Hvis nyhetsbyråene ikke rapporterer om det, har det aldri skjedd

 

 

propaganda-multiplikator-l

Fra Swiss Propaganda, med en del norske tilpasninger

Den sentrale rollen nyhetsbyråene spiller forklarer hvorfor de fleste mediene bruker de samme kildene i geopolitiske konflikter. I Syriakrigen har det særlig handlet om «Syrian Observatory for Human Rights», en tvilsom enmanns-organisasjon i London som har oppnådd en betydelig berømmelse. Men i virkeligheten er det ikke slik at hver avis eller TV-kanal snakker med dette «observatoriet» alene og direkte, fordi operatøren bak det faktisk ofte er vanskelig å få fatt i, selv for journalister.

Snarere gir dette «observatoriet» meldinger til de globale nyhetsbyråene, som så videresender dem til tusenvis av medier, og derfor «informerer» hundrevis av millioner av lesere og seere over hele verden. Hvorfor nyhetsbyråene velger å hente sin informasjon kun hos dette merkelige «observatoriet» – og hvem som egentlig har etablert og finansiert det – det er et annet spørsmål, som imidlertid sjeldent blir stilt.

Tidligere leder for det tyske pressebyrået DPA, redaktør Manfred Steffens, i boka «Nyheter som forretninger», skriver dette :

«En nyhet er (..) ikke er riktigere bare fordi du kan oppgi en kilde for den. Derfor er det meget tvilsomt å gi en nyhet mer troverdighet bare fordi en kilde er sitert. () Bak skjoldet som denne «kilden» er for en nyhet, er enkelte temmelig tilbøyelige til å spre ganske eventyrlige historier ut i verden, selv når man selv har berettiget tvil med hensyn til nøyaktigheten. Ansvaret, i hvert fall moralsk, kan alltids skyves over på den siterte kilden.» (Steffens 1969)

Avhengigheten av de globale nyhetsbyråene er også en viktig grunn til at mediedekningen av geopolitiske konflikter ofte virker overfladisk og usammenhengende, mens den historiske sammenhengen og bakgrunnen forblir fragmentarisk eller fraværende. Fordi «nyhetsbyråer får sine impulser nesten utelukkende fra dagsferske hendelser. Av natur er de derfor ahistoriske. Gode tilbakeblikk blir derfor nødtørftig gitt mer plass enn nødvendig.» (Steffens 1969) Jo mer våre medier stoler på nyhetsbyråene, desto mer episodiske blir deres egen framstilling.

Til slutt forklarer de globale nyhetsbyråenes dominans hvorfor visse geopolitiske problemstillinger og hendelser – som ofte ikke passer så godt inn i det transatlatlantiske establishmentets fortelling eller er for «uviktige» – ikke nevnes i våre medier: Hvis nyhetsbyråene ikke rapporterer det, så finner de fleste vestlige medier heller ikke ut om det.

For eksempel, når den syriske hæren i midten av november 2015 befridde flybasen Kuweires etter over to år med beleiring av IS-militsen – en av deres første strategiske suksesser siden det russiske luftvåpenet intervenerte – ble det ikke rapporter i våre medier, ikke en eneste melding. Som det ble nevnt en gang under 50-årsjubileet for nyhetsbyrået DPA: «Hva byrået ikke beretter, finner ikke sted» (Wilke 2000).

Noen ganger blir den vestlige framstillingen av hendelser presentert i form av store overskrifter. Motforestillinger og uenighet i denne framstillingen blir diskret plassert på slutten av en nyhetssak, eller lagt til senere i all stillhet. Dette fører til i at de fleste geopolitiske konfliktene er det allerede på nivået av de globale nyhetsbyråene en tendens til å ha et ensidig perspektiv, som uunngåelig blir overført over til våre hjemmlige medier.

