Robert Parry: sensur og utfrysing på vei i USA

Senator Joe McCarthy og hans medhjelper Roy Cohn, om mulig en enda eklere heksejeger enn McCarthy (Bilde: Library of Congress)

 

Av Robert Parry

Det er en stor forskjell mellom dagens Washington og da jeg var her som en ung korrespondent for nyhetsbyrået Associated Press på slutten av 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet. Da fantes det – selv mens den gamle kalde krigen ble stadig varmere rundt valget av Ronald Reagan – fremtredende hovedstrøms-journalister som tvilte på den overdrevne demoniseringen av Sovjetunionen og de ville påstandene om de alvorlige truslene mot USAs nasjonale sikkerhet fra Nicaragua og Grenada.

Kanskje var Vietnamkrigen fortsatt fersk nok i folks minne til at eldre redaktører og journalister forsto farene ved tankeløs gruppetenkning i Washingtons korridorer, samt betydningen av sunn skepsis mot offisielle uttalelser fra de amerikanske etterretningstjenestene.

I dag kan jeg imidlertid ikke tenke på en eneste fremtredende skikkelse i hovedstrøms-nyhetsmediene som stiller spørsmål ved noen påstander – uansett hvor lite sannsynlige eller absurde – som demoniserer Russlands president Vladimir Putin og hans land. Det hakker istedet løs på Russland hele tiden.

Og bak denne bekymringsverdige anti-russiske ensartetheten øker angrepene mot uavhengige og dissenterende journalister og nyheter utenfor hovedstrømmen. Vi går ikke bare inn i en ny kald krig og en ny mccarthyisme; vi får også en stor dose Orwell. Noen ganger ser du dette i enkelte handlinger, som da HuffingtonPost fjernet en vellaget artikkel av journalisten Joe Lauria fordi han våget å påpeke at demokratiske penger finansierte de to første elementene i det som nå er kjent som Russiagate: den tekniske undersøkelsen av datamaskiner i Det demokratiske partis nasjonale komité og granskningen av Donald Trump utført av den tidligere britiske spionen Christopher Steele.

HuffingtonPost kontaktet aldri Lauria, hverken før eller etter deres beslutning om å trekke saken, til tross for en forespørsel fra ham om hvorfor. Redaktørene fortalte en reporter fra BuzzFeed at de reagerte på leserens klager om at artikkelen var fylt med faktafeil, men ingen har noen gang blitt nevnt. Dette etterlater liten tvil om at Laurias virkelige «feil» var å trosse gruppetenkingen om Russiagate hos Trump-motstanderne. [En versjon av Laurias artikkel ble publisert på Consortiumnews.com før Lauria skrev den på HuffPost]

Knebling av Russsia today

Andre ganger blir den stadig sterkere amerikanske sensuren drevet framover av amerikanske myndigheter, for eksempel justisdepartementets krav om at den russiske nyhetskanalen RT skal registrere seg under den restriktive Foreign Agents Registration Act, som krever så  mange umiddelbare, hyppige og detaljerte opplysninger om antatt «propaganda «at det kan gjøre det umulig for RT å fortsette å virke i USA.

Dette angrepet på RT ble rasjonalisert av en bedømming fra etterretnings-samfunnet (dvs. alle e-tjenestene) den 6. januar, som i realiteten ble utarbeidet av en håndfull «håndplukkete» analytikere fra CIA, FBI og NSA. Rapporten inkluderte et syv-siders tillegg fra 2012 som anklaget RT for å spre russisk propaganda – og tilsynelatende må denne rapporten fra 6. januar nå aksepteres som Guds ord, der ingen spørsmål er tillatt.

Men hvis en ekte journalist faktisk leser rapporten, ville han eller hun ha oppdaget at RTs ondskapsfulle angrep på amerikansk demokrati inkluderte slike forbrytelser som å holde en debatt blant kandidater fra partier som ble ekskludert fra debatten mellom republikanerne og demokratene i 2012. Ja, å tillate libertarianerne og De grønne å uttrykke sine synspunkter er en alvorlig fare for det amerikanske demokratiet.

