I nesten alle vestlige kolonier tillates ingen alternative synspunkter og ofrene skylder på seg selv

 

Av Andre Vltchek

Hennes navn er Cinta, som på indonesisk ganske enkelt betyr kjærlighet.

Hun bor i en liten landsby nær byen Sukadana, i den indonesiske provinsen Vest-Kalimantan, også kjent som Borneo – den største øya i Asia, den nest største i verden – som nå er helt ødelagt av uregulert tømmerhugst, palmeoljeplantasjer og gruvedrift. Dette begås av utallige, og på grunn av korrupsjon og brutal kapitalisme uregulerte, lokale og multinasjonale selskaper.

Det ligger en nasjonalpark nær Sukadana, Gunung Palung. Den er stor og etter indonesiske forhold godt bevoktet, selv om til og med her, på kantene, flere desperate lokalbefolkninger har begynt å brenne urskogen mens de også driver med i ulike andre natur-ødeleggende kommersielle aktiviteter.

Jeg snakket med dem og snart forsto jeg: de har faktisk ikke noe valg. Ingenting gis av staten, og de må leve. De må overleve på en eller annen måte.

Jeg snakket med Cintas mor. Hun har ingen penger og ingen mobiltelefon. Hun har vært i den nærliggende byen bare en gang i hele sitt liv, da en slektning ble alvorlig syk. Etter å ha snakket i flere minutter begynner moren å gråte; desperat, ydmyket og hjelpeløs.

Jeg spurte henne om familien skjønner at det politiske og økonomiske systemet i deres land er grundig råttent. Hun nikket.

Jeg spurte om hun vet at ting i mange andre land er svært forskjellige. Hun hadde ingen anelse. Hun stirret på meg, tomt. Denne fjerne landsbyen var hele hennes univers. Hun hørte aldri noe om sosialisme eller kommunisme eller ting som sosialdemokrati. Etter de store massakrene av venstreorienterte og intellektuelle etter kuppet orkestrert av Vesten i 1965, ble ordet «kommunisme» ulovlig, som den fremtredende indonesiske historikeren Asvi Marvan Adam fortalte meg. Forbudt var også ord som «klasse», i tilfelle noen ville antenne en «klassekamp».

Cintas familie tenker etter, og sier at de vet flerparti-«demokratiet» i landet er en total farse. Med dusinvis av konkurrerende politiske partier (alle eid av indonesiske forretningsmenn og høyreorienterte) har lokale fattige mennesker (det store flertallet av innbyggerne i Indonesia) absolutt ingen makt og ikke noe de skulle ha sagt om hvordan landet styres.

Det gjelder selvfølgelig ikke bare i Indonesia, selv om Indonesia er et ekstremt, nesten grotesk tilfelle.

Vesten produserer en forenklet, uniformert og ensidig «pseudo-virkelighet» for alle sine kolonier og klientstater. Det er slags standardisert «pseudo-virkelighet», som er ment å holde kollaboratører og deres regimer ved makten og å gjøre stemmene til folk som lider helt irrelevante. Faktisk er det meningen de som er fraranet alt ikke engang skal innse at de blir plyndret.

Faktisk er flertallet av mennesker som bor i nykoloniene fullt klar over at de lider, men de forstår ikke hvorfor. De har en tendens til å klandre seg selv, eller hverandre: for å være for late, for uansvarlige, for å lage for mange barn, eller ganske enkelt for ikke å vite hvordan man skal konkurrere eller å slå seg frem i verden.

I noen land hvor propagandaen er for ekstrem (som i Indonesia), skjønner mange ikke en gang i hvor ille de har det.

For noen år siden, da jeg filmet dokumentarfilmen «Surabaya – Spist levende av kapitalismen» (for den latinamerikanske TV-stasjonen TeleSur), snublet jeg bokstavelig talt over en kvinne som bodde i en slum. Hun vasket tallerkenene bare noen få skritt nedenfor et sted hvor et nakent barn gjorde fra seg i den samme forurensete vannveien. Hun hadde ikke strøm, ikke rent vann, og hennes hus var laget av rustne metallplater. Jeg spurte henne hvordan det føltes å være så fattig, mens rike folk svidde av penger bare noen få skritt unna i et luksuskjøpesenter. Hun så på meg noen øyeblikk, grep en kost, jagde meg nedover smuget og skrek som besatt:

«Hvordan våger du fornærme meg sånn? Du kalte meg fattig? Jeg er ikke fattig!»

