Tullingen som nesten ble NATO-alliert

Mikheil Saakasjvili (t.h.) (Foto: Det hvite hus/Eric Draper)

Av Patrick Buchanan

Selv de som ønsker at USA skal intervenere i resten av verden beklager noen av krigene som de hjalp til å trekke landet inn i.

Blant disse krigene er Afghanistan og Irak, den lengste i vår historie; Libya, som ble etterlatt uten en stabil regjering; borgerkrigen i Syria, en seksårig menneskerettighets-katastrofe som vi hjalp til å starte ved å bevæpne opprørere for å styrte Bashar Assad; og Jemen, hvor en amerikansk-støttet saudisk bombekampanje og sulteblokade forårsaker en humanitær katastrofe.

Allikevel, to ganger i dette århundret ble de som ønsket krig slått tilbake da de ønsket et sammenstøt med Putins Russland. Og «ny-isolasjonistene» som vant disse diskusjonene, tjente Amerika vel.

Hva som fikk meg til å tenke på denne observasjonen var en sak på forsiden av onsdagens New York Times:

«Mikheil Saakasjvili, tidligere president i Georgia, ledet demonstranter gjennom Kiev etter å ha truet med å hoppe fra en femetasjers bygning for å unngå arrestasjon. Side A4»

Hvem er Saakasjvili? Wonderboyen ble valgt til leder i Georgia i 2004 i etter «Rose-revolusjonen» som vi støttet under George W. Bushs korstog for globalt demokrati.

I løpet av OL i Beijing i august 2008 sendte Saakasjvili sin hær inn i den lille enklaven Sør-Ossetia, som hadde løsrevet seg fra Georgia da Georgia løsrev seg fra Russland.

Imidlertid drepte Saakasjvilis soldater russiske fredsbevarende styrker da de prøvde å erobre enklaven. En stor tabbe. Innen 24 timer strømmet Putins stridsvogner og tropper gjennom Roki-tunnelen, sparket Saakasjvilis hær ut av Sør-Ossetia og okkuperte deler av selve Georgia.

Da et nederlag truet for de nykonservatives helt, sydet den amerikanske utenrikspolitiske eliten med fordømmelser av «russisk aggresjon» og ønsket å sende inn Den 82. luftbårne divisjon, bringe Georgia inn i NATO og stasjonere amerikanske styrker i Kaukasus.

«Vi er alle georgiere!» tordnet John McCain.

Ikke helt. Da det oppstod store protester mot å havne i kollisjon med Russland, bestemte Bush seg for å begrense amerikanske protester til ikke-voldelige uttrykk. Et klokt valg.

Og Saakasjvili? Han beholdt makten til 2013, da hans parti ble beseiret, han ble siktet for korrupsjon og han flyktet til Ukraina. President Petro Porosjenko, som var den som hadde tjent mest på kuppet i Kiev USA støttet i 2014, ga ham ansvaret for Odessa, en av de mest korrupte provinsene i et meget korrupt land.

I 2016 sluttet en sint Saakasjvili, anklaget av sin beskytter Porosjenko for korrupsjon, og flyktet fra Ukraina. I september, med en gruppe tilhengere, tvang han seg tilbake over grensen.

Her er hva Andrew Higgins fra NYT skriver om hans ablegøyer :

«På tirsdag … brakte Saakasjvili, en gang en av Vestens yndlinger, sin dramatiske politiske karriere til bisarre nye høyder da han klatret opp på taket av en fem-etasjers leilighetsbygning i sentrum av Kiev …

«Mens … hundrevis av støttespillere samlet seg, ropte han fornærmelser til Ukrainas ledere … og truet med å hoppe hvis sikkerhetsagenter prøvde å pågripe ham.

«Dratt fra taket etter å ha fordømt Porosjenko som en forræder og tyv, ble den tidligere georgiske lederen arrestert, men deretter befridd av sine tilhengere, som … blokkerte en svartemarje fra sikkerhetstjenesten før den kunne ta Saakasjvili med seg til et interneringssenter i Kiev og tillot ham å flykte.

«Med et ukrainsk flagg hengt over skuldrene og med håndjern fortsatt rundt et av håndleddene, førte Saakasjvili deretter hundrevis av sine tilhengere i en marsj gjennom Kiev til parlamentet. Han brukte ropert for å tale til folkemengden, der han ba om» fredelige protester» for å kaste Porosjenko fra stillingen, akkurat som protester hadde kastet den tidligere presidenten, Victor F. Janukovitsj, i februar 2014.»

Dette høres ut som et manuskript fra en Peter Sellers-film på 60-tallet.

Likevel var denne klovnen Georgias president. Enkelte i vår utenrikspolitiske elite mente vi skulle gå til randen av krig med Russland for å forsvare hans sak i Sør-Ossetia.

Og det var bred støtte for å la Georgia bli med i NATO. Dette ville ha gitt Saakasjvili evnen til å antenne en konfrontasjon med Russland, noe som kunne ha tvunget fram en amerikansk intervensjon.

Vi kan se på Ukraina. For tre år siden, fortalte McCain, til støtte for styrtingen av den valgte pro-russiske regjeringen i Kiev: «Vi er alle ukrainere nå.»

Etter dette kuppet oppfordret amerikanske eliter oss til å konfrontere Putin på Krim, bringe Ukraina så vel som Georgia inn i NATO, og forsyne Kiev med de våpnene som trengs for å beseire russisk-støttede opprørere i øst.

Dette kunne ha ført direkte til en krig mellom Ukraina og Russland, gjort lettere av vår sending av amerikanske våpen.

Ønsker vi virkelig å gi folk med Mikhail Saakasjvilis temperament evnen til å starte en krig med atommakten Russland, som alle presidenter under den kalde krigen var fast bestemt på å unngå, selv om det innebar å akseptere Moskvas hegemoni i Øst-Europa hele veien til Elben midt i Tyskland?

Å betrakte Saakasjvili oppføre seg som en full student i Kievs gater, burde få oss til å revurdere stabiliteten til alle disse allierte som vi har gitt evnen til å trekke oss inn i en krig.

Allianser, tross alt, er krigens drivreimer.


Patrick J. Buchanan er tidligere taleforfatter og rådgiver for Richard Nixon. Han er forfatteren av en ny bok, «Nixon’s White House Wars: The Battles That Made and Broke a President and Divided America Forever