Annen «propaganda» fra RT inkluderte rapportering om Occupy Wall Street-protestene og undersøkelse av miljøfarene ved «fracking» – problemer som også har vært omfattende dekket av amerikanske medier. Tilsynelatende, når RT dekker en nyhetsverdig begivenhet – selv om andre også har gjort det – betyr det «propaganda», som må knebles for å beskytte det amerikanske folk mot faren for å se det.

Hvis du tar deg bryet med å studere tillegget til rapporten fra 6. januar, er det vanskelig ikke å konkludere at disse «håndplukkede» analytikerne enten var splitter pine gale eller rabiat anti-russiske. Likevel er det ikke lov å stille spørsmålstegn ved denne «etterretnings-bedømmingen», med mindre du vil bli kalt «en marionett for Kreml» eller «Putins nyttige idiot.» [Et tidligere angrep på RT fra utenriksdepartementet var like latterlig og beviselig falskt.]

Og forresten var det President Obamas direktør for nasjonal etterretning James Clapper som vitnet under ed at analytikerne fra de tre byråene var «håndplukket«. Det betyr at de var analytikere personlig valgt av Obamas etterretningssjefer fra tre tjenester – ikke «alle 17», som det amerikanske offentligheten ble fortalt om og om igjen – og dermed ikke engang en fullstendig representasjon av analytikere fra de tre tjenestene. Likevel er denne delmengden av en delmengde rutinemessig beskrevet som «det amerikanske etterretnings-fellesskapet», selv etter at store nyhetsmedier endelig måtte trekke tilbake den uriktige nyheten om «alle 17».

Så myten om en enighet i etterretningssamfunnet fortsetter. For eksempel, i en sympatisk artikkel på tirsdag om den amerikanske regjeringens tvangsregistrering av RT som utenlandsk agent, skrev Washington Post-journalistene Devlin Barrett og David Filipov at «USA etterretningstjenester har konkludert med at kanalen og nettstedet fremmer ustanselig anti-amerikansk propaganda på vegne av den russiske regjeringen.»

I gamle dager, selv under den gamle kalde krigen og president Reagans tirader om «det onde imperiet», ville noen av oss faktisk ha undersøkt rapporten fra den 6. januar mot RT og påpekt absurditeten i disse påstandene om «ustanselig anti-amerikansk propaganda.» Uansett om du vil høre De grønne og libertarianernes synspunkter eller ikke – eller om du liker «fracking» og hater Occupy Wall Street – er muligheten til å høre denne informasjonen ikke» ustanselig anti-amerikansk propaganda.»

Amerikanske styresmakters virkelige problem med RT synes å være at det tillater noen amerikanere som har blitt svartlistet fra hovedstrøms-media, inkludert tidligere amerikanske etterretnings-analytikere med lang erfaring og velinformerte amerikanske journalister, fordi de har utfordret ulike offisielle fortellinger.

Med andre ord, det er ikke meningen amerikanere skal høre den andre siden av saken om viktige internasjonale konflikter, som stedfortrederkrigen i Syria, borgerkrigen i Ukraina eller Israels mishandling av palestinere. Bare utenriksdepartementets versjoner av disse hendelsene er tillatt, selv når disse versjonene er propagandistiske, hvis ikke helt falske.

For eksempel er det ikke meningen du skal få høre om de store hullene i sarinsaken i Syria, heller ikke om Ukrainas regime etter kuppet, som oppmuntrer nynazister til å drepe etnisk russiske ukrainere, heller ikke om Israels utvikling til en apartheidstat. All rettroende amerikanere skal bare få et fast kosthold om hvor fantastiske amerikanske styresmakter og deres allierte alltid er. Alt annet er «propaganda».

Noe som også er utenfor det tillatte, er all gjennomtenkt kritikk av rapporten fra 6. januar – eller tilsynelatende selv Clapper sin karakterisering av den som et produkt av «håndplukkete» analytikere fra bare tre tjenester. Det er ikke meningen du skal spørre hvorfor andre amerikanske etterretningstjenester med dyp kunnskap om Russland ble utelukket, og hvorfor selv andre analytikere fra de tre involverte byråene ble luket ut.

Nei, du må alltid tenke på rapporten fra 6. januar som en «konsensus»-vurdering fra hele «USAs etterretnings-samfunn». Og du må godta det som et faktum – som det nå er behandlet av The New York Times, The Washington Post, CNN og andre hovedstrøms-medier. Du bør ikke engang legge merke til at rapporten fra 6. januar ikke engang hevder at russisk innblanding i valget var et faktum. Rapporten forklarer at «bedømmingen er ikke ment å antyde at vi har bevis som viser noe å være et faktum.»

