Intervju med Junaid Ahmad om Pakistan og Afghanistan

Bildets tittel (tilsynelatende uten å legge merke til ironien) : Sersjant Michael Espejo bevokter Torkham på grensen mellom Afghanistan og Pakistan under markeringen av den afghanske uavhengighetsdagen 19. august 2007 (Bilde: Pfc. Daniel M. Rangel/U.S. Army)

Dennis J Bernstein intervjuer Junaid Ahmad

Pakistan har de siste dagene vært i trådkorset for president Donald Trumps twitter-trusler. Mange er overrasket av dette, fordi Pakistan ikke ble viet mye oppmerksomhet i hans første år som president.

Trumps første twitter-melding i 2018 handlet om det amerikanske forholdet til Pakistan. «USA har dumt gitt Pakistan mer enn 33 milliarder dollar i bistand de siste 15 årene, og de har ikke gitt oss noe annet enn løgn og svik,» tvitret Trump den 1. januar. «De gir beskyttelse til terrorister vi jager i Afghanistan, med liten hjelp. Nå er det slutt!»

Deretter annonserte utenriksdepartementet den 4. januar at USA ville fryse en god del av militærhjelpen som USA gir til Pakistan. Kuttet/frysingen kan dreie seg om så mye som 1,3 milliarder dollar.

Pakistans utenriksminister Khawaja Muhammad Asif var rasende. Etter at suspensjonen ble kunngjort, sa han at USA hadde gjort Islamabad til en prügelknabe for de 17 årene med fiasko i den USA-ledete krigen mot Afghanistan. Khawaja fortalte Wall Street Journal at «Dette er ikke hvordan allierte oppfører seg.»

Jeg snakket om den nye Trump-politikken og dens mange virkninger med Junaid Ahmad. assisterende professor ved universitetet i Lahore i Pakistan og generalsekretær for Den internasjonale bevegelsen for en rettferdig verden. Jeg snakket med professor Ahmad den 3. januar.

Dennis Bernstein: Kan du begynne med å beskrive hva Den internasjonale bevegelsen for en rettferdig verden er?

Junaid Ahmad: Vi er en frivillig organisasjon basert i Malaysia, som har skapt nettverk over flere tiår nå med mange av de globale kampanjene for rettsferdighet, antikrigsbevegelsen og bevegelsen mot den korporative globaliseringen. Spesielt i Øst-Asia har vi vært en av organisasjonene i spissen for disse gruppene. Vi har svært gode forbindelser med andre grupper i Nord-Amerika, Latin-Amerika, Europa og Afrika.

Dennis Bernstein: La oss snakke litt om Trump-administrasjonens nåværende forhold til Pakistan. Trump sier at han er veldig sint på Pakistans støtte til Taliban.

Junaid Ahmad: Hovedstrøms-media i Amerika gjør en meget god jobb med å produsere historisk glemsel når det gjelder denne delen av verden. Det er vi som har måttet håndtere alle spøkelsene, rovdyrene og monstrene som er skapt av det amerikanske imperiet og deres klientstater som Saudi-Arabia.

Dette er noe det amerikanske imperiet ikke ønsker at folk skal forstå på en enkel måte. Okkupasjon av utenlandske styrker, spesielt når den varer så lenge, vil uunngåelig skape motstand. I Afghanistan varte ingen av de store imperiene svært lenge.

Planleggerne i Washington har alltid hatt en tendens til å klandre eventuelle problemer i denne okkupasjonen på sin favoritt-syndebukk, som er Pakistan. Dette betyr ikke at Taliban ikke har noen forbindelser til det pakistanske establishmentet. Men vi bør påpeke at dette på langt nær er så sterkt som forholdet som eksisterte på 1990-tallet, hvor den pakistanske støtten til Taliban var uunnværlig for å ta makten i Kabul.

I dag er det en helt annen situasjon, og betegnelsen Taliban er noe misvisende, fordi det ikke bare er en bestemt gruppe eller ideologisk styrke, men faktisk en paraplyorganisasjon for en rekke motstandsbevegelser. De er hovedsakelig basert i den etniske pashtunske befolkningen, som utgjør om lag 60% av landets befolkning og er imot NATO-okkupasjonen og deres klientregime i Kabul.

