Planla Pentagon et førsteslag i 1963?

 

Av James K. Galbraith og Heather A. Purcell

TOPPHEMMELIG

EYES ONLY

Notat fra et møte i Det nasjonale sikkerhetsrådet

20. juli 1961

General Hickey, leder for evalueringsutvalget, presenterte sin gruppes årlige rapport. General Lemnitzer uttalte at antagelsen i årets studie var et overraskelsesangrep på slutten av 1963, etter først en periode med økte spenninger.

Etter presentasjonen til general Hickey og de ulike medlemmene av underkomiteen, spurte presidenten om det noen gang hadde blitt foretatt en vurdering av skaderesultater i Sovjetunionen som ville følge et forebyggende angrep. General Lemnitzer uttalte at slike studier hadde blitt utført og at han ville bringe dem over for å personlig diskutere dem med presidenten. Presidenten minnet på om general Hickeys åpningserklæring om at disse studiene var blitt utført siden 1957, og ba om en vurdering av trenden i angrepets effektivitet. General Lemnitzer svarte at han også ville diskutere dette med presidenten.

Siden den grunnleggende forutsetningen i årets presentasjon var et angrep på slutten av 1963, spurte presidenten om de sannsynlige effektene hvis det skjedde vinteren 1962. [CIA-sjef] Dulles observerte at angrepet ville være mye mindre effektivt, fordi det ville være betydelig færre missiler involvert. General Lemnitzer advarte mot å akseptere de nøyaktige konklusjonene fra komiteen, da disse konklusjonene var basert på visse antagelser som selv kanskje ikke var gyldige.

Presidenten spurte om hvor lenge det var nødvendig borgerne måtte forbli i tilfluktsrom etter et angrep. Et medlem av underutvalget svarte at ingen bestemt tidsperiode kunne angis på grunn av variablene i beregningene, men generelt sett burde det forventes en periode på to uker.

Presidenten beordret at ingen medlemmer som deltok på møtet skulle avsløre selv emnet for møtet.

Avgradert: juni 1993

Innledning

I løpet av tidlig på 1960-tallet gjorde den interkontinentale ballistiske missilet (ICBM) muligheten for en øyeblikkelig total krig til virkelighet. Tretti år senere har ingen nasjon ennå avfyrt et kjernefysisk missil mot et virkelig mål. Den gjengse historien forteller at en rekke defensive atomdoktriner og strategier, fra «massiv gjengjeldelse» til «gjensidig garantert ødeleggelse», virket, nesten uten problemer, for å avskrekke sovjetisk aggresjon mot USA og hindre bruk av atomvåpen.

Muligheten for en amerikansk aggresjon i atomkonflikt betraktes sjelden. Og hvorfor skulle man det? Nesten ingenting i offisiell historie antyder at amerikanske myndigheter på høyt nivå noen gang tenkte på å angripe Sovjetunionen først, unntatt som svar på en sovjetisk invasjon i Vest-Europa, eller at de noen gang tvilte på den avskrekkende effekten av sovjetiske atomstyrker. Det viktigste dokumenterte unntaket er stabssjefen i luftvåpenet tidlig på 1960-tallet, Curtis LeMay, tilsynelatende et unntak som bekreftet regelen.

Men med begynnelse i 1957 utarbeidet det amerikanske militæret planer for et forebyggende atomangrep mot Sovjetunionen, basert på vårt voksende forsprang i landbaserte missiler. Og de øverste lederne innen militæret og etterretningstjenestene presenterte en vurdering av disse planene til president John F. Kennedy i juli 1961. På den tiden trodde noen av lederne i luftvåpenet og CIA tilsynelatende at en mulighet ville tilby seg, der vi ville ha tilstrekkelig overlegenhet i atommissiler for et vellykket førsteslag. De mente dette ville være en mulighet sent i 1963.

Dokumentet (som er gjengitt nedenfor), er publisert her for første gang. Det beskriver et møte i Det nasjonale sikkerhetsrådet den 20. juli 1961. På dette møtet viser dokumentet at lederen av generalstaben, CIA-direktøren og andre ledere presenterte planer for et overraskelsesangrep. De besvarte en del spørsmål fra Kennedy om timing og effektene, og lovet ytterligere informasjon. Møtet ble klassifisert under et presidentvedtak om hemmelighold som ikke har blitt offentliggjort før nå.