Noen måneder senere, i den enorme Mathare-slummen i Nairobi, Kenya, bokstavelig talt ropte en gangster med kallenavnet Fire foran kameraet mitt:

«Jeg er 32 år gammel, men jeg føler meg så gammel … Jeg hadde flere venner, men de er alle døde; Jeg er den eneste som fortsatt er i live.»

Fire jobbet sammen med meg om en film, som min guide og livvakt. Jeg likte ham meget. Jeg stolte på ham. Han var en god mann som hadde gjort mange feil i livet, men forsøkte å rette på dem og finne veien ut av den forferdelige fellen og ondskapsfulle syklusen av fattigdom og vold. Han var klar over sin egen situasjon og situasjonen til de andre slumbeboerne. Imidlertid, fordi han bodde i Kenya, et land som ble en nykoloni av Vesten, samt en slags «mellomstasjon» for amerikanske,britiske, israelske og andre militærstyrker og etterretningsorganer, ble han aldri fortalt at det fantes forskjellige politiske, økonomiske og sosiale systemer enn det han vokste opp i – en brutal kapitalisme og total underdanighet til imperiet.

Han ønsket å «lykkes», for å «hjelpe min slum», for å forandre livet og livet til naboene. Men han var ikke klar over det faktum at enkelte store og fundamentale endringer bare kunne komme fra en revolusjon, fra en radikal endring. Hele sitt liv ble han fortalt at den eneste veien videre var en eller annen personlig ‘forbedring’, fordi systemet han bodde i, var i hovedsak korrekt og rettferdig.

I det systemet, selvfølgelig, lever det store flertallet i elendighet – de blir fryktelig misbrukt, utnyttet og lever ubeskyttet. Volden, den forferdelig lave forventete levealderen og håpløsheten er bare logiske biprodukter av et brutalt nykolonialistisk og turbo-kapitalistisk system; de er ikke resultatet av mangler hos en bestemt gruppe mennesker eller enkeltpersoner.

I Nord-Kenya, ikke så langt fra grensen til det krigsherjede Somalia, besøkte jeg en velholdt dyrepark. Der var det søte foreldreløse neshorn som ble tatt vare på av godt trente ansatte, så vel som andre beskyttede, men truede arter. Anlegget eies og administreres av en britisk familie, og det var svært høye inngangspenger ved porten.

Etter besøket, da jeg kjørte ut, rett utenfor porten som var bemannet av to robuste karer bevæpnet med maskinpistoler, så jeg to beskjedne kors. Da jeg kjørte lenger nedover grusveien var det flere og flere kors på begge sider av bilen min. Jeg stoppet hos en lokal fattigslig matbutikk og spurte hva dette var. En rynket kvinne forklarte meg på hennes gebrokne engelsk:

«Det er tørke her … en hungersnød … Folk dør mens de prøver å komme seg unna; de faller om døde … Landsbyboere har ingen styrke til å bære dem tilbake; De begraver dem bare på stedet.»

Beskyttelse av dyr er ofte veldig god forretning, en utmerket vare. Dyr er søte, og de ser (og er ofte egentlig) forsvarsløse. Folk som sulter er grove, uraffinerte og ser skumle ut. De som dør av sult eller sykdom er langt fra fortryllende vakre. Å redde livet deres ofte ikke bra forretninger.

Jeg spurte en mat-selger: «De forer, vasker og [gir dyrene psykologisk hjelp] , men ikke folk?»

Hun hadde ingen anelse om hva å «gi psykologisk hjelp» betydde, men om de andre tingene var hun sikker:

«Vi er ikke verdt noe. Vi er fattige.»

Jeg spurte henne om hun var sint, om hun syntes dette systemet var sinnssykt, ekkelt, kort sagt: helt frastøtende?

Hennes store hender var grove, gjennomskåret av dype rynker. Rynkene så ut som de tørre elveleiene rundt Nairobi. Da så jeg øynene hennes og skjønte: hun var mest sannsynlig yngre enn meg, kanskje tidlig i 30-årene. Hun så 60 eller eldre ut. Hun så ut som om hun sannsynligvis ikke vil leve mye lenger.

Hun så tilbake:

«Sint? Hvorfor? Alt er i Hans hender».

Hun så opp.

Jeg så ned. «Det», tenkte jeg, «kommer definitivt ikke til å hjelpe deg». Så kjøpte jeg fem bokser med kondensert melk som jeg egentlig ikke trengte og litt kjeks.

Jeg kjørte bort; sint som helvete, i 100 kilometer i timen på smale grusveier. Støvskyen bak meg steg opp mot himmelen.