Men politiske analytikerne i Washington og administrasjonen og Pentagon og hovedstrøms-media ønsker ikke å innse dette fordi det er langt lettere å bare skylde Islamabad for alle problemene i Afghanistan.

Den andre delen av denne historien er å spørre hvorfor USA fortsetter med sin mislykkede intervensjon i Afghanistan. Jeg tror ikke dette har noe å gjøre med en gjenoppblomstring av terrorisme i landet eller at det utgjør noen trussel mot Vesten selv. Amerikanske og britiske etterretningsrapporter har gjort det klart at Islamabad faktisk har vært relativt samarbeidsvillig i å dele etterretning om potensielle farer for Vesten fra terroristiske elementer og har utlevert mistenkte terrorister.

Dennis Bernstein: Og dette har koste mye.

Junaid Ahmad: Absolutt. Denne «krigen mot terror» som har blitt påtvunget regionen av USA, har krevd minst 70.000 liv i Pakistan selv. I tillegg til dette har troverdigheten til de pakistanske sikkerhetsstyrkene i noen av disse områdene gått fullstendig tapt. Vi har sett en enorm humanitær krise, med millioner internt fordrevne. Så det har vært en stor sosial kostnad i landet. I alle deler av befolkningen innser man behovet for å revurdere denne typen aggressiv, militaristisk politikk.

Dette handler ikke om støtte til Taliban eller en annen gruppe som støtter motstanden i Afghanistan. På 1990-tallet kan det ha skjedde en aktiv støtte, på dette tidspunktet kan det ha vært sant at noen av disse krigerne fikk beskyttelse i Pakistan, men det er fullstendig usant at motstanden i Afghanistan er helt avhengig av pakistansk støtte. Og når du begynner å spørre deg selv hvorfor USA ønsker å fortsette med denne mislykkede intervensjonen i Afghanistan, tror jeg du vil se at det har mer å gjøre med geopolitikken i regionen.

Dennis Bernstein: Ja, USA er i hard konkurranse med Kina der. For mange synes kineserne å overta hvor USA mislyktes i å støtte befolkningen i regionen.

Junaid Ahmad: Det var det som skjedde i Syria til slutt. Vi så Tyrkia og Saudi-Arabia, disse store tilretteleggere av amerikanske operasjoner, sette seg ned sammen med russerne for å prøve å ordne opp i rotet, uten innspill fra Washington.

USA har igjen og igjen vist at de ikke vet hvordan man skal spille en rolle som én [nasjon] blant likeverdige. Mens disse regionale landene begynner å innse at de selv må komme til bordet og legge til rette for en slags løsning på sine egne problemer. Det er akkurat hva kineserne har begynt å gjøre de siste månedene ved å bringe disse to rivaliserende landene, Afghanistan og Pakistan, til forhandlingsbordet. Den kinesiske planen er en større eurasisk integrering.

Det amerikanske imperiet har blitt svekket av mange mislykkede intervensjoner og større strukturelle og systemiske problemer. De frykter i meget stor grad hva som skjer, og mener derfor det er viktig å opprettholde en sterk tilstedeværelse i Afghanistan for å beholde kontrollen over regional utvikling. Pakistan har sett at sitt forhold til USA er utelukkende rent praktisk, uten vennskap, og at USA når som helst kan droppe forholdet, for eksempel ved instinktivt å ta side for New Delhi [India].

Dennis Bernstein: Vi har hørt at USAs fortsatte tilstedeværelse i Afghanistan ikke har noe å gjøre med fred der og bare handler om å beholde kontroll over visse ressurser i regionen.

Junaid Ahmad: Dette er alltid en del av planen. Men noen ganger går ting ikke i henhold til planen. Ja, Afghanistan har vist seg å være rik på mange verdifulle ressurser og er relativt uutforsket. Men jeg tror ikke på dette punktet at dette er den primære motivasjonen i Afghanistan. Hvis du husker, rett etter 9/11 og den amerikanske invasjonen av Afghanistan, var Washingtons plan å etablere en tilstedeværelse i mange av disse sentralasiatiske landene. Alle disse landene har i utgangspunktet sparket USA ut: Usbekistan, Kasakhstan og så videre. Så Afghanistan fortsetter å være geopolitisk viktig for USA.

