Ønsker Macron å oppmuntre troen på «teorien» om flat jord?

I en æra da en stor del av befolkningen ikke lenger tror på de dominerende mediene, angriper Emmanuel Macron falske nyheter. Likevel forsterker sensuren bare irrasjonell tro, sier essayisten Jean Bricmont.

Av Jean Bricmont

Den 3. januar annonserte Emmanuel Macron et lovforslag for å bekjempe spredningen av «falske nyheter» på internett og «bekjempe ethvert forsøk på destabilisering fra fjernsynstjenester som kontrolleres eller påvirkes av utenlandske stater», som uten tvil er rettet mot den russiske kanalen RT.

Macron ønsker å forsvare det han kaller «liberale demokratier,» åpenbart uten å skjønne at denne nye loven er et perfekt anti-liberalt tiltak, siden ytringsfriheten historisk sett har vært nettopp den sentrale liberale verdien.

Macrons tilnærming vitner om en seriøs forvandling av våre «liberale demokratier», som jo overlevde den kalde krigen uten å forby datidens «kommunistiske propaganda» og heller ikke høyreekstreme ting (for eksempel ønsket om å beholde Algerie som fransk territorium).

Men hva er falske nyheter og hva er deres betydning?

Et glimrende eksempel er gassangrepet i nærheten av Damaskus i august 2013, som pressen nesten universelt ga det syriske regimet skylda for. Men dette motsies klart av en rapport fra en tidligere FN-inspektør. Richard Lloyd, og en professor i vitenskap, teknologi og nasjonal sikkerhet ved MIT, Theodore A. Postol. For å skille det sanne fra det falske, la oss sammenligne motivasjon: For regjeringen og media som lever av «offisielle kilder er Assads angivelige skyld en begrunnelse for vestlig støtte til «opprørere». Men det ville være vanskelig å si at folk som er så respektable som Lloyd og Postol er «pro-Assad», eller tro at disse ekspertene er inkompetente på relativt grunnleggende fysikkproblemer.

Et ferskere eksempel gjelder «Russiagate», det vil si den påståtte russiske innblandingen i valget av Trump i USA. Det er foreløpig ingen bevis for en slik innblanding. Gitt de enorme spionasje-ressursene som amerikanske myndigheter har til rådighet, er det vanskelig å tro at innblandingen ikke ville ha blitt oppdaget og avslørt offentlig hvis den var reell og alvorlig (ikke redusert til bare noen få meldinger på Twitter og Facebook). Selv om en slik innblanding til slutt skulle bevises, må dens virkelige betydning fortsatt vurderes. I alle fall er det å tro på dette uten å nøle, i fravær av bevis, som hele den «liberale» pressen i USA og deres europeiske kolleger gjør, i seg selv en måte å «spre falske nyheter «.

Det er den dominerende propagandaen som fører til kriger, ikke noen få opposisjonelle stemmer.

Man kunne nevne mange andre eksempler på falske nyheter, alle relatert til krigspropaganda (hendelsen i Tonkingulfen i 1964, kuvøser i Kuwait i 1990, masseødeleggelsesvåpen i Irak, etc.) og spredd av de dominerende mediene. I motsetning til de falske nyhetene Macron ønsker å forby, er denne propagandaen delvis ansvarlig for kriger som forårsaket hundretusener, om ikke millioner av dødsfall, og i de siste tilfellene risikoen for en krig som kan bli en atomkrig.

Det er åpenbart at denne sensuren aldri vil gjelde for disse mainstream-mediene. Tvert imot, det vil være alternative medier, som noen ganger tillater seg å stille spørsmål ved propaganda og krig, som vil undertrykkes eller i det minste bli truet.

Problemet Macron ønsker å løse er at en god del av befolkningen ikke tror på mainstream-media og allerede tror ytringsfriheten er truet (selv før den nye loven). Mange mener de blir løyet til om de virkelige effektene av innvandring, den økonomiske situasjonen, utdanningssituasjonen eller krigspropaganda. De møter samstemmige medier angående en rekke spørsmål, som starter med valget av Macron selv, i hvert fall i den andre runden, og i stor grad den første, men også om Russland, Iran, Syria, EU eller behovet for å «liberalisere» økonomien.