«Tvilsomme nyheter fremmes»

Mens noen temaer ikke synes i media, er andre temaer svært tydelige – selv om de egentlig ikke burde være det: «Slik rapporterer massemedia ofte ikke om virkeligheten, men om en konstruert eller iscenesatt virkelighet. (..) Ulike studier kom til konklusjonen at massemedia i hovedsak er bestemt av PR-aktiviteter til [diverse] aktører, og at mediefolk hovedsaklig har en passiv, mottakelig holdning, ikke en aktiv, undersøkende.» (Blum 1995)

Faktisk, for parter som måtte ønske det, er det en enkel sak å spre propaganda og desinformasjon i et tilsynelatende seriøst format til et globalt publikum. Dette er mulig på grunn av det ganske lave nivået av journalistisk egetarbeid i våre medier og deres store avhengighet av noen få nyhetsbyråer. Også DPA-redaktør Steffens advarte mot denne faren:

«Jo mer respektert et nyhetsbyrå eller en avis som publiserer en nyhet er, jo mer blir den kritiske tankegangen hos leseren redusert. Den som ønsker å snike inn en tvilsom melding i verdenspressen trenger bare å prøve å få inn budskapet hos et halvveis hederlig nyhetsbyrå for å være sikker på at det dermed litt senere vil dukke opp hos de andre. Noen ganger skjer det slik at en uriktig nyhet blir videresendt fra byrå til byrå, og dermed blir stadig mer troverdig.» (Steffens 1969)

Militæret og forsvarsdepartementer er blant de mest aktive aktørene i «infiltrasjonen» av tvilsomme geopolitiske nyheter her. I 2009 sa den daværende lederen av det amerikanske nyhetsbyrået Associated Press, Tom Curley, at Pentagon har mer enn 27.000 PR-spesialister som jobber med media. De har et budsjett på nesten fem milliarder dollar i året for å få spesifikke manipulerte nyheter i omløp. I tillegg hadde høytstående amerikanske generaler truet AP med å «ødelegge det» dersom reporterne begynte å rapportere altfor for kritisk om det amerikanske militæret. (Becker 2015)

Til tross for – eller på grunn av? – slike trusler, publiserer våre medier jevnlig overskrifter som følgende:

swiss2.png
For folk som bare leser overskriften, vil inntrykket sitte igjen at dette er fakta

I denne saken fra oktober 2015 om Syriakrigen, handler det ikke om at det faktisk styrtet fire russiske krysserraketter i Iran, selv om tittelen antyder dette. Snarere handler det om en melding fra europeiske nyhetsbyråer og CNN, der det står at to ikke navngitte «informanter» fra «amerikanske forsvars-kretser» har hevdet dette.

Det finnes ingen faktisk dokumentasjon – saken kunne derfor like godt ha vært diktet opp som en del av en propagandaoperasjon. Likevel blir saker som denne publisert i nesten alle hovedstrøms-mediene – egne undersøkelser eller kritiske spørsmål synes å være tabu.

Ulrich Tilgner, som var Midtøsten-korrespondent for TV-kanalen ZDF og sveitsisk TV i mange år, advarte allerede i 2003, med henvisning til krigen i Irak. om hvordan militæret brukte media til bedrageri:

«Ved hjelp av media styrte militæret den offentlige oppfatningen. De brukte media i deres planlegging. De greier å skape forventninger og spre scenarier og falske oppfatninger. I denne nye formen for krig, oppfyller PR-strategene til den amerikanske administrasjonen en lignende funksjon som bombepilotene ellers gjør. De spesialiserte PR-avdelingene i Pentagon og i etterretningstjenestene har blitt stridende parter i informasjons-krigen. (..) Det amerikanske militæret brukte den manglende åpenheten i rapporteringen målrettet for sitt bedrag. Informasjon fra disse kildene som spres til og distribueres av aviser og radio, er umulig å spore tilbake til kildene for leserne, lytterne eller seerne. Dermed klarer de heller ikke å innse den opprinnelige hensikten militæret hadde med å spre dette.» (Tilgner 2003)

Hva som er kjent for det amerikanske militæret, burde ikke være ukjent for amerikanske etterretningtjenester. I en bemerkelsesverdig reportasje fra britiske Channel 4, snakket tidligere ansatte i CIA og Reuters åpent om den systematiske spredningen av propaganda og desinformasjon i omtalen av geopolitiske konflikter:

