John Pilger: offentligheten har alltid ligget et skritt foran media

Grunnleggende problemer i vestlige medier skaper et stadig vanskeligere landskap for etisk journalistikk, som John Pilger forklarer i et intervju med Dennis Bernstein og Randy Credico.

Julian Assange og John Pilger

Dennis J Bernstein og Randy Credico intervjuer John Pilger

Den prisbelønte journalisten John Pilger er blant de viktigste politiske filmskaperne i det 20. og 21. århundre. Fra Vietnam og Palestina til faren for atomkrig, har Pilgers arbeid alltid vært i forkant av resten, og hans bitende kritikk av vestlige medier har alltid vært opplysende. Og uten tvil er hans bitende analyse mer relevant og viktig nå enn noensinne. Hans nyeste film, «Den kommende krigen mot Kina» viser sjokkerende den stadig økende muligheten for en krig mellom USA og Kina.

Randy Credico og Dennis J Bernstein snakket sammen med Pilger den 18. januar om de store svakhetene i de store mediebedriftene, som har nøret opp under de falske anklagene i Russiagate. De har vendt ryggen til Julian Assange og oppført seg mer som anklagere enn journalister. Deres egentlige ansvar er å holde maktsentrene ansvarlige og rapportere tilbake til folket.

De snakket også med Pilger om det britiske nasjonalbibliotekets sin siste beslutning om å anskaffe hans betydeligste arbeider og uvurderlige arkiver, for dermed å gjøre dem lett tilgjengelige for et mye bredere publikum

Dennis Bernstein: Gratulerer, John. Ditt arbeid er nå gjort til en del av samlingen i British Library.

John Pilger: Å se alt mitt skriftlige arbeid gjennom årene havne på en enkelt harddisk var en tankevekkende opplevelse. Jeg er imidlertid fornøyd, fordi nå i den digitale tidsalderen kan folk få tilgang til alt mitt arbeid, og jeg kan selv få tilgang til informasjon jeg kanskje har glemt.

Dennis Bernstein: Jeg vil gjerne lese litt av hva de sa offisielt da de ønsket velkommen ditt materiale. De skrev: «Gjennom sin karriere har John Pilger demonstrert kraften og betydningen av undersøkende journalistikk i å avdekke historier om mennesker som har blitt ignorert av hovedstrøms-media eller på en annen måte ikke har en stemme. Hans banebrytende arbeid i Kambodsja avslørte ødeleggelsen forårsaket av Røde Khmer og hans film «År null: Kambodsjas stille død» har senere blitt beskrevet som «en av de ti mest innflytelsesrike dokumentarene i det tjuende århundre.»

Jeg vil gjerne lese litt av erklæringen du sendte til World Socialist Conference, hvor de diskuterte den gjennomgripende karakteren av sensur. Du skrev, «Noe har endret seg. Selv om mediene alltid var en løs forlengelse av kapitalmakten, er de nå nesten fullt integrert. Dissens, som en gang var tolerert i hovedstrømmen, har nå gått tilbake til nærmest en undergrunn, mens den liberale kapitalismen rykker stadig nærmere en form for korporativt diktatur.» Og det hele blir eksponentielt verre, vil du ikke si?

John Pilger: Ja. Chris Hedges er et eksempel på dette. Han var midt i hovedstrømmen i The New York Times og befinner seg nå utenfor den. Et annet eksempel er Amerikas mest berømte undersøkende journalist, Seymour Hersh, som det nå ser ut til bare kan bli publisert i Tyskland. Hersh har i realiteten blitt sparket ut fra hovedstrømmen USA.

I mitt eget tilfelle navigerte jeg gjennom hovedstrømmen. Mine filmer vises fortsatt på kommersielle TV-kanaler i Storbritannia. Min skriftlige journalistikk er imidlertid ikke lenger velkommen. Det siste hjemmet artiklene hadde var The Guardian, som for tre år siden ble kvitt folk som meg og andre, i en slags utrenskning av de som sier hva The Guardian ikke lenger sier.

Det har skjedd over hele fjøla i liberale medier. Washington Post – som for øyeblikket går gjennom en periode med selvforherligelse med utgivelsen av filmen The Post – er også den beryktede kilden til et nettsted som laget en liste over noen av de mest fremtredende dissenterende mediene i USA, inkludert Consortiumnews , Black Agenda Report, Counterpunch og andre, som kilder for russisk propaganda. Det tvinger oss alle ut i marginene, når i virkeligheten er det hovedstrømmen som er i marginen og marginen er hovedstrømmen.