Senere skrev min ugandiske venn, den ledende venstreorienterte politikeren Arthur Tewungwa, til meg:

«Dyrene streifer omkring på land som har null og niks å gjøre med kenyanerne selv. Galskap! Lord Aberdare eier 300.000 hektar, Cholmondely det samme osv. Elefanter, neshorn og flodhester er skadedyr for fattige landsbyboere, og de har uansett ikke råd til å gå og se dem ettersom de blir skjøvet over grensen avhengig av hvilken side turistene er på. En komedie!»

Men dette er en komedie som ødelegger titusenvis av menneskeliv, mens ingen tør protestere.

Det er ofte helt utrolig hvordan folk som har blitt fraranet alt, blir lurt til å tro at det absolutt ikke finnes noen alternativer og ingen bedre samfunsordninger. Eller de ble lært til å ikke tenke slik.

Religioner bidrar til å holde fattige og plyndrede mennesker underkastet, selvfølgelig, og de vestlige landene har historisk både implantert og deretter støttet de mest radikale former for religion i nesten alle deres kolonier. Ikke bare én slags religion, men alle. Jo mer ekstrem og fundamentalistisk, jo bedre.

I tre år levde jeg i det sørlige stillehavsområdet, der jeg skrev en bok, jeg tror den er eneste i sitt slag, som beskriver den forferdelige situasjonen i Mikronesia, Melanesia og Mikronesia – en del av verden som bokstavelig talt blir likvidert av de ulike grusomme geopolitiske og militære interessene i USA, Australia, New Zealand, Storbritannia, Frankrike og Taiwan. Boken heter Oceania.

Der forsvinner bokstavelig talt enkelte øynasjoner, inkludert Tuvalu, Kiribati og Marshalløyene, fra jordens overflate, eller mer presist, blir ubeboelige på grunn av klimaendringer og stigninger i havnivået.

Folk blir tvunget til å evakuere sine egne land. Men skylder de på imperialisme, ukontrollert kapitalisme og vestlig egoisme? Langt ifra! Alle aviser og medier der er i en viss grad kontrollert av utlendingene, gjennom «utenlandsk hjelp» eller gjennom «utdanning og trening» av lokale journalister i utlandet. Utdanningssystemet er også avhengig av utenlandsk finansiering. Derfor stilles det aldri spørsmål ved kapitalismen. Vestlig imperialisme nevnes nesten aldri.

Gatene i Apia, hovedstaden i Samoa, eller enhver annen hovedstad i Oseania, kjenner godt til lange, blonde unge menn med hvite skjorter og svarte navneskilt der det står Jesus. De er «ambassadører»; de tilhører alle slags ekstremistiske religiøse bevegelser og fundamentalistiske kristne sekter basert i USA, fra Jehovas vitner til mormonene.

Kirkene i Oseania utnytter brutalt de fleste fattige og hjelpeløse innbyggerne. De bokstavelig talt utpresser medlemmer til å betale urimelig høye kontingenter. Det er en konstant frykt for seksuelt misbruk og voldtekt i kirkene, men det er også et enormt press fra den lokale «kulturen,» som tvinger alle øyboere inn i religiøse tvangstrøyer. Det er også absolutt ingen kritikk av disse vestlige praksisene. Hvorfor? Svaret er enkelt: ekstremistiske religiøse praksiser sørger for at folk holdes i total uvitenhet og full lydighet mot selve religionen, mot de føydale familiestrukturene, men også mot de økonomiske og politiske regimer. Og alle de politiske regimene i Oseania er ødelagt og opprettholdt av vestlige makter, og nylig også av Taiwan.

Og så har Vesten (USA, Storbritannia og Frankrike) sprengt sine atombomber i denne delen av verden, som egentlig er menneskeforsøk. Men Europa, USA og Australia møter knapt noen ideologisk utfordring her, kanskje med unntaket av Frankrike i sine kolonier.

USA avfyrer langdistanse-raketter fra California til sentrum av verdens største atoll – Kwajalein i Marshalløyene – men ingen læres at dette er absolutt galskap. Selve Kwajalein er nesten helt avsperret (det er fullstendig kontrollert av det amerikanske militæret). Lokalbefolkningen få bare lov til å arbeide med manuelt arbeid på basen. De pendler på skitne ferger fra den ubehagelige og overbefolkede øya Ebeye. Omkring 90% av befolkningen på Ebeye lider av diabetes, fordi de er bokstavelig talt er tvunget til å spise skitt, fordi landet, som det meste av Oceania, ble (for noen tiår siden) et dumpingområde for den mest usunne maten som produseres i USA, Australia og New Zealand.