Dennis Bernstein: USA har absolutt blitt fjernet fra bildet i Syria.

Junaid Ahmad: Absolutt. Amerikas geopolitiske svakhet og deres voksende irrelevans gjør dem engstelige og til og med paranoide. Det ble avslørt i Syria på slutten, der Washington var skjøvet helt ut på sidelinja. De vil ikke at det samme skal skje i Afghanistan.

Hvis vi var virkelig interessert i fred og stabilitet, er det klart at ingenting kommer til å skje utenfor sammenhengen av en regional løsning som bringer alle aktørene sammen som likeverdige. Men det ser ut til å være vanskelig for USA å akseptere å være én [nasjon] blant likeverdige. USA synes å tro at de er den eneste nasjonen som har lov til å ha strategiske interesser hvor som helst de måtte ønske.

Dennis Bernstein: Skal vi også tenke på dette i sammenheng med den vedvarende trusselen fra atomvåpen? Er det en fare hvis USA uvørent forsøker å holde fast i regionen?

Junaid Ahmad: Selvfølgelig. Det er interessant at med alle disse atommaktene i regionen, ser det ut til at folk her bare ser en trussel når retorikken fra Washington kommer inn i bildet. Det er da frykten starter, spesielt med dagens administrasjon. Dette er ironien: Du har disse landene med atomvåpen som er naboer, men den virkelige frykten i regionen bryter bare ut når du får denne tvitringen fra Washington.

Dennis Bernstein: Enda et par amerikanske soldater ble drept i kamp på grensen. Hva handlet det om?

Junaid Ahmad: Spesielt ved grensen til Pakistan er det en stor pashtunsk befolkning som er i første linje av motstanden mot USAs og NATOs okkupasjon, og som er referert til noe misvisende som Taliban. For å gjenta det, påstanden om at alt dette skjer på grunn av pakistansk støtte er absolutt latterlig. Hvis pakistanerne virkelig støttet motstanden i Afghanistan, ville den være langt mer sofistikert. Dette er en ekte lokal motstand mot den langvarige okkupasjonen. Det er veldig beleilig å klandre alle vanskelighetene som denne okkupasjonen står ovenfor på Islamabad.


Med velvillig tillatelse fra Dennis J Bernstein. Han er radiovert ved Pacifica Radio. Første gang publisert på ConsortiumNews.com. Junaid Ahmad er assisterende professor ved universitetet i Lahore i Pakistan og generalsekretær for Den internasjonale bevegelsen for en rettferdig verden.

 

Reklamer

2 kommentarer

  1. Det kan være mistanke om at USA ønsker en fortsatt militær tilstedeværelse i Afghanistan fordi USA vil forsinke, forhindre og sabotere for Kinas One Belt One Road prosjekt som skal ha en av veiene igjennom Pakistan, India og Afghanistan. OBOR skal også gå også igjennom India, og kan bidra til mer fred og samarbeid mellom Pakistan og India. Dette ønsker USA å forhindre, en fortsatt høy spenning mellom India og Pakistan er i USAs interesse for å ødelegge for OBOR.

    Kina ønsker med sin nye Silkevei å samarbeide med Pakistan om motorveier, høyhastighetstog, solfarmer, kraftlinjer og kommunikasjonslinjer. Pakistan har annonsert at de ønsker å være en del av prosjektet, som denne artikkelen i Pakistan Observer kommenterer.
    https://pakobserver.net/regions-promising-future-ahead-pakistan-stands-china-obor/
    Kan det være i skuffelse over at Pakistan vender seg til Kina at Trump gikk så hardt ut?

    Liker

    • Imperiets leiesoldater er jo nesten slått i Syria, så nå må de flyttes til Afghanistan/Pakistan/Sentral-Asia,

      Antageligivis flyr de på et magisk flyvende teppe siden de ikke synes å ha problemer med grensekontroll o.l.

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s