Det virkelige missil-kappløpet

I 1960 hadde påstander om et kappløp i bygging av missiler, som favoriserte sovjeterne, gitt demokratene et godt valgtema. Mange millioner amerikanere på begynnelsen av 60-tallet følte seg meget sårbare overfor den nye sovjetiske missil-trusselen. Men som Richard Reeves nylig har skrevet, utfordret etterretning basert på satellitter skutt opp i august 1960 snart hva som ble sagt i valgkampen og den allmenne oppfatningen (Reeves 228). USA hadde slått Sovjetunionen, og var først ute med å bygge en operativ interkontinental missil og hadde en tydelig og voksende numerisk fordel. Vi lå langt foran, og våre militære planleggere visste det.

Kennedy ble raskt overbevist om denne sannheten, som ble ytterligere bekreftet da nye satellitter ga ny informasjon. Senere i 1961 viste en etterretnings-analyse at bare 4 sovjetiske interkontinentale missiler var utplassert, alle med lav beredskap på et teststed kalt Plesetsk. På høsten medga viseforsvarsminister Roswell Gilpatric i en offentlig tale at amerikanske styrker (med 185 interkontinentale missiler og over 3400 stridshoder som kunne brukes) var langt sterkere enn russerne.

Det var i denne sammenheng, av en økende kjernefysisk overlegenhet basert på et enormt forsprang i landbaserte missiler, at Kennedy møtte sin første atomkrisekrise, som brøt ut om Berlin-spørsmålet i juli 1961.

Berlinkrisen

Møtet den 20. juli fant sted under uvanlige spenninger. Bare tre måneder tidligere hadde Kennedy lidd av nederlaget i invasjonen av Grisebukta og hans tap av tillit til både CIA og generalstaben. En måned tidligere hadde han blitt rystet av sin konfrontasjon med Nikita Khrustsjov i Wien. Nå truet sovjeterne med å gi østtyskerne kontrollen over tilgangen til Vest-Berlin og inngå en separat fredsavtale med sin satellittstat.

I den viktige diskusjonen i Det nasjonale sikkerhetsrådet om den eskalerende Berlin-krisen den 13. juli, hadde utenriksminister Dean Rusk motsatt seg forhandlinger med sovjeterne til siste øyeblikk (Newman, 115). Som Arthur Schlesinger Jr., som da var spesialassistent, senere oppsummerte for presidenten, hadde rådgiver Dean Acheson utarbeidet et strategidokument som argumenterte for at:

«Vi er i en skjebnesvanger test av viljestyrker. Vår viktigste oppgave er å demonstrere vår uforanderlige besluttsomhet og at Khrustsjov vil bli avskrekket bare av en amerikansk beredskap til å gå til kjernefysisk krig snarere enn å oppgi status quo. I følge denne teorien er forhandlinger skadelige før krisen er godt utviklet, deretter er de bare nyttige for propagandaformål … «(Foreign Relations, XIV, 173)

Kennedy foretrakk forhandlinger i stedet for konflikt. Selv om han ikke utfordret Acheson direkte, oppfordret han Schlesinger til å lage et usignert notat som var kritisk til Achesons holdning.

Schlesinger rådet til varsomhet. I en avsnitt som særlig gjelder det større problemet skrev han:

«[Acheson]-dokumentet er forankret i vår vilje til kjernefysisk krig. Men dette alternativet er udefinert. Før du blir bedt om å ta beslutningen om å gå til atomkrig, har du rett til å vite hva konkret atomkrig sannsynligvis vil bety. Pentagon bør pålegges å analysere mulige nivåer og implikasjoner av atomkrig og mulige graderinger i vår egen atomrespons.» (Foreign Relations XIV 173)

Det er mulig (selv om vi ikke vet det) at beslutningen om å bringe evalueringen til Kennedy skjedde som svar på disse bekymringene. I hvert fall fant møtet sted.

