Kinesiske yuan truer dollarens dominerende stilling

Av Pepe Escobar

USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi (fra nå av forkortet NSS), utarbeidet i løpet av 2017, definerer Russland og Kina som «revisjonistiske» makter, «rivaler» og i praksis USAs strategiske konkurrenter.

NSS definerer ikke Russland og Kina direkte som fiender, noe som tillater strategien å nevne «forsøk på å bygge et godt partnerskap med disse og andre land». Likevel beskriver Beijing NSS som «hensynsløs» og «irrasjonell.» Kreml bemerket strategiens «imperialistiske karakter» og «ignoreringen av en multipolar verden». Iran, forutsigbart, beskrives i NSS som «verdens viktigste statlige sponsor av terrorisme.»

Russland, Kina og Iran er tilfeldigvis de tre viktigste aktørene i den pågående geopolitiske og geo-økonomiske prosessen av eurasisk integrasjon.

NSS kan absolutt betraktes som et svar på det som skjedde på BRICS-toppmøtet i Xiamen i september i fjor. Da insisterte Russlands president Vladimir Putin på «BRICS-landenes bekymringer over urettferdigheten i den globale finansielle og økonomiske arkitekturen, som ikke tar hensyn til vekstøkonomiens økende betydning», og understreket behovet for bli kvitt «et begrenset antall reservevalutaers overdrevne dominans».

Dette var en tydelig referanse til amerikanske dollar, som utgjør nesten to tredjedeler av den totale reservevalutaen rundt om i verden og fortsatt er referansepunktet som bestemmer prisen på energi og strategiske råvarer.

Og det bringer oss til hemmeligheten som forblir usagt i selve hjertet av NSS; Russland og Kinas ‘trussel’ mot amerikanske dollar.

Duellen mellom CIPS og SWIFT

Nettstedet til Kinas statlige valutakontroll (CFETS) kunngjorde nylig etableringen av et betalingssystem i yen og rubler. De antydet også at lignende systemer for andre valutaer som deltar i De nye silkeveiene (også kjent som Belte og vei-initiativet) vil være på plass i nær fremtid.

Det handler ikke om å redusere valutarisiko. Tross alt har Russland og Kina i økende grad handlet seg imellom i sine egne valutaer siden de amerikanske sanksjonene i 2014. Det handler om implementeringen av en stor, ny alternativ reservevaluta-sone, som omgår den amerikanske dollaren.

Beslutningen følger kinesernes etablering i oktober 2015 av China International Payments System (CIPS). CIPS har en samarbeidsavtale med det private belgiske bankbaserte betalingsnettverket SWIFT, systemet som gjør det mulig å gjennomføre nesten alle globale transaksjoner.

Det som betyr noe, er at Beijing – så vel som Moskva – klart leste skriften på veggen da Washington i 2012 la press på SWIFT. Da blokkerte de alle internasjonale transaksjoner for iranske banker; og sperret 100 milliarder dollar i iranske aktiva i utlandet, samt Teherans potensial til å eksportere olje. I tilfelle Washington bestemmer seg for å innføre sanksjoner mot Kina, virker betalingsnettverket CIPS som en de facto måte å unngå sanksjonene på.

I mars åpnet Russlands sentralbank sitt første kontor i Beijing. Moskva er i ferd med å lansere sitt første salg av yuan-denominerte statsobligasjoner, til en verdi av 1 milliard yuan. Moskva har gjort det veldig klart at de er forpliktet til en langsiktig strategi. De har til hensikt å slutte å bruke amerikanske dollar som sin primære valuta i global handel. Sammen med Beijing, fatter de tiltak som kan kalles et nytt valutasystem som vil bli etterfølger av Bretton Woods-systemet.

Gull er viktig i denne strategien. Russland, Kina, India, Brasil og Sør-Afrika er alle enten store produsenter eller forbrukere av gull – eller begge deler. Etter mange diskusjoner på toppmøter siden tidlig i 2010, er det svært sannsynlig BRICS vil fokusere på handel fysisk gull.

Dagens markeder, som COMEX i New York, handler faktisk stort sett derivater av gull, som støttes av en ubetydelig mengde fysisk gull. Store gullprodusenter i BRICS – spesielt partnerskapet Russland-Kina – planlegger å kunne utøve ekstra innflytelse i å etablere globale gullpriser.

et meget politisk ladet område

Vanskelige spørsmål om amerikanske dollar som den viktigste reservevalutaen har blitt diskutert på høyeste nivå i investeringsbanken JP Morgan i minst fem år nå. Det kan vel knapt finnes en mer politisk ladet område. NSS har gått rundt grøten.

