok eksempler i boken min hvor du rett og slett blir redd og engstelig. Men sannsynligvisvis det mest tvilsomme moralsk, er etter mitt syn det faktum at det overhodet fantes et samarbeid med militæret og etterretningen som hverken er innrømmet, beskrevet eller kritisk behandlet i dag av den psykoanalytiske samfunnet. Og ikke bare det. Etter hva jeg har erfart tidligere, blir dokumentene jeg har funnet trukket i tvil av til dels høytstående tjenestemenn i det psykoanalytiske samfunnet. Og dette skjer selv om alt materiale som brukes av meg har vært tilgjengelig for alle som er interessert i flere tiår i allment tilgjengelige arkiver. Så jeg er også forberedt på kommende forsvarsstrategier der man «angriper budbringeren» etc..

Er det lignende informasjon om Tyskland? Er det noe kjent om mulig samrøre av denne typen?

Om det var kontakter mellom tyske psykoanalytikere og Gehlen-organisasjonen eller den senere tyske etterretningstjenesten BND, vet jeg ikke. Fokuset i min forskning er utviklingen av amerikansk psykoanalyse. Derfor kan jeg bare oppfordre andre til å utføre egen forskning her.

Og når det gjelder psykoanalysens arbeid utenfor rammen av samarbeidet med etterretningsorganisasjoner og militæret … Kan vil skissere denne prosessen og mekanismene her med noen få ord? Hva går galt akkurat her?

Opplæringen på psykoanalytiske institutter, uansett hvor liberale eller dogmatiske de definerer seg selv, har i seg nettopp denne manipulative strukturen som de ønsker å diagnostisere og befri sine pasienter fra ved hjelp av psykoanalyse eller analysen av sosiale strukturer. Personer som gjennomgår utdanning har ikke nødvendigvis hoder som kan holde stand mot press og manipulasjon fra de med makt. Dette sikres av evnen til underkastelse og lidelse som man må ha for å gjennomgå psykoanalytisk opplæring.

Der man forlanger tilpasning i stedet nysgjerrighet, kreativitet og frigjørende handling, er det åpnet for en autokratisk holdning. En radikal utdanningsreform ville etter min mening sørge for en mulig beskyttelse mot disse manglene.

Et siste ord?

Ja. Jeg håper virkelig at leseren ikke oppfatter boken som et oppgjør med psykoanalyse, for det er ikke mitt mål. Snarere er jeg opptatt av å beskytte psykoanalysen, siden jeg fortsatt er overbevist om dens opplysende og frigjørende makt. Jeg opplever daglig dens fascinerende virkninger i min praksis – til tross for min psykoanalytiske utdanning.

Det jeg prøver å gjøre klart er at psykoanalysen ikke er kompatibel med manipulativ reklame eller militærvesenets og etterretningens strategier. Hvis den blir misbrukt for disse formålene, vil den ikke eksistere lenger, den vil miste sin legitimitet.

Takk for intervjuet.


Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten. Intervjuet er opprinnelig fra 2015. Knuth Müller, født i 1970, er utdannet pedagog med doktorgrad i psykologi. Som psykologisk psykoterapeut og psykoanalytiker arbeider han i privat praksis. Han er også foreleser ved Institutt for medisinsk psykologi ved Steinbeis-høyskolen i Berlin. Hans publikasjoner inkluderer bl.a. kliniske emner, samt historiske bidrag til den psykoanalytiske bevegelsens historie i USA.

 

2 kommentarer

Kommentarer er stengt.