Både den tidligere utenriksministeren på Marshalløyene Tony deBrum og høvding Mike Kabua fortalte meg en gang hvor rasende de var. Men innser vanlige folk hva som har blitt og blir gjort med dem?

Først de monstrøse atomeksperimentene og ødeleggelsen av Bikini-atollen, og nå denne bisarre stjernekrigen midt i de engang uberørte atollene. Og på toppen av det hele trues nasjonen av global oppvarming og en nesten uunngåelig død. Den ‘frie assosasjonsavtalen’ med USA (i realiteten er en avtale som gjør at USA ‘lovlig’ kan kolonisere en stor del av Mikronesia) blir aldri utfordret og svært sjelden engang stilt spørsmål ved.

Som andre steder i den koloniserte verden: de rike profitterer, mens de fattige (det store flertallet) blir plyndret og forblir fattige. Mens de blir plyndret, må de fattige smile eller til og med danse. De hørte aldri fra sine TV-apparater eller på skolen (hvis de noen gang gikk på den) at de faktisk er ofrene. Å leve i elendighet er deres karma eller skjebne, eller straff for noe de begått, noe overnaturlig. Det er et virkelig flott arrangement for de religiøse lederne, og spesielt for imperiet. For Washington, London og Paris er det rett og slett: oppdrag fullført!

*

For hundrevis av millioner av jenter som Cinta betyr det at deres liv aldri vil forandre seg. Det vil leve på samme vis som foreldrene og besteforeldre, og vil leve i en tilstand av nær slaveri, uten sikkerhet, dårlige, men ubrytelige ekteskap, endeløse religiøse ritualer og absolutt uvitenhet om det faktum at det finnes mange alternativer og utallige andre måter som de kunne leve på.

Det er ikke bare det at imperiet sprer nihilisme til alle sine kolonier; Det sensurerer også alle folkelige og revolusjonære alternativer.

Det er utrolig hvor vellykket dette er! Det er det virkelig, så langt. Men bare så langt … Det kan ikke fortsette slik for alltid.

En dag i en ikke så fjern fremtid, kan jenter som Cinta til slutt våkne opp; de vil bryte sine lenker og med nyoppdaget stolthet kjempe for sin nasjon – på Bella Ciao-vis!

Hvordan gir man dem denne impulsen? Hvordan får man dem til å se, å innse, tilstanden de lever i?

På natten i byen Ketapang fikk jeg ikke sove. Jeg snudde og vendte på meg mens jeg tenkte på jenta som het Cinta. Jeg måtte dra tilbake før jeg forlot Borneo. Jeg måtte snakke med henne og hennes foreldre: å fortelle dem at dette var helt feil og at et annet liv er mulig.

Jeg dro til et lokalt kjøpesenter. Jeg kjøpte en grønn bjørn og noen små gaver til henne i en japansk butikk. Om morgenen, i stedet for å fortsette arbeidet mitt i et område som hadde blitt ødelagt av gruvedrift og palmeoljeplantasjer, ba jeg min sjåfør dra tilbake til Cintas landsby.

Men hun var borte. Hele hennes familie var borte. En nabo fortalte meg:

«De dro til åkre langt borte for å jobbe på en durianplantasje. De vil ikke komme tilbake på flere uker «.

Jeg forlot den grønne bjørnen i landsbyen. Jeg forbannet imperialisme og moderne slaveri, og så dro jeg.

Igjen hadde imperiet vunnet. Men vi er heller ikke hjelpeløse. Nå vil leserne på alle kontinenter lære om den lille jenta som heter Cinta. Historiene om slaveri er de samme over hele verden. Det finnes jenter som Cinta i Honduras, i Uganda, i Jemen, på Marshalløyene.

Imperialister bør vite: vi dokumenterer, vi ser på dere dag og natt. Vi forbinder historiene til deres ofre, på alle kontinenter. Vi forbinder virkelige mennesker. Og El Pueblo Unido, jama sera vencido! Forent vil folket aldri bli beseiret!

Alternative synspunkter kan bli sensurert, i hvert fall en stund. Men evnen til å drømme, evnen til å håpe, er evig. Og det er ting som består av drømmer og håp som er tyrannenes mest skremmende fiende.


