De rike mot verdens befolkning

Foto: Guido Appenzeller, Flicker

Av Jean Ziegler

Warren Buffet er av magasinet Forbes rangert som en av de rikeste mennene i verden. For noen år siden sa han på CNN: «Joda, det pågår en klassekamp, men det er klassen min som kriger, og vi vinner.» (There’s a class warfare, all right, but it’s my class that’s making war, and we’re winning»).

Innledningen til FN-pakten åpner med disse ordene: «Vi De Forente Nasjoners folk…» Det var De forente nasjoner – nærmere bestemt de allierte statene som undertegnet denne pakten den 26. juni 1945 i San Francisco – som påtok seg oppgaven å beskytte og garantere folks kollektive interesser, den universelle velferden. I dag blir disse interessene angrepet fra alle kanter av de rikes klasse, Warren Buffets klasse. Stater har blitt tømt for sin evne til å skape regler og tømt for sin effektivitet. De ble slått knockout av eierne av globalisert finanskapital.

Den sterkeste middelet for dominans i dag er tilbakebetaling av gjeld

Min siste kamp, som jeg kjempet i De forente nasjoner mot gribbefondene, illustrerer denne virkeligheten på en typisk måte. Jeg har vært medlem av FNs Menneskerettighetsråd sin Rådgivende komité siden 2008, så jeg innrømmer at jeg ikke et eneste øyeblikk var «nøytral» i arbeidet mitt. Menneskerettigheter er et formidabelt våpen i hendene på de som ønsker å forandre verden, lette andres lidelser, knekke rovdyrets arm. Og for å komme videre, antar denne kampen at vi skaper allianser.

Menneskerettighetsrådets kompetanse er todelt: å periodisk gjennomgå menneskerettighetspolitikken i FNs 193 medlemsland og å opprette nye normer i folkeretten når nye situasjoner krever det. Menneskerettighetsrådet har et datter-organ, en rådgivende komité. Den består av 18 eksperter (inkludert 3 fra gruppen av vestlige stater). Den undersøker saker og legger fram forslag til rådet. Den har ikke beslutningskraft. Medlemmene av den rådgivende komiteen er utnevnt til rådet på forslag fra hjemlandet, men deres mandat er ikke bestemmende.

I klassekampen, De rikes krig mot verdens folk, ledet av Warren Buffet, må du velge side

Folkene i fattige land dreper seg selv på jobben for å finansiere utviklingen av rike land. Sør finansierer Nord, og særlig de dominerende klassene i Nord. Den sterkeste middelet for dominans i dag er tilbakebetaling av gjeld. Kapitalstrømmen fra Sør til Nord er langt større enn fra Nord til Sør. De såkalte «fattige» landene betaler de herskende klassene i de rike landene mye mer hvert år enn de mottar fra dem i form av investeringer, lån, humanitær hjelp eller det man kaller «utviklingshjelp». Gjeldsnedbetaling holder folkene fast som slaver og plyndrer deres ressurser.

Denne plyndringen har forverret seg de siste tiårene, der gribbefond har dukket opp. De har fått dette navnet på grunn av deres grådige og åtseldyr-lignende oppførsel. Gribbefond er spekulative investeringsfond, registrert i skatteparadis, som spesialiserer seg på innløsning av gjeld som er kjøpt for langt under dens pålydende verdi, med sikte på å maksimere fortjenesten. Disse spekulative fondene eies av ekstremt rike individer, som er blant de mest forferdelige rovdyrene i det kapitalistiske systemet. De har krigskasser verdt milliarder av dollar. De kommanderer bataljoner av advokater som er i stand til å innlede søksmål på fem kontinenter, i ti eller femten år om nødvendig.

Gribbefondene dreper. Her er et eksempel. I 2002, etter en fryktelig tørke, førte en hungersnød til at tusenvis av mennesker døde i Malawi. Av de 11 millioner menneskene i dette landet i Sørøst-Afrika, var 7 millioner alvorlig underernærte. Regjeringen var ikke i stand til å hjelpe ofrene, siden den noen få måneder før måtte den selge sine maisreserver (40 000 tonn!) på markedet for å betale et gribbefond som hadde gått til en britisk domstol, som dømte Malawi til å betale flere titalls millioner dollar …

Financial Times-spaltisten Martin Wolf er vel egentlig ikke det som kalles en revolusjonær. Likevel skriver han: «Det er urettferdig mot de ekte gribbene å oppkalle slike fond etter dem, siden de ekte gribbene i det minste utfører en verdifull oppgave!». Han har rett: gribbenene renser savannen for døde dyr og hindrer dermed spredning av epidemier …

På tilskyndelse fra Argentina, som er blant ofrene for gribbefond, ba FN Menneskerettighetsråd et oppdrag til sin rådgivende komité, i resolusjon 27/30 av 26. september 2014. Rapporten skulle svare på følgende to spørsmål: «I hvilken utstrekning og på hvilken måte bryter gribbefondenens aktiviteter med økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter til befolkningene under angrep? Hvis ja, hvilken ny standard i folkeretten er nødvendig for å få disse aktivitetene til å stoppe?»

