Dømt til å gjenta den: historie som reprise

(Foto: Athena Iluz CC BY 2.0)

 

Av Jason Hirthler

Den europeiske skribenten George Santayana er kjent for dette sitatet: «De som ikke husker fortiden, er dømt til å gjenta den». Sitatet gjentas stadig vekk av diverse personer (som meg selv) som forsøker å være vise. Men fortiden blir bevisst gjentatt av de som husker. Av de som skapte historien vi glemmer. Her er et par måter som historien gjentar seg selv, med en målrettet ledelse av den kapitalistiske dype staten, dens politiske tjenere og media-monopolene som presenterer deres dagsorden for befolkningen:

Kapitalismen foretrekker fascisme framfor kommunisme

Folk på sosiale medier er meget rasende over dobbeltmoralen brukt mot både de venstreorienterte antifascistiske demonstrantene, Antifa-anarkistene og de hvite rasistene. Talløse stemmer klager over hvordan politiet beskyttet ytringsfriheten til de hvite rasistene men aktivt slår ned på anti-fascister. Nå planlegger styresmaktene å betegne Antifa-grupper som innenlandske terrorister, mens de ikke gjør noe for å bruke den samme merkelappen på voldelige fascistiske rasister. Enkelte hevder rimelig nok at Antifa ikke er det samme som de fleste anti-fascistiske demonstrantene. De førstnevnte er voldelige, sistnevnte fredelige. Men volden fra Antifa vil bli brukt til å stemple hele den progressive venstresida med stigmatiseringen innenriks terrorisme. Høyresida vil i stor grad bli latt være i fred.

Men dette er ikke noe nytt. Kapitalister og fascister har alltid hatt et symbiotisk forhold. Før andre verdenskrig, klandrer historikere utilstrekkelig krigsvillige kapitalistiske politikere som Storbritannias statsminister Neville Chamberlain for å ha vist ettergivenhet, «appeasement», mot nazistene, som om de feilberegnet trusselen fra fascismen. Det som glemmes er at de viste ettergivenhet mot nazistene med vilje. Vestlige kapitalister gjenoppbygget det tyske militæret og finansierte oppstarten av nasjonalsosialismen etter første verdenskrig. Tross alt er den virkelige trusselen mot kapitalismen kommunisme, ikke fascisme. Som den aktive og fryktløse forfatteren Michael Parenti skriver, «fascismen er ikke noe annet enn en endelig løsning på klassekampen, der demokratiske krefter svelges og blir utnyttet, til storfinanselle kretsers fordel og fortjeneste.»

Det kapitalistiske Vesten håpet at nazistene skulle angripe Russland og ødelegge den spirende kommunistiske revolusjonen der. Fjorten vestlige nasjoner angrep Russland i 1918-1920 i et forsøk på å eliminere kommunismen, men de mislyktes. Innsatsen ble gjenopplivet med nazistene som den militære spydspissen. Først da nazistene angrep vestlige kapitalistiske interesser, intervenerte Vesten mot Tyskland. Etter krigen ble mange fascister som hadde tjent i Wehrmacht, etterretningstjenestene og i det sivile apparatet, sittende i sine stillinger. Operasjon Gladio ble skapt for å etterlate NATO-styrker i befridde land. Man skulle sikre at disse landene, som Italia, Spania og Hellas, ikke ‘valgte kommunismen’, men bøyde seg for semi-fascistiske dårlig utviklede demokratiske former for sosial organisasjon. Gladio skapte en «spenningens strategi» med terrorkampanjer under falskt flagg, Hensikten var å diskreditere kommunister og skyve befolkningen inn i de proto-fascistiske demokratiske styrkenes favntak.

Vi ble oppfostret på falske nyheter

I mer enn et år har vi blitt fortalt at vi nå lever i en ny tid – en epoke av falske nyheter. Påstanden blir nevnt om og om igjen, fra alle kanter. Påstanden brukes i stor grad av nyliberale for å sverte Donald Trump. Men falske nyheter er hva du ble oppfostret på. Woodrow Wilson sin Creel Commission hjernevasket en befolkning som hadde en del pasifistiske tendenser til frådende forakt for «huneren». Adolf Hitler og hans NSDAP-brødre talte med utilslørt beundring om de vestlige mediekonsernenes evne til å forme det amerikanske sinnet. CIA har lenge infiltrert vestlige medier. En journalist skrev en bok om hvordan europeiske journalister er kompromitterte. Det har lenge vært sagt at MI5 styrer journalister.