Med velvillig tillatelse fra Andre Vltchek. Artikkelen er litt forkortet. Han er filosof, forfatter, filmskaper og gravende journalist. Han har dekket kriger og konflikter i en rekke land. Tre av hans siste bøker er den revolusjonære romanen «Aurora» og to bestselgende verk av politiske skrifter: «Exposing Lies of The Empire» og «Fighting against Western Imperialism«. André lager filmer for bl.a. Telesur og Al-Mayadeen. Se Rwanda Gambit, hans banebrytende dokumentar om Rwanda og Congo. Etter å ha bodd i Latin-Amerika, Afrika og Oseania, bor Vltchek for tide i Øst-Asia og Midtøsten, men fortsetter å jobbe over hele verden.

 

2 kommentarer

  1. Bra artikkel:
    «Der forsvinner bokstavelig talt enkelte øynasjoner, inkludert Tuvalu, Kiribati og Marshalløyene, fra jordens overflate, eller mer presist, blir ubeboelige på grunn av klimaendringer og stigninger i havnivået.»
    Dette er en feilslutning. Atollene blir dannet av vulkaner som presser magmaen opp og kan sees på kartet som striper etter hvert som jordplatene flytter seg i millioner av år. De fleste vil etter hvert sige ned i havet igjen. Dette har ingen verdens ting med økt havnivå å gjøre. Havet går rundt hele kloden og enkle fysikkforsøk fra barneskolen viser at nivået også er likt hele veien borsett fra tidevann som bla månen har innvirkning på. Selve bløffen med CO» er også enkel å avsløre. Se på sidene til klimarealistene.

    Liker

  2. «Det er ofte helt utrolig hvordan folk som har blitt fraranet alt, blir lurt til å tro at det absolutt ikke finnes noen alternativer og ingen bedre samfunnsordninger. Eller de ble lært til å ikke tenke slik».

    Det kan en si om mye av befolkningen i USA også. Amerikansk økonomi blir årelatt til fordel for det militære industrielle komplekset (MIK). USA er verdens rikeste land, eller rettere sagt landet med de rikeste rike, 1 prosenten. Amerikanere har ikke gratis helsestell, de må betale for utdannelse i et profittbasert utdanningssystem, som hindrer sosial mobilitet, og de har kun det mest rudimentære av et velferdssystem.

    De fleste av arbeiderklassen er arbeidende fattige, 4 av 5 er nær fattigdomsgrensen, og har ikke rett på ferie eller mammapermisjon, pappapermisjon er et ukjent begrep. 69% av amerikanere har mindre enn 1000$ på sparekontoen, og 6 av 10 kan ikke betale en uforutsett utgift på 500-1000$. Bare 46% har pass, og av dem reiser bare 3,5% utenlands. Enda synes de de er heldige som bor i USA, for er det ille her, må det være mye verre ellers i verden.

    Dessverre så er de fleste amerikanere ikke interessert i hva som skjer utenfor USA, og informerer seg bare via tv nyhetene fra tv stasjoner eiet av den samme herskerklassen utgjør 1 prosenten. Og de indoktrinerer befolkningen om at fordeling av velstand staves kommunisme, og det må bekjempes med alle midler i «frihetens» navn. De har også klart å få befolkningen til å tro at det er nødvendig å bruke omtrent 1/4 av statbudsjettet til MIK.

    Det til tross for at amerikansk infrastruktur går i oppløsning, mange broer i interstate veinettet skulle vært stengt, demninger til kraftverk lekker, drikkevanns og avløps nettet er et lappverk, etc. Akkurat som Cinta i artikkelen, klager ikke de som er født og oppvokst i et system og ikke vet om noe annet, da vil de heller ikke gjøre opprør.

    Denne formen for markedsliberalisme som fører til slike forhold for befolkningen snikes på Norge og Europa via EU, TISA og TTIP, og Lisboa traktaten 2009 sier at markedsliberalisme skal danne basis for EU forfatningen. De fleste nordmenn vil ikke ha det slik, men regjeringen og deres støtteparti AP er markedsliberalistiske, og vil innføre markedsliberalisme her hvis befolkningen sover, og det ser det ut til at den gjør dessverre.

    https://www.cbsnews.com/news/80-percent-of-us-adults-face-near-poverty-unemployment-survey-finds/

    https://www.forbes.com/sites/niallmccarthy/2016/09/23/survey-69-of-americans-have-less-than-1000-in-savings-infographic/#4b8338971ae6

    https://www.cnbc.com/2017/06/19/heres-how-many-americans-have-nothing-at-all-in-savings.html

    http://money.cnn.com/2017/01/12/pf/americans-lack-of-savings/index.html

    Liker

Kommentarer er stengt.