Jeg ble utnevnt til ordfører i komiteen som skulle svare på dette todelte spørsmålet. Det er sjeldent i mitt liv jeg har jobbet så mye som i løpet av disse to årene, 2014 og 2015. Jeg leverte min rapport den 15. februar 2016. Jeg forklarte at aktivitetene til gribbefond per definisjon krenker prinsippet om ‘i god tro’ (bona fide) i nesten alle lovene i hver stat i verden. For eksempel sier den sveitsiske lovverket: «Alle er bundet til å utøve sine rettigheter og å oppfylle sine forpliktelser i henhold til prinsippet om ‘i god tro’. Det åpenbare misbruket av en rettighet er ikke beskyttet i lov» (artikkel 2B, ledd 1 og 2).

Nasjonspalasset i Genève, og FN generelt, er tjåkfull av spioner. Alle verdens hemmelige tjenester, spesielt de som er knyttet til stormakter, avlytter de tilsynelatende mest beskyttede samtaler, kopierer dokumenter, betaler tjenestemenn og handler under maske av akkreditert diplomati. Da var det bare naturlig at de vestlige etterretningstjenestene (og andre) ble informert om selv de minste av mine samtaler og fremdriften i alle mine arbeidsøkter.

Avstemningen i FNs Menneskerettighetsråd ble planlagt for september 2016. I festningen som er den amerikanske ambassaden, i Pregny, et par hundre meter fra Nasjonspalasset, gikk alarmen. Våre fiender var helt klar over at de risikerte et nederlag. De kjente mine anbefalinger. De visste at de mest sannsynlig ville bli vedtatt av Rådet.

Våre fiender endret taktikk. De droppet kampen i FN og falt tilbake på en gammel taktikk mindre komplisert og som har bevist sin effektivitet: korrupsjon. Valg ble avholdt i Argentina i desember 2015. Kandidaten nominert av den venstreorienterte koalisjonen som skulle fortsette kampen mot gribbefondene, ledet i nesten alle meningsmålinger. Men han ble endelig slått av en lokalpolitiker fra høyresida. Han hadde brukt astronomiske summer på å vinne. Så snart han satt i embedet, uttalte den nye presidenten i Argentina, Mauricio Macri, at han ønsket å respektere alle krav fra gribbefondene, uten forsinkelse. Og det var det han gjorde!

Paul Singer vant vel mot det argentinske folket og mange andre folk. Men han og hans kumpaner ble revet ut av skyggen. En bevissthet ble skapt. En dag vil andre vil fortsette kampen.

Gribbefondenes velstand illustrerer på en karikert måte de rikes makt. Oppsamlingen av en svært stor rikdom i hendene på noen få, og dermed den resulterende ulikheten, er bare mulig gjennom avvikling av statens mulighet til å skape regler, avskaffelse av banktilsyn, opprettelsen av monopoler i privat sektor, spredning av skatteparadis, etc. Denne ulikheten fører utilsiktet til ødeleggelse av tilliten mellom borgere og deres ledere. Når stater mislykkes og lovløse oligarker regjerer planeten, når en morderisk orden erstatter loven, hvem kan fortsatt hevde å beskytte fellesskapet og fellesskapets interesse?

Som den tyske sosiologen Jürgen Habermas skrev: «At politikken ble kastet ut fra markedet gjenspeiles i det faktum at nasjonalstaten gradvis mister sin evne til å samle skatt og stimulere vekst, og dermed sikre grunnlaget som er avgjørende for dens legitimitet, mens dette tapet ikke kompenseres av et funksjonelt motsvar (….) Stilt overfor faren for kapitalflukt, forplikter nasjonale myndigheter seg i et galt kappløp til deregulering for å senke kostnadene. Dette resulterer i en uanstendig profitt og et enestående lønnsgap, økende arbeidsledighet og en stadig viktigere sosial marginalisering av fattige mennesker. Mens de sosiale forholdene for en bred politisk deltakelse er ødelagt, mister demokratiske beslutninger selv vedtatt på en formelt korrekt måte, sin troverdighet».

Habermas stiller etterpå spørsmålet om overføring av suverenitet: er det noen overstatlige institusjoner i stand til å ta over der stater mislykkes, som kan påta seg oppdraget å beskytte det felles beste? Habermas tenker spesielt på Europa. Jeg er ikke enig med ham. Det synes åpenbart for meg at Den europeiske union (EU) ikke kan hevde å være et «kontinentalt demokrati.»

