Hvordan elitenettverk påvirker tysk og amerikansk politikk

Die Atlantik-brücke, fra nå av oversatt Atlanterhavsbroen, er et meget godt eksempel på hvordan elitene danner udemokratiske nettverk i moderne vestlige stater, på tvers av formelle partilinjer.

 

Marcus Klöckner intervjuer Anne Zetsche

Atlanterhavsbroen er en «ærverdig forening». Om dette var sjefredaktør Claus Kleber i statskanalen ZDF og den sosialdemokratiske utenriksministeren (enn så lenge) Sigmar Gabriel enige om, til tross for enkelte meningsforskjeller i tidligere politiske debatter.

Atlanterhavsbroen – hva er det? Hvis man ikke har satt seg dypere inn i elitekretser og elitenettverk, vil  man sannsynligvis trekke på skuldrene, særlig etter at Kleber nevnte noe om påstander og konspirasjonsteorier. Moderatoren, som ellers ofte prøver å opplyse publikum og klargjøre det som er uklart, unnlot å komme med en forklaring om Atlanterhavsbroen. Dette la også historikeren Anne Zetsche merke til. Zetsche, som jobber som besøksforsker ved John F. Kennedy-instituttet ved Freie Universität Berlin, skrev sin doktorgradsavhandling om Atlanterhavsbroen. I et intervju med NachDenkSeiten gir hun et innblikk i forskningen og viser at Atlanterhavsbroen ikke bare en klubb hvor de har kaffeslabberas.

Anne Zetsche, du skrev doktoravhandlingen din om Atlanterhavsbroen.

Hva er Atlanterhavsbroen?

I min avhandling undersøkte jeg historien til Atlanterhavsbroen og søsterorganisasjonen American Council on Germany (ACG) fra 1949-1974 og deres rolle i tysk-amerikanske forbindelser. Atlanterhavsbroen var og er et organ for transatlantiske elite-nettverk og -koordinering, og de har viktige formidlende og integrerende funksjoner på den nasjonale og innenrikspolitiske arenaen. Det bringer sammen arbeidsgiverne med fagforeningene og politikerne i alle de etablerte partiene.

Hvordan har det seg at du overhodet ønsket å beskjeftige deg så intensivt med Atlanterhavsbroen?

Min forskning på Atlanterhavsbroen begynte i studietiden, da jeg var på utkikk etter et emne for hovedfagsoppgaven min. På den tiden leste jeg en bok om RAF. Et kapittel handlet om enkelte fremtredende ofre som enten var medlemmer av eller i det minste nært tilknyttet Atlanterhavsbroen. Samtidig fortalte noen at Kees van der Pijl (forfatteren av The Making of an Atlantic Ruling Class) også var interessert i eller var på utkikk etter litteratur om denne organisasjonen.

Jeg startet først med en veldig banal forskning på nettet og endte først opp på nettsteder som nok var drevet av av tilhengere av konspirasjonsteorier. Jeg fant ikke noe veldig nyttig, men jeg var hekta. Faktisk har store deler av arbeidet mitt om Atlanterhavsbroen og American Council on Germany trekk av gravende journalistikk. Begge organisasjonene hevder at de ikke har arkiver. Men jeg ønsket bare å vite mer og mer om denne klubben, som holder til i Berlin, i umiddelbar nærhet av kanslerens residensbolig i Berlin, og som har så mange fremtredende politikere og administrerende direktører i sine rekker men der så lite er kjent. Selv om Atlanterhavsbroen faktisk ga et av medlemmene, Ludger Kühnhardt, i oppdrag å skrive gruppens historie for 50-årsjubileet.

Hva har du fokusert på i arbeidet ditt?

Vel, først og fremst var jeg interessert i hvem som grunnla denne organisasjonen og for hvilket formål, hvem medlemmene var, hvordan den ble finansiert og hva den egentlig gjorde. Så ble jeg interessert i å vite hvilken rolle Atlanterhavsbroen og ACG spilte i tysk-amerikanske forbindelser i etterkrigstiden. Var de medansvarlig for den forholdsvis raske tilnærmingen mellom de tidligere fiendtlige landene og det nye partnerskapet mellom Forbundsrepublikken og USA som fremdeles eksisterer i dag? I tillegg var jeg imidlertid også interessert i det sosiologiske aspektet, dvs. medlemmenes sammensetning. Så det har også blitt en elitestudie som viser hvor tett private skikkelser uten demokratisk legitimitet jobbet med offentlige tjenestemenn, politikere og diplomater, og dermed har bidratt til å forme internasjonale forbindelser.

Noen ganger kan det være fornuftig å gå tilbake til begynnelsen, ikke sant?

Ja, selvfølgelig, letingen etter årsaker og opprinnelse er en motivasjon for meg som historiker. Jeg lurte på hvorfor Tysklands troskap til USA nesten er en uskreven regel? (og Schroeder avvisning av Bush og Irakkrigen i 2003 er unntaket som bekrefter regelen) Og hvis du tenker på tyskernes motvilje mot amerikanerne siden slutten av 1900-tallet, som fortsatt var tilstede i etterkrigstiden, er det ikke kun en naturlig utvikling at tyske og amerikanere var partnere i den kalde krigen. Det er ganske bemerkelsesverdig hvor fort amerikanerne var beredt til å forsone seg med tyskerne, forvandle dem fra fiender til venner, eller i det minste partnere.