Tidligere CIA-offiser og varsleren John Stockwell sa angående hans oppdrag i Angola-krigen:

«Det grunnleggende målet var å få det til å se ut som det var motstanderen som utførte en aggresjon i Angola. Med dette i minne, skrev vi mange saker og fikk dem publisert media. (…) En tredjedel av teamet mitt i dette oppdraget var PR-eksperter. Deres oppgave var å dikte opp nyheter og spre dem i pressen. (…) Redaktørene i de fleste vestlige aviser er ikke så skeptiske til rapporter som gjenspeiler de rådende synspunktene og fordommene. (…) Noen av våre historier ble sto i pressen i ukevis. Men alt var diktet opp.»

2_5_John_Stockwell_CIA_s_new_global_perspective-480x276
John Stockwell var leder for CIAs operasjoner i Angola. Senere ble han varsler og dissident. Han har mange gode foredrag på youtube.

Fred Bridgland så tilbake på sitt arbeid som krigskorrespondent for Reuters:

«Vi baserte vår reportasjer på offisielle meldinger. Bare mange år senere fikk jeg vite at det satt en desinformasjons-ekspert fra CIA i den amerikanske ambassaden, og at disse nyhetene var diktet opp og hadde absolutt ingen rot i virkeligheten. (..) Men ærlig talt kan nyhetsbyråene publisere all slags søppel, og det vil fortsatt bli godtatt av redaktørene.»

Også tidligere CIA-analytiker David MacMichael beskrev sitt arbeid i Contra-krigen i Nicaragua med disse ordene:

«Det ble sagt at vår etterretnings-kunnskap om Nicaragua var så bra at vi kunne oppfange det selv når noen skylte ned i toalettet, men jeg hadde heller på følelsen at sakene vi ga til pressen kom direkte fra toalettet.» (Hird 1985)

Selvfølgelig, de hemmelige tjenestene har også mange kontakter i media, hvor «informasjon» kan bli spredt om nødvendig. Men uten den sentrale rollen til de globale nyhetsbyråene ville den synkroniserte spredningen av propaganda og desinformasjon over hele verden være umulig å gjennomføre så effektivt.

Gjennom denne propaganda-multiplikatoren i mediene når tvilsomme nyheter fra PR-ekspertene som jobber for stater, militæret og hemmelige tjenester, mer eller mindre ukontrollert og ufiltrert ut til offentligheten. Journalistene forholde seg til nyhetsbyråene, og nyhetsbyråene stoler på sine kilder. Mens det ofte blir forsøkt å vise usikkerhet (og beskytte seg selv) gjennom uttrykk som «tilsynelatende», «angivelig» og lignende – har disse ryktene for lengst blitt spredt rundt i verden, og dermed utøvd sin effekt.

Som «New York Times» rapporterte …

I tillegg til de globale nyhetsbyråene er det fortsatt en annen kilde som ofte brukes som kilder for å rapportere om geopolitiske konflikter: Dette er de store og kjente mediene i England og USA.

New York Times eller BBC, for eksempel, har opptil 100 utenlandskorrespondenter og andre eksterne ansatte. Den nederlandske midtøstenkorrespondenten Luyendijck bemerker i boka:

«De vestlige nyhetsredaksjonene, og også jeg, orienterte vårt valg av nyheter fra anerkjente medier som CNN, BBC og New York Times. [Vi] antok at deres korrespondenter hadde en oversikt over den arabiske verden. Men som det viste seg, kunne mange av dem ikke engang arabisk, i hvert fall ikke nok til å gjennomføre en samtale eller forstå hva som ble sagt på TV. Dette gjaldt for mange av toppfolken i CNN, BBC, The Independent, The Guardian, The New Yorker og New York Times.»