Burris-memorandumet

Dokumentet som er gjengitt her ble skrevet til visepresident Lyndon Johnson, som ikke deltok på møtet, av oberst Howard Burris, hans militære adjutant. Det ble avgradert kun i juni 1993, og tidligere ikke fått offentlig oppmerksomhet så langt som vi kan se.

Første ledd introduserer General Hickey og hans gruppe, underutvalget for evaluering. Selv om underutvalgets rapport er beskrevet som «årlig», ville dette være den første rapporten som ble gitt til president Kennedy og hans rådgivere, og det er ikke klart om president Eisenhower personlig mottok slike rapporter. General Lyman Lemnitzer, leder for generalstaben, gikk inn for å forklare «antakelsen» i rapporten fra 1961: «et overraskelsesangrep på slutten av 1963, etter en periode med økte spenninger.» Spørsmålet oppstår: Et overraskelsesangrep utført av hvem mot hvem?

De neste avsnittene svarer på spørsmålet. I andre ledd er det rapportert at president Kennedy, etter å ha hørt presentasjonen, spurte de som framla den om «det noen gang hadde blitt foretatt en vurdering av skaderesultater i Sovjetunionen som ville følge av et forebyggende angrep» Kennedy ba også om effektivitetstrend, siden «disse studiene var blitt utført siden 1957». Lemnitzer svarte at han senere ville svare på begge presidentens spørsmål privat.

I tredje avsnitt spør Kennedy et hypotetisk spørsmål: hva ville skje hvis vi lanserte et angrep vinteren 1962? Allen Dulles fra CIA svarte at «angrepet ville være mye mindre effektivt siden det ville vært betydelig færre missiler involvert.» Lemnitzer advarer da mot å sette for mye lit til de presise konklusjonene, siden antagelsene kunne være feil. Diskusjonen gir dermed en tidsramme. Desember 1962 var for tidlig for et angrep fordi USA ville ha hatt for få raketter; innen desember 1963 vil det være et tilstrekkelig antall.

Fjerde avsnitt gjengir et av Kennedys spørsmål: Hvor lang tid ville «borgerne» måtte forbli i tilfluktsrom etter et angrep? Presidenten mottar et omtrentlig anslag på 2 uker fra et medlem av underutvalget. Gruppen snakket tydeligvis om amerikanske borgere som søker tilflukt fra det verdensomspennende radioaktive nedfallet etter et amerikansk atomangrep på Sovjetunionen.

Punkt fem øker dokumentets intensitet, med Kennedys direktiv «Presidenten beordret at ingen medlemmer som deltok på møtet skulle avsløre selv emnet for møtet.»

Andre beretninger om møtet

Så langt vi vet, forblir de offisielle dokumentene fra dette møtet hemmelige. De utmerkede US Foreign Relations, «bind XIV, Berlinkrisen 1961-1962″, publisert i 1993, selv om den er full av dokumenter om de kjernefysiske aspektene av Berlin-konfrontasjonen, nevner ikke møtet. Den eneste offisielle referansen vi kjenner til er dagsordenen for Det nasjonale sikkerhetsrådet den 18. juli 1961, avgradert i 1977, der det ganske enkelt står «Underutvalget (NSC 5816, NS Action No. 2223) … Presentasjon av rapporten fra formannen i underutvalget.» [..]

På den annen side har det blitt rapportert om et møte og Kennedys personlige reaksjon på det. Presidenten var utilfreds. Men ingen beretning har ennå blitt publisert som har fortalt hva han var misfornøyd med.

For eksempel gir Arthur Schlesinger «Robert Kennedy og hans æra» denne framstillingen:

«… Kennedy mottok en evaluering, en årlig domsdags-brifing som analyserte sjansene for atomkrig. En general i luftvåpenet presenterte den, sa viseforsvarsminister Roswell Gilpatric, «som om det var en barnehageklasse». Til slutt reiste Kennedy seg og gikk rett ut, midt i foredraget, og det var enden på det. Vi har aldri hatt et annet.» (s. 483)

McGeorge Bundy refererer tydeligvis til det samme møtet i dette avsnittet:

«Sommeren 1961 hadde Kennedy en formell orientering om evalueringen av en total atomkrig mellom de to stormakter, og han uttrykte sin egen reaksjon på Dean Rusk da de gikk fra regjeringen til presidentens kontor for et privat møte om andre temaer: ‘Og vi kaller oss menneskeheten.’» (s. 354)

(Dean Rusks memoarer gjentar Kennedys bemerkning, selv om han sier møtet møtet skjedde «kort tid etter vi inntok embedet.» Richard Reeves nevner ikke møtet i juli og tilskriver Kennedys bemerkning til en senere brifing i september 1961.)