De geopolitiske forklaringene for fremveksten av den kalde krigen og den tilhørende blokkdannelsen er velkjente. Men de forklarer ikke hvordan de sosialt og individuelt endret avvisning, avsky og motvilje. I ettertid, bør vi ikke undervurdere avskyen mange amerikanere viste mot tyskerne, særlig etter at flere og flere detaljer om Holocaust og krigen på østfronten ble kjent. Likevel ble fiendebildet byttet ganske raskt, og russerne erstattet tyskerne. Det bør heller ikke undervurderes hvor skeptiske politiske eliter, men også offentligheten i USA, var mot tyskerne. Den utbredte oppfatningen var at tyskerne har en tendens, nesten genetisk anlagt, til militarisme og autoritetslydighet, og dermed ikke var skapt for demokrati. Tyskerne foretrakk kanskje amerikanerne framfor de sovjetiske okkupantene. Men det innebar ikke at de ikke hadde forbehold. Oppfatningen at amerikanerne alle var hemningsløse og kulturelle barbarer og avvisningen av USA som en bastion for uhemmet kapitalisme og tøylesløs individualisme, fantes i alle deler av befolkningen og var ikke enestående trekk hos sosialdemokratene og kommunistene.

Hva har du fastslått i din forskning?

Atlanterhavsbroen og ACG var sentrale aktører i å starte og forme transatlantiske elitenettverk i den kalde krigen. Som en integrert del av tette transnasjonale privat/statlige nettverk har de hatt ulike funksjoner i forbindelsene mellom Vest-Tyskland og USA fra 1950- til 1970-tallet. Så på den ene siden laget de god PR for den unge Forbundsrepublikken i USA, som bidro til å forme det nye bildet av en ung, demokratisk stat. Samtidig hjalp de imidlertid også til å formidle og forklare amerikansk politikk til tyskerne.  I tillegg jobbet de ansatte i begge organisasjonene også som uformelle diplomater; de meglet i konflikter og handlet som politiske rådgivere.

Deres aktiviteter ble finansiert av en blanding av offentlige og private midler. På den tyske siden fikk de i mange år støtte fra regjeringens pressekontor og utenriksdepartementet og på den amerikanske siden fra Ford-stiftelsen, Men spesielt for Atlanterhavsbroen var de som åpnet lommeboka de mest velstående representantene for industrien. I deres rekker var de viktigste sponsorene som til slutt hjalp til å holde denne amerikanske partnerorganisasjonen flytende. De vesttyske representantene for næringslivet hadde en langt større interesse i gode forbindelser med USA enn amerikanerne.

Hva mer?

De to organisasjonene har igangsatt og formet tre viktige bærebjelker gjennom sitt mangeårige arbeid. For det første, bidro de til å etablere en pålitelig og bærekraftig tverrpolitisk utenrikspolitisk konsensus (Tyskland integrering i Vesten, NATO-medlemskap), der selve kjernen er de gode tysk-amerikanske forbindelsene. For å oppnå dette måtte de vesttyske sosialdemokratene si farvel til anti-militarisme, nøytralisme og sosialisme. Transatlantiske elitenettverk spilte en betydelig rolle i denne utviklingen. For det andre, i sin rolle som elite-koordinator, har de to organisasjonene bidratt til å sikre konsensus om det transatlantiske samarbeidet etter også å ha skapt forbindelser i næringslivet mellom Tyskland og USA. For det tredje har de brukt sine mange forbindelser og forhold til mediarepresentanter og akademikere til å forankre denne konsensusen i den offentlig samtalen.

Hvordan vurderer du Atlanterhavsbroen? Hva bør vurderes kritisk?

Ideen om å etablere Atlanterhavsbroen og ACG oppsto bare noen få år etter slutten av andre verdenskrig. De sentrale grunnleggende folkene var amerikanere og tyskere. Blant dem var Eric Warburg, en tysk-jødisk bankmann, hvis familieformue ble ekspropriert i 1938 og han deretter emigrerte til USA. Der tok han amerikansk statsborgerskap, men kom tilbake til Tyskland på 1950-tallet. Christopher Emmet var en rik intellektuell og politisk aktivist fra New York som hadde bodd lenge i Tyskland før andre verdenskrig. På tysk side var blant denne sirkelen journalist og senere redaktør for ukeavisen Die Zeit Marion Dönhoff og forretningsmann og konservativ politiker Erik Blumenfeld fra Hamburg.

Disse fire begynte med ambisjoner om å etablere to organisasjoner som var forpliktet til forsoning og utvikling av gode og vennskapelige forbindelser mellom tyskere og amerikanere, og kanskje enda viktigere mellom den nyetablerte Forbundsrepublikken og USA. Disse fire personene hadde gode forbindelser på begge sider av Atlanterhavet og bidro til å redusere fordommer på begge sider.