Den nåværende systemet handler fortsatt om olje-dollar. Siden i fjor har det som pleide å være en sentral, ‘hemmelig’ uformell avtale mellom USA og det saudiske kongehuset vært offentlig kjent.

Selv krigere i Hindu Kush er nå antageligvis oppmerksomme på hvordan man er nødt til å bruke amerikanske dollar for å handle i olje og nesten alle varer, og hvordan disse olje-dollarene blir resirkulert til amerikanske statsobligasjoner. Gjennom denne mekanismen har Washington ansamlet heidundrende 20.000 milliarder dollar i gjeld – som fortsatt øker.

Befolkninger over hele Midtøsten og Nord-Afrika erfarte også hva som skjedde da Iraks Saddam Hussein bestemte seg for å selge olje i euro, eller da Muammar Gaddafi planla å utstede en panafrikansk gull-dinar.

Men nå er det Kina som går i bresjen, med planer som var fastlagt allerede i 2012. Og det handler om terminkontrakter, (dvs. handel i framtidige oljekjøp priset i yuan), der yuanen kan veksles til gull på valutamarkedene i Shanghai og Hong Kong.

Shanghais terminkontraktsmarked og dets underavdeling, Energibørsen i Shanghai (INE) har allerede gjennomført fire tester av disse terminkontraktene. Det var meningen handelen skulle begynne på slutten av 2017; men selv om de begynner en gang tidlig i 2018, er de grunnleggende faktaene klare; denne trippelseieren (olje/yuan/gull) trenger ikke amerikanske dollar overhodet. Olje-yuanens tidsalder er rundt hjørnet.

Selvfølgelig er det spørsmål om hvordan Beijing teknisk sett klarer å etablere en konkurrerende benchmark til Brent Blend og WTI, eller om Kinas kapitalkontroll vil påvirke dette. Beijing har vært ganske tilbakeholden om denne trippelseieren. Olje-yuanen ble ikke engang nevnt i den nasjonale utviklings- og reformstrategien etter den 19. partikongress i oktober i fjor.

Det som er sikkert, er at BRICS-landene støttet olje-yuanen på toppmøtet i Xiamen, noe diplomater bekreftet til meg. Venezuela er også med om bord. Det er viktig å huske at Russland er den nest største og Venezuela er nummer 7 blant verdens ti største oljeprodusenter. Med Kinas økonomiske tiltrekningskraft, kan de snart få selskap av andre produsenter.

Yao Wei, sjeføkonom i banken Societé Generale i Paris, går rett på sak og bemerker hvordan «denne kontrakten har mulighet til å gi stor hjelp til Kinas press for internasjonalisering av yuan.»

Den skjulte rikdommen i «beltene» og «veiene»

En omfattende rapport fra banken DBS i Singapore har med alle de viktige poengene som knytter internasjonalisering av yuanen til utvidelsen av silkeveiene.

I 2018 vil seks store silkevei-prosjekter være i drift; høyhastighetsbanen mellom Jakarta og Bandung i Indonesia, jernbanen mellom Kina og Laos, strekningen Addis Abeba-Djibouti i Afrika, jernbanen Ungarn-Serbia, prosjektet Melaka Gateway i Malaysia, og oppgraderingen av havna Gwadar i Pakistan.

Banken HSBC anslår at Belte og vei-initiativet som helhet vil skape – ekstra – ikke mindre enn utrolige 2500 milliarder dollar i ny handel hvert år.

Det er viktig å huske på at beltet i BRI bør betraktes som en serie korridorer som forbinder Øst-Kina med olje- og gass-regioner i Sentral-Asia og Midtøsten, mens «veiene» snart vil brukes av høyhastighetstog fylt med – hva annet – gull.

Noe som er viktig for olje-yuanens framtid er hvordan kongehuset Saud vil reagere. Skulle kronprinsen – og uunngåelig fremtidig konge – MBS velge å følge Russlands ledelse, vil ordet ‘paradigmeskifte’ være århundrets underdrivelse.