Det finnes mange andre beretninger tilsynelatende om møtet, selv om de ikke refererer til det med navn eller dato. Alle er enige om Kennedys reaksjon. Men ingen avslører hva som faktisk ble diskutert. Theodore Sorensons bok Kennedy, publisert bare fire år senere, presenterer forståelig en vennligsinnet versjon:

«Denne orienteringen bekreftet imidlertid de harde faktaene [Kennedy] allerede visste: (1) at hverken Sovjetunionen eller USA kunne «vinne» en atomkrig i ordets rasjonelle forstand, (2) bortsett fra avskrekking av et totalt sovjetisk angrep, var vår trussel om «massiv gjengjeldelse» mot alle kommunistiske handlinger ikke lenger troverdig nå som det inviterte vår egen ødeleggelse, og (3) at en politikk av et «forebyggende førsteslag» eller «forebyggende krig «ikke lenger er åpen for noen av sidene, for selv et overraskende missilangrep ville utløse, før disse missilene nådde sine mål, en ødeleggende gjengjeldelse som ingen av landene kunne risikere eller akseptere.» (s. 513)

Dessverre var det kritiske tredje punktet ennå ikke sant. Som viseutenriksminister Roger Hilsman skrev i 1967:

«Da etterretningssamfunnet så på sine estimater i 1958, 1959 og 1960, og til og med gjennom første halvdel av 1961, så de en ubalanse i missilarsenalet som utviklet seg og som ville nå en topp omtrent i 1963.» (s. 162)

Hva Hilsman ikke sier direkte er at denne ubalansen [the missile gap] var i Amerikas favør. Sovjeterne hadde nesten ingen operative interkontinentale missiler i 1961, et faktum kjent for amerikansk etterretning minst slutten av 1960. Og det ser ut til at russerne ikke løste sitt grunnleggende tekniske problem, nemlig å bygge en hydrogenbombe liten nok til å bli plassert på en missil av håndterlig størrelse, før mange år senere. (Sorenson, 524; Bobbitt, 61).

Dean Rusk beskriver møtet som en «fantastisk opplevelse» i sine memoarer utgitt i 1990.

«President Kennedy forstod klart hva atomkrig betydde og var forferdet av det. I våre mange samtaler var han aldri bekymret for trusselen om å bli drept, men han av og til var han ettertenksom om det ville være hans skjebne å trykke på atomknappen … Hvis noen av oss hadde tvil, overbeviste denne orienteringen i 1961 oss om at en atomkrig aldri må utkjempes. Derfor har vi gjennom alle Kennedy- og Johnson-årene arbeidet for å etablere en stabil avskrekking … » (s. 246-7

Hva Rusk ikke sier er at problemet med en «stabil avskrekking» i 1961 ikke var en mangel på amerikanske missiler. Det var snarere i behovet for sovjeterne å utvikle tilstrekkelige effektive rakettstyrker for å avskrekke oss. Det er et stygt, men uunngåelig faktum. Rusk fortsetter, en side senere, med kommentarer der det nesten synes som om han har kvaler, og som hans egen beskrivelse av møtet ikke gir noen åpenbar begrunnelse for:

«USA har aldri avvist en mulig første bruk av atomvåpen. Personlig tror jeg at USA bare er forpliktet til en gjengjeldelsesangrep etter at vi har blitt rammet av atomvåpen på vår egen jord. Under ingen omstendigheter ville jeg ha fulgt en ordre om å utføre et førsteslag, med mulig unntak av et massivt konvensjonelt angrep på Vest-Europa.» (s. 248)