I tillegg kommer det at kildene disse mediene bruker ofte ikke er lette å etterprøve («militære kretser», «anonyme tjenestemenn», «etterretning» og lignende), og derfor også kan brukes til spredning av propaganda. I alle fall fører den sterke orienteringen mot de angelsaksiske publikasjonene til ytterligere skjevheter i våre mediers geopolitiske dekning.

[…]

Den ønskete fortellingen

Men hvorfor prøver ikke journalister i media å granske på egen hånd og rapportere uavhengig av de globale byråene og de engelskspråklige mediene? Midtøstenkorrespondent Luyendijk beskriver sine erfaringer på dette området:

«Nå kan du spørre: Hvorfor forsøker han (journalisten) ikke å finne noen fornuftige kilder? Jeg har prøvd, men hver gang jeg ønsket å gjøre noe annet enn pressebyråene, de store engelskspråklige mediene og ‘talking heads’ (vestlige samtalepartnere og frivillige organisasjoner i arabiske land) om en nyhet, løp det ut i sanden. (..) Selvfølgelig kunne jeg som korrespondent berette svært forskjellige synsvinkler om en og samme situasjon. Men mediene kunne bare bruke en av dem, og ofte var den de valgte nettopp den saken som bekreftet det allerede dominerende bildet.» (Luyendijk 2015)

Medieforsker Noam Chomsky har beskrevet denne effekten i sitt essay «Hva som gjør mainstream-media mainstream«. Han skriver som følger:

«Hvis du går bort fra den offisielle linjen, hvis du lager avvikende nyheter, vil du snart få merke det. (..) Det er mange måter å få deg raskt tilbake på geledd. Hvis du ikke tar hensyn til retningslinjene, vil du ikke beholde jobben lenge. Dette systemet fungerer ganske bra, og det gjenspeiler de etablerte maktstrukturene.» (Chomsky 1997)

Også i tyske medier er slike tilfeller dokumentert. For eksempel når en korrespondent fra statskanalen ARD rapporterte om den libanesiske borgerkrigen, basert på egne observasjoner, at en av militsene fikk støtte fra et naboland, kontaktet daværende direktør for ARD umiddelbart sjefredaktøren angående denne politisk ubeleilige reportasjen. Redaktøren flyttet straks journalisten til Sør-Afrika. (Mükke 2014 s.33)

Derfor forlot den mangeårige Midtøsten- og Afghanistan-korrespondenten Ulrich Tilgner statskanalen ZDF, fordi han ikke var i stand til å rapportere fritt på grunn av «alliansehensyn» og «innblanding i sitt arbeid»: «[Tidligere] ønsket man å vite: Hva sier folk på på bakken? Dagens reportasjer blir altfor ofte satt sammen i redaksjonen og reportasjen er planlagt på forhånd » (Tilgner 2003).

I Sveits skjedde dette blant andre med den tidligere utenriksredaktøren i utenriksmagasinet på TV. Han begikk «feilen» å rapportere, midt i Bosnia-krigen, om de den vestlige alliansens bevisste krigsløgner: Han fikk et forbud mot å skrive og ble konfrontert med en mulig oppsigelse.

Nylig skjedde det samme med den tidligere nyhets-korrespondenten Helmut Scheben, som på nyhets-portalen Watson (en partner av Spiegel Online), kritiserte de vestlige medieoppslagene om Syria som ensidige og manipulerende. Det tok bare to dager før han ble utskjelt i en svarmelding fra redaktøren, som et «Putin-troll».

Til tross for slike eksempler fortsetter noen av de ledende journalistene å tro at ingen kan diktere til dem hva de kan si. Hvordan henger dette sammen? Medieforskeren Chomsky forklarer den tilsynelatende motsetningen slik:

«Det avgjørende er dette: Disse journalistene hadde mistet jobbene sine for lenge siden hvis de ikke i lang tid hadde bevist at ingen trenger å fortelle dem hva de må skrive – fordi de uansett ‘skriver riktig’. Hvis de hadde fulgt opp de ‘falske’ nyhetene i begynnelsen av sin karriere, ville de aldri ha sittet i den stillingen de er i nå, ‘der de kan si hva de vil.’ () Med andre ord: Disse journalistene har allerede gjennomgått en sosialiseringsprosess» (Chomsky 1997).