Men selv å sitere fra rapporten kan gjøre en amerikansk reporter til en slags forrædersk «russisk muldvarp,» hvis journalistikk må ryddes vekk fra «ansvarlige» medier og som bør bli tvunget til å ha den journalistiske motsvaret til en gul stjerne.

Trump-motstandernes anti-russiske hysteri

Selvfølgelig kommer mye av denne anti-russiske hysteriet fra det nå et år gamle sjokkerende valget av Donald Trump. Fra de første øyeblikkene av vantro over Hillary Clintons nederlag ble en fortelling begynt. Den klandret Trumps seier, ikke på Clinton og hennes elendige kampanje, men på Russland. Det ble også sett på som en mulig måte å omgjøre valgresultatet og fjerne Trump fra embedet.

De store amerikanske nyhetsmediene gikk ganske åpent i spissen av denne motstanden. Washington Post vedtok det melodramatiske og hykleriske slagordet, «Democracy Dies in Darkness – Demokrati dør i mørket», samtidig som de satte sine journalister til å utbasunere fortellingen om noen ulojale amerikanere som sprer russisk propaganda. Mørket var antageligvis et fint sted å plassere folk som stilte spørsmål ved Trump-motstandernes fortelling.

Et tidlig skudd i denne krigen mot dissenterende informasjon ble avfyrt sist november, da Washington Post publiserte en førstesideartikkel som siterte en anonym gruppe kalt PropOrNot som svertet 200 internett-nyhetssider for angivelig formidling av russisk propaganda. Listen inneholdt noen av de viktigste kildene til uavhengig journalistikk, inkludert Consortiumnews.com, tilsynelatende for forbrytelsen av å stille spørsmål ved utenriksdepartementets fortellinger om internasjonale konflikter, særlig Syria og Ukraina.

Mens hysteriet mot Russland ble stadig sterkere og sensur rykket nærmere, godkjente kongressen i desember i fjor et tilskudd på 160 millioner dollar til tankesmier og andre ‘frivillige’ organisasjoner for å bekjempe russisk propaganda. Snart krydde det av rapporter og studier som oppdaget en russer bak hver eneste artikkel, Twitter-meldinger og kommentar som ikke fulgte utenriksdepartementets linje.

New York Times og andre ledende nyhets-organisasjoner har til og med hyllet planer der Google, Facebook og andre teknologiselskaper skal bruke algoritmer som kan jakte på, marginalisere eller eliminere informasjon som establishment-mediene anser som «falske» eller «propaganda». Google har allerede satt sammen en First Draft-koalisjon, som består av hovedstrømsmedia og nettsteder godkjent av establishmentet, for å bestemme hvilken informasjon som er godkjent og hva som ikke er det.

Blant disse sannhets-kritikerne er faktasjekkerne PolitiFact, som bedømte usannheten at «alle 17 etterretningstjenestene» skrev under på påstanden om russisk «hacking», som «sann». Selv om påstanden aldri var sann og den nå er tydelig usann, fortsetter faktasjekkeren PolitiFact å hevde at denne løgnen er sannhet, tilsynelatende fylt med et overmot som kommer med makten til å bestemme hva som er sant og hva som er falskt.

Men det som kanskje er mest bekymringsverdig for meg med denne utviklingen er stillheten til mange borgerrettighetsforkjempere, liberale politikere og forsvarere av pressefrihet, som man tidligere kunne stole på ville motsette seg denne sensuren og utfrysingen.

Det ser ut til at målet av å fjerne Donald Trump og demonisere Vladimir Putin rettferdiggjør hva som helst, uansett den eksistensielle faren for atomkrig med Russland eller McCarthy-lignende (selv orwellske) trusler mot ytringsfrihet, pressefrihet og tankefrihet.


Med velvillig tillatelse fra gravende reporter Robert Parry. Han jobbet i mange år for nyhetsbyrået Associated Press, der han bl.a. avslørte mange deler av Iran-Contras-affæren. Han er redaktør for det uavhengige nettstedet Consortium News

 

 

Reklame