Her trenger amerikanske redaksjoner generelt ikke å være «infiltrerte», noe som ikke betyr at dette ikke ble gjort hele tiden (og så begravet). Likevel har effekten av tiår med falske nyheter som fremmer amerikansk eneståendehet og overdreven demonisering av alle ikke-kapitalister, produsert flere generasjoner av konformistiske roboter som har internalisert maktens verdier. Det er sjelden slike journalister selv bli instruert i hva de skal si; de vet allerede hva de skal si; de vet allerede hvordan man skal balansere en historie, hvordan man skal underrapportere, hvordan man skal gjøre ting uviktige, hvordan man skal framstille, hvordan man produsere blindveier, hvordan man avslutter et tankerekke, og hvordan man fjerner ansvaret fra aktive aktører ved å bruke passiv uttrykksform.

Teknikkene er mangfoldige

Moderne redaksjoner er fulle av slike servile zombier. Tidligere FCC-kommissær og jusprofessor Nicholas Johnson la merke til fire typer journalister. Først den unge villstyringen som skriver en spennende gravende artikkel, bare for at den så blir gjemt av hans eller hennes forsiktige redaktør. Den andre, den forsiktig optimistiske journalisten som lufter ideen om en ny avsløring med sin redaktør, før han kommer på bedre tanker. Den tredje, den mer skeptiske journalisten som dreper den sensasjonelle avsløringen selv og ikke plager sine overordnede med den. Den fjerde, den perfekt assimilerte journalisten, der tanken om å ta risikoer for å si sannheten aldri faller ham inn. Du kan legge til en femte type, når journalisten selv blir redaktør og starter prosessen på nytt med en grønnskolling i bransjen.

Historien om hva Parenti kaller et «frimarkeds-holocaust» skrives aldri om i hovedstrøms-pressen. Bare noen få modige sjeler som strever ufortrødent alene og ukjent publiserer sannheten. Gitt hva som har skjedd i det siste, burde vi reflektere over de to millioner nordkoreanere, eller tjue prosent av befolkningen, drept av Vesten under Koreakrigen. Tre millioner i Vietnam. Mer enn en million i Irak. Utallige i Afghanistan. Den halve millionen i Syria. Tusenvis i Libya. Den halve millionen irakiske barn drept av vestlige sanksjoner. Legg det til millionene av fordrevne og interne og eksterne flyktninger. Legg til tusenvis drept i droneangrep. Så er det den nåværende brutaliteten i Jemen utført av Saudi-Arabia, vår islamofascistiske allierte, ved hjelp av våpen vi solgte dem, etterretning vi gir dem og militære strategier vi utarbeider for dem. Vi må ikke glemme den indonesiske nedslaktingen av timoresere, som vi ga grønt lys til og støttet. Ta med Ronald Reagans hysteriske og blodige arbeid i Guatemala, El Salvador og Nicaragua. Tusenvis flere i Chile, Haiti, Brasil, Zaïre, Panama, Honduras, Colombia, Laos, Kambodsja og mange flere uheldige steder. Noen har anslått at USA direkte og indirekte er ansvarlig for 20 millioner dødsfall siden slutten av andre verdenskrig. Legg til millionene som dør årlig av mangel på sosialtjenester som kommunistiske nasjoner ga dem, men som ble fjernet under nyliberale kapitalistiske regimer. Man vil treffe på de vestlige propagandistenes tvilsomme tabulering av titalls millioner døde på enorme reklametavler når man går gjennom Times Square, men aldri få det minste glimt av amerikanske krigsforbrytelser på denne svinedyre reklameplassen.

Få hører noen gang om disse overveielsene. Men lag en liste over store propagandakampanjer mot den amerikanske befolkningen i egne medier: Vi hadde frykten for de røde, the Red Scare, før og under første verdenskrig, McCarthytidens drama etter andre verdenskrig, gjenopplivningen av sovjetiske spøkelser etter Vietnam-krigen av Ronald Reagan, en mann dypt påvirket av McCarthy-tiden. Og dette er bare en forkortet liste. Nå har demokratene gjenoppvekket liket av russerfrykten takket være NATOs jevne opptak av de tidligere nasjonene i Warszawa-pakten, Barack Obamas nådeløse demonisering av Moskva og Clinton-klanens kyniske bruk av russisk hacking for å avlede oppmerksomheten fra sin egen korrupsjon.