Talen den 25. juli om Berlin

Det var mye snakk om en atomkonflikt den uken. Et annet dokument fra den gang antyder at Kennedys tenkte som en kald kriger om atomvåpen, men samtidig langt unna forebyggende angrep og det ufleksible total-angrepet som generalstaben så for seg. Her er et utdrag fra et dokument med tittelen «Kjernefysisk strategi i Berlinkrisen» av økonom Thomas C. Schelling, som ble sendt til Kennedy helgen 21. juli 1961, og som Bundy bemerket, gjorde et «dypt inntrykk» på presidenten. I memorandumet presenterte Schelling argumenter for en evne som da ikke eksisterte, som var å utkjempe en begrenset atomkrig:

«[Atomvåpens] rolle i Europa bør ikke være å vinne en stor atomkampanje, men å skape et høyere risikonivå for fienden. Det viktigste i en begrenset atomkrig er å vise det sovjetiske lederskapet risikoen med en større krig – en krig som kan oppstå om vi eller de har det til hensikt eller ikke …. Vi bør planlegge for en krig av nerver, demonstrasjoner og forhandlinger, ikke av ødeleggelse av taktiske mål. » (Foreign Relations, XIV, 170).

Schelling foreslo også en sentralisering av kontrollen over våpen, til presidentens hender, for å:

«Tillate en forsettlig, selektiv bruk i farlige atomforhandlinger. Dette betyr å forhindre at noen vil bruke dem som ikke er spesifikt godkjent som en del av atom-forhandlingplanen. Dette er en kontrollert strategisk utveksling.» (s, 172)

Schellings skriv påpekte derfor en nøkkelproblem: Den uklare karakteren av hvem som hadde kontrollen og kommandoen over atomvåpen i 1961, sikret ikke at presidenten hadde full autoritet over bomben, som de fleste amerikanere antok å være tilfelle. Etablering av en slik kontroll ble en prioritet for Kennedy i månedene som fulgte. (Desmond Ball, 193).

Den kumulative effekten av dette mangfoldige rådet kan ses i Kennedys TV-tale til nasjonen den 25. juli 1961. «Vi kan ikke og vil ikke tillate kommunistene å fordrive oss fra Berlin, enten gradvis eller med makt». Samtidig understreket Kennedy også farer: «Feilkommunikasjon kan skape mer ødeleggelse på noen timer enn det som har blitt gjort i alle krigene i menneskehetens historie» (Newman, 115). Han ba om økte militære bevilgninger og mobiliserte 150.000 reservepersonell. Men han brukte ikke makt mot sovjeterne. Muren fikk lov til å forbli intakt da den ble bygd i august 1961. En symbolsk konvoi soldater ble sendt til Vest-Berlin og et program for bygging av bomberom ble gjennomført i USA.

Med Burris-memorandumet begynner argumentet bak programmet for bomberom nå å falle på plass. Som et sivilforsvarstiltak mot et sovjetisk atomangrep var de tynne lettbetong-bomberommene amerikanerne ble fortalt å bygge, absurde. Men de kunne faktisk beskytte de som oppholdt seg i dem, i noen uker, fra stråling som drev tusenvis av kilometer etter et amerikansk forebyggende angrep på Sovjetunionen. Det er kjent at Kennedy senere angret på dette programmet.

Lengre framover: 1962 og 1963

USA ledet milevis i våpenkappløpet. Men militæret fortsatte å presse på for en rask oppbygging av strategiske missiler. Curtis LeMay hadde bedt om minst 2400 Minutemen-missiler; Thomas Powers, leder for de strategiske bombeflyene, hadde bedt om 10.000. Alle skulle avfyres i ett stort angrep av masseutslettelse, kjent som SIOP, Single Integrated Operating Plan.