I realiteten fører denne «sosialiseringsprosessen» til en journalistikk som ikke lenger er uavhengig eller beretter kritisk om geopolitiske konflikter (og enkelte andre emner), men som i stedet, ved hjelp av passende redaksjonelle kommentarer, ledere og intervjuobjekter, bekrefter den ønskede fortellingen. (Gritsch 2010)

En av de mest populære metodene for dette ble beskrevet av den franske journalisten og mediekritikeren Jean Queval i sin bok «Première page, cinquième colonne» (1945):

«Den sikreste måten å endre opinionen, er nå for tiden å kontrollerte budskapet. () For å vinne propagandakrigen, leder man derfor meldingen, man framstiller den kjølig med falskt synspunkt, til tider tyr man til simple forfalskninger. Som oftest er det slik at man bytter perspektiver og forandrer vinklingen, som man kan gjøre en rekke måter. Den enkleste og vanligste måten å lyge på, er ved unnlatelser og fortielser.»

Konklusjon: «Journalistikkens først lov»

Journalisten Herbert Altschull, tidligere ansatt i nyhetsbyrået Associated Press, kalte det journalistikkens første lov:

«I alle pressesystemer er nyhetsmediene agenter for de som har politisk og økonomisk makt. Aviser, magasiner, radio og TV stasjoner opptrer derfor ikke uavhengige, selv om de har mulighet til selvstendig utøvelse av makt.»

Det er derfor logisk at våre mainstream-media – som i stor grad faktisk er finansiert av reklame eller kvasi-statlig organisert – representerer de geopolitiske interessene til den transatlantiske alliansen. For både annonsører, som banker og store selskaper, samt disse statene selv er, enten de vil det eller ikke, preget av den transatlantiske økonomiske- og sikkerhets-arkitekturen skapt av amerikanerne.

I tillegg er våre ledende medier og deres nøkkelpersoner ofte selv involvert i disse transatlantiske elitenettverkene – nettopp i ånden til Chomskys «sosialisering». Eksempler er [..] den årlige Bilderberg-konferansen – en av de viktigste av disse institusjonene.

[…]

De fleste etablerte publikasjoner kan derfor sies å tilhøre gruppen «transatlantiske medier». Kanskje nettopp på grunn av dette blir dette viktige aspektet noen ganger glemt. Det oppstår et inntrykk i offentlighetene av en antatt mangfold, men som det faktisk aldri har funnes i dagens utvalg: Den teoretiske frihet i mediene har her for høye praktiske hindringer (statlige konsesjoner, krav til finansiering og teknisk infrastruktur, begrensete salgskanaler, avhengighet av reklame og nyhetsbyråer osv.).

Bare takket være internett har journalistikkens første lov blitt ødelagt, i hvert fall delvis. I de senere årene har en leserfinansiert journalistikk av høy kvalitet oppstått, som delvis vesentlig overstiger de tradisjonelle mediene når det gjelder kritisk rapportering og bakgrunnsinformasjon. Noen av disse «alternative» publikasjonene når temmelig mange lesere og seere, som viser at «massen» ikke er et problem for kvaliteten på et medium – tvert imot.

På den annen side har det til nå lykkes for mainstream-media å huke fatt i det store flertallet av intetnettbrukerne. Dette er i sin tur nært knyttet til nyhetsbyråene, som alltid kan forsyne ferske nyheter, og som danner ryggraden i de fleste nyhetsportalene.

Det vil vise seg over de kommende årene: Vil «den politiske og økonomiske makten,» ifølge journalistikkens første «lov», greie å beholde kontrollen over nyhetene – eller vil «ukontrollerte» nyheter endre de politiske og økonomiske maktstrukturene?


Swiss Propaganda er et uavhengig nettsted for medieanalyse. Dette er andre og siste del av denne analysen.


Reklamer

Én kommentar

Kommentarer er stengt.