Nå, takket være den nyliberale ideologien som insisterer på at alt skal privatiseres, inkludert offentlige tjenester, er vi underlagt alle innfall Google og Facebook og YouTube skulle finne på, mens de manisk justerer sine algoritmer for å undertrykke anti-kapitalistiske tanker, ellers kjent som ytringsfrihet. De gjør dette i demokratiets navn, og opprettholder sin demokratiske base ved å fremme mangfold på overflaten mens de stille bruker innvandrere med arbeidsvisum for å unngå å ansette kompetente amerikanske arbeidere med minoritetsbakgrunn, og ofrer dermed innfødt mangfold på fortjenestens alter.

Reformer er en forhalingstaktikk

Jeg er en fyr som liker frie markeder, erklærte Barack Obama i boka han skrev før han ble president, The Audacity of Hope. Og det var han sannelig. Obama likte å snakke om hvordan sosial endring alltid var «gradvis» og at vi må være tålmodige. Utvilsomt snakket han med kapitalismens fattige livegne, ikke med den rike privilegerte sektoren av nyliberale som tjener fabelaktig på dagens system. Eller kanskje ikke. I stedet for å bruke rampelyset til å fremme -nei, kjempe for – offentlig helseforsikring, reviderte han republikaneren Mitt Romneys helsereform og presenterte den som sitt eget personlige bidrag. Hans stort sett uoverkommelige dyre Affordable Care Act (ACA) gir fremfor alt en garantert inntektsstrøm hentet fra skattebetalers penger til bedriftsprofittørene som bokstavelig talt er selve problemet. Men ACA var en måte å unnvike spørsmålet om en helsedekning for alle; den vil etterhvert gå i oppløsning under aksjonærkapitalismens ubønnhørlige krav.

Men menn som Obama ser aldri tilbake. De adlyder kravet om bedriftenes fortjeneste til gavn for et lite mindretall som lever i luksus. Men den generelle holdningen som fremmes i avisene våre er at vi alle er på vei framover og oppover, og at positive sosiale hendelser som borgerrettsbevegelsen, feminisme og lignende, er markører på vei til en utvidet menneskelig bevissthet. All smart propaganda inneholder en kime av sannhet, og disse bevegelsene var da også en heroisk innsats som oppnådde betydelige gjennombrudd. Men det som presenteres som å ha gjort banen klar for demokrati er slettes ikke det, og har aldri vært det.

Kapitalistiske investeringer foretrekker strukturtilpasningsprogrammer fra IMF. De låner ut penger til økonomier i vanskeligheter, på betingelse av at de reduserer sosiale utgifter, som dermed reduserer inntekter og bremser økonomien. Deretter selger de forvirrete (eller kanskje comprador-) regjeringene det nasjonale arvesølvet, som naturressurser og industri, til de store kapitalinteressene i utlandet. Ikke noe av dette øker innenlandsk industrialisering eller selvforsyning på noe nivå. Det skaper nasjoner av gjeldsslaver som er helt avhengig av vestlige utlånerregimers gunst, Utlånerne kan poserer som liberale, generøse verdensborgere foran kapitalistiske medier. Når landet er grundig tømt, slås kameraene av. Globalistene mister interessen i landet og overlater det til en uholdbar gjeldsnedbetaling og går videre til neste offer. Dette er ikke ulikt prosessen der långivere forvandlet boliglån til eksotiske finansielle instrumenter og raskt solgte dem til pensjonskasser og andre uvitende investeringsgrupper. Det er som å sende en tidsinnstilt bombe rundt i rommet.

Hva forteller moderne forskning oss? Thomas Piketty brukte 700 sider på å fortelle oss at kapitalismen øker ulikheter med vilje. Han foreslår deretter noen puslete transaksjons-skatter på kapital, så han ikke skal bli utfrosset fra akademia. Reformer som disse er rett og slett forhalingsstaktikker fra de herskende klasseelitenes side, for å hindre voksende misnøye. Selv om den var en av de største epokene i amerikansk historie, var New Deal-reformene ment å redde kapitalismen, slik FDR selv innrømmet. De skulle demme opp tidevannet av militante arbeidere. Umiddelbart etter gjennomføringen, starter elitekapitalen en krig for å omgjøre disse sosiale fremskrittene.