SIOP var en oppskrift på å sprenge verden i lufta, enten ved å angripe først eller som gjengjeldelse. Som McGeorge Bundy skrev til presidenten den 7. juli 1961:

«… Alle er enige om at den nåværende strategiske krigsplanen er farlig ufleksibel, og hvis den fortsetter uten endring, kan det gi deg svært lite valg om hvordan du møter øyeblikket av termonukleær sannhet. Vi tror at du kanskje ønsker å snakke om dette spørsmålet med Bob McNamara for å få en rask gjennomgang og nye ordrer om nødvendig. I utgangspunktet krever den nåværende planen å avfyre alt vi har på en gang, og er konstruert slik at det blir vanskeligere å gjøre noe mer fleksibelt.» (sitert i Kaplan, 297)

I løpet av sommeren 1961 beordret forsvarsministeren en revisjon av SIOP utført av analytikere i forsvarets tankesmie RAND (inkludert Daniel Ellsberg) og raskt godkjent av generalstaben. (Bobbitt, s. 48) Kennedy og forsvarsminister Robert McNamara innførte til slutt en grense på 1000 Minuteman-missiler, noe som gjorde generalstaben sint. Kennedy begynte også et forsøk for å oppnå operativ kontroll over atomstyrkene, som da var langt fra forsvarlig konsentrert i presidentens hender.

Burris-memorandumet kan bidra til å forklare både militærets ønske om en storstilt amerikansk atomopprustning, til tross for at Amerika allerede ledet svært mye, og motstanden fra JFK og McNamara. Evalueringskomiteen hadde tilbudt Pentagon, CIA og president Kennedy et glimt av muligheten som var mulig vinteren 1963: USAs atom-overlegenhet så total at en førsteslag kunne lykkes. Men det varslet også Kennedy om en fare. Den amerikanske atom-overlegenhet kunne da være så fullstendig at elementer ute av kontroll i militæret og etterretningstjenestene, i et forsøk på å provosere fram et amerikansk førsteslag, ikke ville føle seg avskrekket av frykt for sovjetisk gjengjeldelse. Hva handlet striden om antall landbaserte missiler egentlig om? Selvsagt involverte det på et visst nivå å ha tilstrekkelig avskrekkingsevne. Men det kan også ha vært en enda større bekymring: atomstyrkenes offensive evne, på en tidspunkt da presidenten ikke kunne være sikker på sin kontroll over atomknappen.

I oktober 1962 var USAs atom-forsprang stort, men kanskje ikke helt garantert, gitt antallet sovjetiske bombefly og risikoen for Europa. Tjue år senere beskrev Anthony Cordesman situasjonen:

«I løpet av Cubakrisen i oktober 1962 hadde USA omtrent 1500 B-47 og 500 B-52-bombefly og hadde allerede utplassert over 200 av sine første-generasjons interkontinentale missiler. I sterk kontrast, besto den sovjetiske strategiske missiltrusselen av noen få symbolske missiler, hvis upålitelighet var så stor at det var usikkert nøyaktig hvem de truet. Den sovjetiske flåten av bombefly besto kun av 100 Tu-Bears og 35 May Bison, hvis rekkevidde og fly-egenskaper tvang dem til å fly på mellomhøye og høye høyder, som igjen gjorde dem ekstremt sårbare for amerikanske jagere og bakke-til-luft-missiler.» (s. 7, sitert i Bobbitt)

Kennedy motstod sterkt press for å finne ut om denne overlegenheten stemte i oktober 1962, som han kanskje hadde måttet gjort hvis han hadde godkjent bombing av de cubanske missilanleggene. Nikita Khrustsjovs memoarer, publisert i 1970, forteller om den store frykten uttrykt av Robert Kennedy til den russiske ambassadøren Anatolij Dobrynin på høyden av krisen:

«Selv om presidenten selv er en veldig stor motstander å starte en krig om Cuba, kan det oppstå en irreversibel kjede av hendelser mot hans vilje … Hvis situasjonen fortsetter stort lenger, er presidenten ikke sikker på at militæret ikke vil styrte ham og gripe makten. Det amerikanske militæret kunne havne ut av kontroll.» (s. 497)

Ikke engang de amerikanske redaktørene av Khrustsjov memoarer tok disse kommentarene seriøst da de første ble publisert. Et sjeldent redaksjonelt fotnote lyder: «Dette er selvfølgelig Khrustsjov egen versjon av det som ble rapportert til ham. Det er ikke noe bevis på at presidenten handlet ut av frykt for en militær maktovertakelse.» (Khrustsjovs memoarer, 498).