Organisasjonene har i det minste bidratt til å mykne anti-amerikanske holdninger i vesttyske elitesirkler etter andre verdenskrig. I USA har ACG sterkt bidratt til å etablere et nytt bilde av tyskerne. Til tross for sin fortid er tyskerne i stand til demokrati. Dette er absolutt positive aspekter ved disse organisasjonenes arbeid. Jeg tror at etableringen av en rimelig stabil etterkrigs-orden og et demokratisk politisk system i Tyskland skapte forutsetningene for at neste generasjon kunne virkelig på alvor bearbeide Tysklands nazistiske fortid.

Men det jeg er kritisk til, er dette fellesprosjektets karakter. Det var nettopp et transatlantisk eliteprosjekt. Det hadde ingen frigjørende, progressive ambisjoner. Tilnærmingen, nettverket mellom amerikanerne og tyskerne som ble drevet av Atlanterhavsbroen og ACG, utelukker store deler av befolkningen. Medlemmene var for det meste konsernsjefer for store selskaper og banker og politikere; i mindre grad journalister (med Marion Dönhoff som eneste kvinne i Atlanterhavsbroen helt fram til 1970-tallet) i ledende stillinger i de etablerte mediene.

Arrangementene i de to organisasjonene muliggjør og fremmer en privilegert tilgang til politiske beslutningstakere for næringslivsrepresentanter og mediefolk. Dermed, siden 1950-tallet, kan demokratisk ikke-legitimerte personer påvirke tysk og amerikansk politikk gjennom disse kretsene. På grunn av den spesielle blandingen av medlemmer, handlet de to organisasjonene også som lobbyister (deep lobbying) for det transatlantiske partnerskapet/troskapen og NATO.

[Nylig snakket den meget innflytelsesrike redaktøren i stats-kanalen ZDF, Claus Kleber, på et debattprogram med Maybritt Illner om sitt medlemskap i Atlanterhavsbroen]. Både han og utenriksminister Sigmar Gabriel har kommet til samme konklusjon: Dette er en ærverdig klubb. Moderatoren for programmet gravde heller ikke dypere. Er det virkelig så enkelt?

For å være ærlig, syntes jeg det var utrolig at det ikke engang i en bisetning ble skissert hva Atlanterhavsbroen er. Hvert engelsk begrep som dukker opp i programmet blir vanligvis oversatt av Illner. Ved omtale av Atlanterhavsbroen var det tilsynelatende nok at Gabriel, Kleber og Illner visste hva det var. Men jeg er veldig sikker på at de andre debattdeltagerne Bernhard Mattes (president for USAs handelskammer i Tyskland) og Erik Kirschbaum (amerikansk journalist) kjenner til foreningen eller er sogar er medlemmer. Og den tyske politkeren Anke Domscheit-Berg vet nok hva det snakkes om. Hennes partikollega Stefan Liebich er medlem av Atlanterhavsbroen (nøkkelord: integrerende funksjon). Men jeg tror ikke alle i publikum visste hva de neste minuttene handlet om.

Medlemmer av Atlanterhavsbroen betrakter nå seg selv som ærverdige fordi de er forpliktet til forståelse mellom land og mennesker. Spørsmålet er, hvis alt dette er så erverdig, hvorfor er Atlanterhavsbroen så hemmelighetsfull om hvem som er medlemmer? Alle burde føle seg veldig beæret av å være medlem der. Jeg fant Claus Klebers refleks interessant, da han trakk fram konspirasjonsteoretikere som ser en hemmelig verdensregjering i Atlanterhavsbroen, Den Trilaterale Kommisjonen, Bilderbergerne.

Hvorfor?

Slik diskrediterer han umiddelbart ethvert konstruktiv og kritisk engasjement med disse eliteorganisasjonene. Arrangementene i Atlanterhavsbroen blir omgjort til kaffeslabberas som overhodet ikke har noen innflytelse. Hvorfor er de der da? Et annet argument Kleber nevner er at ingen steder blir USA kritisert skarpere enn ved slike arrangementer. Dette holder ikke må og forblir for overflatisk. Selvfølgelig møtes forskjellige argumenter og meninger der, men alltid innenfor et fast, forutbestemt rammeverk. At NATO må fortsette å opprettholdes, at Tyskland må oppruste mer, dette blir ikke stilt spørsmål ved. For doktorgradsoppgaven har jeg også undersøkt de tysk-amerikanske konferansene organisert av Atlanterhavsbroen og ACG siden 1959. Annet hvert år ble verdenspolitiske problemer og problemstillinger i tysk-amerikanske forhold diskutert der på en ikke-offentlig måte; men ikke Vietnamkrigen.

Hvordan betrakter du journalisters medlemskap i Atlanterhavsbroen?

Jeg betrakter det kritisk og lurer også på hvorfor journalister gjør det. Er det bare en del av deres bakgrunns-forskning? Vil du vite hvordan eliten virker? Men hvorfor forlater de aldri eller sjelden de fastlagte rammene når de rapporterer om transatlantiske problemer?

Oversatt med velvillig tillatelse fra NAchDenkSeiten, med enkelte små tilpasninger.

Én kommentar

Kommentarer er stengt.