I de såkalte utviklingslandene dukker slummer opp som paddehatter og blir en permanent funksjon av det urbane landskapet, ekte «fattigdoms-feller» snarere enn en kortvarig skjærsild på fremgangens sti. På grunn av løgnen om at økonomisk sosialisme ikke fungerte, ignorerer vi gjerne utviklingen av sosialistiske utviklingsmodeller når de overgår den nyliberale «Washington-konsensusen», som, ærlig talt, er utformet for å mislykkes for flertallet. Naturligvis, i en imperialistisk stat, blir de som lykkes i å få mennesker til å skjønne denne sannheten raskt utstøtt, eller om nødvendig likvidert. Og så myrdes Martin Luther King Jr, akkurat da han viser sammenhengen mellom rasisme, fattigdom og krig. Likeledes Malcolm X, sosialistlederen Eugene Debs, og så videre, alle som forlot geleddet.

Det har alltid vært klassekamp

Virkeligheten er at klassekamp fortsetter over hele verden. Det skremmende synet av arbeiderklassen som hever hodet er en evig trussel mot den herskende klassen, og må bekjempes av den private kapitalens lakeier, som det ble gjort i Paris etter 1871, Vietnam på sekstitallet, etter den libyske revolusjonen i 1969, Nicaragua etter 1979, og mange andre steder fjernt og nært. Et tilbakeblikk viser at dagen i dag bare er et ekko av en glemt fortid.

Destabiliseringen og den kommende delingen og fremmedgjøringen av Syria, er klassekamp i stor målestokk. Den sosialistiske og sekulære Assad-regjeringen blir brutalt stykket opp av vestlig globalisme, en herskende klassekonstruksjon som ønsker å fjerne uavhengige staters legitimitet, som elitene forstår er den siste barrikaden maktesløse befolkninger forsvarer seg bak. Når suverenitet er uttynnet, vil et transnasjonalt overbygg av avtaler for investorrettigheter  være en slags global utgave av Hammurabis lover. Rettigheter, ressurser og formuer vil tilfalle investorklassen, den ene prosenten. Smuler fra festbordet vil falle på de globaliserte profesjonelle klassene, som vil gi takknemlig støtte til elitekabalen. Det gjenværende globale flertallet, rundt syv milliarder mennesker, vil overleve under betingelser av rask nedgang. Målinger av sosial utvikling vil vise nedgang, og inntektsforskjellen mellom rike og fattige vil bli erstattet av en forskjell i dødelighet som vil sette de rikes lange, komfortable liv i kontrast til de forkortede desperate livene som leves av verdens «u-mennesker», for å bruke Noam Chomskys ord. Dette resultatet varierer bare litt mens man beveger seg fra kontinent til kontinent.

Det vi er vitne til i Venezuela er også en klassekamp. En falanks av høyt motiverte, voldelige anti-demokratiske elitister, som opptrer som en femtekolonne, gitt deres fantastiske støtte fra Washington, står mot landets flertall, en generelt sosialistisk befolkning som har fått energi til å bekrefte de framgangene som ble gjort under Chavez-regjeringen. Men minoritetsopposisjonen kan påkalle trumfkortet vestlig voldsbruk hvis alt annet feiler. Er det en tilfeldighet at Syria, Venezuela og Libya var sekulære sosialistiske uavhengige stater, hvorav to aktivt organiserte sine kontinenter for å klare seg selv økonomisk uten de knusende betingelsene fra IMF og Verdensbanken? Uten å overgi den økonomiske makten til Washington? Uten å ta betalt for olje i dollar? Uten å invitere USAs militære til sin region som en trojansk hest? Dette er ikke en tilfeldighet. Det er en strategi.

Hvis vi ser ubarmhjertig propaganda i vår egen tid, hvorfor skulle vi tro at det vi kjenner som historiske opptegnelser fra 1900-tallet er mer pålitelig enn de er nå? Som Santayana, trodde Karl Marx at historien gjentar seg, men først som tragedie og deretter som farse. Så sant som det er sagt. Det er knapt noe mer absurd enn en befolkning av imperiale undersåtter som ivrig gjentar de diskrediterte klisjeene fra monopolmediene mens de tenker de er frihetens fanebærere og en uimotståelig kraft for det gode i verden. Ofte stammer vår egen selvgode lykke fra uvitenhet – og lidelse for alle andre.


Med velvillig tillatelse fra forfatteren. Jason Hirthler jobber i reklamebransjen i New-York. Første gang publisert i Counterpunch.

Reklame