Når man ser lenger framover, innebar evalueringsgruppens timeplan for 1961 at perioden fra Cuba til Dallas og like etter kanskje var kritisk for verdens overlevelse. Hadde spenningene eskalert eller blitt startet på en eller annen voldsom måte på slutten av 1963, kunne presidenten ha stått ovenfor et uhyggelig valg – å angripe først eller gi opp «seieren» i det siste korte øyeblikket i hele historien da noe slikt muligens kunne oppnås..

Vi kan ikke si om Kennedy trodde på evalueringsgruppens timeplan, eller kanskje like alvorlig, at han trodde at andre i regjeringen trodde på den. Vi vet at det siste året i hans liv prøvde han stadige tiltak for å løse konflikter og redusere spenninger: Normaliseringen av situasjonen i Berlin, tilbaketrekning av missiler fra Tyrkia, løftet om å ikke intervenere på Cuba og innsatsen, bare delvis effektiv, for å ende den skjulte kampanjen (OP/MONGOOSE) mot Castro, prøvestansavtalen, og – selv om poenget er omstridt – ordren i oktober 1963 om å starte en gradvis tilbaketrekking fra Vietnam. I november 1963 var potensialet for økte spenninger som ville føre til et ukontrollert press om å angripe først, faktisk redusert. Og etter en stund reduserte sovjetiske rakettstyrker tydeligvis denne muligheten og bygget opp sine rakettstyrker raskere enn USA kunne håpe å slå dem ut. Sovjeterne forbedret også sin ubåtstyrke. Fra det tidspunktet ble verden sannsynligvis en god del sikrere. Men akkurat når dette skjedde, er ikke klart.

Og Lyndon Baines Johnson, mottakeren av Burris notat, var fortsatt urolig da han ble sverget inn den 22. november 1963, blant mange rykter som forbandt Lee Harvey Oswald, falskt som vi nå vet, til KGB. David Wise, daværende byråsjef i New York Herald Tribune, rapporterte at Johnson  på slutten av 1963 sa følgende om valget av rekruttere Earl Warren til å lede Warren-kommisjonen:

«Da høyesterettsjustitiarius Warren ankom Det hvite hus, fortalte LBJ at han visste han hadde vært løytnant i første verdenskrig, og at han visste Earl Warren ville dra over Atlanterhavet for å redde livet til tre amerikanere, og at her sto muligens hundre millioner liv på spill… » (s. 292)

Hvems liv nøyaktig?

Et møte, selv i Det hvite hus, er ikke nok til å fastslå at et førsteslag faktisk var USAs atompolitikk. Svaret vi har fra Kennedy antyder dessuten hans personlige besluttsomhet, delt av hans sivile rådgivere, om at det aldri skulle bli slik. Men vi vet fra Howard Burris sitt notat at en plan om et førsteslag hadde blitt klekket ut nært beslutnings-senteret. Kennedys senere handlinger og Johnsons uhyggelige bemerkning stemmer overens med muligheten for at denne timeplanen og risikoene ved å angripe først forble i hodet til begge mennene så sent som i november 1963, og muligens i Johnsons tanker en god del lenger.

I hvert fall øker det faktum at planleggingen av et førsteslag gikk så langt, det alvorlige spørsmålet om den kalde krigens historie. Mye mer trenger å bli kjent: om beslutningsprosessene for atomvåpen under Eisenhower og Nixon, om hendelsene på slutten av 1963, om senere tekniske utviklinger som MIRV og Star Wars. Dette må da være tidspunktet for å avgradere alle dokumenter om dette og lignende historie.


James Kenneth Galbraith (født 29. januar 1952) er en amerikansk økonom som ofte skriver om økonomiske temaer. Han er for tiden professor ved Lyndon B. Johnson School of Public Affairs. Alle uthevinger er fra oversetter. For kildehenvisninger se originalartikkelen. Denne artikkelen ble først publisert i American Prospect, høsten 1994, via referansenettstedet Mary Ferrell Organization. COPYRIGHT (c) 1994 BY NEW PROSPECT, INC. PERMISSION IS GRANTED TO COPY AND CIRCULATE FOR NON-COMMERCIAL PURPOSES ONLY, PROVIDED THAT THIS NOTICE ACCOMPANIES ALL COPIES MADE.