Dennis Bernstein: Kan du snakke om Julian Assange sitt arbeid i sammenheng med denne korporative sensurmaskinen?

John Pilger: Julian Assange har personlig lidd meget av dette historiske skiftet. Han og Wikileaks har avslørte så mye, og det er utilgivelig. Det er ingen tvil om at hva Wikileaks har gjort er den viktigste avslørende journalistikken i mitt liv. Rundt om i verden har politikere som har lurt offentligheten blitt avslørt av Wikileaks. Det er en ganske utrolig prestasjon.

Sinnet har blitt rettet mot Julian av folk i media som har blitt skammet ut av Wikileaks. Fordi Wikileaks gjorde jobben som journalister burde ha gjort i mange år. Wikileaks har gjort dette over et meget bredt arbeidfelt og skammet ut de som blir betalt for å holde folk i ørene. Dette er forbrytelsen Assange har begått.

Dennis Bernstein: Det har blitt så ille at å fortelle sannheten er å begå profesjonelt selvmord.

Randy Credico: På den nylige World Socialist Conference advarte Julian Assange om hva han kalte «superstater» på internett og hvor mye makt de har – alle tingene som Facebook og Google, osv.

John Pilger: Han nevnte hele spekteret av kunstig intelligens og hvordan den kan bli misbrukt av de udemokratiske kreftene som styrer så mye av verden. Jeg tror det han hadde å si var veldig interessant og ekstremt rettidig. Det er viktig å huske at Assange er en flyktning, og at flyktningen nesten er et symbol på vår tid. Det er de som prøver å krysse Middelhavet og ikke greier det, eller som krysser ørkener for å få arbeid for å støtte sine familier.

Julian er en politisk flyktning som forsøker å informere oss om noe vi enten ikke vet om eller noe vi ikke er villige til å snakke om. De forente nasjoner har erklært at han blir ulovlig anholdt. Det er interessant å høre hva han sier, men vi må også holde et øye med hans velferd. Hans situasjon bør være et brennende problem for journalister overalt. Hvis det kan skje med ham, kan det skje med enhver av oss.

Randy Credico: Mange hovedstrøms-journalister klager når Trump refererer til dem som folkefiender, men de har vist seg å være svært uvillige til å støtte Assange. Hva vil det bety for journalismen hvis Assange blir stoppet?

John Pilger: Trump vet hvilken nerve han skal berørte. Hans kampanje mot hovedstrøms-media kan til og med bidra til å få ham gjenvalgt, fordi de fleste ikke stoler på hovedstrøms-media lenger.

Etter min erfaring som journalist har offentligheten alltid ligget et skritt foran media. Og likevel, i mange medier har det alltid funnes en slags tilslørt forakt for publikum. Du kan finne unge journalister som affekterer en falsk kynisme som de synes gjør dem til journalister. Denne kynismen handler ikke om menneskene på toppen, det handler om folk på bunnen, folkene som Hillary Clinton avviste som «de uforbederlige».

CNN og NBC og resten av TV-nettverkene har vært maktens stemmer og har vært kilden til forvrengte nyheter i så lang tid. [De prøver ikke å angripe oppover, fordi de er på feil side av frontlinjen]. Disse menneskene i hovedstrømmen har vært en forlengelse av den samme makta som har ødelagt så mye av vårt politiske liv. De har vært kildene til så mange myter.

Denne siste filmen om Washington Post forsømmer å nevne at avisen var en ivrig tilhenger av Vietnam-krigen før den besluttet å ha en moralsk krise om den skulle publisere Pentagon-papirene. I dag har The Washington Post en avtale verdt 600 millioner dollar med CIA for å gi dem informasjon.

Media i Vesten er nå en forlengelse av imperialistisk makt. De er ikke lenger en løs forlengelse, de er en direkte forlengelse. Hvorvidt de er uenige med Donald Trump eller ikke, er helt irrelevant. Media er på linje med alle de kreftene som vil bli kvitt Donald Trump. Han er ikke den de ville ha i Det hvite hus, de ønsket seg Hillary Clinton, som er tryggere og mer pålitelig.


Med velvillig tillatelse fra Dennis Bernstein. Han er radiovert ved Pacifica Radio.

 

2 kommentarer

Kommentarer er stengt.