Som det er organisert i dag – og som var ambisjonene til dens grunnleggere – er EU i hovedsak et clearing house, for koordinering og forsterkning av interessene til private transnasjonale selskaper. Mange tegn viser dette. Man kan starter med det faktum at EU-kommisjonen i dag er ledet av Jean-Claude Junker, som spiller sin rolle som god tjener for den transnasjonale kapitalen så godt at det nesten er en karikatur. I perioden 2002 til 2010 har han vært både statsminister og finansminister i Luxembourg, og president i Eurogroup. I sin rolle, forhandlet han fram 548 hemmelige skatteordninger, kalt «tax rulings», med mange multinasjonale selskaper, innen bank-, industri- og tjeneste-sektoren. Disse avgjørelsene, som man sa beskjedent, var ment å fremme skatteunndragelse.

Jeg skriver dette mens hundretusener av flyktninger rømmer fra blodsutgytelsen i krigene i Syria, Irak og Afghanistan. Den 28. juli 1951 ratifiserte statene i verden flyktningkonvensjonen, kalt «Genève-konvensjonen». Det skapte en ny universell menneskerettighet, retten til asyl. Alle som er forfulgt i sitt hjemland av politiske, religiøse eller rasemessige årsaker, har en umistelig rett til å krysse grenser og søke beskyttelse og asyl i en fremmed stat. EU er i ferd med å avvikle denne rettigheten. Det setter opp murer, gjerder, piggtrådgjerder for å beskytte sine grenser, hindre menn, kvinner og barn på flukt fra tortur, lemlestelse og død fra å sende inn en søknad om asyl.

Habermas tar feil. Det mangler bevis på at EU er en overstatlig vokter av det felles gode.

Hva med FN? Gjør De ting bedre?

For å løse disse spørsmålene, vil jeg henvise til Antonio Gramsci og hans «viljens optimisme.» Ja, FN er i dårlig form. I FN møter man folk som lukter svovel, er avskyelige eller onde. Og så er det horder av kjedelig byråkrater, overbetalte parasitter. Alle disse menneskene er beskjedne, forsiktige, evig usikre. Men innenfor FN er det også aktivt et betydelig antall respektable, modige og sta kvinner og menn.

De forente nasjoner er potensielt den eneste levende kilden til internasjonale regler. I sine prekener, elsket Lacordaire å sitere dette beviset fra Den sosiale kontrakten, skrevet av Jean-Jacques Rousseau: «Mellom de sterke og de svake, er det frihet som undertrykker og loven som frigjør.» Ja, prinsippene i FN-pakten og Verdenserklæringen om menneskerettighetene er alltid horisonten av vår historie, den utopien som styrer våre skritt.

Et siste ord om gribbefond. José Martí gjorde denne observasjonen: «Sannheten, når den første har våknet, sover aldri mer». Paul Singer, sjef for flere gribbefond, kan ha vunnet mot folket i Argentina og mange andre folk i Afrika, Asia og Karibien. Men han og hans kumpaner er trukket fram fra skyggene. En bevissthet er opprettet. Under glørne brenner ilden. En dag vil andre fortsette kampen.


Utdrag fra Jean Zieglers nye bok. Han er født den 19. april 1934, er tidligere professor i sosiologi ved Universitetet i Genève og Sorbonne. For øyeblikket er han visepresident FNs menneskerettighetsråds rådgivende komité. Han var sosialdemokratisk folkevalgt i den sveitsiske Forbundsdagen fra 1981 til 1999. Han har også innehatt flere stillinger i De forente nasjoner, spesielt som spesialrapportør for retten til mat fra 2000 til 2008, og som medlem av FNs Menneskerettighetsråds rådgivende komité fra 2008 til 2012. Jean Ziegler har skrevet mange bøker, er foreleser og er kjent for denne setningen: «Et barn som dør av sult er et myrdet barn.»

Én kommentar

  1. Det er intet nytt i verden. De færreste orker å grave dypere og dypere fpor å begripe hva vi vanlige, mennesker ER sett på av De Egentlig Herskende og DERES LOVER som utnuller alle andre «Lover» , men er beregnet på «HUMAN RESOURCES» det arbeidende FOLK, som sørger for å utarme seg selv, da våre «Regjeringer» har kun et ansvar overfor KRONEN – ikke for «Folket» som det er løyet så mye om.

    Tydeligere enn noen gang SER og OPPLEVER flere og flere millioner av mennesker at det som det opplyses om i denne video er Den Skitne, og mørke SANNHET, BAK de Glitrende fasadene som vi skal knele for og beundre.

    Liker

Kommentarer er stengt.