Yuan-denominerte gullkontrakter vil bli handlet ikke bare i Shanghai og Hong Kong, men også i Dubai. Saudi-Arabia vurderer også å utstede såkalte Panda-obligasjoner, etter at emiratet Sharjah (en av de Forente arabiske emirater) ser ut til å ta ledelsen som sentrum i Midtøsten for handel i kinesiske bankobligasjoner.

Selvfølgelig vil oppvarminen til denne D-Dagen være når saudierne offisielt kunngjør at de aksepterer yuan for i det minste en del av sin eksport til Kina.

En tilhenger av Den østerrikske økonomiske skole hevder korrekt at for oljeproduserende nasjoner er høyere oljepris i amerikanske dollar ikke like viktig som markedsandeler. «De er i økende grad i stand til å velge i hvilke valutaer de ønsker å selge i.»

Det som er klart er at kongehuset Saud ikke har råd til å fremmedgjøre Kina som en av sine beste kunder; Det er Beijing som vil diktere fremtidige vilkår. Det kan inkludere ekstra press for kinesisk deltakelse i privatiseringen av det saudiske statlige oljeselskapet Aramco. Parallelt vil Washington betrakte Riyadhs omfavnelse av olje-yuanen som noe som absolutt ikke kan tillates.

En uavhengig europeisk rapport peker på det som kan være de kinesiske trumfkortene; «Saudi-Arabia gis fullmakt til å utstede egne statsobligasjoner i yuan»; «opprettelsen av et saudisk investeringsfond»; og «kjøpet av en 5% andel i Aramco».

Nasjoner under amerikanske sanksjoner, som Russland, Iran og Venezuela, vil være blant de første som omfavner olje-yuanen. Mindre produsenter som Angola og Nigeria selger allerede olje og gass til Kina i yuan.

Og hvis du ikke eksporterer olje men er en del av silkeveiene, som Pakistan, er det minste du kan gjøre å erstatte amerikanske dollar i bilateral handel, som innenriksminister Ahsan Iqbal for tiden vurderer.

En sentral del av skiftet av verdens geo-økonomiske hjerte fra Vesten til Asia, er at ved begynnelsen av neste tiår vil det være et faktum at olje-yuanen og handel ikke trenger amerikanske dollar.

Den amerikanske sikkerhetsstrategien for sin del lover å bevare «fred gjennom styrke». Siden Washington i dag har hele 291.000 soldater i 183 land og har sendt spesialstyrker til ikke mindre enn 149 nasjoner kun 2017, er det vanskelig å argumentere for at USA er i «fred» – spesielt når sikkerhetsstrategien ønsker å sprøyte enda flere ressurser inn i det militær-industrielle komplekset.

‘Revisjonistiske’ Russland og Kina har begått en utilgivelig synd; de har konkludert med at gi styrke til det amerikanske militærbudsjettet ved å kjøpe amerikanske obligasjoner, som igjen tillater den amerikanske statskassen å finansiere et gigantisk dollarunderskudd uten å heve renten, er et uholdbart forslag til landene i det globale sør. Deres «trussel» – innenfor rammene av BRICS og Shanghaigruppen, som inkluderer de potensielle medlemmene Iran og Tyrkia, er å øke bilateral og multilateral handel som omgår amerikanske dollar.

Det er ikke over før siste ord er sagt. Når begynnelsen av slutten for oljedollar-systemet – etablert av Kissinger i samspill med kongehuset Saud i 1974 – er et faktum, vil alle øyne være fokusert på hvordan USAs nasjonale sikkerhetsstrategi velger å slå tilbake.


Med velvillig tillatelse fra forfatteren. Pepe Escobar er vandrende korrespondent for Asia Times i Hong Kong og en hyppig bidragsyter til nettsteder og radioprogrammer som strekker seg fra USA til Asia. Han er født i Brasil, har vært utenrikskorrespondent siden 1985 og har bodd i London, Paris, Milano, Los Angeles, Washington, Bangkok og Hong Kong.

 

Reklamer

2 kommentarer

  1. Mange trur fortsatt at penger kun skapes av staten og så videre. Nå ser vi hele det globale pengersystemet som har sitt fundament i tillit og våpenmakt raseres uten at mange i nøkkel posisjoner forstår konsekvensene av dette. Blir en Darwin av dette med trist humor..

    Liker

Kommentarer er stengt.