Det er denne homogeniteten i media som skaper skepsis, ikke russisk «propaganda» eller leverandører av falske nyheter.

Det er sant at i tillegg til skepsis om politiske spørsmål, ser vi en spredning av svært tvilsomme «advarsler» om vaksiner eller plantevernmidler, samt en rekke bisarre forestillinger, fra at man «aldri har vært på månen» til «jorden er flat».

Men det er ikke ved å sensurere politisk kritikk at irrasjonell tro vil bli presset tilbake; Tvert imot er den konstante og universelle erfaringen at sensur i det i det lange løp virker mot sin hensikt.

Det er mulig at en rekke unge mennesker ikke kan forestille seg andre former for aktivisme enn å dele ting på Facebook og tror at hvis de blir fratatt dette verktøyet, hersker generell sensur. Men de er ikke klar over at det fantes andre måter å spre annerledestenkende og undergravende ideer på, noen ganger med hell: motstandsbevegelsens flygeblad, jungeltelegrafen i de sosialistiske landene, de uanstendige skriftene som sirkulerte i opplysningstiden eller kommunistiske aviser som fortsatt selger på gata.

Man kan også tenke tilbake til et tidligere forsøk på å undertrykke «falske nyheter», dvs. den franske loven (Gayssot-loven) i 1990, som straffet benektelsen av visse konklusjoner fra Nürnberg-tribunalet, i praksis eksistensen av gasskamre i de nazistiske leirene. Hva var resultatet? Svaret gis av den italienske akdademikeren Franco Cardini, som skriver om «Holocaust-benektelse»: «antall mennesker som uten å tørre å innrømme det er imponert og plaget av noen av argumentene, er økende. Antallet av de som i offentligheten bekrefter en ting men privat argumenterer for akkurat det motsatte, vokser også. Og du vet hvorfor? På grunn av forfølgelsen av de som forsvarer disse ideene og fordømmelsen uten å gi dem adgang til tilsvar. Men på denne måten skapes det en voksende følelse i offentligheten av at hvis man er redd for det, er det fordi disse menneskene forteller sannheter.»

Den eneste løsningen på Macrons problem ville være en åpning av debatten og en medierevolusjon, i retning av mer pluralisme og ærlighet. Men fordi dette åpenbart er umulig, vender man seg til den enkleste løsningen, men også den som virker mest mot sin hensikt: sensur.

Til slutt, trenger man bare en liten reise for å se at resten av verden ikke tenker som «vi», det vil si som Europa og USA.  Russland, Kina, den arabiske verden, Iran, Latin-Amerika – de har hverken de samme prioriteringene eller den samme historien eller minnene som Vesten. Når de ser til Frankrike (eller Europa), ser ikke andre mennesker lenger landene med arven fra opplysningstiden, men en arrogant verden, aggressiv, innovervendt, engstelig og som raskt taper terreng i forhold til dem.

Loven mot «falske nyheter» kan ytterligere styrke skepsisen til «offisielle sannheter», både de som er rimelige og de som ikke er det, og vår manglende evne til å lytte og forstå resten av verden, som er både symptomet på og årsaken til nedgangen vår.

 


Første gang publisert på Russia Today. Belgiske Jean Bricmont er professor i teoretisk fysikk ved det katolske universitetet i Leuven. Han er vitenskapsfilosof og forfatter/medforfatter av flere bøker, inkludert Humanitær imperialisme.

 

3 kommentarer

  1. Bisarre forestillinger om at månelandingen er juks og jorda er flat… Selvsagt var månelandingen en fullstendig hollywood produksjon. Jorda er selvsagt flat, men ikke flat slik vi har innprentet med!

    Liker

Kommentarer er stengt.